Tro på gud(er) ift å ha det vanskelig psykisk

[Coffeetime]

Mange sier det hjelper å tro på "Gud" / "Gudene" når de har det vanskelig. Hvorfor stemmer det, fungerer det slik at de da slipper å tenke på problemene når det er de religiøse tankene som fyller hodet? Hvis det stemmer, så kan det vel være hva som helst man brenner sterkt for, ikke nødvendigvis religiøse tanker? Og det er vel det de som driver med psykisk helse sier også, at man ikke må sitte og gruble.

 

Eller kanskje det ikke stemmer likevel? Det er bare hvordan de selv opplever det.

 

Kanskje det hjelper for noen, og har null effekt for noen og så er det negativt for noen?

[Taurean]

Jeg tror at når det gjelder å "be", så kan det sammenlignes med en slags meditasjon. Man kan kanskje også finne en slags form for fellesskap og trøst i det at det er svært mange andre som tror på det samme som en selv.

 

Min personlige mening er dog at religion er fantasi. Så jeg er enig med deg i at man kunne like gjerne trodd på Ringenes herre-trilogien og funnet fellesskap og sosial omgang i det sosiale der.

 

Har man lidenskap for noe, og finner fellesskap, så mener "mange", som du skriver, at det sikkert forhindrer depresjon og nedstemthet. I min erfaring så kan det kanskje hjelpe en liten stund, men realitet er realitet. Det er de underliggende psykologiske problemene som må løses. Etter min erfaring skapes de svært ofte av uheldige psykososiale forbindelser, så veldig mye dreier seg (igjen, etter min mening), om å knytte forbindelse med mennesker som er realistisk anlagt, og ikke snakker for mye om luftige teorier og vage antagelser.

 

Å dra noen som er deprimert inn i noe som er basert på fantasi, kan skade mer enn det kan hjelpe.

 

Men, skal også ta det med, at å bare være snusfornuftig, fokusere på realitet, analysere små detaljer hele tiden - kan også lede til depresjon. Vi trenger litt luft, fantasi og fortellinger for å løse opp litt. Noen ganger kan teorier løse opp i fastlåste situasjoner. Det kommer alltid ned til balanse. Noen har fått får mye av det ene eller det andre.

 

Når noen velger å tro på at det er en overordnet "gud" som styrer alt, så mener jeg personlig at det er en depresjon som fører til det, at man gir opp troen på å styre egen skjebne selv, man trenger å tro på at en ukjent kraft tar vare på en. Det er trist, syns jeg. Men det er ikke noe rart, siden vi ikke lærer noe om det vi skriver om her (personlig utvikling) i skolen. Vi lærer ikke å ha noen struktur rundt det her, så alt blir tilfeldig. Det er enda tristere.

 

Så har man det medfødte da, noen er født med feil og mangler, vokser opp med tilbøyninger til diagnoser, så har man det psykososiale i tillegg til dette. Da begynner det å bli komplisert, men så får man også et klarere bilde av hvorfor ting har skjedd som det har skjedd. Men da må det taes med profesjonelle, siden dette er svært komplisert.

Endret 29. mai 2018 av Taurean

[Coffeetime]

Jeg tror det vi snakker om her kanskje fungerer som en "peptalk". Man reduserer negtive tanker, og forsterker positive. Når man ber til "Gud", eller tenker på "Gud", eller snakker om "Gud" sammen med andre, så vil tankene om "Gud" dominere mer, og da vil de plagsomme og negative reduseres. Så selv om de som tror mener at det er "Gud" som gjør at man føler seg bedre og blir bedre, så handler om det bare om "stay focused". Det gjelder peptalks, religiøs tro (bønn etc), lidenskapelige interesser, adspredelse, snakke med andre som gjør at man flytter fokus mot andre, etc.

 

Men jeg er enig i deg, det er ikke "terapi" for noe større, det fungerer bare "her og nå". Men noen ganger kan kanskje ting gå over om man tenker "her og nå" lenge nok, over måneder og år?

 

"Terapi", det handler om å gå litt mer i dybden av tingene, og ikke bare erstatte negative tanker med positive, på kort basis. Men det er ikke sikkert det er nødvendig å då i dybden, om det fungerer. Noen ganger kan det sikkert bare bli verre av å gå i dybden og, noen ting er det kanskje bare best å fortrenge - det sier sikkert ikke psykologene, men det er ikke gitt at de har rett, og det er uenigheter i den leiren og.

[Taurean]

Ja, det blir ett av to: Quick fix, eller total renovering. Noen ganger kan quick fix være greit for å løfte noen opp hvis de er svært langt nede og det er akutt fare for liv og helse, men det eneste som hjelper langsiktig er grundig gjennomgang av oppvekst, det psykososiale, kartlegge hva som har skapt problemene og utvikle strategier for å leve resten av livet best mulig.

 

Det er ganske mange som lever på slik lånt tid, altså de har "sklidd" inn i en trygg tilværelse av jobb, rutiner og psykososial trygghet, men hvis de havner på egen hånd og mister alle muligheter til jobb, så vil det ta dem veldig lang tid å komme inn i et slikt tankemønster at de bygger seg selv opp psykologisk og bli solide i kjernen. Man blir ikke solid uten å ha tatt seg god tid til å finne ut hvem man er.

[Krozmar]

Når man er langt nede og har vansker med seg selv, er det lett for religøse gruppe og utnytte denne biten, de viser personen en naturlig vei ut av problemene og forklarer det med en Gud.

 

Det å tro på en Gud er jo i seg selv lite rasjonelt... Som trolig alt annet ufornuftig her i verden...

 

Men om det funker å få noen på rett kjør med helse, økonomi. Samt religionen ikke bryter moralske skrupler.. Så kjør på, bedre med et aktiv person i samfunnet enn en død person...

 

Bare synd vi ikke har flere aktive ikke religøse grupper som kunne ha gjort det samme, men igjen.. De får ikke statlig stønader for samme jobb..

[fo2re]

Det dreier seg om flytte problemene over på noe annet, og det snedige med religion er at det er ingenting fysisk å forhold seg til som kan skape nye problemer, som en fisketur som blir avlyst pga drittvær, en bil som ikke starter eller en venn som ikke møter opp som avtalt.

Endret 30. mai 2018 av fo2re

[Coffeetime]

Det dreier seg om flytte problemene over på noe annet, og det snedige med religion er at det er ingenting fysisk å forhold seg til som kan skape nye problemer, som en fisketur som blir avlyst pga drittvær, en bil som ikke starter eller en venn som ikke møter opp som avtalt.

 

Det har du helt rett i...!

[Kakofoni]

Religion og spiritualitet er mangefasettert selvsagt. Jeg tror det blir for enkelt å snakke om det som en slags flukt eller mangel. På mange måter kan dette være en måte å gjenopprette en følelse av seg selv på, altså blir Gud en livgivende relasjon, i de tilfellene hvor alle andre relasjonelle bånd svikter. Jeg tror ikke vi kan komme frem til et generelt svar på hvilken betydning Gud har i folks liv, eller hva Gud i det hele tatt representerer eller betyr for de som har et slikt forhold.

[ChiaroScuro]

Mange sier det hjelper å tro på "Gud" / "Gudene" når de har det vanskelig. Hvorfor stemmer det, fungerer det slik at de da slipper å tenke på problemene når det er de religiøse tankene som fyller hodet? Hvis det stemmer, så kan det vel være hva som helst man brenner sterkt for, ikke nødvendigvis religiøse tanker? Og det er vel det de som driver med psykisk helse sier også, at man ikke må sitte og gruble.

 

Eller kanskje det ikke stemmer likevel? Det er bare hvordan de selv opplever det.

 

Kanskje det hjelper for noen, og har null effekt for noen og så er det negativt for noen?

Det stemmer fordi kirken er flink til å ta vare på mennesker som sliter. Jeg tror det skyldes et oppriktig ønske fra kirken om å bistå, og det er ikke klanderverdig av dem å markedsføre produktet sitt samtidig.

 

Jeg tror mange mennesker er flinke til å løse sine egne problemer når de møtes med empati og sympati, men det gjør det lett å forveksle prest, klokker, og menighet med Gud.

 

Det du trenger i bunnen på ditt eget mørke hull er empati. Så kan Gud komme med sympati - rose deg og minne deg på at det egentlig var ham som fiksa deg.

Endret 30. mai 2018 av ChiaroScuro

[thyes]

Jeg har ikke lest alle innleggene i tråden. Men jeg føler dette ordtaket passer fint her: "Det finnes ingen ateister i skyttergraven".

 

Dette tror jeg stemmer ganske bra. Jeg ser på meg selv som ateist og hedning, men om det virkelig brenner på dass så tror jeg det er veldig lett å be en stille bønn til høyere makter om hjelp. 

[Noxhaven]

Jeg har ikke lest alle innleggene i tråden. Men jeg føler dette ordtaket passer fint her: "Det finnes ingen ateister i skyttergraven".

 

Dette tror jeg stemmer ganske bra. Jeg ser på meg selv som ateist og hedning, men om det virkelig brenner på dass så tror jeg det er veldig lett å be en stille bønn til høyere makter om hjelp.

 

Jeg synes det ordtaket kun er et forsøk fra religiøse på å si: 

Når ateister blir truet på livet og blir desperate nok så kan mange av dem også bli like irrasjonelle som oss. 

Eller: Ateister som ikke er overbevist om et etter-liv mangler motivasjonen til å ofre livet sitt i en religiøs eller politisk krig, så de er pyser som ikke engang møter opp i skyttergraven.

 

Om det bokstavelig talt brenner på dass så prøver man å finne en måte å slukke brannen, eller man prøver å informere og evakuere, eventuelt prøver å overleve så lenge som mulig til man mottar hjelp utenfra. (eller man prøver å avlive seg selv mer skånsomt enn ild-døden om det ikke finnes noen annen løsning)

 

Man lukker ikke øynene og begynner å snakke med Skybert i håp om at lynet skal slå ned og åpne taket så en regnsky kan hjelpe deg å slukke brannen eller hva enn du måtte ønske og be om. 

Eller kanskje man gjør det om det ser mørkt nok ut..? Idk, men vil si at man da i så fall ikke er i sinne fulle fem, da er man på sett og vis under en psykose fremprovosert av desperasjon og panikk, da handler og tenker man ikke slik man vanligvis gjør.

 

Hvilken gud ville du som ateist/hedning personlig valgt å be til i en ekstremsituasjon? 

 

Oppfølgingsspørsmål: Hvorfor tror du at du valgte den guden? Og hva tror du sannsynligheten er for at du valgte riktig gud å be til? 

Det vil si, om i det hele tatt er en eneste en av dem som faktisk er mer enn kun oppspinn. 

Alle kan ikke være virkelige, men alle kan være falske.

[kingpig]

Vi er skapt med et et behov for å tro, de som ikke tror på en gud legger sin tro på andre ting som forskning eller lignende.

Vi er også skapt med behov for å gi og få kjerlighet,  og åndelige behov , hvem har ikke lurt på meningen med livet?

Bibelen nevner en faktor som er helt avgjørende i forbindelse med menneskenes åndelighet. I 1. Korinter 2:12–15 blir et åndelig menneske beskrevet som en som får «den ånd som er fra Gud». Denne ånd er Guds virksomme kraft, og den må få virke for at man skal lære åndelige ting å kjenne. En person kan da bli i stand til å granske og forstå spørsmål i et åndelig perspektiv. Som en kontrast til dette blir en som ikke har Guds ånd, kalt «et fysisk menneske», en som betrakter åndelige ting som dårskap. Som følge av det er hans konklusjoner begrenset til det som menneskelig visdom kan fortelle oss.

Vår åndelige kapasitet kommer altså av at vi er skapt i Guds bilde, så vi kan ikke utvikle sann åndelighet gjennom selverkjennelse, menneskelig visdom eller egne prestasjoner. Guds hellige ånd må virke på oss. De som ikke vil la seg lede av Guds ånd, men som isteden velger å vandre «i samsvar med sine egne begjær etter ugudelige ting», blir faktisk omtalt som slike «som ikke har åndelighet». Det som driver dem, er kjødelige lyster og tilbøyeligheter. – 1. Korinter 2:14; Judas 18, 19.  wol.jw.org/no/wol/d/r3/lp-n/1101989227

[Noxhaven]

Mange troende er blitt indoktrinert og overbevist fra ung alder om at man har et medfødt behov for å tro. Og de mener at det å tro på ikke-observerbare mytologiske ting som nisser og guder kan sidestilles med å tro på etterprøvbar beviselig informasjon som forskning, begge ting heter jo tross alt "tro" på smurfespråket vårt så da er det samme sak.

Men egentlig er det ene "faith" altså ønsketenkning eller regelrett indoktrinering hvor man tror på ting uten gode grunner, det andre er "belief" som baserer seg på empirisk bevisføring.

[Taurean]

Jeg har ikke lest alle innleggene i tråden. Men jeg føler dette ordtaket passer fint her: "Det finnes ingen ateister i skyttergraven".

 

Dette tror jeg stemmer ganske bra. Jeg ser på meg selv som ateist og hedning, men om det virkelig brenner på dass så tror jeg det er veldig lett å be en stille bønn til høyere makter om hjelp. 

 

Jeg ville enten blitt forbanna på meg selv for å ha satt meg selv i den dårlige situasjonen, eller tenkt at livet er 50/50, det er ikke alt man har kontroll over. Noen ganger tar skjebnen overhånd.

[kingpig]

Mange troende er blitt indoktrinert og overbevist fra ung alder om at man har et medfødt behov for å tro. Og de mener at det å tro på ikke-observerbare mytologiske ting som nisser og guder kan sidestilles med å tro på etterprøvbar beviselig informasjon som forskning, begge ting heter jo tross alt "tro" på smurfespråket vårt så da er det samme sak.

Men egentlig er det ene "faith" altså ønsketenkning eller regelrett indoktrinering hvor man tror på ting uten gode grunner, det andre er "belief" som baserer seg på empirisk bevisføring.

Jeg mener, mange tror på at forskning vil løse alle/mange personelige problemer Som sykdom,død osv (som en slags tro). men det dukker sansynelig opp nesten like mange nye.

[Nether]

Jeg har ikke lest alle innleggene i tråden. Men jeg føler dette ordtaket passer fint her: "Det finnes ingen ateister i skyttergraven".

 

Dette tror jeg stemmer ganske bra. Jeg ser på meg selv som ateist og hedning, men om det virkelig brenner på dass så tror jeg det er veldig lett å be en stille bønn til høyere makter om hjelp.

Jeg skjønner ikke dette helt. Jeg har vært borti mange mennesker i livets siste fase som ikke nevnte noen guder en eneste gang. Det er jo mange ateister (noen i min familie) som har dødd allerede uten å ha konvertert på slutten. Til og med barna i familien synes å skjønne at døden er endelig og at det er ingen vits å be til noen gud. Har en femåring i familien som ofte kan snakke om at oldefar er død uten å nevne noen gud eller føle behov for å be til noen.

 

Når det brenner vil det vel være langt bedre å finne frem brannslukkingsapparatet enn å sette seg ned å be til Vishnu eller Set?

Og når du har kommet til det punktet at døden er nært forestående, så er det vel bedre å vite at det som følger etter døden med aller høyest sannsynlighet er det samme som før livet. Altså ingen fungerende hjerne, og derfor intet å frykte.

(Selve dødsprosessen er jo skremmende selvsagt men da vil jeg heller be til legen om bedre palliativ behandling enn å be til en tilfeldig guddom).

Endret 31. mai 2018 av Nether

[Coffeetime]

Religion og spiritualitet er mangefasettert selvsagt. Jeg tror det blir for enkelt å snakke om det som en slags flukt eller mangel. På mange måter kan dette være en måte å gjenopprette en følelse av seg selv på, altså blir Gud en livgivende relasjon, i de tilfellene hvor alle andre relasjonelle bånd svikter. Jeg tror ikke vi kan komme frem til et generelt svar på hvilken betydning Gud har i folks liv, eller hva Gud i det hele tatt representerer eller betyr for de som har et slikt forhold.

Kan være, men det er uansett bare et fantasifoster. Og da kan andre alternative tankeganger fungere like bra eller bedre...

[Coffeetime]

Det stemmer fordi kirken er flink til å ta vare på mennesker som sliter. Jeg tror det skyldes et oppriktig ønske fra kirken om å bistå, og det er ikke klanderverdig av dem å markedsføre produktet sitt samtidig.

Kirker og menigheter ja. De tror på det de sier, det er ikke noe de "selger".

[thyes]

 

Jeg har ikke lest alle innleggene i tråden. Men jeg føler dette ordtaket passer fint her: "Det finnes ingen ateister i skyttergraven".

 

Dette tror jeg stemmer ganske bra. Jeg ser på meg selv som ateist og hedning, men om det virkelig brenner på dass så tror jeg det er veldig lett å be en stille bønn til høyere makter om hjelp.

 

Jeg synes det ordtaket kun er et forsøk fra religiøse på å si: 

Når ateister blir truet på livet og blir desperate nok så kan mange av dem også bli like irrasjonelle som oss. 

Eller: Ateister som ikke er overbevist om et etter-liv mangler motivasjonen til å ofre livet sitt i en religiøs eller politisk krig, så de er pyser som ikke engang møter opp i skyttergraven.

 

Om det bokstavelig talt brenner på dass så prøver man å finne en måte å slukke brannen, eller man prøver å informere og evakuere, eventuelt prøver å overleve så lenge som mulig til man mottar hjelp utenfra. (eller man prøver å avlive seg selv mer skånsomt enn ild-døden om det ikke finnes noen annen løsning)

 

Man lukker ikke øynene og begynner å snakke med Skybert i håp om at lynet skal slå ned og åpne taket så en regnsky kan hjelpe deg å slukke brannen eller hva enn du måtte ønske og be om. 

Eller kanskje man gjør det om det ser mørkt nok ut..? Idk, men vil si at man da i så fall ikke er i sinne fulle fem, da er man på sett og vis under en psykose fremprovosert av desperasjon og panikk, da handler og tenker man ikke slik man vanligvis gjør.

 

Hvilken gud ville du som ateist/hedning personlig valgt å be til i en ekstremsituasjon? 

 

Oppfølgingsspørsmål: Hvorfor tror du at du valgte den guden? Og hva tror du sannsynligheten er for at du valgte riktig gud å be til? 

Det vil si, om i det hele tatt er en eneste en av dem som faktisk er mer enn kun oppspinn. 

Alle kan ikke være virkelige, men alle kan være falske.

 

 

Jeg aner ikke hvilken gud jeg ville valgt i en slik situasjon. Antakelig den "guden" vi har vokst opp rundt? Jeg ville liksom ikke valgt mine siste minutter av livet til å konvertere til en ny religion, når religion ikke har vært meg nært i livet. 

 

 

Jeg har ikke lest alle innleggene i tråden. Men jeg føler dette ordtaket passer fint her: "Det finnes ingen ateister i skyttergraven".

 

Dette tror jeg stemmer ganske bra. Jeg ser på meg selv som ateist og hedning, men om det virkelig brenner på dass så tror jeg det er veldig lett å be en stille bønn til høyere makter om hjelp. 

 

Jeg ville enten blitt forbanna på meg selv for å ha satt meg selv i den dårlige situasjonen, eller tenkt at livet er 50/50, det er ikke alt man har kontroll over. Noen ganger tar skjebnen overhånd.

 

 

Hva om det ikke var din feil at du havnet i situasjonen? Ivan kom rullende over grensen, og du ble innkalt til krigstjeneste og befant deg i en faktisk skyttergrav, ikke bare metaforisk sett? Hadde du bare tenkt "jaja, det er jo tross alt 50/50" ? 

 

 

Jeg har ikke lest alle innleggene i tråden. Men jeg føler dette ordtaket passer fint her: "Det finnes ingen ateister i skyttergraven".

 

Dette tror jeg stemmer ganske bra. Jeg ser på meg selv som ateist og hedning, men om det virkelig brenner på dass så tror jeg det er veldig lett å be en stille bønn til høyere makter om hjelp.

Jeg skjønner ikke dette helt. Jeg har vært borti mange mennesker i livets siste fase som ikke nevnte noen guder en eneste gang. Det er jo mange ateister (noen i min familie) som har dødd allerede uten å ha konvertert på slutten. Til og med barna i familien synes å skjønne at døden er endelig og at det er ingen vits å be til noen gud. Har en femåring i familien som ofte kan snakke om at oldefar er død uten å nevne noen gud eller føle behov for å be til noen.

 

Når det brenner vil det vel være langt bedre å finne frem brannslukkingsapparatet enn å sette seg ned å be til Vishnu eller Set?

Og når du har kommet til det punktet at døden er nært forestående, så er det vel bedre å vite at det som følger etter døden med aller høyest sannsynlighet er det samme som før livet. Altså ingen fungerende hjerne, og derfor intet å frykte.

(Selve dødsprosessen er jo skremmende selvsagt men da vil jeg heller be til legen om bedre palliativ behandling enn å be til en tilfeldig guddom).

 

 

Jeg vet ikke om jeg tror på noe liv etter døden. Høyst sannysnlig er det akkurat slik det var før vi ble født tenker jeg, absolutt ingenting. Tror ihvertfall ikke på noen gud. Hvilken gud ville gitt barn kreft, liksom. Men nå tenkte jeg ikke å ligge på dødsleiet i gammel alder, nå tenkte jeg mer hvis du plutselig befant deg, mot din vilje, i en livstruende situasjon akkurat NÅ. Da er det kanskje lett å bli skremt smått religiøs? 

[Taurean]

Thys: Ja, da ville jeg tenkt sånn. Altså, jeg er født inn i ett av verdens mest velfungérende land. Jeg liker også å tro at freden er temmelig sikret. Men man har aldri 100% garanti for noe som helst. Det er store kriminelle krefter ute i verden, som har svært mye penger og makt, maktbalanse er et svært reélt ord.

 

Så i stedet for å sitte hjemme og vente på å bli hjernevasket av fienden hvis de tok landet, overlate det til skjebnen, så ville jeg meldt meg i militæret hvis det kom meldinger om et angrep. Om jeg så "bare" var dugelig til å være kokk, eller vaske på dass, så hadde jeg gjort det. Poenget er at jeg vil -gjøre- noe for å bedre oddsen for fremtiden, i stedet for å bare stole på skjebnen.

 

Det er dét jeg mener når jeg skriver 50/50. De siste 50% kan du ikke gjøre noe med, men de første 50% -kan- du gjøre så sterk som overhodet mulig. Livet avhenger av hva man putter inn i de første 50.