Forhold til muslimsk herlighet

[AnonymDiskusjon]

Hei alle!

 

Jeg har en helt fantastisk kjæreste! Den aller beste jenta som eksisterer på planetens overflate! Vi er 27 og 28 år den dag i dag og har vært sammen i snart tre år.

Vi elsker hverandre lidenskapelig begge to (ikke for å høres ut som et klisjepar), men det gjør vi.

 

Hun er muslim, og jeg elsker henne for det. Ikke praktiserende i stor grad, men når det gjelder familie er vi et gjemt par. Innerst inne vet jo såklart familien hennes at deres datter er sammen med en norsk kar uten å si noe om det, men alle velger å ikke snakke om det. Og av kutlurmessige årsaker maser jo foreldrene noe voldsomt for at hun må snart må få giftet seg. Søsken er på besøk fra tid til annen, men da er jeg ikke annet enn en venn. Jeg må da hele tiden trå varsomt og passe på å ikke berøre henne når noen ser det eller kalle henne som jeg pleier og er vandt med for elskling.

 

Jeg har sagt hele veien at jeg respekterer hennes trosretning og kultur, noe jeg også står inne for den dag i dag. Men det tærer så innmari på meg å måtte gjemme oss bort. Og da spesielt i families nærvær. Det begynner faktisk å gjøre litt vondt. Altså, hvem vil ikke ta med svigerfar på fisketur en gang i blandt?

 

Jeg har vært åpen og ærlig om hvordan jeg føler på dette og liksom sagt hva jeg synes og føler om saken. Men ut av respekt for familie kan hun bare ikke si noe eller la dem "finne" ut noe den garantert allerede vet. Jeg selv tror jo at dem bare venter på at hun skal fortelle dem det og være ærlig. Altså, jeg mener: deres datter er lykkelig, de bor i Norge, hun er født og oppvokst i Norge. Hvorfor kan hun ikke finne lykken med en nordmann og bli "godkjent"?

 

Er det noen som har lignende erfaringer? Noen som faktisk har gått igjennom dette og kanskje også "kommet ut av skapet"?

 

Jeg blir spist opp av dette med å gjemme seg hele tiden...

 

 

Av religiøse grunner postes innlegget anonymt.......

 

Anonymous poster hash: 0a0f3...faf

[RRhoads]

Det er tre måter dette kan ende på:

 

* Dere stikker av og blir et ordentlig par

 

* Dere sier til foreldrene hennes at dere er et par

 

* Dere slår opp

 

Jeg ville gått for alternativ 2.

[AnonymDiskusjon]

Det er jo såklart det jeg også ville gått for, men så kommer dette med kultur inn i bildet. Foreldrene er veldig troende og hun mener de ville stengt henne ut av familien om de fikk vite det. Så da er jo alternativet nummer en: stikke av. Det er jo uaktuelt for meg også. Jeg vil jo hun skal ha en familie. Som vi begge kan være med. Vi kommer nok uansett ikke til å gå fra hverandre uansett utfall, men jeg tenker jo at ærlighet varer lengst, selv for muslimer.

 

Anonymous poster hash: 0a0f3...faf

[Corp Por]

Personlig styrer jeg langt unna religiøse mennesker. Jeg har møtt ei jente som viste seg å være sterkt kristen og med en gang det flagget spratt opp dro jeg håndbrekket og gikk.

 

Nå er jo tydeligvis ikke det et aktuelt alternativ for deg så da må dere jo rett og slett bare å gi beskjed til familien rundt at dere er et par også får dama selv velge sine prioriteringer. Så får det bli opp til henne om hun velger religion foran deg. Isåfall er det da tydelig at hun ikke verdsetter deg i særs stor grad.

 

Allerede er det jo ei svær lampe som lyser når du tydeligvis må være med på å skjule forholdet deres etter tre år.

 

Religiøse foll er syke til sinns - ikke nødvendigvis fordi de velger å tro på noe som ikke eksisterer - det skader i utgangspunktet ingen andre enn seg selv (og sine barn), men fordi de er svært opptatt av å organisere seg for å ugyldiggjøre og kue mennesker rundt seg (som du tydeligvis allerede er godt kkent med).

[AnonymDiskusjon]

Jeg er veldig enig i mye av det du skriver. Jeg er absolutt ikke religiøs av meg selv og det er forsåvidt ikke henne heller. Hun bare respekterer familiens grad av å være troende. Noe jeg også respekterer. Jeg respekterer de som tror, men forventer at jeg blir respektert for ikke å tro. Jeg har bare vanskelig å tro og forstå at foreldre kan støte bort et familiemedlem man elsker og som er eget kjøtt og blod fordi man elsker noen med en annen eller ingen trosretning.

 

Anonymous poster hash: 0a0f3...faf

[ChiaroScuro]

Hei alle!

 

Jeg har en helt fantastisk kjæreste! Den aller beste jenta som eksisterer på planetens overflate! Vi er 27 og 28 år den dag i dag og har vært sammen i snart tre år.

Vi elsker hverandre lidenskapelig begge to (ikke for å høres ut som et klisjepar), men det gjør vi.

 

Hun er muslim, og jeg elsker henne for det. Ikke praktiserende i stor grad, men når det gjelder familie er vi et gjemt par. Innerst inne vet jo såklart familien hennes at deres datter er sammen med en norsk kar uten å si noe om det, men alle velger å ikke snakke om det. Og av kutlurmessige årsaker maser jo foreldrene noe voldsomt for at hun må snart må få giftet seg. Søsken er på besøk fra tid til annen, men da er jeg ikke annet enn en venn. Jeg må da hele tiden trå varsomt og passe på å ikke berøre henne når noen ser det eller kalle henne som jeg pleier og er vandt med for elskling.

 

Jeg har sagt hele veien at jeg respekterer hennes trosretning og kultur, noe jeg også står inne for den dag i dag. Men det tærer så innmari på meg å måtte gjemme oss bort. Og da spesielt i families nærvær. Det begynner faktisk å gjøre litt vondt. Altså, hvem vil ikke ta med svigerfar på fisketur en gang i blandt?

 

Jeg har vært åpen og ærlig om hvordan jeg føler på dette og liksom sagt hva jeg synes og føler om saken. Men ut av respekt for familie kan hun bare ikke si noe eller la dem "finne" ut noe den garantert allerede vet. Jeg selv tror jo at dem bare venter på at hun skal fortelle dem det og være ærlig. Altså, jeg mener: deres datter er lykkelig, de bor i Norge, hun er født og oppvokst i Norge. Hvorfor kan hun ikke finne lykken med en nordmann og bli "godkjent"?

 

Er det noen som har lignende erfaringer? Noen som faktisk har gått igjennom dette og kanskje også "kommet ut av skapet"?

 

Jeg blir spist opp av dette med å gjemme seg hele tiden...

 

 

Av religiøse grunner postes innlegget anonymt.......

 

Anonymous poster hash: 0a0f3...faf

Hun har også en fantastisk kjæreste.

 

Dere to er fremtiden. Dere representerer håp om lys i en ende av en tilsynelatende mørk tunnel, også for oss andre . En mulighet til forståelse hvor hverken din bakgrunn, eller hennes, er feil eller riktig -  kun forskjellig!  Forståelse smitter av på en positv måte.

 

Forskjell er derfor verdt å satse på. Forskjell inviterer til, om ikke umiddelbar forståelse, men økende forståelse hos begge parter. Hos hennes verdier og dine, Hos hennes familie og din.

 

Jeg håper inderlig at dere lykkes.

[Corp Por]

Jeg er veldig enig i mye av det du skriver. Jeg er absolutt ikke religiøs av meg selv og det er forsåvidt ikke henne heller. Hun bare respekterer familiens grad av å være troende. Noe jeg også respekterer. Jeg respekterer de som tror, men forventer at jeg blir respektert for ikke å tro. Jeg har bare vanskelig å tro og forstå at foreldre kan støte bort et familiemedlem man elsker og som er eget kjøtt og blod fordi man elsker noen med en annen eller ingen trosretning.

 

Anonymous poster hash: 0a0f3...faf

 

 

Sånn er det med religion. Det eksisterer tross alt kun for å skape skiller mellom mennesker. Det kan jo være problematisk å hate mennesker av samme rase som seg selv - men har man religion å lene seg på så blir det kjempelett. Da kan man selv finne gode grunner til å hate sin egen familie.

 

Jeg kan forstå at hun ønsker å ha familien sin rundt seg, men hvis familien styrer hennes liv slik at hun ikke kan velge en partner som gjør seg selv lykkelig så må hun bare få et ultimatum som lar henne ta et standpunkt.

Selvfølgelig kan dere fortsette skuespillet som dere gjør - men er det virkelig ønskelig i lengden?

Er det også en kultur dere vil videreføre til deres barn?

 

Religiøse overgrep på barn er for meg og min partner svært alvorlig og vi passer på så godt vi kan at våre barn ikke blir utsatt for det. Om mine sønner ender opp som kristne er helt OK for meg - sålenge det er deres eget valg, men jeg vil aldri godta at noen andre skal ta det valget for dem før de er i stand til å beskytte seg mot galskapen.

 

noen familiemedlemmer i samboers familie er religiøse og de utøver ikke religionen sin foran oss av respekt for oss, på samme vis som at vi ikke blander oss i deres okkulte livsstil, men jeg ble virkelig trist første gang vi skulle innta et måltid sammen og deres barn bare noen få år gamle automatisk folder hendene rituelt før maten og blir forvirret over at ingen kjører igang et rituale. De fikk aldri muligheten til å velge selv.

 

Forøvrig -

Jeg glemte å kommentere at du skriver at dere respekterer deres rett til å tro.

Hvorfor?

 

Tydeligvis respekterer de ikke deres rett til å ikke tro.

Endret 22. juni 2018 av Invader Zim

[AnonymDiskusjon]

Sånn er det med religion. Det eksisterer tross alt kun for å skape skiller mellom mennesker. Det kan jo være problematisk å hate mennesker av samme rase som seg selv - men har man religion å lene seg på så blir det kjempelett. Da kan man selv finne gode grunner til å hate sin egen familie.

 

Jeg kan forstå at hun ønsker å ha familien sin rundt seg, men hvis familien styrer hennes liv slik at hun ikke kan velge en partner som gjør seg selv lykkelig så må hun bare få et ultimatum som lar henne ta et standpunkt.

Selvfølgelig kan dere fortsette skuespillet som dere gjør - men er det virkelig ønskelig i lengden?

Er det også en kultur dere vil videreføre til deres barn?

 

Religiøse overgrep på barn er for meg og min partner svært alvorlig og vi passer på så godt vi kan at våre barn ikke blir utsatt for det. Om mine sønner ender opp som kristne er helt OK for meg - sålenge det er deres eget valg, men jeg vil aldri godta at noen andre skal ta det valget for dem før de er i stand til å beskytte seg mot galskapen.

 

noen familiemedlemmer i samboers familie er religiøse og de utøver ikke religionen sin foran oss av respekt for oss, på samme vis som at vi ikke blander oss i deres okkulte livsstil, men jeg ble virkelig trist første gang vi skulle innta et måltid sammen og deres barn bare noen få år gamle automatisk folder hendene rituelt før maten og blir forvirret over at ingen kjører igang et rituale. De fikk aldri muligheten til å velge selv.

 

Forøvrig -

Jeg glemte å kommentere at du skriver at dere respekterer deres rett til å tro.

Hvorfor?

 

Tydeligvis respekterer de ikke deres rett til å ikke tro.

 

Barn skal få muligheten til å velge selv, helt enig. Som jeg også skriver tidligere så sier jeg at jeg jeg en person som respekterer andre for den tro de evt har eller ikke har og forventer det samme i retur. Men kan det være så vanskelig for en troende å respekter at en person ikke er det? Selv om vedkommende er din datter?

 

Jeg er uenig at Relgion og tro er en måte skape skiller mellom mennesker på og at det gir en grunn til hat. Jeg skjønner synsvinkelen din, for all del. Men uansett religion, trosretning, kultur eller hudfarge. Vi er alle mennesker og laget på samme måte. Vi alle fungerer likt. Jeg er en reflektert person, men er også en person som har klare meninger om hva som er rettferdig og ikke. Når det gjelder topic, så mener jeg det er forskjell på å barbere seg og skjære av seg hodet.

 

Anonymous poster hash: 0a0f3...faf

[Corp Por]

Joda helt enig.

Jeg har bare en noe "aggressiv" holdning pga "folk flest" ser ikke ut til å se religion som en trussel (da spesielt kristendom) som er så "harmløs" i vårt samfunn. Eneste grunnen til at den ér harmløs er fordi den har mistet taket over oss. Hadde kristendommen fått nok backing på linje med hva enkelte religioner får i de kulturer som er gjennomsyret med religion så hadde kristendommen fortsatt vært like jævlig her hjemme som hos de kulturer vi himler på øynene av.

 

Samtidig er det jo igrunn like mye å skjære av seg hodet isteden for å barbere seg når man etter tre år fortsatt bedriver skuespill for familien og holder samlivet skjult av "respekt" for dem.

 

Skjønner jo selvfølgelig at dersom det betyr at man til dels mister kontakten med familiem så er det en dyr pris å betale, men slik jeg prioriterer mitt liv er min kjæreste og vår lille familie under vårt tak det viktigste som finnes og hva jeg prioriterer over alt annet. Hadde mine foreldre eller søsken kommet og formant meg at jeg måtte forlate kjæresten fordi hun var svart eller whatever så hadde min beslutning vært enkel. Jeg hadde mistet noen støttespillere og høyt verdsatte barnepassere men er det virkelig støttespillere når de undergraver ens egen jakt etter lykke?

 

De tinga vi har i livet vårt og verdsetter er vanligvis barn, samlivspartnere, familie, penger, jobb og hobby - ofte i den rekkefølgen, så da må man prioritere deretter

Hva gir mest lykke i hverdagen?

Endret 22. juni 2018 av Invader Zim

[AnonymDiskusjon]

Joda helt enig.

Jeg har bare en noe "aggressiv" holdning pga "folk flest" ser ikke ut til å se religion som en trussel (da spesielt kristendom) som er så "harmløs" i vårt samfunn. Eneste grunnen til at den ér harmløs er fordi den har mistet taket over oss. Hadde kristendommen fått nok backing på linje med hva enkelte religioner får i de kulturer som er gjennomsyret med religion så hadde kristendommen fortsatt vært like jævlig her hjemme som hos de kulturer vi himler på øynene av.

 

Samtidig er det jo igrunn like mye å skjære av seg hodet isteden for å barbere seg når man etter tre år fortsatt bedriver skuespill for familien og holder samlivet skjult av "respekt" for dem.

 

Skjønner jo selvfølgelig at dersom det betyr at man til dels mister kontakten med familiem så er det en dyr pris å betale, men slik jeg prioriterer mitt liv er min kjæreste og vår lille familie under vårt tak det viktigste som finnes og hva jeg prioriterer over alt annet. Hadde mine foreldre eller søsken kommet og formant meg at jeg måtte forlate kjæresten fordi hun var svart eller whatever så hadde min beslutning vært enkel. Jeg hadde mistet noen støttespillere og høyt verdsatte barnepassere men er det virkelig støttespillere når de undergraver ens egen jakt etter lykke?

 

De tinga vi har i livet vårt og verdsetter er vanligvis barn, samlivspartnere, familie, penger, jobb og hobby - ofte i den rekkefølgen, så da må man prioritere deretter

Hva gir mest lykke i hverdagen?

 

Vi alle har forskjellige faktorer som bringer lykke og glede inn i hverdagen, og jeg kjenner meg for det meste inn i både regle og rekkefølge av det du sier. Hadde jeg vært ute etter kritikk mot hva jeg har valgt å finne meg i og ikke hadde jeg spurt om det. Tro meg, tanken om det er noe håp eller hvor lenge jeg skal finne meg i dette sitter jeg med hvert sekund hver eneste dag. Samtidig så må man jo tenke litt sånn at alle har ens laster å bære, jeg har mine og hun har hennes. Det ene er ikke verre enn det andre i og for seg. Men om det finnes noe konstruktivt å tilføye ift hva man kan si og gjøre ihht de kortene som er delt ut så takker jeg meget.

 

Anonymous poster hash: 0a0f3...faf

[nightowl]

*snip*

 

Anonymous poster hash: 0a0f3...faf

 

Du får bare vente til foreldrene hennes dauer. Det er sikkert ikke mer enn 20-40 år eller der omkring. ELLER så gir du din "fantastiske" kjæreste et ultimatum: "Du/vi må fortelle foreldrene dine om meg/oss, så vi kan komme oss videre i livet, hvis du/vi ikke gjør dette er det slutt!". Dette skulle vært gjort for 2 år siden.

[Visum]

Jeg har en venn som var i samme situasjon som deg. Han gjorde som hovedpersonen i filmen "Import Export" og konvertere til Islam. Da var det plutselig alt akseptert, både hos familien og det miljøet kjæresten hans tilhørte.

 

Du må huske at religion er kjernen i det som driver troende muslimer.

 

Jeg anbefaler deg å se filmene som tar opp temaene som du tar opp her (Norsk-født muslimsk jente har en etnisk norsk kjæreste):

 

- "Hva vil folk si?" (2017)

- Import/Export (2005)

 

Jeg tror filmen fra 2017, kan gi deg bedre forståelse på hvordan det er å være muslimske jente sammen med ikke-muslimsk kjæreste i 2018.

Endret 22. juni 2018 av Permanent jobb

[BuffyAnneSummers]

Hva er hennes langsiktige plan? Har hun planer om å fortelle det? Eventuelt når? Hvis dere blir forlovet? Flytter inn sammen? Må dere være gift før dere kan flytte sammen? Er det aktuelt for deg? (er smartest å bo med noen en stund først for å se om man kommer overens i hverdagen) Hun kan ikke la deg være "onkel" for deres fremtidige barn bare for å ikke støte familien sin pga deres religion.. 

Har dere hatt sex? Er hun muslim selv? Er hun hva du hadde kalt en typisk muslim? 

Dere er såpass gamle at det er på tide å finne ut av hva som skal skje videre, og denne konflikten bare fremhever det. Det er på tide at hun velger mellom sin biologiske familie eller fremtidige familie. 

[Styrmann Smisk]

I min bok er man ryggradløs om løsningen blir å konvertere til Islam.

 

Kjæresten din er jo nødt å forstå at det ikke kan fortsette slik i all evighet. Hva mener egentlig hun om hele situasjonen? 

[Corp Por]

Vi alle har forskjellige faktorer som bringer lykke og glede inn i hverdagen, og jeg kjenner meg for det meste inn i både regle og rekkefølge av det du sier. Hadde jeg vært ute etter kritikk mot hva jeg har valgt å finne meg i og ikke hadde jeg spurt om det. Tro meg, tanken om det er noe håp eller hvor lenge jeg skal finne meg i dette sitter jeg med hvert sekund hver eneste dag. Samtidig så må man jo tenke litt sånn at alle har ens laster å bære, jeg har mine og hun har hennes. Det ene er ikke verre enn det andre i og for seg. Men om det finnes noe konstruktivt å tilføye ift hva man kan si og gjøre ihht de kortene som er delt ut så takker jeg meget.

 

Anonymous poster hash: 0a0f3...faf

Dere har jo antagelig gått rundt grøten lenge nok. Regner med at du selv har gjort og fortsatt gjør det samme iom at dette enda er en pågående problemstilling. Som jeg og noen andre da allerede har sagt så må du være direkte på en måte hun ikke kan misforstå eller fortsette å forholde seg passiv til.

 

Ordlyden må du nesten bestemme selv, og bare du kan avgjøre om dette er noe du har tenkt å fortsette å innfinne deg med.

 

Jeg har ikke personlig vært igjennom noe lignende annet enn den korte innledende fasen hvor jeg gikk umiddelbart etter at religionen viste hodet sitt så jeg kan ikke komme med noen innfløkt og utprøvd taktikk for å manøvrere hennes familie til å godta deg.

[BuffyAnneSummers]

Målet burde helst ikke være å tilfredstille hennes foreldre i utgangspunktet (de vil mest sannsynlig ikke bli fornøyd hvis hun ikke sier ja til den eldre herremannen fra deres land de har lyst til å spleise henne med.. er dødfødt å prøve), men å gjøre så TS og denne jenta har det fint sammen. Det at hun er så besatt av hva foreldrene mener viser egentlig hvor lite moden og klar hun er for det, og TS burde så absolutt stille henne opp etter veggen for det (de er snart 30.. time to grow the fuck up).  Jeg sier dette som en datter fra en muslimsk familie selv, selv om familien helt sikkert er skyldige i å gjøre henne avhengig av dem (ønsket om aksept) så står og faller alt på hva hun er villig til å gjøre selv. 

Endret 23. juni 2018 av BuffyAnneSummers

[AnonymDiskusjon]

Løsningen på problemet ditt er: Konverter til Islam, og be kjæresten din å presentere deg for familien. Da er saken løst!

 

eller:

 

Slå opp med henne og be henne finne en gammel herremann fra bygda fra foreldrenes hjemland.

 

 

Du har ingen andre alternativer. Jeg er selv en muslimsk jente som var samme situasjon som deg, og vi gikk for det første alternativet, der kjæresten konvertere til Islam (selvom han er langt ifra praktiserende).

Anonymous poster hash: 8db0e...6e5

[ChiaroScuro]

 

Løsningen på problemet ditt er: Konverter til Islam, og be kjæresten din å presentere deg for familien. Da er saken løst!

 

eller:

 

Slå opp med henne og be henne finne en gammel herremann fra bygda fra foreldrenes hjemland.

 

 

Du har ingen andre alternativer. Jeg er selv en muslimsk jente som var samme situasjon som deg, og vi gikk for det første alternativet, der kjæresten konvertere til Islam (selvom han er langt ifra praktiserende).

 

Anonymous poster hash: 8db0e...6e5

 

Konvertert til en annen religion , men langt ifra praktiserende? Hva innebærer det?

 

Blir som å endre statsborgerskap, men ikke lære seg språket.

[Styrmann Smisk]

Lurt. Konverter for å gjør de fornøyd. Hva gjør du når de ønsker seg ørten barnebarn? Smeller du kona på tjukka på deres bestilling? Hva med når de vil flytte inn hos dere? Da river du bare noen vegger, gjør om gjesterommet til soverom og lager ekstra baderom til de. Husk at du skal for all del ikke gjøre deg mislikt.

 

Hvorfor skal svigerforeldre få noe makt over deres liv. Dere kan ikke la de true med utstøtelse for å få viljen sin. Slikt praktiseres i sekter, ikke en familie.

[Tåkefyrste]

Synes veldig lite om at islam har så mye makt i norge at skal man gifte seg med noen som har en muslimsk familie så er konvertering eneste utvei.