Depressiv og en følelse av å ikke ha noen verdi

[AnonymDiskusjon]

En litt lang oppsummering om ting så langt:

 

Jeg møtte samboeren min i hjembyen min for snart 5 år siden. Den første tiden var, som alltid, utrolig bra. Masse sex, kosing, kyssing, prating og alt annet kjærester gjør. Dama jeg møtte var fra østlandet og studerte i hjembyen min. Vi holdt på litt over ett år på dette viset og hadde det utrolig bra sammen.

 

Så blir kjæresten min gravid og vi bestemmer oss for å beholde. Situasjonen er slik at hun er utrolig avhengig av familien sin og ønsket at vi flyttet til østlandet da hun er enebarn og nå gravid. Jeg tenkte at det er noe jeg kunne gå med på, så vi flyttet. Jeg forlot med dette all familie og venner som fortsatt er igjen i hjembyen min i nord.

 

Etter dette har vi fått enda et barn, så nå har vi to barn, felles leilighet, er forlovet og har et samliv som virker perfekt for alle utenfor.

 

Så til problemet: Sexliv, selvtillit og samliv.

 

Etter vi flyttet døde parforholdet totalt. Vi gikk fra å være et prakteksempel på hvordan samboere skal være til å kutte omtrent alt. Etter vi fikk det første barnet gikk det nesten ett år til vi hadde sex igjen. Jeg vil nevne at hun hadde en utrolig rask og enkel første fødsel uten noen komplikasjoner, hverken underveis eller i månedene etter. Etter et år hadde vi litt hyppigere sex, men langt fra "nok". Over en periode på ett år hadde vi sex totalt 16 ganger.

 

Jeg er en veldig seksuell mann med høy sexlyst og har alltid hatt mye sex med mine partnere. Det første året med samboeren hadde vi hyppig sex: 5-6 ganger i uka var normalt for oss. Vi gjorde det meste og begge elsket oralsex og trivdes godt slik vi hadde det. De to siste årene nå har vi hatt sex totalt 2 ganger. Den ene gangen var når sønnen vår ble laget og den andre gangen var 8 måneder senere. Etter vi fikk vårt første barn har med andre ord sexlivet dødd ut. Ikke en eneste gang har vi utført noen form for oralsex eller onanering på hverandre.

 

Jeg har prøvd å ta opp at jeg sliter mye med at vi ikke har sex lengre hvorpå hun blåser det bort og sier at jeg ikke må være så egoistisk. Jeg skjønte fort at ballen var død og foreslo oralsex eller onanering som alternativer. Ingen av delene var aktuelle - ikke oppe for diskusjon i det hele tatt.

 

Jeg har tydd til å onanere i skjul (når hun har lagt seg, er på jobb, butikken osv). Hun misliker at jeg onanerer da hun mener sexen vi (ikke) har sammen burde være mer enn nok. Jeg har alltid onanert i parforhold og har alltid vært tydelig på at det er noe jeg gjør og alltid vil gjøre.

 

Jeg har prøvd det jeg kan å bidra og gjøre for å øke sexlysten hennes. Det siste året har hun omtrent ikke gjort noen form for husarbeid eller laget mat da jeg har stått for så å si alt. Jeg gjør alt av vedlikehold på bil, hus, hage osv. I tillegg er jeg fast "sjåfør" til og fra barnehagen med vår eldste siden samboeren ikke har sertifikatet enda.

 

Jeg er helt utslitt om dagen og har ved flere anledninger valgt å sove på sofaen hvor jeg ofte har grått meg i søvn. Jeg sliter utrolig mye med selvbildet om dagen og vet ikke hva som skjer. Jeg vet ikke lenger hva jeg kan gjøre da hun ikke viser noe tegn til å vil ha et mer aktivt sexliv og blir irritert/sint hver gang jeg tar opp temaet.

 

Så til det som gjør dette håpløst

Jeg er nå i hjembyen med barna da jeg er i permisjon. Jeg er så langt nede om dagen at venner og familie her hjemme har uttrykt bekymring og spør meg hele tiden hvordan jeg egentlig har det.

 

Hva kan man gjøre?

Anonymous poster hash: a6374...a9b

[henrikwl]

Vis henne dette innlegget. Blåser hun det av på samme måte som hun har gjort tidligere så vet du at hun egentlig driter i deg. Så må du velge hva du vil gjøre med den informasjonen.

[coffeee]

Kvinner er aldri direkte i kommunikasjonen sin, og de vil ikke ta avgjørelser for slik å slippe ansvar for noe. De sender signaler, og da er det opp til deg som mann å oppfatte signalene samt ta en endelig avgjørelse.

 

Når en kvinne stenger tilgangen på sex sender hun et signal, det er jo ikke det at hun ikke vil ha sex i seg selv (med mindre hun er mentalt syk eller lignende), hun prøver å fortelle deg noe (bevisst eller underbevisst). Typisk ville denne situasjonen betydd at hun ville at du skulle ta signalet om at hun ikke vil være sammen lengre, og at du avslutter forholdet.

 

Imidlertid er det barn involvert og et mer bundet forhold det er tale om, hun har antakelig mistet en del av den seksuelle tiltrekningen hun hadde til deg. Har du blitt tjukk og lat etter at dere fikk barn? Har du sluttet å prioritere deg selv og dine drømmer, mål og interesser? Er plutselig det å trille barnevogn og det å være myk og snill verdens viktigste ting? Ingen kvinner tenner seksuelt på en «pappa». Du har latt deg «betafisere» alt for mye, noe som er bra med tanke på barna men dårlig med tanke på hennes lyst på å knulle deg.

Endret 30. juni 2018 av coffeee

[AnonymDiskusjon]

Kvinner er aldri direkte i kommunikasjonen sin, og de vil ikke ta avgjørelser for slik å slippe ansvar for noe. De sender signaler, og da er det opp til deg som mann å oppfatte signalene samt ta en endelig avgjørelse.

 

Når en kvinne stenger tilgangen på sex sender hun et signal, det er jo ikke det at hun ikke vil ha sex i seg selv (med mindre hun er mentalt syk eller lignende), hun prøver å fortelle deg noe (bevisst eller underbevisst). Typisk ville denne situasjonen betydd at hun ville at du skulle ta signalet om at hun ikke vil være sammen lengre, og at du avslutter forholdet.

 

Imidlertid er det barn involvert og et mer bundet forhold det er tale om, hun har antakelig mistet en del av den seksuelle tiltrekningen hun hadde til deg. Har du blitt tjukk og lat etter at dere fikk barn? Har du sluttet å prioritere deg selv og dine drømmer, mål og interesser? Er plutselig det å trille barnevogn og det å være myk og snill verdens viktigste ting? Ingen kvinner tenner seksuelt på en «pappa». Du har latt deg «betafisere» alt for mye, noe som er bra med tanke på barna men dårlig med tanke på hennes lyst på å knulle deg.

 

Det verste er at det er stikk motsatt. Jeg har blitt betydelig bedre trent, noe som strengt tatt gjelder oss begge. Vi trener sammen når vi kan. Jeg jogger 2-3 ganger i uken og kjører høyintensitets trening 2-3 dager i uken i tillegg. Har definitivt tatt vare på interesser, klatret i karrierestigen og gjort suksess. Alt ligger til rette for at vi skulle hatt et drømmeforhold med barn, bolig og forlovelse på plass..

 

Anonymous poster hash: a6374...a9b

[Corp Por]

Til å begynne med lurte jeg på om det var jeg som hadde skrevet dette

 

Jeg er litt i samme situasjon, om enn ikke like "ekstrem". Jeg traff ei jente fra bygda som var over gjennomsnittet avhengig av å være nær sine foreldre.

 

Jeg solgte mitt hus i byen og flyttet ut til henne. Her fikk vi barn osv.

Jeg bor bare en times kjøretur fra min hjemby men det er nok til at man etterhvert mister den daglige kontakten med venner.

 

Dama er også uten nevneverdig sosialt nettverk. Hun har ingen vennekrets som jeg kan skli inn i da hun får all stimuli hun har behov for gjennom sin familie som bor her.

 

Jeg har langt større behov for sosialisering med venner, og er langt mer aktiv med fritidsinteresser av forskjellige slag så det har vært en tung omveltning å være så ensom samtidig som flere barn har lagt veldig press på både forholdet og meg selv som småbarnsfar for første gang.

 

Jeg har vært ganske deprimert til tider og føler jeg har mistet mye av det jeg hadde og jeg kunne godt tenkt meg venner som bodde i samme område men sånn er nå livet.

 

Når det gjelder foreldrerollen så er det noe du venner deg til. Jeg har tidligere vært i et lengre forhold som involverte eldre barn så jeg har nok vært litt mer forberedt på hvor fastlåst man blir enn hva mange førstegangsforeldre er selv om baby og småbarn har overrasket meg med hvor tøft det er.

 

Når det kommer til sexlivet så er jo det også noe som daler i perioden man stresser med barn. Man er sliten hele tiden og man får nesten aldri sovet ut. Jeg tror det har skjedd én gang på flere år at jeg har våknet uthvilt av meg selv uten dårlig samvittighet. Det er nå det er ekstremt viktig at dere kommuniserer godt. Dere må kunne snakke om hva dere ønsker og hva dere savner. Dere må avlaste hverandre og dere må be om hjelp fra f.eks besteforeldre slik at dere får tid for dere selv til å pleie forholdet.

 

Jeg foreslår atter en gang at dere sammen hører på audioboken kjærlighetens fem språk. Det er viktig at dere begge to blir bevisst på hvordan dere begge ønsker å kommunisere. Dere har antagelig forskjellige måter dere ønsker å bli vartet opp. Hun responderer på sin måte og du på din og dere må begge passe på at dere møtes på midten. Dere må begge gi og ta.

 

Og ikke la deg bli tråkket på mtp ditt behov for intimitet. Sex er kjempeviktig for de fleste av oss og dere klarer helt sikkert å finne en måte det blir gøy for dere begge om dere klarer å snakke om det.

 

Men du må selvfølgelig innfinne deg med at med små barn så blir det langt mindre av de kjekle sprella man hadde før. Ting er forandret. Vi hadde et busstop midt i skauen hvor vi mer enn én gang stoppet på vei hjem på kvelden for å ta en kjappis i skogen eller en rask blowjob. Nå stopper vi der for å skifte bleier

[AnonymDiskusjon]

Til å begynne med lurte jeg på om det var jeg som hadde skrevet dette

 

Jeg er litt i samme situasjon, om enn ikke like "ekstrem". Jeg traff ei jente fra bygda som var over gjennomsnittet avhengig av å være nær sine foreldre.

 

Jeg solgte mitt hus i byen og flyttet ut til henne. Her fikk vi barn osv.

Jeg bor bare en times kjøretur fra min hjemby men det er nok til at man etterhvert mister den daglige kontakten med venner.

 

Dama er også uten nevneverdig sosialt nettverk. Hun har ingen vennekrets som jeg kan skli inn i da hun får all stimuli hun har behov for gjennom sin familie som bor her.

 

Jeg har langt større behov for sosialisering med venner, og er langt mer aktiv med fritidsinteresser av forskjellige slag så det har vært en tung omveltning å være så ensom samtidig som flere barn har lagt veldig press på både forholdet og meg selv som småbarnsfar for første gang.

 

Jeg har vært ganske deprimert til tider og føler jeg har mistet mye av det jeg hadde og jeg kunne godt tenkt meg venner som bodde i samme område men sånn er nå livet.

 

Når det gjelder foreldrerollen så er det noe du venner deg til. Jeg har tidligere vært i et lengre forhold som involverte eldre barn så jeg har nok vært litt mer forberedt på hvor fastlåst man blir enn hva mange førstegangsforeldre er selv om baby og småbarn har overrasket meg med hvor tøft det er.

 

Når det kommer til sexlivet så er jo det også noe som daler i perioden man stresser med barn. Man er sliten hele tiden og man får nesten aldri sovet ut. Jeg tror det har skjedd én gang på flere år at jeg har våknet uthvilt av meg selv uten dårlig samvittighet. Det er nå det er ekstremt viktig at dere kommuniserer godt. Dere må kunne snakke om hva dere ønsker og hva dere savner. Dere må avlaste hverandre og dere må be om hjelp fra f.eks besteforeldre slik at dere får tid for dere selv til å pleie forholdet.

 

Jeg foreslår atter en gang at dere sammen hører på audioboken kjærlighetens fem språk. Det er viktig at dere begge to blir bevisst på hvordan dere begge ønsker å kommunisere. Dere har antagelig forskjellige måter dere ønsker å bli vartet opp. Hun responderer på sin måte og du på din og dere må begge passe på at dere møtes på midten. Dere må begge gi og ta.

 

Og ikke la deg bli tråkket på mtp ditt behov for intimitet. Sex er kjempeviktig for de fleste av oss og dere klarer helt sikkert å finne en måte det blir gøy for dere begge om dere klarer å snakke om det.

 

Men du må selvfølgelig innfinne deg med at med små barn så blir det langt mindre av de kjekle sprella man hadde før. Ting er forandret. Vi hadde et busstop midt i skauen hvor vi mer enn én gang stoppet på vei hjem på kvelden for å ta en kjappis i skogen eller en rask blowjob. Nå stopper vi der for å skifte bleier

Var forberedt og klar for foreldrelivet. Det jeg sliter med er at jeg mistet kjæresten min i alt dette. 100% av hennes fokus er på barna og null igjen til meg. Jeg føler jeg greier å fordele det bra selv ved å pleie henne der jeg kan og prøver å skvise inn litt hverdagsromanse, men responsen er ingen.

 

Ting som kyssing, kosing, Netflix med henne i armkroken og slikt er borte. Vi er kjempeheldig som har hennes foreldre boende nært, så vi har ofte barnefri både en og to dager. Disse dagene prøver jeg at vi kan finne på noe for å få samlivet på plass - selvsagt etter at ting som husvask og klesvask er unnagjort. Igjen - ingen respons.

 

Jeg har prøvd å få henne med på samtaler, lese bøker om temaet og slikt men blir bare møtt med at hun synes ikke vi trenger det.

 

Når det kommer til sex så er jeg fullt klar over og var forberedt på at det ville bli mindre med småbarn i hus. Men når man ikke trenger en hånd for å telle antallet samleier de siste to årene - da funker det ikke for meg...

 

Anonymous poster hash: a6374...a9b

[Taurean]

For meg virker det ganske enkelt, men også vanskelig mtp det psykologiske og emosjonelle.

 

Først og fremst tenker jeg at du er en person som har mye å gi, men som også trenger bekreftelse av eventuell partner, betryggelse og slike ting.

 

Det er alltid en grunn til alt. Hvis ho ikke gir deg den bekreftelsen og betryggelsen du trenger, så har ho antageligvis en personlighet som ikke krever så mye slike ting selv.

 

Dette dreier seg om verdisett, kjerneverdier, personligheter. Å snakke om slike ting før man inngår et forhold og stifter familie burde være mer vanlig enn det er.

 

Så det er bare ett av tre: 1) Du fortsetter å prøve å få ho til å åpne opp og snakke om hvorfor ting har dødd ut så veldig. Du kan ta elementer av førsteinnlegget ditt her, du får det jo bra ut der.

 

2) Du innsér at deres verdisett er svært forskjellige, får utallige bekreftelser på at ho ikke kommer til å forandre seg for deg, og avbryter forholdet.

 

3) Du forandrer dine verdisett, og endrer din egen personlighet sånn at sex og bekreftelser ikke betyr så mye for deg som det gjør i dag. Det er ikke lett, men det kan jo være en mulighet.

 

Men enhver av disse valgene innebærer at du fortsetter å prøve å få svar fra ho, som du jo nå gjør. Virker som du jobber hardt med det, og at det koster mye krefter, spesielt siden du ikke får solide svar. Hun "blåser det vekk". For meg er det ganske hensynsløst av en partner å gjøre. Men det er alltid en grunn til alt.

 

Hvor mye krefter og hvor lenge du er villig til å legge i det her for å få svarene du krever, er opp til deg selv.

 

Å gå til en profesjonell psykolog via fastlege kan være en mulighet. Si at du står i fare for å sykemelde deg. Det kan være ordninger som gir timer til egenandél mot frikort.

Endret 2. juli 2018 av Taurean

[Corp Por]

Var forberedt og klar for foreldrelivet. Det jeg sliter med er at jeg mistet kjæresten min i alt dette. 100% av hennes fokus er på barna og null igjen til meg. Jeg føler jeg greier å fordele det bra selv ved å pleie henne der jeg kan og prøver å skvise inn litt hverdagsromanse, men responsen er ingen.

 

Ting som kyssing, kosing, Netflix med henne i armkroken og slikt er borte. Vi er kjempeheldig som har hennes foreldre boende nært, så vi har ofte barnefri både en og to dager. Disse dagene prøver jeg at vi kan finne på noe for å få samlivet på plass - selvsagt etter at ting som husvask og klesvask er unnagjort. Igjen - ingen respons.

 

Jeg har prøvd å få henne med på samtaler, lese bøker om temaet og slikt men blir bare møtt med at hun synes ikke vi trenger det.

 

Når det kommer til sex så er jeg fullt klar over og var forberedt på at det ville bli mindre med småbarn i hus. Men når man ikke trenger en hånd for å telle antallet samleier de siste to årene - da funker det ikke for meg...

 

Anonymous poster hash: a6374...a9b

Høres ut som løsningen isåfall er enkel.

Få deg en elsker. Hun kan få velge om hun vil vite av det eller ikke. Eneste måten du kan fikse dette hvis hun ikke ønsker å hjelpe er enten å avslutte forholdet eller å få det du mangler andre steder.

 

Det beste for deg og barna er vel om du får det du trenger en annen plass og at forholdet fortsetter (såsant det fungerer godt ellers). Hun har ingen interesse av å hjelpe forholdet så da blir det opp til deg.