Jeg strever i relasjoner

[AnonymDiskusjon]

Jeg går ikke rundt og tror at det er alle andre det er noe galt med, men jeg merker jeg strever i relasjoner. Jeg har ganske mange i nettverket mitt, både familie og venner, men det er få jeg føler jeg er helt på bølgelengde med. Jeg synes det er vanskelig å være 100% meg selv, generelt føle at jeg passer inn, slappe av og virkelig føle at jeg koser meg. Jeg trår alltid varsomt, men jeg sier ifra hvis jeg er uenig, og det er flere som ikke tåler det og hvor jeg merker at det blir en litt dårlig stemning hvis man har ulik mening om ditt og datt. Sure miner ut av bagateller synes jeg er slitsomt, og det har gjort at jeg noen ganger tier istedenfor å si min mening. Der kommer f.eks det at jeg ikke kan være meg selv inn i bildet, det er slitsomt. Jeg trenger nok også mer søvn enn gjennomsnittet og det har gjort at jeg tar tidligere kveld enn mange andre, det gjør også at jeg skiller meg ut. Det er også flere andre ting som gjør at jeg føler meg annerledes.

Jeg har følt på dette ofte gjennom livet, og siden det helt sikkert er meg det er noe "galt" med er det ikke et alternativ å bytte ut hele nettverket mitt og "finne noen som er bedre eller passer meg bedre". Men jeg synes det er vondt å ikke fungere så godt i lag med andre. Jeg prøver å analysere og jobbe med meg selv, men jeg føler det jeg føler: Jeg sliter med å føle meg hjemme og slappe av. Og det er vondt. Jeg er en del sosial, for jeg tenker at det er bedre enn å stenge meg inne i eget selskap. At hvis jeg skal fungere sosialt så hjelper det ikke å unngå sosiale begivenheter. Så jeg prøver, gang etter gang. Men jeg sitter igjen med de samme følelsene så og si hver gang. Jeg blir nedfor og tappet for krefter av vonde følelser. Jeg er kanskje alene om å føle det sånn, men det var i alle fall godt å få skrevet og postet dette. Takk!

Anonymous poster hash: fde66...d26

[DukeRichelieu]

For det første så er du garantert ikke alene om å føle det slik. Det er vanligere enn du tror. Jeg hadde selv mine utfordringer både med dårlig selvtillit og i sosiale relasjoner i starten av tyveårene, men disse er et fjernt minne i dag. Men, selv om jeg stort sett kan sosialisere med folk flest, så er det riktig også for min del at det er sjeldent jeg treffer noen jeg er 100% på bølgelengde med. Dette er dog ikke et hinder for sosialisering. Jeg sosialiserer på deres nivå. At de ikke skjønner veldig mye av det jeg gjør eller den veien jeg går i livet er ikke et hinder for en hyggelig eller interessant samtale. Man kommer langt med å vise interesse for den andre personen og hva den gjør eller tenker rundt livet. Vi er alle mennesker og har således noen grunnleggende ting til felles.

 

Grunnen til at jeg har hatt den utviklingen jeg har hatt er at jeg har utfordret meg selv kontinuerlig. Både mine egne oppfatninger om meg selv og verden rundt meg, men også meg selv i sosiale situasjoner. Å ta ordet eller fremlegge min mening i en gruppe kunne være skummelt. Hvem bryr seg hva jeg sier, ikke sant? Tenk om jeg sier noe dumt og folk ler? Å smile til en fremmed var ikke helt ufarlig. Bare det å ta kontakt med en jente på en mørk uteplass krevde store mengder alkohol. Å holde et foredrag? Utenkelig.

 

Men, jeg gjorde alle disse tingene. Selv om jeg var redd. Og selv om pulsen steg. Og jeg fortsatte å gjøre enda vanskeligere og større ting. Og det har endret livet mitt. Jeg føler i dag at jeg er stort sett 100% meg selv i alle sosiale situasjoner og det er sjeldent jeg lar frykten styre livet mitt (kan fortsatt føle på den, jeg er et menneske, men jeg handler stort sett allikevel).

 

Mitt budskap til deg er todelt:

 

1. For all del vær deg selv. Ikke vær altfor opptatt av å passe inn.

 

2. Utfordre deg selv litt. Gjør ting som skremmer deg. Se at du overlever. Gjør ting du faktisk har lyst til, men ikke tør. Innse at ofte når du sier til deg selv at du ikke liker noe, så er sannheten egentlig at du er redd. Vi mennesker er flinke til å rasjonalisere våre valg.

 

Du sier du er trøtt og må legge deg tidlig. Hva med å sove litt ekstra før du går ut? Ta en dobbel espresso eller en Red Bull? 

 

Jeg tror du har et spennende liv foran deg! Og jeg håper at du tør å leve og ikke ender opp med å isolere deg selv ut av frykt for det ukjente og det ubehagelige. Perioden hvor jeg "våknet opp" var en utrolig spennende tid, så jeg er nesten litt misunnelig på deg og andre som er ved starten av en lignende reise!  

[DukeRichelieu]

For å utbrodere litt på de siste punktene. 

 

Veldig mange bruker det å skulle være seg selv som en hvilepute:

 

"Det er ikke sånn jeg er. Jeg er ikke typen som gjør slikt."

 

Er du sikker på det? 

 

Hva om du egentlig har vært livredd og undertrykt hele livet og vært hindret i å være den du egentlig er? Jeg mener at det er først når man har frigjort seg fra frykten og gjort en hel rekke ting man er redd for at man kan gjøre en vurdering av hvem man faktisk er og hva man liker og ikke liker.

 

En kamerat av meg likte plutselig ikke å gå ut på byen. Alt var negativt. Lange køer. Bråk. Osv. Listen var lang. Jeg skjønte imidlertid at det som egentlig lå bak var at han ikke var komfortabel ute på byen. Han synes det var vanskelig å treffe jenter. Osv.

 

Andre ser kanskje på seg selv som folk som ikke liker å holde foredrag, men hvorfor ikke? Den reelle årsaken er frykt. Hadde du vært fryktløs og komfortabel på en scene hadde det vel ikke vært så verst å prate litt foran folk?

[Taurean]

Nå skal jeg være kortere enn jeg pleier, men jeg tror det du beskriver rett og slett er sosial trening. Alle bedriver sosiale trening, hele tiden. Noen lærer dette fortere enn andre, andre trenger mer tid til å prosessére alt. Noen er mer hensynsfulle og tålmodige, og andre mer hensynsløse og utålmodige. Kanskje du er i den mer hensynsfulle og tålmodige enden av skalaen?

 

Ett bra virkemiddel er å være mer ute blant folk, så man blir tryggere på folk generelt. Gi seg selv mer trening.

[Feh]

Har du prøvd å ta en Myer-Briggs test? Dette er bare en av mange, men gir ok resultat for de fleste: https://www.16personalities.com/

 

Merk at denne testen er like mye en test på selvinnsikt som personlighet. Man må svare ærlig ut fra hvordan man er, ikke hvordan man ønsker at man er, ellers gir den helt feil resultat.

 

Testen vil for de fleste avsløre hvilken personlighetstype man har, og det er ofte positivt å finne noe å identifisere seg med. Gjør man litt grundigere research finner man også ut hva som er styrker/svakheter ved ens personlighet slik at man kan jobbe med de tingene man er svak på, og forsterke de som er gode.

 

Håper du kan dele resultatet, tipper du ikke er så langt unna meg selv.