Eksistensiell krise

[AnonymDiskusjon]

Jeg er ferdig med en heftig periode etter barnefordeling .. er fornøyd med resultatet, men sitter igjen med inntrykket av at "det store systemet" er utrolig lite effektivt og at man blir presset fra flere kanter til å gå videre etter litt frem og tilbake .. type "sånn er det".

 

Deretter ser jeg så mye falskhet blant allmennheten (sett bort ifra fb "jeg har det så bra" aspektet, det har jeg ikke brydd meg om siden etter barnefordelings saken), det er liksom at jeg ser igjennom prat og legger raskt merke til bullshit tendenser.. 

Så er jeg litt oppgitt over at jeg ikke har klart å lære meg å drite i hva andre tenker om meg, slik har det vært i alle år (mor og far (skilt ved 6år) gav ikke oppmerksomhet.. tenkte jeg kanskje har avhengig-personlighetsforstyrrelse men jeg kjenner meg ikke igjen i definisjonen:

De har problemer med å ta valg, liker ikke å være alene og har ofte en engstelig fremtoning

 

Jeg er mer rett på, dårlig med moderering, liker å være alene en gang i blant.

 

Jeg er fortsatt kapabel til daglige gjøremål, faktisk har jeg nok mer energi enn før/ under forholdet med barnemor fem år siden.. Men i skiftende perioder blir jeg helt utmattet og deprimert.. så pleier det å komme seg før det går på igjen.

 

Mann, 35år.

Anonymous poster hash: e56e3...083

[Uderzo]

Kanskje du sitter med en annet inntrykk av andre på FB, men det du beskriver er veldig vanlig, alle har det sånn av og til.

Endret 19. juni 2018 av Uderzo

[AnonymDiskusjon]

Du opplever 30-årskrisa, mann. Helt normalt for mannfolk å gå gjennom en liten eksistensiell krise når de bikker 30.

 

Jeg er 36 og er på vei ut av min egen krise. "Hvem er jeg? Hva driver jeg med? Kan jeg egentlig stole på noen?" Ekteskapet holdt på å ryke og jeg vurderte på et tidspunkt å bare sette meg i bilen, kjøre til jeg ikke hadde penger til å fylle mer drivstoff og se hva som skjedde.

 

Det er røft, men du kommer deg gjennom det.

Anonymous poster hash: 9bbfa...8cc