Uføretrygd - hva sier en til folk?

[Cerent]

Hei,

Har nylig etter mange år utenfor arbeidslivet grunnet sykdom fått innvilget uføretrygd, det er jo greit nok i seg selv, men det stiller meg overfor et problem når det gjelder hva jeg skal si til folk jeg ikke kjenner som jeg f.eks. treffer på selskaper når det nesten uungåelige temat jobb kommer opp. Det er etter min erfaring et av de første tingene folk spør etter den ingående småpraten. Før kunne jeg si at jeg var sykmeldt, arbeidsledig etc. (men etter mange går så kjenner jeg meg ikke fornøyd med å si det lenger, det føles "falskt"). Det går jo så lenge til jeg får spørsmål om hvor lenge jeg har vært arbeidsledig og da kan jeg liksom ikke si mange år, for går jo den forklaringen i stykker. Alternativet er jo å finne å dikte opp noe, men da vikler jeg meg jo inn i en verden av løgner og må passe på hva jeg sier til forskjellige personer, noe som jeg ikke er så lysten på da jeg hverken er en profesjonell svindler eller lystløgner og er heller ikke så dreven i det gamet.

 

Etter en lang introduksjon så er altså det jeg lurer på hvordan dere andre som er uføretrygd (eller har vært i lignende situasjoner navigerer. Hva sier dere når dere er på en fest eller i et selskap og begynner å småprate med noen og spørsmålet om jobb kommer opp?

 

En annen ting som er problemet med å si "uføretrygd" er jo at det kan være en effektiv stopper for videre samtale. Har du en jobb har du noe den andre personen kan spørre mer om, men jeg har ikke lyst til å prate om sykdom. Synes det blir vanskelig og jeg merker at når jeg er i slike situasjoner så gruer meg til spørmålet om jobb kommer opp.

[henrikwl]

Jeg er ikke uføretrygdet selv, men hvis du har følt deg komfortabel med å si du er sykmeldt eller arbeidsledig tidligere kan du jo nå bare følge opp med "jeg har dessverre endt opp som ufør grunnet en arbeidsskade/ulykke/whatever". De fleste voksne mennesker skjønner at helsespørsmål er veldig personlige og med mindre de totalt mangler sosiale antenner vil de ikke begynne å spørre og grave om hva som skjedde eller hva du sliter med.

 

Når det gjelder samtaleemne, så har du vel hatt en jobb en gang? Hva var den? Hvorfor valgte du den da du valgte? Hva var det med den som gjorde at du trivdes? Hvordan taklet du det å ikke lenger kunne drive med det?

 

Her er det plenty med stoff å samtale om, og i min mening er en samtale om en utfordring noen har overkommet eller er i ferd med å overkomme potensielt mye mer interessant enn enda en samtale om hvor awesome man synes det er å sitte på kontoret og føre regnskap.

[Morromann]

Tja; du kan si at du er:

 

-freelancer

-oversetter

-aksjespekulant

-eidenomsspekulant

-lottomillionær

-at du lever på en milllionarv

[M98kF1]

Hvorfor ikke bare si «uføretrygdet»? En grei kvalitetskontroll på om det er folk det er verdt å prate med er det også....

[fo2re]

Hvorfor ikke bare drite i hva andre mener og være ærlig?

Har de problemer med det, er det deres problem, ikke ditt.

[Corp Por]

Si det som det er. Du går på trygd.

Selv har jeg ikke gravd videre de få gangene jeg har hørt den.

Om de du snakker med har såpass lav sosial intelligens at de ikke skjønner når de er inne på et tema du ikke vil snakke om så si det.

 

Skjønner ikke hvorfor du trenger å gjøre deg selv til en løgner med mindre du føler at du urettmessig mottar trygdeytelser.

[Faller]

Jeg lurer på hvorfor det i det hele tatt skal være et problem? Jeg er helt enig med fo2re og gi blaffen i hva andre tenker. Hvis du ikke har noen problemer med selv-bilde eller annet og ikke har noe problem å si til folk at du er uføretrygdet, så finnes det ikke noe problem i utgangspunktet. 

 

De sier at du ikke kan. De sier at du ikke gjør det godt nok. De sier ditt. De sier datt - Hvem er de? gi blaffen i "de", og fokuser på deg selv og ditt!

[BadCat]

Det er ikke hva andre mener men det faktum at man lever på et eksistensminium.

[Taurean]

Har ikke ufør selv, men jeg er bare ærlig. Sier hva jeg har jobbet med, hva jeg har vært aktiv med, og at det ble litt for mange tunge steiner å ta imot på mange måter. Kan også si at jeg fremdeles har ambisjoner og planer om å bidra, men akkurat nå er det en periode i livet hvor det ikke lar seg gjøre. Så får den andre parten ta det som de vil. Hvis de ikke har empati, så har de aldri møtt problemer selv i livet, og man kan ikke forvente at de skal forstå. Men man skal aldri, aldri gå på akkord med seg selv, man må bare sette folk på plass hvis de blir fordømmende. Ha sympati for dem, for at de ikke forstår, synes litt synd på dem, rett og slett.

Man må teste folk litt ut forsiktig, om de tåler å høre om problemer. Det er greit hvis de ikke vil. Men det skal også være greit hvis jeg ikke er interessert i å høre om deres arbeidsliv. Alt skal være greit, så lenge man har respekt.

Endret 16. juni 2018 av Taurean

[G]

Det er ikke hva andre mener men det faktum at man lever på et eksistensminium.

 

Det burde ligge godt til rette for å bli en eller annen type munk da, om det føles riktig ut vel og merke

Begynne å kle seg i:

 

https://en.wikipedia.org/wiki/Kasaya_%28clothing%29

 

alternativt kostyme

Endret 16. juni 2018 av G

[mann1962]

Hei,

Har nylig etter mange år utenfor arbeidslivet grunnet sykdom fått innvilget uføretrygd, det er jo greit nok i seg selv, men det stiller meg overfor et problem når det gjelder hva jeg skal si til folk jeg ikke kjenner som jeg f.eks. treffer på selskaper når det nesten uungåelige temat jobb kommer opp. Det er etter min erfaring et av de første tingene folk spør etter den ingående småpraten. Før kunne jeg si at jeg var sykmeldt, arbeidsledig etc. (men etter mange går så kjenner jeg meg ikke fornøyd med å si det lenger, det føles "falskt"). Det går jo så lenge til jeg får spørsmål om hvor lenge jeg har vært arbeidsledig og da kan jeg liksom ikke si mange år, for går jo den forklaringen i stykker. Alternativet er jo å finne å dikte opp noe, men da vikler jeg meg jo inn i en verden av løgner og må passe på hva jeg sier til forskjellige personer, noe som jeg ikke er så lysten på da jeg hverken er en profesjonell svindler eller lystløgner og er heller ikke så dreven i det gamet.

 

Etter en lang introduksjon så er altså det jeg lurer på hvordan dere andre som er uføretrygd (eller har vært i lignende situasjoner navigerer. Hva sier dere når dere er på en fest eller i et selskap og begynner å småprate med noen og spørsmålet om jobb kommer opp?

 

En annen ting som er problemet med å si "uføretrygd" er jo at det kan være en effektiv stopper for videre samtale. Har du en jobb har du noe den andre personen kan spørre mer om, men jeg har ikke lyst til å prate om sykdom. Synes det blir vanskelig og jeg merker at når jeg er i slike situasjoner så gruer meg til spørmålet om jobb kommer opp.

 

Si det som det er det er det beste, gjør det selv og aldri fått noe dritt snakk av den grunn.

[BadCat]

Problemet med uføretrygd er ikke hva andre måtte synes eller si men at vedkommende har lite penger å leve for resten av livet med mindre det lar seg gjøre å komme seg delvis eller helt i arbeid igjen, eventuelt har oppsparte midler som man kan investere for fremtidig avkastning. Hva andre mener blir kun et tilleggsproblem dersom man i alt for stor grad legger vekt på hva andre mener om saken.

Endret 17. juni 2018 av BadCat

[Tåketrollet]

Enig med de andre her, ærlighet varer lengst! Ingen har noe med hvorfor du er uføretrygdet. «Jeg er ufør, men prøver å leve livet mitt til det fulle. Hva med deg?» Ferdig, ferdig. Nytt samtaleemne!

[GoldmanSacks]

Du har gått livets skole. Nå er du en livsnyter. 

 

Eventuelt er du en filantropist.

Du er regissør - du har regien i ditt eget liv.

Eller meldekort arbeider.

[Emancipate]

Problemet var kanskje at samtalen stoppet opp da? Hvordan smidig lede samtalen over på noe annet?

[Notatblokk]

Syns henrikwl sitt tips om å dra inn tidligere erfaring var bra. Man spør jo om yrket til folk for å bidra til samtalen og/eller danne seg et bilde av personen, så hvis du sier som han forslo så løser du på et vis alt. 

Hvordan du eventuelt vil svare på hvorfor eller unngå at det dreier seg inn på sykdom kan du jo finne et slags manus eller veileder til på forhånd. En kort forklaring som gir et lite svar, men ikke innbyr til videre samtale eller oppfølgingsspørsmål. Det er jo noe du må forholde deg til, livet slutter ikke å by på selskaper eller sosiale sammenkomster selv om du har blitt ufør . Jeg vil tro at tid også hjelper, når du har vært gjennom disse samtalene flere ganger og blir tryggere på hva du selv føler er ok å si.

[Morromann]

Du har gått livets skole. Nå er du en livsnyter. 

 

Eventuelt er du en filantropist.

Du er regissør - du har regien i ditt eget liv.

Eller meldekort arbeider.

 

Uføretrygdede sender ikke meldekort. Det er for arbeidsledige.

[Morromann]

Problemet var kanskje at samtalen stoppet opp da? Hvordan smidig lede samtalen over på noe annet?

 

"Fint vær i dag. Tror du det blir regn?"

[Emancipate]

Stikkordet er "smidig".

 

"Jeg er ufør. Men jeg driver med <sett inn hobby her>."

[BadCat]

Jeg driver med X.