Empatiens bakside

[AnonymDiskusjon]

Hei alle

 

Jeg kom nettopp ut av et forhold som kort kan oppsummeres slik:

Første seks måneder var jeg ikke så interessert, men begynte sakte men sikkert å bli glad i henne. Jeg forstod at forholdet til hennes far var anstrengt, men jeg valgte bevisst å ikke spørre/snakke om noe annet, fordi jeg ville bli kjent med henne slik hun er i dag. Etter seks måneder sa jeg "nå vil jeg at du forteller meg alt om hvorfor du har et dårlig forhold til din far."

 

Hun fortalte at hun hadde blitt utsatt for incest over en periode på 6 år i barndommen, sviktet av sin far (faren er ikke personen som utøvet incesten) og løgn og manipulasjoner innad i familien. 

 

Jeg brøt ut i gråt når hun fortalte alt dette, og informasjonen gjorde til at paradigmet mitt endret seg fra at jeg ikke brydde meg så mye om henne, til at jeg fikk et enormt behov for å vise henne omsorg og nærhet. Dette var slitsomt, og tærte veldig negativt på forholdet. Jeg ble kort oppsummert, sur og gretten, og fikk symptomer på en mild depresjon (har studert psykologi, så kan med trygghet si at jeg kjenner igjen symptomene.) 

 

Jeg jobbet hardt med meg selv for å ikke se på henne som et offer. Det gikk ikke.

Jeg forstår godt at hun ikke vil være sammen med noen som ser på henne som et offer, og jeg ønsker å dele livet med en jeg ser på som en ressursperson. Bruddet var med andre ord vinn-vinn. 

 

 

Det verste i etterkant. har vært å forstå hvorfor jeg ble deprimert og mistet kontakten med meg selv. Normalt er jeg en positiv, initiativrik og energisk person. Mitt spm var: hvordan kan jeg ha det kjipt, når det er henne som har opplevd så mye vondt?

 

Jeg har gått i terapi. Dette gjorde jeg for å få en fagperson til å forklare hvorfor jeg har oppført meg som jeg har. Det viser seg at jeg har hatt det som på fagspråket kalles sekundært traume. Kort fortalt vil det si at du tar en annen persons traume innover deg selv, og selv blir traumatisert. http://www.psykologtidsskriftet.no/index.php?seks_id=288683&a=3. Dette er veldig vanlig blant folk som er empatiske, og blant helsepersonell som jobber i psykisk belastende omsorgsyrker (f.eks barnevernet, kreftsykepleiere, palliativt helsepersonell).

Terapeuten oppsummerte min situasjon med en sunn dose svart humor: "du hadde vært kynisk hvis du ikke hadde endret paradigmet ditt etter å fått hele bakgrunnen hennes. På en annen side; du hadde ikke gått ned i kjelleren mentalt hvis du ikke hadde mer kynisk." Jeg ser selv galgenhumoren i paradokset, #skakkeværralett   

 

 

 

Jeg deler min erfaring for å sette lys på empatiens bakside. Det er fort gjort å "miste seg selv" når en man er glad i har opplevd noe så traumatisk. Dette kan tære veldig på en selv, og hvordan skal en person kunne glede en annen uten å selv ha det bra?

 

 

Takk for god gratis hjelp på familievernkontoret, og jeg ønsker kvinnen det dreier seg om alt godt videre i livet. 

Anonymous poster hash: 0c56a...16b

[BuffyAnneSummers]

Det er en hårfingrense mellom det å hjelpe og det å bli helt fortapt. 

Det er litt som å prøve å være en emosjonell livredder, du må vurdere situasjonen før du hopper ut, for en person som er panisk kan ende opp med å dra dere begge ned.

[Taurean]

Det tar tid å lære å håndtere andres historier på den måten. Det virket som det var din første opplevelse på den måten. Riktig som terapeuten sa, at det er et bevis på at du har empati og medfølelse, og det er et positivt tegn.

 

Samtidig er det viktig å innse at livet må gå videre. Man kan håndtere mange traumer og opplevelser fra andre, men det er viktig, som du skriver, at man ikke "drukner" i det. Det kan man vel kun tillate seg hvis man jobber med det, da blir det jo mer som en jobb, så lenge man opprettholder sunne livsstilsvaner på fritiden.

 

Det hjelper jo for offer å vite at andre forstår situasjonen og føler empati. Det kan oppstå mange tanker, som skyld. Å vite at andre har lyttet og forstått, og få bekreftet at det ikke er ens egen feil, kan hjelpe med å ta litt av lasten av psyken.

 

Men som du skriver, empatiens bakside, finnes også hos mennesker som ikke føler empati, men som bruker slike situasjoner, om enn de er reelle eller ikke, til å bedrive tortur hos andre .. da er vi inne på psykopati. Viktig å gardere seg mot sånne. Man skal gi folk tilliten og tvilen til gode, men man må sette opp noen skjold også. Igjen, som du skriver, man kan ikke la seg "drukne" i problemene. Hvilken nytte er man til noen hvis man blir stengt ned selv, som følge av andres laster?

 

Innsiktsfull deling, takker for det!

[Løgn]

Jeg brøt ut i gråt når hun fortalte alt dette, og informasjonen gjorde til at paradigmet mitt endret seg fra at jeg ikke brydde meg så mye om henne, til at jeg fikk et enormt behov for å vise henne omsorg og nærhet.

Det er derfor offerposisjonering og spill på empati er grunnsteinen i emosjonell manipulasjon. Jeg sier ikke at hun manipulerte deg inn i forholdet (selv om du sannsynligvis ikke hadde endt opp i et forhold med ei dame du ikke var spesielt interessert i dersom hun ikke hadde fortalt historiser som boostet empatien din...). Men uavhengig av hvor bevisst hun selv var på effekten av hva hun gjorde, så er dette ofte effekten og hensikten med å offerposisjonere seg for at andre skal innrette seg etter ens egne behov.

 

Jeg sliter imidlertid litt med å forstå tidslinjen her. Du var "ikke så interessert" de seks første månedene. Etter seks måneder fortalte hun historien. Hvor lang tid tok det før du ble sammen med henne, og hvor lang tid tok det før du kuttet henne ut? Ble dere sammen mens du fremdeles ikke var interessert? Jeg tror nok ikke det er umulig at hun kontinuerlig har offerposisjonert seg for deg, selv om det er en spesifikk hendelse du fokuserer på her.

 

Det verste i etterkant. har vært å forstå hvorfor jeg ble deprimert og mistet kontakten med meg selv. Normalt er jeg en positiv, initiativrik og energisk person. Mitt spm var: hvordan kan jeg ha det kjipt, når det er henne som har opplevd så mye vondt?

Svaret på dette finner du i definisjonen av "empati". Det du har lært om deg selv er imidlertid at du har en potensiell svakhet i deg som kan utnyttes av andre ved at man forteller deg tårevåte historier. Du sier du ikke vil være i et forhold med noen du anser som et offer, og det er en sunn og riktig holdning. Et slikt forhold vil uunngåelig bli et forhold hvor dere tapper hverandre for energi, og hvor du ender opp i depresjonen du akkurat har kjent på. Neste gang ei dame offerposisjonerer seg for å få oppmerksomhet, vil forhåpentligvis varsellampene dine lyse, og du kan unngå kollisjon.

 

Terapeuten oppsummerte min situasjon med en sunn dose svart humor: "du hadde vært kynisk hvis du ikke hadde endret paradigmet ditt etter å fått hele bakgrunnen hennes. På en annen side; du hadde ikke gått ned i kjelleren mentalt hvis du ikke hadde [vært] mer kynisk."

Her hadde du en skrivefeil som annullerer logikken i setningen.

 

Neste gang kan du være mer kynisk for å beskytte deg selv. Med mindre du vil kaste bort store deler av livet ditt på å være depremert på grunn av andre, også i fremtiden.

 

Husk også at ikke alle vonde historier er uskyldige. Selv om det kanskje var tilfellet denne gangen.

Endret 9. mai 2018 av Løgn

[Skandinav]

Flott at du delte med deg av en livshistorie.

 

Imidlertid ville jeg nok endre temaet til "sympatiens bakside". Hele forskjellen mellom empati og sympati handler om at man setter seg i den andres situasjon som om den kunne ha vært ens egen. Den sympatiske setter seg inn i den andres situasjon og gjør den til sin egen. Noe du åpenbart har gjort, ufrivillig vel å merke.

 

Siden forteller også din historie at du åpenbart har en egen ryggsekk å bære. Jeg skulle nok ha pakka om litt og hive ut det tyngste før jeg gikk på ny tur med en ny kjæreste..