Fortrengelse

[Leiseg]

Hel. Jeg er ei jente på nå 23 år. Jeg har vokst opp med en stefar som er psykopat. Min mor har ikke stilt opp for meg. De er begge velutdannede og andre har dermed ikke fått til å gripe inn (slik jeg har blitt fortalt). Han kom inn i livet mitt da jeg var nyfødt. Jeg fikk vite nå av min biologiske far at da han hentet meg hjemmefra i 9klasse var jeg så ødelagt at jeg kunne ligge sove i 10dager i strekk, de fikk meg bare opp for å spise. Han fortalte at om de nevnte min stefar, sovnet jeg omså stående!! De tok meg med til PPT og hver gang de kom inn på dette med mor/stefar sovnet jeg. Hvor sykt er ikke det ??? Vet ikke hva jeg skal tro.han sa jeg var dårlig utviklet og hadde ett elendig ordforråd. Men jeg har denne ekle følelsen av at jeg hater min mor innimellom, og jeg kan føle meg verdiløs, stygg, ekkel, og er redd for å si noe «feil».. jeg husker noen hendelser fra jeg var mindre. Jeg gråt mye. Men jeg kan på ingen måte huske at jeg sovnet under samtaler. Er det i det hele tatt mulig? At hjernen bare stenger seg av? Min far mener det var pga stress. Jeg husker også ting min stefar sa til meg som resulterte i spiseforstyrrelser. Jeg er ei pen jente, og har alltid vært tynn og liten, men jeg har likevel den ekle følelsen av at jeg er stygg likevel. Det er bare noe inni meg, en følelse selvom jeg VET det ikke stemmer. Og jeg har mye mareritt på nettene, ekle drømmer og sover urolig. Jeg føler meg enda dårligere nå etter min far fortalte meg dette. Kjenner en slags angstfølelse og fortvilelse jeg ikke skjønner hvor kommer fra. Hva skal jeg gjøre? Gå til psykolog og eventuelt huske grusomme detaljer?? La være og håpe det aldri innhenter meg?...

Jeg vet også jeg har slitt med angstanfall. Det har jeg ikke nå lenger.. men igår, da vi snakket om dette kjente jeg begynnelsen av at NÅ kommer det. Men jeg ba han være stille og at vi aldri mer kan snakke om disse tingene... følte en bunnløs fortvilelse og jeg fikk regelrett vondt i meg. Ble helt ør i hodet , svimmel...Jeg har barn, og kan ikke riskere komme helt skjevt ut. Redd jeg skal havne på ett virkelig mørkt sted og aldri komme meg tilbake igjen. Jeg har hatt det fint de 3 siste årene. Det er disse årene jeg kan huske ordentlig. Alt før er bare kaos og full av hukommelseshull. For eksempel får jeg alltid dårlig samvittighet for ting som ikke er min feil. Jeg KLARER ikke at andre kanskje blir såret av meg. Feks om noen gjør meg noe stygt, og jeg sier jeg ble lei meg, da får JEG dårlig samvittighet. Jeg vet jo det er helt på trynet men følelsen er der. Jeg blir også helt satt ut om noen sier «hæ» til meg, for da lurer jeg på om jeg har sagt noe galt eller feil. Jeg later som ingenting og sier det samme opp igjen, men det er som ett slag i magen hver gang det kommer opp i en samtale. Altså, det har skjedd meg noe og jeg vet ikke hva!!! Hvis jeg tenker tilbake på livet mitt føler jeg avsky, fortvilelse, sorg, sinne, alle mulige grusomme følelser. Jeg husker skolen, og vennene mine. Ting vi gjorde sammen. Og disse er ett lyspunkt når jeg graver i minnene, hvertfall fra 1-5 klasse. Jeg husker min bestefar og hvor fortvilet jeg var da han døde, og jeg hadde ingen igjen som skulle stille opp for meg. Jeg merker også en avsky hver gang min stefar sitt navn blir nevnt, og jeg føler ubehag... min far fortalte at fra 5-7 klasse var jeg nesten ikke tilstede på skolen, og at han ikke ble informert før han virkelig krevde det og satt ned foten. Han vet ikke hvor jeg var, og det vet ikke jeg heller. Han sier også at han har vært fortvilt, for han har gjort alt han kunne for å få meg hjem til han men at alle instanser motarbeidet ham fordi de mente min mor og stefar var oppegående personer. Hva faen skal jeg tro? Og gjøre? ... jeg ønsker virkelig ikke forfølge dette og få vite ting jeg ikke burde vite, men samtidig kan det hende jeg ikke får det ordentlig godt her i livet før jeg har gjort det? Har noen innspill å komme med?

[Gjest Slettet-NIoHlfL]

Holder med en tråd:

https://www.diskusjon.no/index.php?showtopic=1810981&hl=