Facebook-post om depresjon

[GråGardin]

Hei. Jeg trenger litti input her...
På 17 mai la jeg ut en liten post på nettet (facebook) om hvordan dagen kan oppfattes for meg og mange andre. Hvordan ensomheten kommer godt fram på slike dager, og hvordan negative automatiske tanker ofte er hyppigere og mer intense på dager det er forventa at vi skal være superhappy enn vanlige dager.

 

Dette gjorde jeg av to grunner - JEG trengte å bli sett og validert som den jeg er og mine følelser, og jeg ønsket at andre i samme situasjon skulle føle at vi er flere. Jeg føler jeg fikk oppnådd begge deler. Jeg fikk mange hyggelige kommentarer, både på veggen og privat. Og det var flere som skrev at det var godt å se at det er flere som føler det samme.

 

Men så kommer det også negative reaksjoner. Fra nært meg, om at slike meldinger setter DEM i dårlig lys, og at jeg ikke bør dele sånt hvis jeg bryr meg om deres følelser. Jeg merker dette forvirrer, provoserer og gjør meg trist. For JEG trengte dette. Det er MINE følelser, tanker og opplevelser. Og jeg var veldig påpasselig med å ikke skrive noe om noen andre enn meg i innlegget. Så det overrasker meg at noen som ikke er nevnt, verken direkte eller indirekte, klarer å snu dette til å dreie seg om dem. Og det skuffer meg at det blir forventet at jeg skal slette innlegget pga deres oppfatning at dette på noen måte kan speile dem.

 

Jeg er veldig usikker på hva jeg skal gjøre her, (slette innlegget og spare meg for slikt i framtiden, eller stå på mitt) og jeg vil sette stor pris på konstruktive input.

 

 

[Faller]

La innlegget stå er hva jeg ville gjort - nettopp fordi dette handler om deg og du står 100% for innlegget. At du får bekreftelse fra andre viser bare at du ikke er alene! 

 

Hadde jeg mottatt "klager" fra andre, så ville jeg forsøkt å finne ut hvorfor de reagerer så negativt. Hva er det de mener setter dem i dårlig lys for eksempel? Samtidig er dette meninger jeg ikke ville tatt til meg, men heller brukt for å skape en grobunn for forståelse. 

[Larzen_91]

Det som slår meg er at den første tankene til disse folka er at de blir "stilt i et dårlig lys", fremfor å tenke på deg og hvordan du har det på slike dager. Jeg synes det sier masse om de som person. Jeg synes du skal la posten stå, basert på din beskrivelse av den her i hvert fall, og heller ta opp tema med de som kommer med negativ feedback og si at det ikke var for å henge ut noen rundt deg, men dele dine tanker om ensomhet. Om de føler seg truffet får de gå i seg selv.

[fotonisse]

En fasit finnes jo selvfølgelig ikke, men helt ærlig så synes jeg at du bør gjøre det som føles riktig for deg og hvordan du selv har det, reaksjonene til enkelte sier jo veldig mye om dem som personer.

Det er noen dager i året som er verre å være alene/ensom på enn andre, og at det ikke er så greit å se at «alle andre» bare har det helt topp uten at en selv får tatt del i dette.

 

Men når det er sagt så må en jo også være klar over at det ikke er alle som liker innlegg som kan bli oppfattet som klagende, egoistiske, en «klage» på at andre koser og hygger seg, og rop om oppmerksomhet.

Jeg sier på ingen måte at det er slik din post på Facebook er, men på reaksjonene til enkelte så kan det kanskje virke som at de følte det slik?

 

Når du først har postet innlegget så synes jeg ikke at du skal fjerne det, for det kan absolutt være på sin plass at enkelte faktisk får vite hvordan andre personer har det. Enkelte støttet deg jo og synes det var trist at du hadde det slik, og det må du virkelig ta til deg og ha med deg videre.

At andre ikke synes noe om det du postet og når de i tillegg var negative til hva du postet, så kan det kanskje være lurt å tenke litt på hva som kan ha gjort at de får en slik reaksjon. Enkelte bryr seg stort sett bare om seg selv og sine nærmeste uten å ta en tanke på hvordan andre har det, og vil heller ikke se, lese eller høre noe om det.

Er det venner en bør fortsette å ha på Facebook, uansett hvor nære familie/venner de er?

 

Noen kan kanskje få slike reaksjoner fordi de er lei av at mange bruker Facebook til stort sett bare å klage på alt og alle, og at enkelte bare synes synd på seg selv, og så blir tilslutt grensen deres nådd for hva de vil lese om. Men hvordan de da reagerer og hva de så gjør er jo veldig forskjellig, og det er jo tydeligvis her det har oppstått noen reaksjoner som ikke var så hyggelige å lese for din del. 

Sier ikke at du gjør dette, men de kan jo ha flere andre venner på Facebook som nettopp gjør dette, og når de så leste ditt innlegg på en dag som dette, så reagerte de mot deg i stedet.....?

 

Prat med de som tok dette negativt opp og spør dem om hvorfor de reagerte slik de gjorde, for det er det kun de selv som kan gi deg et skikkelig svar på, alt annet er og blir bare spekulasjoner og hjelper deg neppe videre. Ellers så sitter du jo fortsatt bare igjen med ubesvarte tanker og spørsmål slik du gjør nå, og det er det dessverre svært lite vi på et anonymt forum kan hjelpe deg med........

 

La innlegget ditt  på Facebook stå er min mening, og prat heller med dem som reagerte negativt på ditt innlegg.

Anbefaler deg å snakke med dem enten face-to-face eller via en tlf.samtale, for PM, meldinger/sms blir gjerne fort upersonlige og da kan det være enklere for dem å ikke besvare dine spørsmål skikkelig. 

[GråGardin]

Personen det gjelder er min samboer. Han ikke likte at jeg la ut slike innlegg på facebook fordi det "setter han i et dårlig lys". I dag når han våknet spurte han meg om jeg hadde slettet innlegget, noe jeg svarte nei på. Og så spurte jeg han hvorfor det var så viktig for han at jeg ikke delte slikt. Da sa han at han syns det var så plagsomt at kjente av han spurte han "hva som feilte meg" - og at han ikke ser på det som noe positivt at jeg delte dette med "verden". (jeg har typ 120 venner på face, en relativt snever verden og 5 av dem er hans familie/venner) Deretter ble han høylytt, skrek og kjefta og kalte meg egoistisk og gikk å låste seg inn på rommet. Etter det har jeg ikke hørt en lyd. Jeg må ærlig innrømme at jeg tror dette er noe mer enn bare mitt innlegg. Ingen voksen mann med "normale" reaksjoner vil reagere slikt på noe sånt. Han har desverre lukket seg helt og svarer verken når jeg banker på døra, sender meldinger eller ringer. Jeg får bare la han roe seg, og se om jeg kan komme til bunns i det senere.

 

Takker dere for råd og støttende ord så langt.

[Larzen_91]

Virker som det kanskje er noe mer i bunnen og at dette fungerer som katalysator, uten at jeg skal spekulere for mye om det. La han roe seg og se om det lar seg gjøre å ha en edru samtale om det etter hvert. Det er mye stigma knyttet til det å ikke være glad hele tiden. Selv om det er ingen som er konstant glad. Er man ikke en solskinnsstråle så er det liksom noe fundamentalt galt. I tillegg er det fullt mulig å føle seg ensom selv med folk rundt seg.

[Taurean]

Psykologisk sett, så blir deling av meninger av slik privat natur på facebook fort slik at det tråkker over andres personlige grenser. Før var kommunikasjon på internett mer anonym, nå som facebook er blitt så populært, er det mer åpenthet og deling av meninger med fullt navn. Dette tøyer grensene for hva vi tillater oss å reagere på, selv med fullt navn bak, på grunn av måten man kommuniserer bak en skjerm på, kontra det å stå ansikt til ansikt. Det er ikke den samme risikoen. Hvis du hadde delt denne meningen i et rom med en gruppe med like mange mennesker som leste innlegget ditt på facebook, så er det ikke sikkert at like mange hadde turt å si hva de mente som du nå har opplevd. Det er heller ikke sikkert -du- hadde følt deg trygg nok til å dele meningen din som du gjorde, bare hypotetisk sett.

 

Dette er en av de tingene man må ta høyde for når man deler meninger med fullt navn. Det vil sannsynligvis komme motsvar av alle nyanser, både ekstremt støttende og uselvisk, noen litt mer nøytrale, og andre som kanskje er i et dårlig humør, eller som føler seg veldig støtt, fordi de ikke evner å forstå budskapet du deler. I hvert fall ikke på tidspunktet du delte det. De forstår det kanskje om noen år.

 

Du bør se det som en del av din personlige utvikling. Hvis du hele tiden skal slette hva du legger ut, fordi du møter motstand, så vil du jo få testet ut meningene dine i det offentlige rom, men samtidig så bryter du med din kommunikasjonsflyt ut til verden.

 

Samtidig kan, og bør, du ta innover deg begrepet om selvmoderèring. Ikke at jeg føler at det er spesielt relevant her, for jeg føler du tok opp et tema som er svært gjeldende, men jeg personlig gjør det slik at hvis jeg møter svært mye negativ motstand, og hvis jeg har tråkket over veldig mange personlige grenser, så kan jeg slette kommentaren om ikke bare for å spare meg selv for mye slitsom psykologisk belastning.

 

Hvor du velger å "legge deg" mellom alle disse grensene, må du bestemme selv. Å dele ting på internett med fullt navn bak krever at du er villig til å stå bak meningen for all fremtid. Det kan være veldig god trening av den indre personlige integriteten og utvikling av kjerneverdier.

 

Men ett siste poeng er at det er også mange mennesker der ute med tja, vrangforestillinger (ikke at jeg sikkert er fri for det selv), og at dine meninger kan støte slike mennesker slik at det kan være en viss risiko for personangrep og andre typer angrep "irl". Så å vite når det er riktig å moderère seg selv, og når det er riktig å la innlegget stå, er en treningssak og noe man må ta litt på instinkt. Jeg føler du bør la ditt innlegg stå, men du må bestemme selv.

Endret 19. mai 2018 av Taurean

[GråGardin]

Jeg føler nesten at det er på vei til å bli en prinsippsak - jeg skal ikke la samboeren bestemme hva jeg kan og ikke kan dele på min facebookvegg. Men hvis han kommer til meg, med gode argumenter for hvorfor han reagerte på den måten han gjorde så vil jeg revurdere. Men jeg merker feministen i meg er veldig provosert av at han skal moderere meg til å føye hans ide av hvordan man skal oppføre seg på nettet.

[Larzen_91]

Angående temaet med selvmoderering så er jeg til en viss grad enig. Jeg ser det ikke som noe krav at man alltid skal og bør si det man mener. Men samtidig, stigma rundt diverse temaer, blant annet psykisk helse som det er snakk om her, blir ikke brutt ned hvis alle skal trå på eggeskall. Det er de som tør, orker og vil ta opp debatten i det åpne rom som er drivkraften til å dempe stigma og hjelpe de andre som er i samme situasjon.

[Larzen_91]

Jeg føler nesten at det er på vei til å bli en prinsippsak - jeg skal ikke la samboeren bestemme hva jeg kan og ikke kan dele på min facebookvegg. Men hvis han kommer til meg, med gode argumenter for hvorfor han reagerte på den måten han gjorde så vil jeg revurdere. Men jeg merker feministen i meg er veldig provosert av at han skal moderere meg til å føye hans ide av hvordan man skal oppføre seg på nettet.

 

Ser ikke at det har så mye med feminisme å gjøre selv, det hadde vært det samme om han ville bestemme over en mann, selv om det da sannsynligvis ikke hadde vært snakk om et kjæresteforhold/samboerskap. Det saken ultimat bunner ut i er at han er uenig i at du delte dette "offentlig", kanskje han ser det som at du ikke føler at du vil eller kan snakke med han om det, og at han synes det er dumt. Men som sagt før, kanskje ikke bluss opp for hett akkurat nå, la gemyttene roe seg litt og så ha en voksen og rolig diskusjon om saken, og eventuelt finne ut av noen spilleregler i deres forhold.

 

Jeg kan godt forstå hans side på en måte også, da jeg er en veldig privat person og ikke liker å dele ting rundt mitt privatliv til alle andre i det vide og brede. Og kanskje han synes det er sårt at du ikke tok det opp med han først (selv om du kanskje allerede har gjort det uten at jeg vet det..). Men jeg tror ikke jeg hadde blitt støtt om min kjæreste snakket om vanskelige tanker på generell basis på Facebook. Noe annet er om du hadde skrevet om en spesifikk krangel eller vanskelige tanker om ditt forhold med han f.eks. Da hadde jeg skjønt reaksjonen bedre.

[Bytex]

Jeg ville reagert negativt, fordi alle som kjenner deg VET at han bor med deg. Og de retter da pekefingeren mot HAN, hvorfor beskyttet han deg ikke, hva er det han gjør galt i forholdet. Blir masse prat om det blant venner og familie. Men å stenge seg inne på rommet er noe 12-åringer gjør. Virker ikke som den mest modne typen. Det er veldig egoistisk å legge ut noe så personlig som indirekte rammer den du bor sammen med.

 

Min far f.eks. blir fly forbanna hvis mamma eller andre legger ut bilder av han på facebook, for han er ikke der selv, og skal ikke deles eller vitses om uten at han vet det.

Endret 19. mai 2018 av Bytex

[Faller]

Personen det gjelder er min samboer. Han ikke likte at jeg la ut slike innlegg på facebook fordi det "setter han i et dårlig lys". I dag når han våknet spurte han meg om jeg hadde slettet innlegget, noe jeg svarte nei på. Og så spurte jeg han hvorfor det var så viktig for han at jeg ikke delte slikt. Da sa han at han syns det var så plagsomt at kjente av han spurte han "hva som feilte meg" - og at han ikke ser på det som noe positivt at jeg delte dette med "verden". (jeg har typ 120 venner på face, en relativt snever verden og 5 av dem er hans familie/venner) Deretter ble han høylytt, skrek og kjefta og kalte meg egoistisk og gikk å låste seg inn på rommet. Etter det har jeg ikke hørt en lyd. Jeg må ærlig innrømme at jeg tror dette er noe mer enn bare mitt innlegg. Ingen voksen mann med "normale" reaksjoner vil reagere slikt på noe sånt. Han har desverre lukket seg helt og svarer verken når jeg banker på døra, sender meldinger eller ringer. Jeg får bare la han roe seg, og se om jeg kan komme til bunns i det senere.

 

Takker dere for råd og støttende ord så langt.

 

 

Jeg føler nesten at det er på vei til å bli en prinsippsak - jeg skal ikke la samboeren bestemme hva jeg kan og ikke kan dele på min facebookvegg. Men hvis han kommer til meg, med gode argumenter for hvorfor han reagerte på den måten han gjorde så vil jeg revurdere. Men jeg merker feministen i meg er veldig provosert av at han skal moderere meg til å føye hans ide av hvordan man skal oppføre seg på nettet.

Basert på de to siste postene dine, så virker det som om samboeren din har et problem som ligger latent for dette. Jeg syns du gjør det riktig ved å vurdere moderering av posten etter du eventuelt får innsyn. Det er relativt barnslig oppførsel fra hans side å reagere på måten han gjorde uten å konkret gi deg noe informasjon. 

 

Jeg er, for øvrig, enig med de andre at dette ikke er eller bør være en feministisk sak. Rett og slett fordi psykologiske utfordringer har ikke noe kjønn. 

[GråGardin]

Takk, alle, for gode input.

 

Jeg delte en helt "normal" post om følelsen om ensomhet og annerledeshet på dager som 17. mai. Jeg nevnte ikke han, vårt forhold eller min relasjon til han på noe som helst måte i innlegget. Jeg snakket med han før jeg reiste ut den dagen, og jeg fikk ingen omsorg eller empati for at jeg hadde det tøft på 17. mai. Men det er det ingen som vet. Jeg har ikke sagt det til noen. Og i innlegget står det heller ingen ting om det. Det er på et generelt grunnlag, om mental helse og om de ekstra tunge dagene for oss som sliter.

 

Jeg tror det hele er litt kompleks hos han. Jeg tror en del av han ikke er spesielt fornøyd med at han ikke klarer å takle meg når jeg er syk. Jeg tror en større del av han ønsker at fasaden ikke sprekker, og jeg tror det kanskje er noe mer der som jeg enda ikke vet noe om. Uansett har jeg nå blokkert innlegget mitt for alle hans fem venner/familie jeg hadde på min profil, og han. Så nå skal han i det minste slippe mer ubehagligheter i form av spørsmål om hva det er som "feiler" meg.

[GråGardin]

Jeg ville reagert negativt, fordi alle som kjenner deg VET at han bor med deg. Og de retter da pekefingeren mot HAN, hvorfor beskyttet han deg ikke, hva er det han gjør galt i forholdet. Blir masse prat om det blant venner og familie. Men å stenge seg inne på rommet er noe 12-åringer gjør. Virker ikke som den mest modne typen. Det er veldig egoistisk å legge ut noe så personlig som indirekte rammer den du bor sammen med.

 

Min far f.eks. blir fly forbanna hvis mamma eller andre legger ut bilder av han på facebook, for han er ikke der selv, og skal ikke deles eller vitses om uten at han vet det.

 

Ingen av MINE venner vil rette en pekefinger mot han fordi JEG er deprimert. Jeg var deprimert mange år før han kom inn i bildet, så dette er ikke noe nytt for noen jeg kjenner. Hadde det derimot vært noe NYTT så hadde jeg vært til en viss grad enig med deg. For da kan det være tilknyttet til samboerskapet. Med dette er ikke det. Og jeg tror at det er uvitenhet som gjør at folk vil trekke den konklusjonen - noe som igjen vil være et argument for faktisk å dele mer om temaet.

[Faller]

Det høres ut som at du har et fornuftig syn og tolkning på dette. Inntil du får noen svar, ikke ta ned innlegget. 

[......]

Personen det gjelder er min samboer. Han ikke likte at jeg la ut slike innlegg på facebook fordi det "setter han i et dårlig lys"

 

Du har egentlig svaret her. Han føler nok det at du deler om hvordan du har det autmatisk handler om han fordi dere er sammen. Nå ser "hele verden" at du er ensom/deprimert selv om du er sammen med han - det er klart at dette får han til å føle seg utilstrekkelig.

 

Men det at han kanskje føler seg utilstrekkelig skal ikke veie tyngre enn ditt behov for å dele med vennene dine hvordan du har det. Det er din Facebook-konto, dine venner, og det er du som bestemmer hva som skal stå der.

 

Jeg føler nesten at det er på vei til å bli en prinsippsak - jeg skal ikke la samboeren bestemme hva jeg kan og ikke kan dele på min facebookvegg. Men hvis han kommer til meg, med gode argumenter for hvorfor han reagerte på den måten han gjorde så vil jeg revurdere. Men jeg merker feministen i meg er veldig provosert av at han skal moderere meg til å føye hans ide av hvordan man skal oppføre seg på nettet.

 

Ser ikke helt hva feminisme har med dette å gjøre, men du må stå på ditt. De som kjenner deg og dere vet kanskje om hvordan du har det? Hva er da problemet med at du ytrer deg om dette på Facebook. Ja, det blir kanskje mer synlig og han blir flau over at han ikke klarer å håndtere deg eller dere når ting er vanskelig. Om noe burde dette trigge han til å ta mer tak i seg selv og i dere, ikke at han skal måtte sensurere og hysje det ned. Da bekrefter han egentlig bare ovenfor seg selv og deg at han ikke takler at du har det vanskelig.

 

Jeg tror det hele er litt kompleks hos han. Jeg tror en del av han ikke er spesielt fornøyd med at han ikke klarer å takle meg når jeg er syk. Jeg tror en større del av han ønsker at fasaden ikke sprekker, og jeg tror det kanskje er noe mer der som jeg enda ikke vet noe om. Uansett har jeg nå blokkert innlegget mitt for alle hans fem venner/familie jeg hadde på min profil, og han. Så nå skal han i det minste slippe mer ubehagligheter i form av spørsmål om hva det er som "feiler" meg.

Fasaden. Før Facebook og sosiale medier var vi alle (liksom) helt perfekte og levde perfekte liv, når Facebook kom valgte vi så klart da bare å dele de tingene ved oss og livene våre som er perfekte. Den fantastiske ferieturen, det ekstravagante restaurantbesøket, trening og toppturene våre. Å poste om hvordan livet faktisk er, det er ikke noe mange ønsker å hverken legge ut selv eller lese om at andre har det vanskelig. Da sprekker jo hele fasaden om at vi alle lever perfekte liv hundre prosent av tiden. Slikt er ubehagelig og skummelt må vite.

 

Og når du deler det rammer det han direkte - men han burde være mann nok til å stå i det og ta det som et tegn på at han bør gjøre en litt bedre jobb i å støtte deg, heller enn å prøve å få deg til å slette innlegget. Innlegget er jo lest av mange allerede, og om du sletter det ser det rarere ut enn at du lar det stå og står på ditt.

 

Han vil sikkert ikke minnes på at livet deres ikke er perfekt hver gang han er på Facebook-profilen din.

[heblilla]

Personen det gjelder er min samboer. Han ikke likte at jeg la ut slike innlegg på facebook fordi det "setter han i et dårlig lys". I dag når han våknet spurte han meg om jeg hadde slettet innlegget, noe jeg svarte nei på. Og så spurte jeg han hvorfor det var så viktig for han at jeg ikke delte slikt. Da sa han at han syns det var så plagsomt at kjente av han spurte han "hva som feilte meg" - og at han ikke ser på det som noe positivt at jeg delte dette med "verden". (jeg har typ 120 venner på face, en relativt snever verden og 5 av dem er hans familie/venner) Deretter ble han høylytt, skrek og kjefta og kalte meg egoistisk og gikk å låste seg inn på rommet. Etter det har jeg ikke hørt en lyd. Jeg må ærlig innrømme at jeg tror dette er noe mer enn bare mitt innlegg. Ingen voksen mann med "normale" reaksjoner vil reagere slikt på noe sånt. Han har desverre lukket seg helt og svarer verken når jeg banker på døra, sender meldinger eller ringer. Jeg får bare la han roe seg, og se om jeg kan komme til bunns i det senere.

 

Takker dere for råd og støttende ord så langt.

En normal mann vil bli såret over at samboeren føler seg ensom.. Det skaper en følelse av at han ikke strekker til. Når han reagerer med sinne, må du vite at sinne er en følelse som dekker over andre følelser, som frustrasjon fx. Jeg ville ihvertfall ha blitt såret hvis jeg hadde vært i hans situasjon. 100%. Hvis han på noen måte er viktig for deg, og du ville ha vært ensommere uten ham, burde du være glad for det i det minste, og gi ham noe av æren for det. Også på facebook. For det er viktig for oss hva andre synes om oss, av den enkle grunnen at vi er flokkdyr. (ikke dermed sagt at man ikke skal få lov å være ærlig)

[AnonymDiskusjon]

Merker meg at det er en del damer som skriver her.

Jeg er Mann og hadde ikke likt det dersom min samboer hadde delt noe så personlig i offentligheten.

 

For det første kan det påvirke deg negativt i fremtiden, du har ingen kontroll på hvordan denne informasjonen spres.

 

Det at du heller velger å inkludere dine «venner» på facebook fremfor å diskutere dette med din samboer hjemme, gå til psykolog og håndtere dette er for meg tullete og egoistisk.

 

Dere sitter å sier «han er egoistisk» og at trådstarter er offeret. For meg virker det som offeret trenger oppmerksomhet og er villig til å skaffe seg denne oppmerksomheten på bekostning av sine kjæres ønsker. Det kan være at denne «fasaden» er det eneste som holder motet oppe hos din samboer.

 

Vær en større person, slutt å vase rundt og forvente at andre skal like det. Du og din samboer er et team, dersom han ønsker å holde en fasade så bør du kunne opprettholde den for hans del. Også søker du professionell hjelp og får ordnet på dette.

 

Facebook er ikke og bør ikke brukes til en oppmerksomhetsscene for mennesker med psykiske utfordringer. Slett profilen din og kom deg inn i den virkelige verden.

 

Forøvrig er jeg også enig i at det å låse seg inne på et rum man man spare seg for. Men at du kaster ut personlige ting på den offentlige scene er også utrolig umodent. Du står vel ikke på butikken å offer deg og oier deg over hvor mye du hater livet ditt? Og samtidig forventer at din samboer skal stå vedsiden av deg å støtte deg?

 

Du skaper en scene, folk ønsker ikke stå rundt en person som skaper en dramatisk scene. Get over it. Skaff hjelp.

 

Anonymous poster hash: 9c365...cae

[Emancipate]

Merker meg at det er en del damer som skriver her.

Én hittil, bortsett fra TS. Og seks menn.

 

Det at du heller velger å inkludere dine «venner» på facebook fremfor å diskutere dette med din samboer hjemme, gå til psykolog og håndtere dette er for meg tullete og egoistisk.

Les bedre: hun hadde snakket med sin samboer. Hun har sikkert også vært hos psykolog, hvis det er så ille. Psykolog er for øvrig ikke svaret på all verdens problemer.

 

For øvrig:

 

Kombinasjonen av fullt navn og internett er et idiotisk påfunn, og er egentlig rotårsaken til dette problemet. Hadde det ikke vært fullt navn, hadde ikke innlegget blitt knyttet til samboer. Hadde det ikke vært på internett, hadde det ikke nådd ut til samboers venner.

[Faller]

Merker meg at det er en del damer som skriver her.

Jeg er Mann og hadde ikke likt det dersom min samboer hadde delt noe så personlig i offentligheten.

 

For det første kan det påvirke deg negativt i fremtiden, du har ingen kontroll på hvordan denne informasjonen spres.

 

Det at du heller velger å inkludere dine «venner» på facebook fremfor å diskutere dette med din samboer hjemme, gå til psykolog og håndtere dette er for meg tullete og egoistisk.

 

Dere sitter å sier «han er egoistisk» og at trådstarter er offeret. For meg virker det som offeret trenger oppmerksomhet og er villig til å skaffe seg denne oppmerksomheten på bekostning av sine kjæres ønsker. Det kan være at denne «fasaden» er det eneste som holder motet oppe hos din samboer.

 

Vær en større person, slutt å vase rundt og forvente at andre skal like det. Du og din samboer er et team, dersom han ønsker å holde en fasade så bør du kunne opprettholde den for hans del. Også søker du professionell hjelp og får ordnet på dette.

 

Facebook er ikke og bør ikke brukes til en oppmerksomhetsscene for mennesker med psykiske utfordringer. Slett profilen din og kom deg inn i den virkelige verden.

 

Forøvrig er jeg også enig i at det å låse seg inne på et rum man man spare seg for. Men at du kaster ut personlige ting på den offentlige scene er også utrolig umodent. Du står vel ikke på butikken å offer deg og oier deg over hvor mye du hater livet ditt? Og samtidig forventer at din samboer skal stå vedsiden av deg å støtte deg?

 

Du skaper en scene, folk ønsker ikke stå rundt en person som skaper en dramatisk scene. Get over it. Skaff hjelp.

 

Anonymous poster hash: 9c365...cae

 

Vet ikke hvor nøye du har lest gjennom tråden, men trådstarter har blant annet skrevet at facebook-posten var av mer generisk art om folk som har psyologiske utfordringer kan synes en del offentlige høytider kan være utfordrende. Ergo, ikke noe personlig informasjon om verken henne selv eller samboeren. 

 

Trådstarter skriver også at de sammen har hatt samtaler om tematikken og at hun er åpen mot ham. Samtidig er hun også klar på at problemene som hun har stammer fra før tiden de ble sammen, noe vennene på Facebook også kjenner til.