Pappahistorier

[fokkeslasken]

Mine barn kaller meg "pappa". De er 7 og 8. De bor hos meg men besøker moren av og til. I dag er de hos sin mor. I kveld fikk jeg en tekstmelding. Det eneste som sto var "Papi".

 

Papi.

 

Det er hva min datter kaller meg når hun trenger litt trygghet og nærhet. Det gjorde litt vondt. Og litt godt.

 

Jeg er sikker på at det finnes mange historier der ute. Jeg kan ikke være den eneste pappaen som barna savner.

 

Del deres historier.

Endret 11. mai 2018 av fokkeslasken

[fokkeslasken]

La meg starte det litt med en kort historie.

 

Jeg kan nevne at min datter har alltid vært "min" jente. Da hun ble født pustet hun ikke. Jeg var helt knust. Men hun overlevde. Sykesøstrene gjorde en fantastisk jobb, og alt ble som det skulle.

Etter det var jeg hjemme seks måneder, og vi fikk en fantastisk forbindelse. Etter dette klarte hun ikke å sove uten at jeg var der. Da hennes mor var hjemme med henne nektet hun (min datter) å sove om ikke pappa var der. Løsningen var at hennes mor pakket henne inn i min morgenkåpe. Da sovnet hun. Den luktet pappa.

Og nå, 8 år etter, er hun fortsatt litt på samme måte.

 

jeg fikk en melding som sa "papi". Hun savnet sin far. Det var alt jeg trengte.

[Corp Por]

Min lille familie har reist for å besøke hennes familie mens jeg må bli hjemme og jobbe med studier så jeg sitter også og kjenner på savnet

 

Min beste historie har jeg nevnt før i en annen tråd, men gjentar den gjerne

 

Jeg har slitt med foreldrerollen. Jeg har levd i en årrekke i forhold som inneholdt barn, men det var store barn så småbarn har jeg ikke tidligere hatt erfaring med.

 

Vår første ble født med noen mindre plager og krevde mye av oss siden han nesten gråt ett år i strekk og hverken spiste eller sov. Samtidig gikk bedriften min igjennom en stor negativ endring og det ble voldsomt arbeidspress og stress og jeg følte at jeg og kjæresten drev fra hverandre. Det har vært noen vanskelige år.

 

Jeg kom hjem fra jobb for en stund siden og når jeg åpnet døren ble jeg møtt av den søte trommingen av små føtter som løp mot meg på gulvet og eldstemann på tre år hoppet på meg å gav meg en kraftig klem - så kraftig som han klarer, iallefall - og sa "pappa, jeg er glad i deg" mens han holdt rundt meg.

Deretter tok han hånden min og dro meg inn på rommet sitt, klatret opp i sengen sin og satte seg til rette innerst i hjørnet på sengen så det skulle være plass til meg. Der dro han frem noen rosiner, han tydeligvis tidligere hadde gjemt i bukselommen, klappet på sengen ved siden av seg og sa "kom og sitt pappa så koser vi oss!".

 

Jeg hadde allerede noen tårer i øynene og tenkte hvor fin gutt jeg har og hvor flink han er blitt til å snakke. Flere år med slit smeltet bort

 

Jeg og kjæresten er veldig uenige om hvorvidt vi skal ha flere barn, men den kvelden fortalte jeg henne at det kanskje blir en til om noen år