Irrasjonell angst / frykt

[AnonymDiskusjon]

Hei, 

Skjems nesten litt av å skrive dette her. På papiret gir denne angsten lite mening, mens i hodet mitt plager det meg hver dag med uroligheter. 

Litt om meg selv : Gutt, 20 år, har en far som lider av mild angst, og jeg har egentlig aldri tenkt over at jeg kanskje kan ha hatt det, men merker at mange av symptomene er der. Har ikke blitt diagnostisert, så beklager på det sterkeste dersom noen som virkelig lider av sterk angst blir krenket av hva jeg "overtenker". 

Long story short, dated en finfin jente i et par måneder, men etterhvert så begynte jeg å stole mindre og mindre på henne. De første 3 månedene var fine, vi hadde samleie og alt gikk fint. Begynte vel å date tidlig januar, og til ca. mars måned, var vi seksuelt aktive. 

Jeg betrakter meg selv som en ansvarsfull gutt, men med mye følelser og lyst innblanda, er det kanskje litt vanskelig å være rasjonell. Sikkert flere av dere som har vært døds-forelska og gjort noen dumme valg. Mitt dumme valg var å velge å ha samleie med henne uten å bruke en form for prevensjon. Hun har en litt røff fortid, og sa derfor til meg at hun har måttet ta abort ( les : flere ganger ) og at hun gjør det hvis uhellet er ute, og legger til at det er liten sjanse for å bli befruktet ettersom hun har tatt det flere ganger. Prevensjon kunne hun tydeligvis ikke bruke, fordi moren har hatt problemer med blodpropp, og derfor anbefalte ikke legene henne å ta noe. Hun lider også av veldig kraftige mensen-smerter, og må dope seg ned på smertestillende hver gang hun har mens. Allergisk mot vanlige kondomer var hun også.

Anyways, mistake made, lesson learnt, always use protection. Men sånne historier om "hvorfor hun ikke kunne bruke prevensjon" osv. begynte jeg å sette spørsmåltegn ved. Det kan være at hun snakker sant med alt hun har fortalt meg om fortiden osv, fordi hun har aldri gitt meg en grunn til å tro at de ikke er det. 

Angsten min for å gjøre henne gravid ble til slutt for høy. For 3 måneder siden sluttet jeg å ha samleie med henne, og for 1 måned siden slo jeg opp. Vi har enda kontakt. Jeg fikk henne til å ta en graviditet-test og hun tok bilde av resultatet. 1 strek. Hun har hatt mensen +- den samme datoen i 6 måneder nå, men husker å ha lest på nettet at damer kan ha mensen og fortsatt være gravide.. Den delen fcker meg opp mentalt. 

Jeg legger mye av skylden over på henne, og hjernen min "gjør et monster av henne", men jeg ser jo nå at det er jeg og min angst for at hun på et mirakuløst vis skal være gravid, som ødelegger mye. Både for meg selv, og henne. Jeg nevnte tidligere at vi enda har kontakt, og hun har aldri nevnt for meg at ".. jeg tror jeg er gravid". Faktisk, det stikk motsatte, men likevel velger hjernen min å tro at hun skjuler noe. Hun har ikke lyst på kid, hun drikker alkohol, røyker osv.osv. Tror jeg kanskje innså at jeg innså at jeg ikke har lyst på en kvinne som dette i livet mitt / mor til eventuelle barn i framtiden, og at det var først etter 3-4 måneder med henne at hjernen min begynte å "tegne et monster av henne". 

Er ikke mitt første forhold, og det har aldri vært slik jeg er nå. Merker at dette ikke kan fortsette, fordi jeg kommer ikke til å klare å ha et sunt forhold til sex hvis jeg stresser over "preg-scares", selv etter en test. Lesson learnt som sagt, alltid bruk en form for prevensjon. 

Det jeg håper jeg oppnår med denne posten, er litt indre ro. Bare noen som kan bekrefte / komme med en historie som er på den positive siden ( ikke gravid ). Hun lever livet sitt og reiser på ferie osv, og jeg prøver å leve livet mitt, men blir stadig møtt med "hva om hun er.. "-tanken. Livet mitt er ellers perfekt.

Takker. 

Anonymous poster hash: bee7f...1d8

[henrikwl]

Etter 6 måneder ville du ha sett det på henne om hun var gravid.