Folk har forskjellige liv - hvorfor?

[AnonymDiskusjon]

Det er forskjell på folk, og livene de lever. Noen lever og ånder for arbeidet, enten det er business eller politikk. Andre har en hektisk og lykkelig tilværelse med ektefelle, unger og hus. Men noen har liv som ikke handler om noe... skal ikke kalle det meningsløst, det dreier seg ikke om det siden alt uansett er meningsløst, men de vellykka har liv som handler om noe. Taperene har liv som nesten bare er å "oppholde" seg i livet... det er som de oppholder seg på et rom, som er livet. For mange "gutteværelset".

 

Hva kommer dette av? Hva er den personlige markøren?

 

Anonymous poster hash: bfe98...72d

[Skandinav]

I rekkefølge: Genetikk, arv og miljø.

[gulpetter]

Det er ca. 7 milliardar menneske her på jorda. Kvar av dei har sine unike liv. Kvar av dei har eit utal av forskjellige, ofte unike, grunnar til at dei lev slik som dei gjer. Å nøste opp i alle dei blir i beste fall vanskelig.

[BuffyAnneSummers]

Det er ikke alle som elsker rotteracet like mye som deg TS. Hvorfor er det negativt at folk velger å leve alternativt? Hvorfor MÅ de gjøre noe annet enn akkurat hva de har lyst til å gjøre? Hva er suksess for deg? Er det masse penger, ting du har gjort, osv? Eller kanskje ett liv verdt levd slik DU vil lede det. Jeg syns seriøst synd på de som tror at de må ha a, b eller c i livet sitt ellers er det meningsløst. Det er slik vi ender opp med dypt deprimerte foreldre med tomt rede som har jobbet hele livet for kun dette målet og nå er målet møtt. Hva da? Man må nesten finne ut av hva som betyr noe for deg, noe å leve for, hva som betyr noe for andre folk betyr egentlig ingenting. 

[fo2re]

Det er forskjell på folk, og livene de lever. Noen lever og ånder for arbeidet, enten det er business eller politikk. Andre har en hektisk og lykkelig tilværelse med ektefelle, unger og hus. Men noen har liv som ikke handler om noe... skal ikke kalle det meningsløst, det dreier seg ikke om det siden alt uansett er meningsløst, men de vellykka har liv som handler om noe. Taperene har liv som nesten bare er å "oppholde" seg i livet... det er som de oppholder seg på et rom, som er livet. For mange "gutteværelset".

 

Hva kommer dette av? Hva er den personlige markøren?

 

Anonymous poster hash: bfe98...72d

"Taperene har liv som nesten bare er å "oppholde" seg i livet?"

 

Du burde få med deg noe nytt som kalles nyheter og ikke minst internettet, der vil du kunne få med deg de vellykkede, de berømte og de rike, noen av de matcher alle 3 kategoriene.

 

Det noen av de også har til felles er at de er veldig døde ved egen hånd, slik som Kurt Cobain, Avicii, Hendrix, Chris Cornell, Michael Hutchence, Chester Bennington, Ian Curtis og mange mange fler.

 

Så rik og berømt er ingen garanti for et perfekt liv.

Endret 7. mai 2018 av fo2re

[AnonymDiskusjon]

Jeg tenker ikke hva samfunnet ser på som å lykkes, men det å føle at livet handler om noe. Noen av de som "sitter på promperommet/gutterommet" føler sikkert at det handler om noe, men jeg tror mange føler det stikk motsatte selv om de ikke gjør eller klarer å gjøre noe med det. Men tror ikke alle er deprimerte heller...?

 

Anonymous poster hash: bfe98...72d

[BuffyAnneSummers]

Hvor ofte ser du ikke mennesker som gjør akkurat det samfunnet forventer av dem og fremdeles så er de ulykkelige? 

På samme måte som at ikke alle blir deprimert av at barna forlater redet så er det ikke gitt at du er deprimert bare fordi man gjør noe samfunnet ser på som å stangere. Mange folk ser på det å formere seg som å stangere, eller å sitte i en jobb som oppsluker dem til det punkt at de lever for å jobbe istedenfor å jobbe for å leve. 

[agvg]

Jeg tenker ikke hva samfunnet ser på som å lykkes, men det å føle at livet handler om noe. Noen av de som "sitter på promperommet/gutterommet" føler sikkert at det handler om noe, men jeg tror mange føler det stikk motsatte selv om de ikke gjør eller klarer å gjøre noe med det. Men tror ikke alle er deprimerte heller...?

 

Anonymous poster hash: bfe98...72d

 

Selvsagt er det få som føler at liver er veldig innholdsrikt eller givende hvis de sitter isolert, selvvalgt eller ikke. Samfunnet er ikke spesielt enkelt hvis du ikke er helt etter A4-malen, veldig mye av din suksess vil være avhengig av hvordan du forholder deg til dine medmennesker, har man store vansker med og bygge relasjoner og bli oppfattet som ett positvt bekjentskap blir de fleste ting nesten umulige, jobb er jo en veldig sosial affære, hverfall delen som går på og finne dem og få stillingen, kommer ikke langt hvis du ikke gir ett positivt inntrykk. Det er heller ikke særlig lukrativt og være utenfor så det er vel ikke mye positivt og spore for de som sitter slik.

[Bytex]

For meg er slettes ikke "suksess" å ha en travel familiehverdag med unger som skal på treninger og jobb skole og ditt og datt og helvete. Suksess for meg er å ha penger til det jeg vil ha og kjøpe, og styre hverdagen og livet mitt helt som jeg vil. Jeg har ingen familie og trives veldig godt med det. Jeg er 40, har min egen leilighet og en god og stabil jobb.

Det er min suksess. Jeg ruller med øynene av å høre om kolleger som ikke fikk sove fordi unge var spysjuk, bikkja hadde diare, og "kjerringa" bare maser og de sitter på dass i 1,5 time for å få fred.

 

Man må bare ikke se på hva alle andre gjør og måle seg selv mot det. Vær individuell, ikke se på deg selv som en taper bare fordi du ikke gjør som alle andre gjør.  Da får du det mye bedre med deg selv også.

Endret 7. mai 2018 av Bytex

[Taurean]

Først og fremst, prøv å ikke bruk ord som "tapere".

Det blir så tilfeldig som det blir, fordi vi ikke lærer noe som helst om økonomi eller psykologi og personlig utvikling i skolen.

Endret 8. mai 2018 av Taurean

[AnonymDiskusjon]

 

Jeg tenker ikke hva samfunnet ser på som å lykkes, men det å føle at livet handler om noe. Noen av de som "sitter på promperommet/gutterommet" føler sikkert at det handler om noe, men jeg tror mange føler det stikk motsatte selv om de ikke gjør eller klarer å gjøre noe med det. Men tror ikke alle er deprimerte heller...?

 

Anonymous poster hash: bfe98...72d

Selvsagt er det få som føler at liver er veldig innholdsrikt eller givende hvis de sitter isolert, selvvalgt eller ikke. Samfunnet er ikke spesielt enkelt hvis du ikke er helt etter A4-malen, veldig mye av din suksess vil være avhengig av hvordan du forholder deg til dine medmennesker, har man store vansker med og bygge relasjoner og bli oppfattet som ett positvt bekjentskap blir de fleste ting nesten umulige, jobb er jo en veldig sosial affære, hverfall delen som går på og finne dem og få stillingen, kommer ikke langt hvis du ikke gir ett positivt inntrykk. Det er heller ikke særlig lukrativt og være utenfor så det er vel ikke mye positivt og spore for de som sitter slik.

Men går det ikke an å bli flinkere sosialt? Eller er det umulig/vanskelig for mange? Det er vel snakk om ganske mange dette gjelder i dag. Det er mange som ikke engang har kontakt med nav.

 

Var kanskje enklere før, med det sosiale - eller? Har på følelsen at folk var råere mot hverandre før i tiden.

 

Anonymous poster hash: bfe98...72d

[AnonymDiskusjon]

For meg er slettes ikke "suksess" å ha en travel familiehverdag med unger som skal på treninger og jobb skole og ditt og datt og helvete. Suksess for meg er å ha penger til det jeg vil ha og kjøpe, og styre hverdagen og livet mitt helt som jeg vil. Jeg har ingen familie og trives veldig godt med det. Jeg er 40, har min egen leilighet og en god og stabil jobb.

Det er min suksess. Jeg ruller med øynene av å høre om kolleger som ikke fikk sove fordi unge var spysjuk, bikkja hadde diare, og "kjerringa" bare maser og de sitter på dass i 1,5 time for å få fred.

 

Man må bare ikke se på hva alle andre gjør og måle seg selv mot det. Vær individuell, ikke se på deg selv som en taper bare fordi du ikke gjør som alle andre gjør. Da får du det mye bedre med deg selv også.

Går mye på det å jobbe og ikke. Man blir fort sett på som en snylter, og det gjør det kanskje ikke enklere å ta kontakt.

 

Anonymous poster hash: bfe98...72d

[agvg]

Selvsagt kan man trene seg, dog er det antagelig mange som ikke helt vet hvordan de oppfattes, og vet man ikke så kan man ikke forbedre. Før hadde man ofte storfamilier, man fikk sosial trening hele tide fra man var liten. Det var nok ofte lettere med arbeid, i dag er det gjerne de ekstremt utadvente og hypersosiale som gjerne legger føringene, hvordan du fungerer sosialt er gjerne vel så viktig som hvordan du gjør jobben. Samfunnet kan bli så fokusert på det sosiale at jeg ikke har noe problem med og se at det for mange blir helt uhånterlig.

[Bytex]

Men det er mange som er i full jobb og fortsatt ikke søker "kjerring-og-barn-og-hytte-på-fjellet" livet.

[agvg]

personlig er jeg svært glad i og være alene, finnes ikke noe mer behagelig enn og drive med mine ting, slippe og forholde seg til noen andre en de du må for og handel mat og andre forsyninger.

Endret 7. mai 2018 av agvg

[agvg]

Men det er mange som er i full jobb og fortsatt ikke søker "kjerring-og-barn-og-hytte-på-fjellet" livet.

 

Joda, men mange av disse er ikke spesiellt asosiale. Jeg oppfatter at vi snakker om folk som enten ikke vil eller klarer de sosiale kravene og dermed faller litt eller helt ut av dagens "normal" samfunn.

[AnonymDiskusjon]

Ja man må fungere sosialt. Det er ikke bare å velge det, eller bare ta en jobb hvor man koster gulvet.

 

Anonymous poster hash: bfe98...72d

[agvg]

Er mange som sliter, de fleste er lite åpne eller har liten forståelse for avvik fra den gjengse norm, mye fint snakk om mangfold og toleranse men det er nok stort sett tomt prat.

[AnonymDiskusjon]

Enig i det igrunn. Det er kanskje bedre utenfor arbeidsplassen, men jobben har mye å si for hvem man er (i manges øyne). Også er det forskjellige typer sosiale problemer, med ulik forståelse og aksept for.

 

Anonymous poster hash: bfe98...72d

[agvg]

Du blir fort uglesett hvis du går og ikke "gjør" noe, jeg driver i perioder bare med mine egne ting og for noen er dette veldig provoserende, merkelig hvordan det du gjør definerer deg i andres øyne.