Stå opp?

[Emancipate]

Ordet "trim" har plutselig forsvunnet ut av språket. Nå er det enten "trening" (som tidligere var for idrettsfolk) eller sofaen.

[Gaea]

 

(...)

 

Use or loose it, som jeg pleier å si til pasientene mine, jeg pleier å si at hverdagsaktiviterer som å vaske og rydde er bra å gjøre og man ikke akkurat trenger å legge ut på maraton for å ivareta helsen sin

 

Noe av utfordringen her er jo hvordan vi har lagt opp samfunnet nå. Vanlig mosjon er liksom ikke nok i manges øyner. Bedriftsledere deltar på birken, vanlige folk driver med motbakkeløp eller crossfit, pumper jern eller løper maraton. En vanlig tur i skogen er ikke "trening" og derfor blir mange som av ulike grunner ikke kan være med på galskapen demotiverte og sitter derfor heller inne og tenker "faen i helvete" mens de blir sykere og sykere både fysisk og psykisk.

 

Facebook og sosiale medier er noe av det verste som har hendt for denne gruppen mennesker. Alle har blitt den gale dama i nabolaget som står i vinduer og glaner og lurer på hva naboene driver med. Vi sammenligner oss med andre hver dag, og mange blir misserable av det.

 

 

 

Spot on. Derfor brenner jeg for å formidle dette til pasientene mine,  både individuelt og i gruppeøkter, dette med HVERDAGSAKTIVITER. De aktivitetene vi liker å gjøre (spille fotball med venner, gå tur i skogen) , og de aktivitetene vi må gjøre (som å rydde og vaske) er SÅ viktige og gode NOK!

Per Fugelli snakket jo om dette med å godta at nok er nok, jeg velger å la meg inspirere av ham. 

Altså, personlig,  disse som er så ekstreme på treningsfronten imponerer ikke meg, det som imponerer MEG, er mennesker, som f.eks. etter trafikkulykke, hjerneslag, store psykiske problemer osv osv, som  trener og trener på hverdagsaktiviteter. Dét står det respekt av. Bare se for deg, en person med sterk sosial angst, klarer, etter mye eksponering, å komme seg til butikken. Sånt får jeg frysninger av. Jeg er sånn som gråter lykkestårer, blir rørt på vegne av mine pasienter når de reiser seg opp og klarer å komme seg helt ned til spisestua på rehabiliteringsenheten. 

 

Det finnes så mye glede og helse i de nære ting. Selv trente jeg mer ekstremt som yngre, men lykken fant jeg først og fremst da jeg så verdien i å heller nyte aktiviteten jeg holder på med. Derfor finner jeg mye glede nå i av å benytte meg av naturen i nærområdene. 

[Gaea]

Ordet "trim" har plutselig forsvunnet ut av språket. Nå er det enten "trening" (som tidligere var for idrettsfolk) eller sofaen.

 

Og fysisk aktivitet er mer enn trening. Jeg ser også tendenser til alt blir veldig enten eller. Det er trist, og jeg gjør mitt for å motvirke det, ved å minne på hvor utrolig viktig de hverdagsaktivitene er. 

 

Ekstremt trening er IKKE bra, og det sliter på kroppen, blant pga nyreskader. Mange glemmer også at hjertet også er muskel, som trenger restitusjon. Å trene hardt hver dag er IKKE bra. 

[Gaea]

 

 

 

Jepp, du har helt rett i at samfunnet forventer at man holder sengen om man ikke er i arbeid. Helsesosiologer og de som er innenfor kvalitativ helseforskning, sosialkonstruktivistisk vitenskapsperspektiv snakker om disse normene for hvordan man skal være som syk; forventninger til sykerollen. Interessant og tankevekkende, og verdt å reflektere over.

 

Det ligger sterke samfunnsøkonomiske insentiver bak hva man prioriteringer pengene på i helse. Det finnes jo samfunnsøkonomiske insentiver å prioriterere ressurser på mennesker som er unge og som kan bidra i arbeid. For eksempel. Min pappa var en tilsynelatende frisk, ung og sprek mann på 52 år og i full jobb. Så får pappa plutselig hjertestans. Selv om hjertestans er alvorlig, er det mulig å overleve og klare seg greit, det vil si kunne komme tilbake til arbeidslivet osv. Det innsatsen og ressursen som ble satt ned for å (forsøke) redde pappa var helt enorm. Vi er kjempetakknemlige ovenfor sykehuset og ambulansepersonell, vi føler at de gjorde alt de virkelig kunne, selv om pappa dessverre døde allikevel. Eldre pasienter vil nok dessverre ikke få samme prioritering

 

Men bildet er ikke helt svart-hvitt. Inaktivitet fører til sykdom og økt pleiebehov, som igjen blir en stor økonomisk byrde. Man har begynt å forstå hensikten forebygging av funksjonstap, som f.eks. ved bruk av hverdagslivrehabilitering, slik at mennesker med rehabiliteringsbehov, klarer seg mest mulig selvstendig hjemme. Jeg har selv hatt ansvar for trening med disse pasientgruppene i kommunehelsetjenesten, f.eks. å trene opp slagpasienter i daglige gjøremål sånn at de trenger mindre hjelp i stell, matlaging, daglig hygiene osv. Veldig, veldig givende og takknemlig jobb, og der får man virkelig se nytteverdien, både økonomisk for samfunnet og for personen det gjelder selv. Det handler om selvstendiggjøre mennesker, sånn at folk klarer å gjøre de aktiviteter de må og vil gjøre. Vi Aktivitet kan ses både som middel og mål, og aktivitet er tett sammenvevd med helse.

 

Å være inaktiv kan føre til: dårligere psykisk helse (depresjon og følelse av unyttighet, lav mestring) , blodtrykksproblemer, økt risiko for blodpropp i beina, dårligere fordøyelse (bevegelse stimulerer tarmene), dårligere appetitt, smerter, (da bevegelse smører leddene og hjelper en til å unngå kontrakturerer), musklene blir dårligere og svakere, problemer med balansen. Så mye dårlig kommer ut av inaktivitet.

Å være aktiv da kan motsatt gi en rekke helsefordeler:)

 

Use or loose it, som jeg pleier å si til pasientene mine, jeg pleier å si at hverdagsaktiviterer som å vaske og rydde er bra å gjøre og man ikke akkurat trenger å legge ut på maraton for å ivareta helsen sin

Ja det er vel og bra det, men klarer man egentlig det om man er utenfor arbeid pga diagnose?

 

Anonymous poster hash: 33598...22b

 

Mange av mine pasienter er utenfor arbeid pga en diagnose som virkelig er god grunn til å være arbeidsufør for, men enkelte hverdagsaktiviteter kan de klare, med trening, tilrettelegging og hjelpemidler  

[AnonymDiskusjon]

Psykisk diagnose da? Klarer man hverdagsaktiviteter da? Eller vil legen da fraråde en fra hus-stell og trim?

 

Anonymous poster hash: 33598...22b

[Gaea]

Psykisk diagnose da? Klarer man hverdagsaktiviteter da? Eller vil legen da fraråde en fra hus-stell og trim?

 

Anonymous poster hash: 33598...22b

Nå finnes det jo et hav av psykiske diagnoser, men jeg tror nok legen vil anbefale på å holde på hverdagsaktiviteter, på det sterkeste. Hverdagsaktiviteter og lavterskeltrening blir ofte brukt på psykiatriske sengeposter, som behandlingstiltak. En ergoterapeut kan f.eks. hjelpe en til å tilrettelegge for å klare hverdagsaktiviteter, også ved psykiske lidelser.

[AnonymDiskusjon]

Tror det har mest med mangel på motivasjon å gjøre, eller hvis man får for mye medisin.

 

Anonymous poster hash: 33598...22b

[Krozmar]

Leste en forskningsrapport at det er hjerte som tar kveld først, og at det er den mest vanligste dødsårsaken...  Samme forsking sier at  alle hjerte har tilnærmet lik antall slag før de tar kveld... Så det å være mindre aktiv og ikke stå opp kan i sære tilfeller øke lengden på livet ditt, men neppe kvaliteten

 

Men, nå vet vi jo ikke hvorfor du ikke ønsker å stå opp.. Fedme, Rus, Latskap eller annen sykdom.. Så sant du er frisk og spiser mat men ikke er overvektig, samt holder en god helse uten å gjøre annet enn å sove...

 

Vel da kan jeg si at du kan bare ligge videre

 

Jeg kan derimot ikke si så mye om psyken...

Endret 17. mai 2018 av Krozmar

[AnonymDiskusjon]

Likt antall slag? Infarkt kommer vel ofte av overbelastning, og hvis man bare ligger så blir hjertet ikke i form... men hva vet jeg.

 

Anonymous poster hash: 33598...22b

[Krozmar]

Likt antall slag? Infarkt kommer vel ofte av overbelastning, og hvis man bare ligger så blir hjertet ikke i form... men hva vet jeg.

 

Anonymous poster hash: 33598...22b

 Jeg var upresis.. Pattedyr har omtrent samme antall slag iløpet av sin levetid...

[Zeph]

Muskelsvinn er et problem. Var selv sengeliggende i nærmere en måned etter en operasjon og mistet så godt som alt av muskelmasse i bena spesielt. Vi snakker om et muskelsvinn på nærmere 10% bare det første døgnet uten bevegelse.

10% etter eitt døgn har eg lite tru på. Sjølv med fullstendig immobilitet så høyrest 10% alt for mykje ut på 24 timar.

[AnonymDiskusjon]

Det høres litt rart ut, for det sies at restitusjonstid er 48 timer.

 

Anonymous poster hash: 33598...22b

[......]

 

Muskelsvinn er et problem. Var selv sengeliggende i nærmere en måned etter en operasjon og mistet så godt som alt av muskelmasse i bena spesielt. Vi snakker om et muskelsvinn på nærmere 10% bare det første døgnet uten bevegelse.

10% etter eitt døgn har eg lite tru på. Sjølv med fullstendig immobilitet så høyrest 10% alt for mykje ut på 24 timar.

Nå finner jeg ikke kilder på det (jeg ble fortalt dette av kirurgen som opererte meg den gang) men her en kilde som viser at man mister 30 % muskelmasse etter 10 dager. Men dette er da "friske" folk som går til og fra toalettet. Mine 10% gjelder total immobolitet, som sikkert ikke er relevant for hva TS mener. Når muskelatrofi forekommer raskest i starten så er ikke 10% helt utelukket, eller nærmere 10% i hvert fall.

 

Jeg vet i hvert fall med meg selv at slet lenge med å komme meg opp trapper etter en uke i sengen, og iløpet av sykehusoppholdet gikk jeg ned 25 kilo.

[AnonymDiskusjon]

Har ingenting å stå opp til. Jeg gikk og spiste frokost og tok dobbel dose apedop slik at jeg kan ligge i sengen.

 

Anonymous poster hash: 33598...22b

[bshagen]

Muskelsvinn er et problem. Var selv sengeliggende i nærmere en måned etter en operasjon og mistet så godt som alt av muskelmasse i bena spesielt. Vi snakker om et muskelsvinn på nærmere 10% bare det første døgnet uten bevegelse.

Kan du vise til noe lesestoff rundt dette? Kunne vært interessant å lese

 

EDIT: Ser du svarer til noen andre på dette også. Du gikk ned 25kg etter et lengre sykehusopphold. Hvordan er dette mtp oppbygging igjen? Måtte du rehabiliteres etterpå eller kom det fort tilbake? 25kg er mye vekt om mesteparten er ren muskelmasse

Endret 18. mai 2018 av bshagen

[......]

 

Muskelsvinn er et problem. Var selv sengeliggende i nærmere en måned etter en operasjon og mistet så godt som alt av muskelmasse i bena spesielt. Vi snakker om et muskelsvinn på nærmere 10% bare det første døgnet uten bevegelse.

Kan du vise til noe lesestoff rundt dette? Kunne vært interessant å lese

 

EDIT: Ser du svarer til noen andre på dette også. Du gikk ned 25kg etter et lengre sykehusopphold. Hvordan er dette mtp oppbygging igjen? Måtte du rehabiliteres etterpå eller kom det fort tilbake? 25kg er mye vekt om mesteparten er ren muskelmasse

 

Ble nyskjerrig selv så leter etter forskning på dette nå i tillegg til kilden jeg kom med i sted. Men når kirurgen som opererer over 200 hjertepasienter i året sier det så stoler jeg ganske mye på hans kunnskap. Etter 30 år som kirurg med oppfølging av alle pasienter så tipper jeg han kan en del om temaet.

 

Alt var ikke muskler, og jeg var smålubben før operasjonen så sånn sett ble det en effektiv slankekur. Men jeg ble så tynn at jeg enkelt kunne holde rundt lårene med fingrene (har lange fingre, men likevel) og bare etter en etasje var jeg utslitt i lårmuskelaturen. Ble satt på vanndrivende etter en stund og det var da de 10 siste kiloene rant av meg.

 

Var etter operasjonen nede på en BMI på 16, og var på 25 før operasjonen så ganske stort vektap. Var på rehabilitering i fem uker etterpå ja, gikk etterhvert opp igjen 15 kg og holder meg der nå.

[AnonymDiskusjon]

Stor forskjell mellom å være "lam" i sengen og bevege seg litt rundt i leiligheten da. Gå på do og slikt.

 

Anonymous poster hash: 33598...22b

[bshagen]

Det høres uansett mer ut som dette er litt mer spesifikt enn bare å ligge i senga i 24 timer. Jeg mener, jeg har problemer med å forstå at man taper 10% muskler på et døgn. Si man ligger rett ut med en hard halsbetennelse eller eller influensa i et par døgn, og vi sier 10% muskelsvinn, så er det på en person med 3-40kg muskler (relativt normalt vil jeg si for en vanlig mann) altså 3-4kg i ren muskelmasse som går tapt, første døgn. Det er helt sykt drøyt, og kroppen må jo være i høygir som pokker som forbrenner 20-30 000 kalorier i døgnet (bare for å ta noen ville tall) - sengeliggende. Det vil jo ta et år og ta igjen i gymmen bare fordi man var normalt syk i en dag eller to. For ikke å snakke om at kroppen skal kvitte seg med dette også, rent fysisk, siden musklene brytes ned.

Kroppen jobber når man er syk, ikke misforstå, men dette er rimelig hårreisende verdier som burde være ganske enkle å google seg frem til.
 

Jeg tror mer på en kombinasjon av vanntap (og gjerne mye fra muskler - karbohydrater), mindre mat i systemet, noe muskel, noe fett. Du har moderert argumentet ditt litt i mot dette du også, men likevel. En kompis av meg med kyssesyken f.eks droppa 6kg på en uke (lå på sykehus de siste dagene med intravenøs fordi han ikke fikk svelget skikkelig) og var fra før allerede tynn, men når han var frisk igjen så gikk han rett tilbake til normalen på veldig kort tid igjen. Syns det da er søkt å kalle det muskelsvinn, for man legger ikke på seg muskler igjen så fort igjen heller

Jeg sier ikke her at du tar feil, jeg bare syns dette hørtes veeeeeldig rart ut og jeg får ikke helt matematikken til å gå opp, i alle fall ikke slik jeg forstår det. Om det stemmer, så kunne det likevel vært interessant å lese mer om det. Skal søke litt rundt selv også

Endret 18. mai 2018 av bshagen

[ChiaroScuro]

Madrasser er dyre.

[AnonymDiskusjon]

Psykisk diagnose da? Klarer man hverdagsaktiviteter da? Eller vil legen da fraråde en fra hus-stell og trim?

 

Anonymous poster hash: 33598...22b

 

Har en psykisk diagnose og jeg blir nødt til å klare hverdagsaktiviteter for det, dessverre, hvis en velger å se på det slikt. Legen min har ikke frarådet noe som helst angående dette. Det kan bli som Calluna skriver lettere med trening, tilrettelegging og hjelpemidler, ser i alle fall vanskelig å argumentere mot akkurat det. 

 

Når sant skal sies er jeg ingen trim person. Sykle litt kan jeg finne på til tider men ellers lite av noe annet. Det som holder meg litt oppe er hus-stellet, utvendig og innvendig. Jeg har lyst til å sovne og aldri måtte stå opp igjen, men til den dagen kommer blir jeg nødt til å bare være så lenge. Måten jeg helst vil være på frem til da er helst litt opplagt. Vil ikke tilbake til å holde sengen igjen. Selv om jeg kanskje er tafatt fra før så blir det sirup i ens egne tanker og så mye vanskeligere å gjøre noe etter å ha vært så passiv over en viss tid. 

 

Det viktigste for meg er å komme meg opp om morgenen. Gjør jeg ikke det mister jeg mye av energien (som jeg har så lite av). Ett lite mål om dagen må/burde jeg i alle fall ha. Jeg sier ikke at dette gjelder for andre, og det er ikke ment som å fortelle noen hvordan de skal leve livet sitt men dette er høyst aktuelt for meg og slik jeg lever livet mitt. At andre har det både bedre og verre enn meg her i livet er helt klart og dem det gjelder vil vel ha andre normer og strekke seg etter.

 

Dette skulle bare være ett svar på spørsmålene dine men ble litt lenger

 

Anonymous poster hash: 450d7...449