Mann i 20-årene uten mål og mening

[AnonymDiskusjon]

Jeg er litt usikker hvor jeg vil hen med denne tråden. Jeg er en mann i midten av 20-årene. Har jobbet snart et år etter universitet i en bra jobb. Jeg er stresset over høye prestasjonskrav her jeg jobber, og føler meg hele tiden for å ikke levere høy nok kvalitet på arbeidet mitt, redd for at jeg kommer til å skuffe både arbeidsgiver og meg selv. Det som er verre, er at jeg føler livet mitt går på autopilot og at jeg ikke er lykkelig i det hele tatt. Hvorfor?

 

Kanskje noe av det som har preget meg mest gjennom tenåra er at jeg har hatt og har fortsatt til dels et dårlig selvbilde. Hvor jeg hadde venner, en trygg oppvekst med snille foreldre og ulike typiske nerdeinteresser, så følte jeg meg alltid ekstremt lite attraktiv for det motsatte kjønn og hadde svært lite suksess med jenter. Jeg følte meg alltid stygg. Legg til en kronisk skade andre halvdel av tenårene (som jeg heldigvis er kvitt nå) og jeg hadde ikke mitt første kyss før sent på vgs. 3 år senere våget jeg meg til å prøve Tinder med noen veldig uklare bilder av meg selv, og klarte etterhvert å få ei jente til sengs. Hun var trivelig og ble etterhvert skikkelig forelsket i meg. Livlig jente, kjempeglad i dyr og veldig empatisk. Dessverre klarte jeg ikke få følelser, og gjorde det slutt da hun flyttet til utlandet for å studere medisin. Jeg tenker på henne den dag i dag, snart 3 år senere, og tror dessverre hun er lykkelig i et forhold med en annen. Hun fortjener det. 

 

Jeg tror nemlig jeg har ødelagt meg selv. Når jeg begynte med Tinder, var jeg totalt uerfaren bortsett fra et kyss mot slutten av vgs. Jeg er systematisk og ville lære meg hvordan sjekking fungerer. Tenkte på det som en investering i fremtiden min og bestemte meg for å date flere jenter. Datet _mye_ og ble svært såret av flerfoldige jenter. I løpet av ca. 2 år aktiv på Tinder (med et års mellomrom på utveksling) lå jeg med 15-20 jenter, men var på date med utrolig mye flere. Det ble en sport for meg i å søke anerkjennelse av mine sjekkevner og attraktivitet, jeg søkte bekreftelse og fikk noen ganger positiv feedback, andre ganger negativ. Akkurat slik man blir avhengig. De fleste jentene var middels eller mindre attraktive, noen var skikkelig pene. Dess penere jente, dess mer betydning hadde det. 

 

For et år siden fikk jeg meg dame, ei som jeg i utgangspunktet ikke var veldig interessert i. Vi møttes gjennom Tinder for en typisk hookup. Hun var tydelig på at jeg virka skikkelig rar og ville ikke noe mer enn sex. Greit for meg, da fikk jeg en fuckbuddy. Etterhvert fikk hun følelser og noen gode verdier jeg så i henne fikk meg til å akseptere å prøve å se om dette kunne fungere. Vi har det koselig i perioder, andre perioder er det mye krangler. Det som plager meg er at jeg er veldig interessert i andre jenter enda. Jeg er veldig utseendefokusert, og jenta jeg dater nå er ikke spesielt pen. Helt grei er hun, men ikke digg eller deilig. Har aldri hatt følelser for henne, men det har jeg egentlig ikke hatt for andre enn jenter som har avvist meg uansett. Vil bare ha det jeg ikke kan få. Jeg føler at jeg er på utkikk etter andre jenter og savner veldig Tinder-sjekkinga. Vet ikke hva jeg ville gjort om ei veldig pen jente plutselig var tydelig interessert i meg. Spesielt på 17. mai ble det tydelig for meg at jeg savner veldig sjekking av jenter, da det var svært mange pene jenter i bunad rundt omkring, og jeg var med en gjeng single gutter som skulle på byen mens jeg dro hjem til dama som bor i nabobyen (ca 1t. kjøring). For å få jenter interessert må jeg selv gjøre sjekkinga, men tenker at det er slemt mot dama at jeg har slike tanker om henne og andre jenter. Samtidig merker jeg at, ved å være sammen med henne i mitt første forhold, at jeg lærer mye om meg selv og mine motivasjoner og iboende holdninger. At vi i tillegg har det veldig koselig sammen, motiverer meg til å fortsette.

 

At jeg er nå blant de voksne skremmer meg. Jeg har jobb, bolig og dame. I følge normen så burde jeg vel tenke på å få unger om 5-10 år. Dessverre er jeg usikker på både jobb og dame. Bor langt unna hjembyen her jeg er, og savner familien. Savner foreldra, foreldra som blir eldre hvert år som går. Helsen deres er i økende grad sviktende, og de gøye aktivitetene vi drev med i barndommen er nå en umulighet å gjenta. Det frister veldig å søke jobb hjemme og flytte hjem for å ta seg av foreldra, for foreldre og søsken er de eneste jeg kan si at jeg stoler på av hele mitt hjerte. Søskena klarer seg heldigvis fint, men foreldra er mye alene og jeg unner dem alt godt. At jeg nå skal stå på egne ben, føles som svindel. Som om jeg har lengtet etter noe som ikke eksisterer. Som om jeg lengter etter mer enn hva jeg har, eller mer enn hva jeg er. Å få tilfeldige jenter til sengs var digg, det ga meg noe, om enn bare kortvarig bekreftelse. Nå er det et evig jag. Tilfredsstille dama. Prioritere tid med venner en gang i blant. Trene og spise sunt. Gjøre det godt på jobben. Alt sammen i et miljø jeg ikke vet om jeg gjenkjenner meg selv i, som en fyr fra bygda med lavt utdannede foreldre som er kommet til storbyen blant alle de høgt utdannede familiene og avkommet deres. Føles som om jeg ikke hører hjemme noe sted, at jeg bare drifter avgårde i et hav av forventninger. Kanskje har jeg ikke baller til å ta egne avgjørelser. Om noen år er det sikkert barn også. Da blir det bare enda flere plikter og forventninger å leve opp til. Kan umulig være slik alle andre føler det også, men i stor grad regner jeg med at andre føler lignende men biter tenna sammen eller bare aner ikke hva som skulle vært gjort for å forandre noe som helst. 

 

Jeg vet som sagt ikke hvor jeg vil hen med denne tråden. Mistenker at jeg er deprimert. Kjenner veldig på at jeg blir nedfor nå som det er fint ute og jeg har en deadline jeg må få gjort en del arbeid til og bruker heller tiden på deppe og prokrastinere. I perioder er det heller ingen kompiser som tar kontakt, og nå er en slik periode. 

 

Tanker om tema? Noen som gjenkjenner seg selv eller tanker en har hatt i det jeg skriver? Hvordan taklet dere dette? Beklager et rotete innlegg. Setter stor pris på alle svar. 

Anonymous poster hash: 75160...300

[AnonymDiskusjon]

Gjør damen din en tjeneste og slå opp med henne

Anonymous poster hash: 01e65...f69

[€uropa]

Det er vel tanker og følelser som mange kan kjenne seg igjen i. Men det er ikke slik livet ditt trenger å være. Start med å slå opp med kjæresten din og se om det hjelper på å få orden på de andre sidene av livet ditt. Hvis ingenting er blitt bedre etter et par måneder, så er det naturlig å vurdere andre endringer.

[noob11]

Du vet ikke hva du vil med livet ditt. Du er i 20årene og tror kanskje at de fleste voksne vet hva de vil med livet sitt.

 

Så og si ingen vet hva de vil med livet sitt. Ikke i detalj i alle fall. I tillegg forandrer det seg hele tiden.

Det du ville som 10 er ikke det du vil som 20 som ikke er det du vil som 30 osv.

 

Når du blir 90 forteller du historier om de unge mennene på 70...

 

Så, hva kan du gjøre?

 

Slutt å tro at andre har skjønt livet. Ingen har det. Hadde noen skjønt livet så hadde det vært pensum på skolen.

Tenk så gjennom hva slags person du vil være. Lag et sett etiske retningslinjer for deg selv. Disse vil selvsagt forandre seg i løpet av livet, men jo mer grunnleggende du har valgt hvordan du vil være jo lettere blir det å være deg i forskjellige situasjoner.

 

Når du så har tenkt gjennom hvordan du vil være så fortsett med det som passer og slutt med det som ikke passer for deg.

 

Men hva hvis du velger feil?

 

Ta det med ro, du vil velge feil. Du vil se tilbake på livet og tenke "Hadde jeg bare...". Spørsmålet er bare hvor ofte det skjer. Jeg føler meg trygg på at om du velger ting som passer til den du vil være så skjer det ikke så ofte som om du velger ting som ikke passer.

 

Det kan være at den du vil være ikke er den du er. Da er det viktig å ha nok selvinnsikt til å tilpasse den du vil være til den du er og bare endre de tingene som vil forbli endret. Feks. Er du lat så er det bedre å kjøpe en robotgressklipper enn å tenke at du kommer til å bli flink til å slå plenen

 

Ang jenter. Du er gutt. Du vil alltid se på andre jenter. Det vil alltid være jenter som er penere og mer sexy enn den du har. Finn ei du kan være den du er med uten at det er noe problem. Uansett hvem du ender opp med vil hun garantert irritere deg. Prøv å finne ei som irriterer deg lite

 

Ang jobb. Uansett hvilke jobb du har så er du ikke ekspert etter et år. På den annen side så er det relativt lett å få hvis du ikke er kresen.

 

Til slutt. Det ordner seg. Det gjør som regel det.

[ex-jordbærplukker]

 https://www.youtube.com/watch?v=3ev7GXzFTPg   

[Taurean]

Blir veldig mye å prosessére, siden du skrev så mye, og det er jo utelukkende positivt. Det blir bare naturligvis vanskelig å gi solide og korte svar når det blir så mye. Vil ikke skrive for mye heller, for å forvirre deg enda mer.

 

Det virker som du har veldig god oversikt over hva problemene er selv, men at du ikke helt klarer å finne ut hva du skal gjøre med det. At det er de mer langsiktige målene du sliter litt med å "grunnsette" skikkelig.

 

Først kan det være en idé å skumlese hva depresjon faktisk er, for å avklare hvor du "står" i forhold til en depresjon. For meg virker det som en veldig liten og tidlig stadie, men du finner ut selv: https://psykiskhelse.no/depresjon. Dyp depresjon innebærer å stenge seg ned, man vil ikke klare å stå i jobb, og et forhold vil kreve mer av en partner. Det krever lang og fokusért innsats, og også helst hjelp fra profesjonell psykolog og/eller terapeut, å hjelpe noen med dyp depresjon tilbake til samfunnet og et verdig liv. Du er ikke på dét stadiet, og jeg kan fortelle at du ikke ønsker å havne dit. Da er det lettere å la alkohol og rus få grep også.

 

Svaret kan være veldig enkelt. Du skriver du savner det gamle livet, med foreldrene og søsken, bygda du kom fra, det gamle miljøet. Det er utelukkende positivt at du har hatt en slik oppvekst, det er sikkert en del av grunnen til at du har så god refleksjonsevne.

 

Men det er jo naturlig å også ville finne sin egen identitet, bryte ut, fastsette sitt eget merke på jorda. Det virker som du ikke helt føler deg klar for det her enda, men føler at du har blitt presset eller kastet litt inn i en slik situasjon eller rolle.

 

Jeg ser på livet som 50/50. Du kan ikke bestemme hva som skjer med deg, men du kan bestemme hvordan du vil svare. Det er natulig å ville rette opp feil, men når veien smalner til, så kan det beste være å rygge tilbake til forrige kryss og velge en ny retning, enn å gamble på at veien retter seg ut lenger frem. Hvis man fortsetter, gambler man på å sette seg fast, og må ringe kranbil (psykolog) for å hente seg ut. Men det kan også føre til økt selvinnsikt og herde sinnet litt, hvis man står ut en vanskelig periode. Dette er en del av livet, å lytte til instinktene, og vite når man bør backe ut og når man bør stå ut problemene. Det føles mest riktig for meg som at du burde fortsette med livet du har, men det må du så klart finne ut selv.

 

Det er viktig at du tenker 10-20-40 år frem i tid. Skriv ned en livsplan og jobb med den dag etter dag resten av livet. Jeg antar at økonomisk sett, er du ganske trygg, siden du jobber og det går bra. Hvis du holder den linja nå i så lang tid, så vil du skape et trygt grunnlag for familie. Dét er noe som ikke er alle forunt, og noe du burde finne en kjerneverdi hos deg selv, som burde gi deg ganske mye selvtillit og selvrespekt. Hvis det ikke gjør det, så er det for meg et ganske tydelig tegn på at du kanskje mangler litt av disse to. Men det har du ingen grunn til å tvile på.

 

Forestill deg hvordan livet er som uføretrygdet og "fattig". 12 000 i måneden er akkurat nok til å få ting til å gå rundt som en voksen. Det er ingenting å bygge en familie på. Bare skriver det for å forsterke og bekrefte at du setter pris på livssituasjonen du er i, noe jeg antar at du gjør fra før gitt din refleksjonsevne.

 

Når det kommer til forholdslivet og den romantiske reisen du beskriver du har opplevd. Jeg tenker det er mange som har hatt den samme "reisen" som du har hatt, men som ikke har den samme tvilen som du har. Det kan hende at problemet er andre steder, altså hos deg selv. Kanskje at tvilen er grunnløs.

 

Men at du har visse tvil for din nåværende partner, kan du identifisére tydeligere for din egen del. Du skriver at du legger litt mer vekt på det estétiske. Det er jo ingenting galt med det i seg selv, men det finnes et krysningspunkt hvor du vektlegger det estetiske over det solide og bærekraftige.Tror du gresset er grønnere på den andre siden? Når eller hvis du ble 60 år, og valgte den stilen du skriver du savner, og hvis du fikk se tilbake på deg selv i alderen du nå er i - hvordan ville du følt det da? Ville du ønsket at du tok vare på det forholdet du nå har? Eller ville du ønsket et mer utflygende og flyktig liv, hvor du -kanskje- endte opp med en mer estetisk heldig kvinne? Du bør også huske at slike kvinner ofte har mange beundrere. Alt har sine sett med problemer. Kanskje dét også ville blitt en bekymringsspire for deg?

 

Hvis du får barn, hvilke verdier ville du lært dem? Det er en gave å få overføre verdier til egne barn. Dét skal ikke sees som en last.

 

Som et generelt tips: Du skriver reflektért og tydelig. Siden du er god på det, bør du fortsette med det. Skriv på notisblokk på pc'en, lagre dem med dag og dato. Skriv om alt du føler du trenger å reflektére over. Det hjelper med å tydeliggjøre problemen for deg selv, bli din egen psykolog. Jeg tror nesten at det ville vært nok.

 

Det er vanskelig å gi flere råd, for jeg føler og tror du klarer å fikse det her selv.

[Krozmar]

Mye å lese, så jeg har skumlest.. Man må se på alternativene man har, ikke bare tenke at gresset er grønnere på den andre siden...

 

Ellers er det viktig å tenke på at man har det godt med seg selv, og om man ikke har det så bra er det viktig å lufte det med partneren en har..

 

Av og til er det fornuftig å være egoistisk...

[hekomo]

Hva med å gjøre det slutt med dama og gjøre som du ønsker - flytt tilbake og få bedre kontakt med foreldrene dine igjen?

[Aiven]

 

Jeg er litt usikker hvor jeg vil hen med denne tråden. Jeg er en mann i midten av 20-årene. Har jobbet snart et år etter universitet i en bra jobb. Jeg er stresset over høye prestasjonskrav her jeg jobber, og føler meg hele tiden for å ikke levere høy nok kvalitet på arbeidet mitt, redd for at jeg kommer til å skuffe både arbeidsgiver og meg selv. Det som er verre, er at jeg føler livet mitt går på autopilot og at jeg ikke er lykkelig i det hele tatt. Hvorfor?

 

Kanskje noe av det som har preget meg mest gjennom tenåra er at jeg har hatt og har fortsatt til dels et dårlig selvbilde. Hvor jeg hadde venner, en trygg oppvekst med snille foreldre og ulike typiske nerdeinteresser, så følte jeg meg alltid ekstremt lite attraktiv for det motsatte kjønn og hadde svært lite suksess med jenter. Jeg følte meg alltid stygg. Legg til en kronisk skade andre halvdel av tenårene (som jeg heldigvis er kvitt nå) og jeg hadde ikke mitt første kyss før sent på vgs. 3 år senere våget jeg meg til å prøve Tinder med noen veldig uklare bilder av meg selv, og klarte etterhvert å få ei jente til sengs. Hun var trivelig og ble etterhvert skikkelig forelsket i meg. Livlig jente, kjempeglad i dyr og veldig empatisk. Dessverre klarte jeg ikke få følelser, og gjorde det slutt da hun flyttet til utlandet for å studere medisin. Jeg tenker på henne den dag i dag, snart 3 år senere, og tror dessverre hun er lykkelig i et forhold med en annen. Hun fortjener det. 

 

Jeg tror nemlig jeg har ødelagt meg selv. Når jeg begynte med Tinder, var jeg totalt uerfaren bortsett fra et kyss mot slutten av vgs. Jeg er systematisk og ville lære meg hvordan sjekking fungerer. Tenkte på det som en investering i fremtiden min og bestemte meg for å date flere jenter. Datet _mye_ og ble svært såret av flerfoldige jenter. I løpet av ca. 2 år aktiv på Tinder (med et års mellomrom på utveksling) lå jeg med 15-20 jenter, men var på date med utrolig mye flere. Det ble en sport for meg i å søke anerkjennelse av mine sjekkevner og attraktivitet, jeg søkte bekreftelse og fikk noen ganger positiv feedback, andre ganger negativ. Akkurat slik man blir avhengig. De fleste jentene var middels eller mindre attraktive, noen var skikkelig pene. Dess penere jente, dess mer betydning hadde det. 

 

For et år siden fikk jeg meg dame, ei som jeg i utgangspunktet ikke var veldig interessert i. Vi møttes gjennom Tinder for en typisk hookup. Hun var tydelig på at jeg virka skikkelig rar og ville ikke noe mer enn sex. Greit for meg, da fikk jeg en fuckbuddy. Etterhvert fikk hun følelser og noen gode verdier jeg så i henne fikk meg til å akseptere å prøve å se om dette kunne fungere. Vi har det koselig i perioder, andre perioder er det mye krangler. Det som plager meg er at jeg er veldig interessert i andre jenter enda. Jeg er veldig utseendefokusert, og jenta jeg dater nå er ikke spesielt pen. Helt grei er hun, men ikke digg eller deilig. Har aldri hatt følelser for henne, men det har jeg egentlig ikke hatt for andre enn jenter som har avvist meg uansett. Vil bare ha det jeg ikke kan få. Jeg føler at jeg er på utkikk etter andre jenter og savner veldig Tinder-sjekkinga. Vet ikke hva jeg ville gjort om ei veldig pen jente plutselig var tydelig interessert i meg. Spesielt på 17. mai ble det tydelig for meg at jeg savner veldig sjekking av jenter, da det var svært mange pene jenter i bunad rundt omkring, og jeg var med en gjeng single gutter som skulle på byen mens jeg dro hjem til dama som bor i nabobyen (ca 1t. kjøring). For å få jenter interessert må jeg selv gjøre sjekkinga, men tenker at det er slemt mot dama at jeg har slike tanker om henne og andre jenter. Samtidig merker jeg at, ved å være sammen med henne i mitt første forhold, at jeg lærer mye om meg selv og mine motivasjoner og iboende holdninger. At vi i tillegg har det veldig koselig sammen, motiverer meg til å fortsette.

 

At jeg er nå blant de voksne skremmer meg. Jeg har jobb, bolig og dame. I følge normen så burde jeg vel tenke på å få unger om 5-10 år. Dessverre er jeg usikker på både jobb og dame. Bor langt unna hjembyen her jeg er, og savner familien. Savner foreldra, foreldra som blir eldre hvert år som går. Helsen deres er i økende grad sviktende, og de gøye aktivitetene vi drev med i barndommen er nå en umulighet å gjenta. Det frister veldig å søke jobb hjemme og flytte hjem for å ta seg av foreldra, for foreldre og søsken er de eneste jeg kan si at jeg stoler på av hele mitt hjerte. Søskena klarer seg heldigvis fint, men foreldra er mye alene og jeg unner dem alt godt. At jeg nå skal stå på egne ben, føles som svindel. Som om jeg har lengtet etter noe som ikke eksisterer. Som om jeg lengter etter mer enn hva jeg har, eller mer enn hva jeg er. Å få tilfeldige jenter til sengs var digg, det ga meg noe, om enn bare kortvarig bekreftelse. Nå er det et evig jag. Tilfredsstille dama. Prioritere tid med venner en gang i blant. Trene og spise sunt. Gjøre det godt på jobben. Alt sammen i et miljø jeg ikke vet om jeg gjenkjenner meg selv i, som en fyr fra bygda med lavt utdannede foreldre som er kommet til storbyen blant alle de høgt utdannede familiene og avkommet deres. Føles som om jeg ikke hører hjemme noe sted, at jeg bare drifter avgårde i et hav av forventninger. Kanskje har jeg ikke baller til å ta egne avgjørelser. Om noen år er det sikkert barn også. Da blir det bare enda flere plikter og forventninger å leve opp til. Kan umulig være slik alle andre føler det også, men i stor grad regner jeg med at andre føler lignende men biter tenna sammen eller bare aner ikke hva som skulle vært gjort for å forandre noe som helst. 

 

Jeg vet som sagt ikke hvor jeg vil hen med denne tråden. Mistenker at jeg er deprimert. Kjenner veldig på at jeg blir nedfor nå som det er fint ute og jeg har en deadline jeg må få gjort en del arbeid til og bruker heller tiden på deppe og prokrastinere. I perioder er det heller ingen kompiser som tar kontakt, og nå er en slik periode. 

 

Tanker om tema? Noen som gjenkjenner seg selv eller tanker en har hatt i det jeg skriver? Hvordan taklet dere dette? Beklager et rotete innlegg. Setter stor pris på alle svar. 

 

Anonymous poster hash: 75160...300

 

 

Ut ifra det du skriver her, så synes jeg absolutt du burde gå for det du sier du har lyst til selv. Kanskje vil det være bra for deg å vende tilbake der du kom fra. Dette moderne livet hvor alle flytter vekk fra der de vokste opp er jo nettop det, et moderne fenomen. Mennesker har levd i miljøet de har vokst opp i millioner av år, så at det ikke passer alle er ikke så rart. Det kan også være noe du har lyst til i denne fasen av livet, før du går videre til neste fase, hvor du trenger noe annet. Å presse seg selv til et jobbkjør om man ikke er motivert tror jeg i alle fall ikke er sunt, hverken for kropp eller sjel. Når det gjelder om du er ødelagt, så tviler jeg sterkt på det. Sats på å bygge sterke og gode relasjoner rundt deg, så kommer forhåpentlig kjærligheten etterhvert, med henne eller noen andre.

[AnonymDiskusjon]

Du sier du føler deg mindre attraktiv, men har allikevel gått på date med 20+ damer og fått deg med 15-20 forskjellige?

Jeg ville ikke sakt at en ikke attraktiv mann hadde klart dette. Jeg tror nok ditt utseende muligens er en del bedre en det du tror.. 
Ikke vær sammen med noen bare for å være sammen med noen.. Dette har jeg selv gjort for lenge og det er ikke til å anbefale. Det spiser deg innvendig.

Vær litt mer kresen til tinder..Ikke gå ut med noen bare fordi de vill, men sett deg en viss standard. Du har tydeligvis fått mye ligg så du er ikke uerfaren lenger.

 

 

Anonymous poster hash: aef94...fe2

[ex-jordbærplukker]

det er ingen problem å få med 20+ stygge og feite damer som ingen vil ha