Kan jeg ha fortrengt alt dette?

[Leiseg]

Hel. Jeg er ei jente på nå 23 år. Jeg har vokst opp med en stefar som er psykopat. Min mor har ikke stilt opp for meg. De er begge velutdannede og andre har dermed ikke fått til å gripe inn (slik jeg har blitt fortalt). Han kom inn i livet mitt da jeg var nyfødt. Jeg fikk vite nå av min biologiske far at da han hentet meg hjemmefra i 9klasse var jeg så ødelagt at jeg kunne ligge sove i 10dager i strekk, de fikk meg bare opp for å spise. Han fortalte at om de nevnte min stefar, sovnet jeg omså stående!! De tok meg med til PPT og hver gang de kom inn på dette med mor/stefar sovnet jeg. Hvor sykt er ikke det ??? Vet ikke hva jeg skal tro.han sa jeg var dårlig utviklet og hadde ett elendig ordforråd. Men jeg har denne ekle følelsen av at jeg hater min mor innimellom, og jeg kan føle meg verdiløs, stygg, ekkel, og er redd for å si noe «feil».. jeg husker noen hendelser fra jeg var mindre. Jeg gråt mye. Men jeg kan på ingen måte huske at jeg sovnet under samtaler. Er det i det hele tatt mulig? At hjernen bare stenger seg av? Min far mener det var pga stress. Jeg husker også ting min stefar sa til meg som resulterte i spiseforstyrrelser. Jeg er ei pen jente, og har alltid vært tynn og liten, men jeg har likevel den ekle følelsen av at jeg er stygg likevel. Det er bare noe inni meg, en følelse selvom jeg VET det ikke stemmer. Og jeg har mye mareritt på nettene, ekle drømmer og sover urolig. Jeg føler meg enda dårligere nå etter min far fortalte meg dette. Kjenner en slags angstfølelse og fortvilelse jeg ikke skjønner hvor kommer fra. Hva skal jeg gjøre? Gå til psykolog og eventuelt huske grusomme detaljer?? La være og håpe det aldri innhenter meg?...

[Leiseg]

Jeg vet også jeg har slitt med angstanfall. Det har jeg ikke nå lenger.. men igår, da vi snakket om dette kjente jeg begynnelsen av at NÅ kommer det. Men jeg ba han være stille og at vi aldri mer kan snakke om disse tingene... følte en bunnløs fortvilelse og jeg fikk regelrett vondt i meg. Ble helt ør i hodet , svimmel...

[Leiseg]

Jeg har barn, og kan ikke riskere komme helt skjevt ut. Redd jeg skal havne på ett virkelig mørkt sted og aldri komme meg tilbake igjen. Jeg har hatt det fint de 3 siste årene. Det er disse årene jeg kan huske ordentlig. Alt før er bare kaos og full av hukommelseshull.

[Leiseg]

Får alltid dårlig samvittighet for ting som ikke er min feil. Jeg KLARER ikke at andre kanskje blir såret av meg. Feks om noen gjør meg noe stygt, og jeg sier jeg ble lei meg, da får JEG dårlig samvittighet. Jeg vet jo det er helt på trynet men følelsen er der. Jeg blir også helt satt ut om noen sier «hæ» til meg, for da lurer jeg på om jeg har sagt noe galt eller feil. Jeg later som ingenting og sier det samme opp igjen, men det er som ett slag i magen hver gang det kommer opp i en samtale.

[Taurean]

Det er tydelig at du har ting du bør få snakket ut om og utredet. Men likevel; Du skriver du har barn, og det virker som at du er "on top of things", at du klarer deg, at hverdagen går greit rundt.

 

Uansett, dette er ting du definitivt bør for å snakket om med profesjonell. Gå til fastlegen og spør om det finnes ordninger du kan komme under, få psykologtimer til egenandél, eller offentlige tilbud.

 

Hvis du ikke får det, så anbefaler jeg deg å skrive ned tankene dine. Altså, bli din -egen- psykolog! Skriv dem ned, få oversikt, sånn at du selv slipper å bære på alt sammen. ENDRING: Mentalhelse.no og Sidetmedord.no har også veldig flinke folk du kan skrive til, og holde dialog med over tid. Har veldig god erfaring med de sidene.

 

Det er trist å lese at det har gått sånn med deg. Det er alltid grunner til at voksne med ansvar har sånn adferd, men det gir dem ikke grunn til å drive sånn. De har antageligvis hatt det enda verre selv. Alle har sin historie. Men først skal du fokusere på deg selv.

 

Det du bør fokusere på, er at du har overskudd, og dette bør du opprettholde til enhver pris.

 

Bruk overskudd når du har det, kanskje 1 time hver eller annenhver kveld, til å sitte og skrive og jobbe med din personlige historie. Så bestemmer du deg for å la det ligge i mellomtiden. Du -må -jobbe strukturert med det. Tanker og svar kan komme i mellomtiden, da kan du ha en liten notisbok som du skriver små setninger i til å utrede mer når du setter deg ned om kvelden.

 

Du kan absolutt klare å jobbe med det her selv. Men det er aldri dumt å ha en profesjonells mening i bakhånd. Dette er folk som jobber med psykologi konstant, de vet hva de ser etter, kan gi deg konstant positiv påfyll, og lede deg i riktig retning i veldig store steg.

 

Vær veldig forsiktig med hvem du snakker med det her om.

Endret 16. april 2018 av Taurean

[Leiseg]

Takk for utfyllende svar.. jeg skal prøve skrive ned slike ting jeg kommer på og få sortert litt og om jeg kjenner det begynner gå i helt feil retning tar jeg kontakt med fastlegen... jeg har hatt det virkelig godt disse 3 årene. Har en flott sønn som gir meg mye mye glede i hverdagen! All min kjærllghet går til ham, og min kjæreste. Jeg har snakket med han om dette, og han mener det er noe galt med min far også. Han sier at han tlfører meg ikke noe godt og at han drar meg ned i gjørma, dette har han sagt hele veien fra vi ble kjent. Spurt ting som «hvorfor gidder du ha kontakt med ham slik som han behandler deg?!».tror ikke jeg vet mitt eget beste med tanke på hvilke personer jeg burde holde nær meg og ikke. Samtidig er det vanskelig når dette gjelder min nærmeste familie. . Men hva mener du med at jeg må være forsiktig hvem jeg snakker med om dette?

[Leiseg]

Men er det mulig??? Kan jeg ha regelrett SOVNET når disse tingene ble nevnt?? Han mener det skjedde flere plasser enn hjemme og at jeg kan snakke med de om jeg er usikker. Han sa at det var ett virkelig problem og at de (far/stemor) visste ikke hvordan de skulle få meg på rett spor i og med jeg bare sovnet hvis de vonde tingene ble nevnt, og at det dermed ikke var mulig behandle det. han sa at alternativet var å få meg innlagt, men at de ikke ønsket det pga sider ved psykiatrien som kunne slå tilbake på meg i ettertid. Eks at det kunne bli ett problem med tanke på senere arbeid, barn etc..

[Taurean]

Det er jo sånn med de vi har vokst opp med rundt oss, tillits- og autoritetsmennesker vi føler oss moralsk forpliktet til å holde oss lojale mot, at vi strekker oss veldig langt for å gjøre dem til lags. Du skal aldri ha dårlig samvittighet for å ha prøvd å ha et godt forhold til slike mennesker! Så aldri døm deg selv for det, men sett heller strek fra og med i morgen, at du aldri skal godta nedsettende adferd igjen. Si at du ikke godtar det, og at hvis de ikke slutter, så kutter du kontakten. Jeg skjønner at det kan bli vanskelig sånn med én gang, men det er veldig viktig å sette grenser for seg selv og bestemme sin egen skjebne.

 

Du virker veldig sterk som du er, du skriver det går bra, at du opplever mye glede med barnet og kjæresten, og har gjort det i de 3 siste år. Det vitner om indre styrke. Men så lenge du har en slik negativ innflytelse på deg fra en slik tillitsperson som en forelder, så står du i fare for å bli påminnet om det her hele tiden. Kanskje din far også burde snakke med en psykolog for å få det utredet. Det kan hende han mener godt, men ender opp med å bare minne deg på disse tingene, at det ikke fører noe godt med seg, og at du bare trenger å si til han at det går bra, at du håndtérer problemet bra på egen hånd.

 

Du må få orden på den psykososiale tilværelsen, kontrollére 100% hvilke mennesker som har innflytelse på deg. Ellers mener jeg du står i fare for å bli minnet på det som har skjedd.

 

Uansett, jeg er ikke fagperson, og du bør snakke med fagperson om disse tingene, hvis og når du mener tiden er inne for det. Jeg har bare personlige erfaringer med manipulativ og negativ adferd fra tillitspersoner selv over mange år.

 

Når jeg skriver at du bør være forsiktig med hvem du snakker med det her om, så mener jeg at det kan være mennesker der ute som misforstår, og sier at det er -du- som har skylden i alt sammen. Så du bør bare snakke med mennesker du har stor tillit til. Det er bra kjæresten din gir deg støtte, det er helt topp! Så det er greit om dere setter av tid til å prate om det her, så lenge han føler det er ok. En fagperson har taushetsplikt. Jeg ville bare skrive det, for jeg har selv opplevd folk som møter 0 forståelse for slike problemer, og det kan virke temmelig nedbrytende når man snakker om slike sensitive ting og samtidig bli dømt for å være åpen.

 

Angående situasjonen rundt at du kan ha sovnet, når din biologiske far nevnte om disse tingene da du var yngre, så blir det veldig vanskelig for meg å si ja eller nei. Dét er et garnnøste av tanker, inntrykk og minner du må få nøstet opp i. Og da tenker jeg du bør ha en fagperson som kan gå igjennom det her sammen med deg, for å veilede og strukturére det riktig. Dét føler jeg blir en for vanskelig oppgave for meg.

 

Om det engang er mulig, kan jeg ikke svare på. Hvis jeg skal gi noe som helst form for anslag, så tenker jeg at hvis du har opplevd nok vonde inntrykk og adferd fra din stefar, så er det vel ikke utenkelig at psyken din har stengt seg selv ned ved å gå i "søvn-modus" for å hindre videre inntrykk, når dette er blitt forsøkt nevnt. Men dette er fagområder jeg ikke er utdannet til å uttale meg om.

 

Jeg ønsker i hvert fall absolutt at du får ryddet opp i det her, for jeg ønsker på ingen å leve med slike opplevelser og inntrykk uten at det blir behandlet og utredet. Men når tiden er riktig for det, må du selv bedømme. Når du skriver at ting fungerer greit nå, at du opplever lykkelige tider med familen, så tenker jeg du bør ta dette gradvis. Nyt tiden som er nå, og kanskje sett av én dag i måneden til å jobbe med det, til å begynne med, for eksempel. Du bestemmer selv.

 

Å begynne jobben med å skrive ned hele livshistorien din i én bok, eller på -ett- notisblokkark på pc'en, kan være noe av det mest givende man gjør i livet. Få oversikt over -hele- livet. Det vil ta årevis. Men da får du skikkelig grundige svar på hvorfor ting har skjedd som de har gjort. Det er noe du igjen kan lære barnet ditt når den tiden kommer. Vi lærer ingenting om det i skolen, og det er antageligvis derfor det gikk som det gikk med din stefar også. Men det blir en annen diskusjon.

Endret 16. april 2018 av Taurean

[Leiseg]

Ja jeg snakker ikke med hvem som helst, og jeg vet det ikke er meg. Resten av familien mener han er en psykopat. Han har også vist det nå i senere tid slik at jeg har blitt 100% sikker. Hsn har 1 barn til, min søster. hun er liten og han ødelegger henne. Heldigvis er de under barnevernet nå, men rettssaken ang barnemishandling som barnevernet selv startet ble henlagt pga han er en høyt utdannet person, og alle vet psykopater er utrolig flinke til å argumentere og snakke for seg, til og med barnevernet har ikke visst hva de skulle/skal gjøre. Han har skrevet helt sinnsyke meldinger til henne, som en liten jente ikke skal se og det er det eneste beviset vi har! Han argumenterte for at det var i en vanskelig periode, og at det ikke var «normalen». Psykisk mishandling er ikke lett å bevise. Jeg vet han bedriver dette ovenfor henne, og da kan jeg tenke hva han har gjort mot meg når jeg ikke er hans biologiske barn engang

[Leiseg]

Men ja! Jeg skal starte på det har eksamen i mai så vet ikke om jeg skal tørre begynne før den er unnagjort... men er det en ting jeg er nysgjerrig på er det akkurat det med den sovningen, hva som kan forklare det, om det var en slags forsvarsmekanisme eller noe! Men jeg har hatt en slags «fjernhetsfølelse» som jeg slet med i en periode før disse gode 3 årene. Det var som om jeg ikke klarte følge med, konsentrere meg, og ja.. vet ikke hvordan jeg skal ordlegge det. Merkelkg følelse

[Leiseg]

Vil ikke forklare det som «utenfor meg selv» men noe lignende! Akkurat som om jeg bare «var» . Jeg var der, men jeg var der ikke på samme tid.

[Gjest TerapivaktenOve]

Hei og takk for din åpenhet. Det kan virke som om de symptomer du nevner: lav selvfølelse, redsel, og det andre handler om at du ikke er møtt på et barn grunnleggende behov av emosjonell støtte og omsorg. Om man ikke har blitt mye bekreftet som liten, vil man søke etter bekreftelser på sitt frustrerte behov gjennom andre. Likevell så kan selvforakten fortsatt vedvare. Om det er slik for deg, så er min anbefaling å snakke med en profesjonell terapeut som har kunnskap om utviklingstrauma og behandling av dette. Du må gjerne si fra om du vil ha tips til hvem og hvor du skal henvende deg.

[depaderp]

Hei og takk for din åpenhet. Det kan virke som om de symptomer du nevner: lav selvfølelse, redsel, og det andre handler om at du ikke er møtt på et barn grunnleggende behov av emosjonell støtte og omsorg. Om man ikke har blitt mye bekreftet som liten, vil man søke etter bekreftelser på sitt frustrerte behov gjennom andre. Likevell så kan selvforakten fortsatt vedvare. Om det er slik for deg, så er min anbefaling å snakke med en profesjonell terapeut som har kunnskap om utviklingstrauma og behandling av dette. Du må gjerne si fra om du vil ha tips til hvem og hvor du skal henvende deg.

Driver du å "skap" reklamerer for private terapeuter eller?

[Gjest TerapivaktenOve]

 

Hei og takk for din åpenhet. Det kan virke som om de symptomer du nevner: lav selvfølelse, redsel, og det andre handler om at du ikke er møtt på et barn grunnleggende behov av emosjonell støtte og omsorg. Om man ikke har blitt mye bekreftet som liten, vil man søke etter bekreftelser på sitt frustrerte behov gjennom andre. Likevell så kan selvforakten fortsatt vedvare. Om det er slik for deg, så er min anbefaling å snakke med en profesjonell terapeut som har kunnskap om utviklingstrauma og behandling av dette. Du må gjerne si fra om du vil ha tips til hvem og hvor du skal henvende deg.

Driver du å "skap" reklamerer for private terapeuter eller?

Om det ble oppfattet som reklamering, så var ikke det meningen. Heller det å hjelpe med anbefalinger som jeg har opparbeidet meg 15 års god erfaring på. Om det ble oppfattet slik, så skal jeg endre på formuleringen min i fremtiden.

[Taurean]

Ja jeg snakker ikke med hvem som helst, og jeg vet det ikke er meg. Resten av familien mener han er en psykopat. Han har også vist det nå i senere tid slik at jeg har blitt 100% sikker. Hsn har 1 barn til, min søster. hun er liten og han ødelegger henne. Heldigvis er de under barnevernet nå, men rettssaken ang barnemishandling som barnevernet selv startet ble henlagt pga han er en høyt utdannet person, og alle vet psykopater er utrolig flinke til å argumentere og snakke for seg, til og med barnevernet har ikke visst hva de skulle/skal gjøre. Han har skrevet helt sinnsyke meldinger til henne, som en liten jente ikke skal se og det er det eneste beviset vi har! Han argumenterte for at det var i en vanskelig periode, og at det ikke var «normalen». Psykisk mishandling er ikke lett å bevise. Jeg vet han bedriver dette ovenfor henne, og da kan jeg tenke hva han har gjort mot meg når jeg ikke er hans biologiske barn engang

 

Den beste måten å ta igjen med sånne på, er å ta vare på all skriftlig tekst personen har gitt, og fremdeles gir, og konstant melde fra til rette instanser. Hvis man har overskudd, så kan man fortsette dialogen bare på trass, slik at man får videre bekreftelse på personens adferd, og rette instanser får flere og flere bevis. Man kan stille spørsmål ved det etiske rundt en slik fremgangsmetode, men er det noe mer etisk når det er som du skriver: At personen får gratisbillett og henlagt rettssak fordi han er høyt utdannet, er flink til å formulére seg, og snakke rundt offentlige personer? Offeret kommer alltid i siste rekke, det er bare trist.

 

Men man må absolutt tenke på seg selv først. Ta avstand, bygg opp livet sitt så man lever bra og har et solid fundament å springe ut fra. Deretter kan man velge å bruke en viss prosent av tiden sin på å få en slik person dømt, om man har overskudd, vilje og tid.

 

Så lenge du fungérer så bra som du gjør nå om dagen, så burde du fortsette å fylle på med positive opplevelser. Jeg tror nok det er en fordél å begynne å snakke med en profesjonell om alt det her når tiden føles riktig.

 

Trist å lese at han fortsetter sånn med søstera di. Hvis jeg kan foreslå noe; Kanskje du har et ekstra rom ho kan bo i? Bare for å ha slengt ut et forslag.

Endret 17. april 2018 av Taurean

[Skandinav]

Hvis jeg først skal svar på spørsmålet om det er mulig å "sovne" på den måten som du beskriver, er svaret absolut ja.

Imidlertid er det bare en EEG som kan bekrefte at det faktisk er søvn det dreier seg om. Det kan like gjerne være en type funksjonelle anfall, som det heter nå om dagen. Det vil si bevissthetstap utløst av stress sekundært til psykososiale hendelser, f.eks traumer. Det kan nesten ligne på epileptogen hjerneaktivitet. 

 

Det kan dessverre være vanskelig å få offentlig psykologhjelp siden du beskriver at du fungerer i hverdagen. Det er først når sykemeldinger eller andre psykiske problemer manifesterer seg, at du fyller vilkårene for helsehjelp. På ande siden koster det ikke noe å få legen til å skrive en henvisning.

 

På ene siden bør du være klar over, noe du sannsynlig allerede er, at når du begynner å rote i det som din hjerne har fortrengt, vil det bli verre for deg i en lang periode. Det er heller ikke problemer noen få samtaler vil kunne rydde opp i, vi snakker nok om langtids behandling for deg.

På andre siden bør du kanskje ta tak i dette på et tidspunkt du føler du har kontroll. Før eller senere vil dine traumer innhente deg. Tiden leger ikke alle sår, bare muligheten å leve med dem. Men hvis du springer inn i et nytt traume som f.eks samlivsbrudd, sykdom hos deg eller andre nærstående, kan det du har fortrengt komme tilbake som lyn fra en overskyet himmel (altså ikke uventet).

[Leiseg]

Ok. Ja da må jeg ha hatt det veldig fælt. Vet ikke hvem jeg skal være sint på først ? men ja jeg har ekle tanker om at jeg ikke har «rett» til å være på butikken fordi jeg er verdiløs. jeg har ogsæ fått frem flere ting idag som jeg ikke har «husket». Feks at jeg fikk angstanfall da jeg var 8(??) år og ble innlagt for natten. Jeg ble helt blå på leppene og fikk ikke puste, og husker sykepleieren som snakket fint med meg og beroliget meg. Jeg husker hjertet begynte å hamre, at jeg ble nummen i hele kroppen, jeg så ingenting, fikk sorte flekker i synsfeltet etc. Jeg har minner fra før 8 år, og disse omhandler kun min bestefar som jeg var så glad i. Vi gjorde mye fint sammen og han var veldig rettferdig. Jeg husker han ga meg trygghet og jeg følte meg sett, og da han døde var der bare sorgen igjen.. jeg ble også voldtatt av to menn da jeg var 14, de var i 35 åra. De dopet meg ned og jeg husker bruddstykker. Han ene jukket på meg med klærne på, og kom i buksen sin. Husker de sa noe om «sandwich» og det neste jeg husker er at han ene ber han andre også komme, og jeg ble voldtatt i analen i tillegg, kan ikke huske om jeg syntes det var vondt eller hva. Jeg har ikke følt noe særllg rundt dette for å være ærlig... tror ikke dette kan ha utløst disse søvn anfallene ?? Men jeg klarer såvidt ha analsex idag, det er så vondt og stramt så jeg kan ikke tenke meg det IKKE gjorde vondt

[Leiseg]

Han ene på 37 år har ei datter som er bare noen år yngre enn meg. Han møtte opp hjemme hos meg en stund etterpå og sa at han kom til å henge seg selv om jeg fortalte det til noen.

[Leiseg]

De fikk meg til å røyke av en sigarett enda jeg sa nei veldig mange ganger. Det endte med jeg tok ett trekk og følte meg «rar». De sa da at det var hasj. Jeg ble redd for at pappa skulle se det på meg for jeg måtte hjem. Og de kom da med piller som skulle virke mot denne hasjen sa de. Jeg tok pillene og ble borte i 2 dager sa min far.. han hadde ringt meg og den ene gangen svarte jeg og da hørte han bare vrøvl og mumling. Jeg husker jeg prøvde fortvilt å trykke pø svar knappen på telefonen ....

[Leiseg]

Men dere, kan jeg gå i «terapi» hos min fastlege? Bare bestille vanlig time for å snakke om dette? Vil vel få frikort til slutt og dermed slippe betale ?