Octoling Skrevet 24. juni 2018 Del Skrevet 24. juni 2018 (endret) Hei. Vi er et par som har vært sammen i sju år og har ett barn sammen. Vi krangler ofte om sex, ofte slik at hele dagen blir ødelagt. Jeg (mannen) har ikke noe problemer med lysten og har ikke endret noen av mønstrene mine. Jeg føler samboeren min har en veldig negativ innstilling til sex. Barnet vårt er to og et halvt år, så den mest intense perioden skulle man tro begynner å være over. Sexlivet vårt har dødd veldig nye ut, selv om hyppigheten kanskje ikke er så annerledes er innstillingen hennes og kvaliteten helt annerledes. Jeg prøver å være litt spennende og piffe ting litt opp, men det blir som regel møtt med negativitet. Hun nøyer seg med å ligge helt rolig uten å gjør noe spesielt med innsats. Hvis jeg spør om hun kan ta av litt klær blir det møtt med negativitet. Hvis jeg prøver å gjøre ting som vi gjorde masse av før blir det møtt med negativitet. Jeg synes sexlivet vårt er uinspirerende og kjedelig. Det er alltid en eller annen unnskyldning for at det skal være kjedelig. Jeg holder på å gi opp. Når jeg tar opp problemet blir det møtt med mer negativitet eller frustrasjon og sinne. Den siste uken har vi begge hatt fri og hver gang jeg har tatt initiativ har det blitt negativt. Jeg er lei av å bli avvist. Hun tåler ikke å få kritikk, da flyttes alt fokuset over på henne, og hun prøvet å få meg til å bli «bad guy» Hun låser også hele krangelen med å si «Jeg har rett, ikke snakk noe mer» så går hun ut av rommet. Uansett hvor rolig og fornuftig jeg prater så er hun helt låst. Jeg følt jeg er den som må ordne opp igjen, hun viser ingen vilje til å ordne opp i ting og vil heller gå i flere dager med dårlig stemning. Jeg blir så utrolig frustrert. Er det urimelig av meg å være misfornøyd med sexlivet vårt? Er jeg bad guy og slem når jeg blir skuffet over negativiteten hennes og sier fra? Føler veldig lite respekt. Hun vil ikke gjøre noe innsats for at det skal bli bedre og hun bruker alltid trumfkortet: Det er min kropp og jeg bestemmer over den selv. Noe som er greit nok, men betyr det at sexlivet vårt skal gå nedover uten at hun har noe ansvar for det? Endret 24. juni 2018 av Octoling Lenke til kommentar
henrikwl Skrevet 24. juni 2018 Del Skrevet 24. juni 2018 Vil hun ikke, så vil hun ikke. Forklar henne hva du trenger, og hva konsekvensen blir hvis du ikke får det, så får hun ta stilling til det. Én ting er hvis hun hadde anerkjent at det er et problem og vært interessert i å fikse det, men det ser ikke ut til at det er tilfellet. 2 Lenke til kommentar
Corp Por Skrevet 24. juni 2018 Del Skrevet 24. juni 2018 Klart sexlivet er en alvorlig og gyldig sak å være opptatt av. Har hun gått igjennom en fødselsdepresjon? Unger er drepen for sexlivet. Vi har det også "rolig" nå, men vi snakker om det og hun forstår. Jeg forstår også, og prøver å være tålmodig mens vi har småbarn. Det er dog ikke full stopp - bare mindre av de kjekke tinga vi gjorde før, naturlig nok. Hadde hun derimot ignorert min misnøye og avvist den som ugyldig, som i ditt tilfelle, så hadde det ikke tatt lange tiden før jeg hadde begynt å være utro. Med eller uten hennes tillatelse. 2 Lenke til kommentar
Octoling Skrevet 24. juni 2018 Forfatter Del Skrevet 24. juni 2018 Vil hun ikke, så vil hun ikke. Forklar henne hva du trenger, og hva konsekvensen blir hvis du ikke får det, så får hun ta stilling til det. Én ting er hvis hun hadde anerkjent at det er et problem og vært interessert i å fikse det, men det ser ikke ut til at det er tilfellet. Funker ikke. Jeg kan være så alvorlig og si at hvis det skal fortsette sånn så klarer jeg ikke noe mer. Men da sier hun bare «Okei, greit» Å sette hardt mot hardt fungerer ikke, jeg taper hver gang. Det ender med at jeg må legge meg paddeflat mens hun fortsetter å si hvor feil jeg er. Går kun en vei. Lenke til kommentar
Poor Leno Skrevet 24. juni 2018 Del Skrevet 24. juni 2018 Hvis du viser at truslene dine er tomme har du ingen troverdighet og hun har hele overtaket. Du må vel kanskje spørre deg om du tror det kommer til å bli bedre, eller om hennes innstilling er helt satt. Isåfall må du enten godta tingenes tilstand - eller gå fra henne. 2 Lenke til kommentar
henrikwl Skrevet 24. juni 2018 Del Skrevet 24. juni 2018 (endret) Funker ikke. Jeg kan være så alvorlig og si at hvis det skal fortsette sånn så klarer jeg ikke noe mer. Men da sier hun bare «Okei, greit» Å sette hardt mot hardt fungerer ikke, jeg taper hver gang. Det ender med at jeg må legge meg paddeflat mens hun fortsetter å si hvor feil jeg er. Går kun en vei. Ja, da har du vel svaret ditt. Enten så lever du med det slik det er nå, eller så går du fra henne. Endret 24. juni 2018 av henrikwl 2 Lenke til kommentar
hekomo Skrevet 24. juni 2018 Del Skrevet 24. juni 2018 Trekker du din del av lasset da? Hun har jo hatt hele ammingen og alt det der, og har sikkert vært sliten. Pleier du å la henne sove litt ekstra? Sørger for at det er ryddig rundt dere? Og så videre. Lenke til kommentar
Leo_ Skrevet 24. juni 2018 Del Skrevet 24. juni 2018 Barnet er to og et halvt år, det er en stund siden amminga var over. TS, du har tapt maktkampen ser det ut til, du får velge selv om det er slik du vil ha det eller gå videre. Jeg var i et forhold som ikke var likeverdig, jeg gikk videre, det eneste jeg angrer på var at jeg ikke gjore det tidligere. Vi har barnet 50/50, jeg er i et nytt forhold som fungerer, livet er langt bedre enn det var. 1 Lenke til kommentar
Skurupu Skrevet 25. juni 2018 Del Skrevet 25. juni 2018 (endret) Spør om du kan ta en elsker. Det er verdt et forsøk dersom alternativet er å gjøre det slutt. Kanskje du blir overrasket over svaret. Endret 25. juni 2018 av Skurupu Lenke til kommentar
hekomo Skrevet 25. juni 2018 Del Skrevet 25. juni 2018 Barnet er to og et halvt år, det er en stund siden amminga var over. Det kan godt være, men det som eventuelt skjedde under perioden med amming kan påvirke dagens situasjon. Lenke til kommentar
Sithric Skrevet 25. juni 2018 Del Skrevet 25. juni 2018 Det kan godt være, men det som eventuelt skjedde under perioden med amming kan påvirke dagens situasjon. Selvsagt. Men da er det likevel naturlig å snakke om det, vise forståelse for frustrasjon og erkjenne at ting har blitt annerledes, så man kan se på "løsninger". Ikke bare bli sur og negativ og avskrive motpartens følelser totalt. Lenke til kommentar
Anbefalte innlegg