Hva skal man gjøre hvis det man fremstår som ikke er det man føler?

[AnonymDiskusjon]

Jeg er, helt ærlig, en svært sjalu og sensitiv person.

Når dama nå reiser til syden på partytur med venninner så er jeg bekymra ut av en annen dimensjon.

Men så tenker jeg "hvis jeg skal være en bedre mann, da må jeg vise at jeg vil at hun skal ha det gøy. Jeg må ikke la noe være en trussel. Jeg må vise at jeg er stødig"

 

Så sier jeg jo "goood tur! kos deg masse" uten å snakke om mine bekymringer.

 

Skal man bare ha det sånn? Er det normalt å hele tiden måtte fremstå som det motsatte av det man føler? Vil si det er taktisk hvertfall... Har hatt det sånn i alle forhold nesten.

 

Jeg føler meg egentlig trygg på meg selv og hvis dama fyker på noen i syden så er ikke hun bra nok for MEG, så jeg forstår ikke hvor frykten kommer fra i det hele tatt. Jeg blir aldri kvitt den klumpen i magen virker det som. Kan det være et naturlig instinkt?

 

Anonymous poster hash: bfa40...db8

[fo2re]

Instinkt er det ikke, det kalles sjalusi.

Det er en utbredt folkesykdom og ingen piller som løser dette.

Eneste løsningen er det mindre politiske korrekte svaret - ta deg sammen.

Fortsetter dette er dere lykkelig single før fellesferien.

[AnonymDiskusjon]

Jeg føler meg egentlig trygg på meg selv og hvis dama fyker på noen i syden så er ikke hun bra nok for MEG, så jeg forstår ikke hvor frykten kommer fra i det hele tatt. Jeg blir aldri kvitt den klumpen i magen virker det som. Kan det være et naturlig instinkt?

 

 

Anonymous poster hash: bfa40...db8

 

 

Nei, du føler deg slett ikke trygg på deg selv. Hadde du faktisk følt deg trygg på deg selv, så hadde du visst at dama ikke ville velge bort deg. Du aner egentlig ikke hva denne dama ser i deg, det er derfor du tydeligvis takler så uendelig dårlig at du ikke kan hovere rundt henne som et helikopter og overvåke alt ho gjør.

 

Ta deg sammen, gro et par baller og snakk med henne. Finn ut hva hun kan gjøre for å gi deg tryggheten du trenger – og nei, "bli værende på soverommet mitt" er ikke et rimelig krav. Og ikke minst: lær deg å takle at dama di er et selvstendig menneske som du ikke hverken eier eller kontrollerer.

 

Anonymous poster hash: ea98c...81e

[AnonymDiskusjon]

 

 

Og ikke minst: lær deg å takle at dama di er et selvstendig menneske som du ikke hverken eier eller kontrollerer.

 

Anonymous poster hash: ea98c...81e

 

 

Er det ikke det jeg gjør ved å ønske henne lykke på ferden og ikke innskrenke friheten hennes på noen som helst måte? Må jeg virkelig føle det genuint også? For hva jeg føler har ikke jeg noe nevneverdig kontroll over.

 

Litt som om man man var deprimert men går til jobb ellers så mister man jobben.

Må jeg attpåtil IKKE være deprimert for at det skal være helt godkjent? Holder det ikke bare å force det?

 

Så jo, jeg takler at hun er et selvstendig menneske. Å ikke takle det ville vært å fortelle henne hva hun har lov til og ikke. Det har jeg aldri vært i nærheten av.

 

 

Anonymous poster hash: bfa40...db8

[AnonymDiskusjon]

Er det ikke det jeg gjør ved å ønske henne lykke på ferden og ikke innskrenke friheten hennes på noen som helst måte? Må jeg virkelig føle det genuint også? For hva jeg føler har ikke jeg noe nevneverdig kontroll over.

 

Anonymous poster hash: bfa40...db8

 

 

Nei, du må jo ikke, så klart. Hvis du trives med å gå og kjenne på det svarte hullet som spiser deg innenfra så må du jo gjerne det.

 

Alternativt, hvis du ønsker å endre på det så må du brette opp ermene og gjøre det som trengs. I dette tilfellet er det å snakke med dama di om hva du føler og hva du mener du trenger, så får dere to sammen se om dere kan finne en måte hvor du får det du trenger på samtidig som hun ikke føler hun må forsake for mye av sin frihet og autonomitet.

 

Frykten din er at dama di skal miste interessen for deg, fordi du som sagt ikke aner hvorfor hun er interessert i deg i utgangspunktet. Så en mulig løsning vil jo kanskje være å be henne bekrefte for deg hva det er hun ser i deg? Og da tenker jeg ikke å skryte av bicepsene dine, men å faktisk fortelle deg hvorfor hun velger å være sammen med deg. Og kanskje daglige påminnelser i de baner vil kunne være noe som gir deg ro i sjelen – det kan være noe så enkelt som en nattamelding eller en telefonsamtale for å dele litt om hverandres dag.

 

Finn noe som funker for dere.

 

Anonymous poster hash: ea98c...81e

[Gjest Slettet-g1MbxCW2]

Det å kjenne på sjalusi i et forhold er helt normalt. De fleste av oss har vel kjendt på det en gang i blandt. Når vi er sammen med noen vi er glad i og liker kjempe godt, er det naturlig å bli redd for å miste.

 

Jeg tenker det til og med kan være bra at du kan kjenne på det, for det sier noe om følelsene dine for henne.

Og at det er et naturlig instinkt ja, for deg, å ville beskytte forholdet fra potensielle trusler.

 

Så LITT sjalusi trenger ikke bli et problem.

 

Sjalusi KAN bli et kjempe problem, for begge partene i forholdet, dersom den er tilstede i så stor grad at den blir destruktiv.

 

Jeg tenker at det er viktig for deg å kunne dele dine bekymringer. Alle bekymringer vi ikke deler, men går og holder inni oss, har potensiale til å bli til angst, og til et større problem enn det var i utgangspunktet.

 

Dersom dere har en god og kjærlig relasjon, så tenker jeg hun tåler at du også viser deg "svak".

Er det noe du kan spørre henne om, trenger du mer bekreftelse fra henne, for å kunne stole mer på henne?

Har dere pratet ut om hvor dere begge står, i forhold til flørting, utroskap etc? Har dere snakket nok om hva dere føler for hverandre og hva dere ønsker å skape i fremtiden?

 

Dersom du velger å åpne deg opp og fortelle henne hvordan du har det, må du være klar over at det ikke er sikkert du klarer å tro på henne/ha tillit til henne, uansett hvor mye hun bekrefter deg.

 

Den mørke, destruktive sjalusien er gjerne et utrykk for en usikkerhet, som man må finne andre arenaer enn parforholdet, å jobbe med.

Viss du kjenner at det er en slik sjalusi du sliter med, så anbefaler jeg deg å finne steder hvor du kan styrke deg selv og din egen selvtillit.

 

Uten tillit til oss selv, kan vi ikke ha tillit til andre.

 

Lykke til!

[Taurean]

Vi lærer ikke om personlig utvikling i skolen, så nå må du lære det selv. Begynn å skriv ned problemet. Identifisér hvor det kommer fra, og begynn å tren opp tilliten til deg selv. Det tar tid, men er belønnende.

[sånn er det!]

Instinkt er det ikke, det kalles sjalusi.

Det er en utbredt folkesykdom og ingen piller som løser dette.

Eneste løsningen er det mindre politiske korrekte svaret - ta deg sammen.

Fortsetter dette er dere lykkelig single før fellesferien.

Hva skal han ta seg sammen med? Er det ikke akkurat det han gjør? Man kan ikke styre følelser som sjalusi. Så eneste måten å ta seg sammen på er å ikke plage dama med det.

Dessuten synes jeg at man kan snakke med dama om det. Kanskje hun til og med setter pris på det. Mye bedre det enn å holde det inni seg helt til begeret renner over og en uønsket reaksjon blir resultatet.

Og til slutt så er faktisk sjalusi et instinkt. Det er med på å holde oss mennesker monogame.

Endret 24. mai 2018 av sånn er det!

[Disorder]

Husk at hvis dama di kommer til å velge deg bort eller være utro, så kommer det til å skje selvom du er sjalu ovenfor henne eller ikke. Ergo: du kan ikke gjøre noe med det hvis hun er den typen.

 

Fortsett som du gjør, støtt henne og vis at du er glad for at hun har det gøy. Du blir tusen ganger mer attraktiv.

[fo2re]

Vi lærer ikke om personlig utvikling i skolen, så nå må du lære det selv. Begynn å skriv ned problemet. Identifisér hvor det kommer fra, og begynn å tren opp tilliten til deg selv. Det tar tid, men er belønnende.

Jo eldre man blir desto mer innser man at foreldre og skole ikke akkurat lærte oss så mye vi hadde bruk for senere i livet.

[AnonymDiskusjon]

Jeg ønsker å ta en litt annen vinkling - er det nødvendigvis greit å dra på partytur til syden når man er i et forhold? Statistikk tilsier at sannsynligheten for utroskap øker hvis man eksponerer seg for situasjoner hvor slikt kan forekomme, og partytur til syden er i høyeste grad en slik situasjon. At du da reagerer med sjalusi ser jeg på som en naturlig konsekvens av dette.

 

I mitt forhold så forsøker vi å tilrettelegge for å ikke havne i situasjoner hvor det kan gå galt - det innebærer å unngå sene nachspiel, samt rene partyturer som du beskriver. Å dra på ferie med venninner er dog lov, men helst unngå mye alkohol og uteliv.

 

Jeg vet at hvis dama mi vil, så er det lett for henne å være utro. Reglene gir oss begge ro samt tillater den naturlige følelsen av sjalusi, uten å sette nevneverdig begrensning på livene våre (hva er egentlig moroa med lange netter på byen og ødelagte dager derpå?). Skulle noe skjedd, så er det uansett ikke noe verdt å ta vare på.

 

F.eks. skal dama snart på tur via et frivillig verv. Da har det tidligere vært slik at hun og en annen i samme forening har sovet på samme rom, etter en festmiddag med flere enheter alkohol. Jeg sa dette ikke er greit, og dama går med på det utifra ovennevnte argument. Argumenterer i statistikk for utroskap fremfor min følte sjalusi (som jeg ikke føler nevneverdig). Skjer noe, så er det slutt, og livet vil gå videre, selv om det føles trist der og da. Det gir meg sjelefred i alle fall.

 

Anonymous poster hash: 3b0dc...480

[AnonymDiskusjon]

Sliter med det samme selv, har gjort det i alle langvarige forhold jeg har vært i. Blir aldri kvitt den klumpen i magen, klarte det 90% med eksen etter fire år sammen. 

 

Jeg er som TS, prøver å ikke mase og finne strategier jeg kan leve med, men det føles dritt. Det er ubehagelig og krever mye distraksjon fra min side. 

Vet at det stammer fra min egen usikkerhet, men det reduserer ikke akkurat på følelsen av ubehag. Jeg stresser, sover dårlig og føler meg uønsket når det er sånn. Samtidig har jeg selv aldri funnet på noe sprell mens jeg er i forhold, jeg kan dra på fest og ha det gøy men kommer alltid hjem og vet hvem kjæresten er. Tror jeg er livredd for å bli forlatt ut av det blå.

 

Den beste løsningen, eller tilnærmet løsning, jeg har funnet er å avtale at jeg får høre fra han en gang i løpet av kvelden, eller når han legger seg i alle fall. 

 

Har også snakket med en psykolog om dette, og hun mente at man ikke kan få i pose og sekk. Det vil si at om jeg/man greier ut om mine engstelser til en partner, så vil han kanskje prøve å ta hensyn til det MEN samtidig også kanskje føle det som en begrensing eller at han må legge lokk på seg. Så selv om jeg forteller om problemet for å forklare mitt utgangspunkt for ubehagelige følelser, er det ikke sikkert det fører til noen fordeler på sikt. 

Noe som gjør at jeg er usikker på hva som blir rett å gjøre. Late som ingenting og bli en trykkoker med ubehag, eller fortelle litt og finne et kompromiss? 

 

Ja, livet ass ...

Anonymous poster hash: 31f72...e88