Hva gjør jeg nå

[AnonymDiskusjon]

Hei, kjenner jeg begynner å bli litt apatisk til livet og trenger noen å prate med før jeg faller ned i en mulig mørk tilværelse.

 

Jeg er ei jente på 24 år som for tiden går på NAV og har gjort dette i et par års tid.

 

Siden jeg var 18 har jeg bodd for meg selv i en større by, men så hendte det at jeg en gang i livet traff på feil mennesker på feil tidspunkt og alt ble snudd på hodet.

 

Med halen mellom beina reiste jeg langt vekk fra dårlig folk og dårlig miljø da jeg innså hva slags situasjon jeg hadde rotet meg opp i. Jeg slo opp med venner og eks for å rette opp i livet igjen.

 

I samarbeid med NAV og diverse instanser brukte jeg et helt år hvor jeg jobbet målrettet mot å finne ut hvor veien går videre, og det som jeg trodde var drømmemålet viste seg å være totalt feil for meg.

 

Frustrasjonen over å ikke vite hva jeg skal bli begynner å gå hardt innpå meg. Har sendt søknad om studier til Samordna opptak, men jeg tror ikke at det blir riktig at jeg flytter og studerer kun for å gjøre det uten at jeg er sikker på at det er det jeg selv ønsker.

Jeg merker at apatien er iferd med å ta meg, og i ren desperasjon vurderer jeg å spontant flytte tilbake der jeg flyttet til som 18-åring. Men jeg vet ikke om jeg fikser tilværelsen der dersom jeg ikke har en plan eller viktigst, et nettverk av mennesker som er bra for meg. Det føles ikke noe bedre å bli sittende og ikke gjøre noe heller.

 

Beklager hvis dette ble litt rotete, men jeg har vanskelig for å tenke helt klart og fornuftig når jeg har det slik som dette. Håper noen kan hjelpe.

 

Anonymous poster hash: 7a19b...f7f

[Corp Por]

Er det en grunn til at du ikke kan være i arbeid?

 

Jeg har aldri hatt noen utdannelse. Jeg fullførte ikke videregående men har knapt hatt en dag som arbeidssøker i nav.

 

Vi passer ikke alle på skolebenken og kanskje er det likegodt for deg å bare komme deg i arbeid for å bygge opp midler og egen selvfølelse.

 

Det værste du kan gjøre er å henge i nav systemet hvor du føler deg mer ubrukelig for hver dag som går. Ved å jobbe får du høyere selvfølelse og bygger egen evne til mestring. Senere kan du studere deltid når du vet hva du vil.

 

Du kan ikke sitte hjemme og forvente at andre skal legge ditt liv til rette for deg. Du skal synke lavt før du får nevneverdig hjelp og lar du deg synke så lavt kan det bli desto vanskeligere å klatre opp igjen. Det finnes ikke noe viktigere for en arbeidsgiver enn attester og dokumenterbar historikk på at du er villig til å jobbe.

 

Selv begynte jeg i tungt fysisk arbeid på gulvet og har sakte opparbeidet meg kompetanse og attester på egenhånd. Nå er jeg i midten av tredveårene og har begynt på fagskole studier mot kontorjobb med realkompetanse som grunnlag og egen økonomi som støtte.

[Gjest Slettet+921324]

Du kan bli en del av et nettverk når du studerer, men hvis du flytter fra studiestedet når du er ferdig må du belage deg på at nettverket ditt bryter opp. Å studere trenger ikke å være dumt da. Om du lærer deg et sett med ferdigheter, får deg en yrkesfaglig kompetanse, så får du jo en rolle i et samfunn når du tar deg jobb. Kanskje lettere å være en del av et godt nettverk når du har en yrkesidentitet. Utdannelse gir mestring i et fagfelt, men du kan fint erverve kunnskap og faglig tyngde uten formell utdannelse også. Det virker som du er flittig, du skriver at du vil ha noe å gjøre. Det er nok lurt å finne en jobb, og jeg håper det kan bli en som du kan få brukt ressursene dine i! 

 

[AnonymDiskusjon]

Er det en grunn til at du ikke kan være i arbeid?

 

Jeg har aldri hatt noen utdannelse. Jeg fullførte ikke videregående men har knapt hatt en dag som arbeidssøker i nav.

 

Vi passer ikke alle på skolebenken og kanskje er det likegodt for deg å bare komme deg i arbeid for å bygge opp midler og egen selvfølelse.

 

Det værste du kan gjøre er å henge i nav systemet hvor du føler deg mer ubrukelig for hver dag som går. Ved å jobbe får du høyere selvfølelse og bygger egen evne til mestring. Senere kan du studere deltid når du vet hva du vil.

 

Du kan ikke sitte hjemme og forvente at andre skal legge ditt liv til rette for deg. Du skal synke lavt før du får nevneverdig hjelp og lar du deg synke så lavt kan det bli desto vanskeligere å klatre opp igjen. Det finnes ikke noe viktigere for en arbeidsgiver enn attester og dokumenterbar historikk på at du er villig til å jobbe.

 

Selv begynte jeg i tungt fysisk arbeid på gulvet og har sakte opparbeidet meg kompetanse og attester på egenhånd. Nå er jeg i midten av tredveårene og har begynt på fagskole studier mot kontorjobb med realkompetanse som grunnlag og egen økonomi som støtte.

Jeg falt ut av arbeid perioden det gikk dårlig for seg, og har siden fått fastsatt diverse diagnoser av psykologer og leger som muligens har vært med på å hemme min egen forestilling om egne evner. 

Det er sant at ikke alle passer til å studere. Så bra at du har fått livet i orden likevel.

 

Jeg har ikke jobbet på en god stund og er redd jeg vil treffe veggen ganske hardt og brutalt om jeg kaster meg ut i det nå. Det er jo så uendelig mange muligheter der ute at jeg blir demotivert før jeg rekker å tenke på hva som blir rett. Hva mener du med å synke lavt, mener du å falle i en depresjon?

 

Jeg tviler på at noen arbeidsgivere vil ansette meg når jeg har så mye hull på CV'en?

 

 

Du kan bli en del av et nettverk når du studerer, men hvis du flytter fra studiestedet når du er ferdig må du belage deg på at nettverket ditt bryter opp. Å studere trenger ikke å være dumt da. Om du lærer deg et sett med ferdigheter, får deg en yrkesfaglig kompetanse, så får du jo en rolle i et samfunn når du tar deg jobb. Kanskje lettere å være en del av et godt nettverk når du har en yrkesidentitet. Utdannelse gir mestring i et fagfelt, men du kan fint erverve kunnskap og faglig tyngde uten formell utdannelse også. Det virker som du er flittig, du skriver at du vil ha noe å gjøre. Det er nok lurt å finne en jobb, og jeg håper det kan bli en som du kan få brukt ressursene dine i! 

 

 

 

Utdannelse er nok aldri dumt nei. Søknaden er uansett sendt inn.

 

Anonymous poster hash: 7a19b...f7f

[Dragen]

Det finnes dyktige folk der ute som kan hjelpe deg med den slags tanker. Vi oppfordrer deg på det sterkeste til å ta kontakt med en av disse for en prat. Du kan også ta kontakt anonymt på nettet gjennom nettsidene til Kirkens SOS.
 
Kriseinformasjon i nødstilfelle
 
Krisetelefonen til Kirkens SOS i Norge: 22 40 00 40 (Teksttelefonen for døve tlf. 55 32 56 97)
Kirkens SOS Chat (åpningstid mandag til søndag 18:30-22:30)
Akutt selvmordsfare? Ring 113
Legevakt: 116 117
Krisetelefon for barn og unge: 116 111

Endret 26. juni 2018 av Dragen

[Corp Por]

Jeg er av den mening at vi i dagens samfunn er overdrevet opptatt av å diagnostisere alt mulig og at det blir en hvilepute og en unnskyldning for mange.

 

Nå kjenner ikke jeg deg og sin situasjon så jeg kan ikke komme meg noen treffsikre kommentarer på deg som person, men spør deg selv hva du egentlig venter på.

Hva er det som blir bedre neste år hvis du ikke foretar deg noe?

 

Jo større hull på en cv jo vanskeligere er det å få jobb - men det er ikke en unnskyldning til å gjøre hullene større og gjøre det enda værre.

 

 

I min mening går folk ofte feil frem. Man vil føle seg psykisk bra også gå ut i arbeidslivet når det faktisk er andre veien det funker. Går du i arbeid istedenfor hjemme så øker du din egen selvfølelse og får det bedre med deg selv.

 

Nav og hva jeg har sett av psykiatrien i den perioden jeg jobbet som assistent på psykiatrisk senter driver for det meste med "på stedet hvil". Det settes ikke krav og brukerne skal gå i årevis på forskjellige behandlinger og tiltak på grunn av at det offentlige er livredde for å få kjeft i media av en eller annen pr kåt type som vil melke etterpåklokskapen.

 

Man kan også ta tak i seg selv og jobbe med sine egne problemer.