Erfaring med avstandsforhold?

[AnonymDiskusjon]

Hei,

 

Jeg skal mest sannsynelig til Bergen nå til høsten pga master. Samboeren min som jeg har vært sammen med i 5 år og bodd med i 4 blir igjen i Oslo. Hun skal da fortsette å bo i min leilighet. Noen som har noen solskinnshistorier? Er veldig usikker på om dette faktisk vil fungere. 

Anonymous poster hash: 441ed...49a

[BuffyAnneSummers]

Så lenge dere har ett mål om å lukke distansen, konkrete mål, så vil jeg si at forholdet har gode sjanser for å overleve distansen. Det som ofte kan ta livet av dem er usikkerheten rundt det hele. 

[Bjarnemann]

Hadde vært sammen med kjæresten min i nesten to år, og samboer i ~10 mnd, da hun måtte flytte fra Oslo til Harstad pga studier. Kan muligens utdype mer senere på dagen når jeg har bedre til, men TL;DR:

 

Det sugde. Jeg vet ikke hvor klissete og glade i hverandres selskap, osv, dere er, men her har det vært mye savn og lengsel. Ting har i perioder føltes veldig meningsløst og grått. MEN; nå er året straks ferdig (flytter opp nå som jeg er ferdig med utdannelsen min) og, retrospektivt, har vi kommet oss godt gjennom det. Begge var innstilt på at dette var noe vi skulle få til, og da har det på én måte ikke vært verre enn å ri av stormen. Mye savn osv, men vi har overlevd.

 

Lykke til!

 

Edit: Det kom kanskje ut litt negativt, men dette var altså mens som en solskinnshistorie. Hehe. Poenget mitt var at ja, det har vært tøft, til tider veldig tøft, men samtidig har vi kommet oss ganske greit gjennom. Å gå inn i det med en innstilling om at det kommer til å bli tøft og kreve arbeid fra begge parter, tror jeg forøvrig er lurt. Da står dere bedre beredt den dagen det evt blir tøft.

Endret 12. mai 2018 av Bjarnemann

[Gaea]

 

Hei,

 

Jeg skal mest sannsynelig til Bergen nå til høsten pga master. Samboeren min som jeg har vært sammen med i 5 år og bodd med i 4 blir igjen i Oslo. Hun skal da fortsette å bo i min leilighet. Noen som har noen solskinnshistorier? Er veldig usikker på om dette faktisk vil fungere. 

 

Anonymous poster hash: 441ed...49a

 

Ja, jeg har min solskinnshistorie. 

Jeg møtte min kjæreste mens han var i indremedisinpraksis under medisinstudiene, og jeg jobbet en sommer. Så reiste han tilbake da sommerferien tok slutt, for å fullføre legeutdannelsen sin, kom av og tilbake for praksisperioder som han fikk skaffet seg i Norge, men det siste året ble svært travelt så da gikk det flere mnd fra jeg var med han, vi rakk nesten ikke en gang å skype, men når vi hadde muligheten, skypa vi. Nå er tilbake i Norge, ferdig lege og har sin første jobb her, i samme by og vi er enda sammen.  

Mitt beste råd for avstandsforhold: tillit, gjøre hverandre kåte og når dere først er med hverandre - fullt fokus på hverandre. Legg vekk mobil, bli utilgjengelig for andre mennsker, og kvalitetstid sammen, alene. 

Om forholdet ikke tåler avstanden, tror jeg ikke det er ment å vare. 2 år er kort tid, og avstanden mellom Oslo og Bergen er ikke så stor.  Gjør det som er viktigst for deg. Hvis du virkelig vil gå for den masteren, så gjør du det. Tenk også på om den er nyttig for deg.  Jeg er selv i innspurten av 1.året master (heltid, 2-årig), og synes det er ganske slitsomt. Det var mye travlere enn jeg hva jeg forventet! Men jeg er allikevel takknemlig for kunnskapen jeg har fått, for dette kommer jeg absolutt til å ta med meg videre i arbeidslivet. Så langt har jeg lært meg gode leseteknikker, forbedret skrivingen min, forstår ord og metoder som blir brukt i forskningsartikler, skrive prosjektplaner og jeg har lært mye mer om respirasjonsfysiologi som jeg ikke visste om fra før. I tillegg til vokse faglig, har jeg også opplevd å vokse personlig på dette ene året. Nå går jeg heldigvis master i samme by som kjæresten min bor og jobber i, riktignok, men aldri la et kjæresteforhold gå i veien for det du drømmer om. Er hun rett for deg, forstår hun og vil gjøre sitt bidrag til å få avstandsforholdet til å fungere.