Det hjelper virkelig ikke å snakke med andre. Myte? Bare meg?

[AnonymDiskusjon]

Det er en stor gjenganger at man bør snakke med andre om sine problemer.

Og tenker jeg ikke på psykologer som faktisk har en plan for å hjelpe, men mer venner, familie, kjente og slikt.

 

Jeg føler meg teit, unormal og mister meg selv litt når jeg legger hemmeligheter i andre folk sine hender.

Sitter da fortsatt igjen med e uløst problem men nå vet noen om mine personlige, sårbare ting.

Klarer ikke å få folk til å forstå noe særlig heller. Så da kommer det standard råd igjen som "tenk positivt.. det ordner seg.. gå deg en tur i skog og mark.. blabla"

Det hjelper ikke noe. Ja, man har kanskje utblåst litt men det er ikke rett det heller. Skal man bare kaste negativ energi over andre folk?

 

Jeg vil heller snakke om noe annet, noe positivt og gøy.

 

Hvorfor skal det i det hele tatt hjelpe? Jeg forstår ikke.

Anonymous poster hash: b0142...dea

[valen]

det var noe greier om at når man deler problemene så halveres de visstnok.

men når du ikke klarer å dele og de ikke klarer å gi så er det klart det kan bli vrient.

du må jo først ha et fortrolig forhold til personen du snakker med. finne noen som faktisk kan være til nytte å dele med. de som kommer med blablabla er jo bare bortkasta tid. du kan kanskje forklare at du ikke trenger noe råd men bare noen som kan lytte. du ønsker heller ikke høre deres historier og den slags fordi din smerte føles så unik at ingen kan forstå hva som skjer deg.

 

dessuten er det folk som kan være søppelbøtta di uten at de vil lide av å være det.

 

så oppsummert er vel at du bare har funnet feil folk å prate med...

[DukeRichelieu]

For min del har det vært nyttig å snakke om problemer med nære venner eller familier og særlig hvis vedkommende har hatt lignende problemer selv. Og grunnen til at det har vært nyttig er fordi jeg har blitt møtt med forståelse. Det har ikke nødvendigvis kommet gode råd ut av det, men bare det å bli møtt med forståelse og få støtte er en god hjelp.

 

Forteller du om problemer til noen som er uinteressert, lite forståelsesfull og ikke støttende, så er det naturligvis en annen sak.

[Andysowhatgg]

 

Det er en stor gjenganger at man bør snakke med andre om sine problemer.

Og tenker jeg ikke på psykologer som faktisk har en plan for å hjelpe, men mer venner, familie, kjente og slikt.

 

Jeg føler meg teit, unormal og mister meg selv litt når jeg legger hemmeligheter i andre folk sine hender.

Sitter da fortsatt igjen med e uløst problem men nå vet noen om mine personlige, sårbare ting.

Klarer ikke å få folk til å forstå noe særlig heller. Så da kommer det standard råd igjen som "tenk positivt.. det ordner seg.. gå deg en tur i skog og mark.. blabla"

Det hjelper ikke noe. Ja, man har kanskje utblåst litt men det er ikke rett det heller. Skal man bare kaste negativ energi over andre folk?

 

Jeg vil heller snakke om noe annet, noe positivt og gøy.

 

Hvorfor skal det i det hele tatt hjelpe? Jeg forstår ikke.

 

Anonymous poster hash: b0142...dea

 

Hei, jeg er veldig enig i det du sier. Personlig er jeg en svært åpen person og forteller heller enn å holde hemligheter. For ikke så lenge siden datt jeg ut av skolen, jeg sliter med retraumatisering, depresjoner, selvmordstanker, angst og tja vonde muskler og mestsannsynlig noen folkalkninger i ledd og blod i urinen. ^^ 

 

Noen av grunnene for at jeg ikke liker å fortelle andre sannheten, er som du sier er at jeg får ikke gode råd, og jeg føler meg svak etterpå. Det å skulle leve seg inn i sine egne svakheter for å så blotte den til andre er en skam. Ikke bare føler jeg meg skamful overfor personen, men jeg har også brutt min egen "profosjonalitet" til meg selv.

 

Med "profosjonalitet" mener jeg den holdningen du har til degselv. Si jeg som har angst feks. jeg tror jeg får panikk angst og uro angst rundt 5-6 ganger dagen. Svært irriterende. Vist jeg hadde levd meg inn i angsten hver gang og satt meg i en fosterstilling og begynt å gynge på gulvet mens jeg dynket meg i negative tanker, så hadde jeg ikke kunne gjort noe annet enn å ha angst hele dagen. Jeg hadde heller ikke kunne vært modig nok til å faktisk tenke andre tanker som: "Oi, nå har jeg angst hvor kommer den fra, nå må jeg utforske det som gjør meg redd." Det er noe hjernen min må oppleve, den må oppleve at det som gir meg angst ikke er farlig. 

 

Nesten litt som en usosialisert hund. Vist baby hunden din møter en stor dalmantiner feks. og babyhunden kommer løpende bort til deg når den ser en stor hund. Vist du plukker opp hunden og koser med den da. Så er det som om du forteller babyhunden at dalmantineren er farlig. Akuratt det samme skjer som om jeg hadde satt meg i fosterstilling. Jeg sier at mine egne tanker er farlige. 

 

Et annet argument for å ikke prate med andre er frykt for å bli missopfattet. Jeg har opplevd flere ganger at missoppfatninger fører til krangler, slossing, fiendligheter, tillitsbrudd, at man ikke liker hverandre, osv.

 

En av mine siste argumenter for å ikke være ærlig er at personen på andre siden av bordet, altså den som lytter til meg er ondskapsfull. Hvordan skal jeg vite før jeg har pratet med en at den ikke kommer til å missbruke det jeg forteller den. Fordi angst feks, det er en svært enkel ting å missbruke. Når jeg har angst og får et slag i trynet (kan gjærne være en metaforisk slag også)... Da er jeg nede altså. Det er ikke snakk om at jeg klarer å countre det som kommer da.

 

 

Men hvorfor være en åpen og ærlig person når alt dette vonde kommer ut av det? For meg personlig så er det mye snakk om hva jeg ønsker for andre. Jeg ønsker at mennesker rundt meg skal kunne ha  muligheten til å ha noen å prate med, uten å føle seg skamfull, uten å føle frykt for at jeg skal missbruke de, uten å tvile på at nå vil missoppfatningen gjøre det slik at vi missliker hverandre, dette er noe jeg ønsker at mennesker som står meg nær skal ha tilgang til. 

 

Det er liksom, vist jeg skal få dette ønsket til. At jeg skal få til å være en person som andre skal ha tillit til, så må jeg også praktisere det jeg sier. Jeg må prøve å være villig og være modig nok til å teste mine egne grenser og forstå hvorfor det er så farlig å være ærlig, slik at når jeg møter de som trenger det så vet jeg hvordan jeg skal behandle det de sier. 

 

Dette er noe jeg har gjort over veldig lang tid. Jeg har en del mennesker jeg vet jeg kan være ærlige med, men folk har forskjellige styrker eller spesialiteter. Mromor feks, hun er utrolig åpen til å lytte til det jeg sier, og hun pleier ofte å si det jeg føler ovenfor meg, jeg syns det er helt fantastisk. Selv om hun ikke alltid har gode råd til mine dilemmaer, så forstår hun hva jeg faktisk sier og hun elsker kryssord, så hun lærer meg stadigvekk nye ord på følelser og andre ting som jeg kan bruke for å ikke bli missforstått. 

 

Faren min politi og er svært heltemodig, han klarer aldri å lære meg nye følelser som mormor gjør. Men han klarer altid å si dumme heltemodige ting, som altid gir meg litt ny styrke for å takle mitt neste problem. 

 

Kjæresten min blir alltid sint på meg, og setter meg alltid på plass når jeg begynner å vakle, og simplifiserer verden for meg på de mest deilige måtene som finnes. Jeg som har en tedens til å overtenke så syns jeg dette er helt fantastisk. 

 

Min opplevelse av dette akuratt nå er at: Jeg er utrolig stolt, at jeg faktisk har forhold med mennesker rundt meg som er villig til å gi meg det jeg er villig til å gi dem. Tro du meg jeg var en ensom, utrygg, tillitsbrytende tulling før. Det at jeg har klart å bygge opp forhold basert på tillit til så mange mennesker som står meg nær og overvunnet frykten av disse selvforsvars mekanismene er en følelse jeg ikke klarer å sette ord på engang... (kanskje jeg må snakke med mormor....) 

 

 

Men igjen, in the end. Så tror jeg det er opp til hver enkelt å bestemme for seg selv om man skal være ærlig eller ikke. Jeg har mennesker i familien som velger å ikke gå sannhetens vei. Jeg forstår det veldig godt, de har ikke konflikter eller større problemer i livene sine, så det er ikke en veldig viktig ferdighet for de å ha. Fordi diskusjon, prating, samhandling, osv. er jo først og fremst til å få til ting som er større en segselv. Det er ikke alle mennesker som har behov for slikt. Er du en sånn person, så give a fuck. 

Endret 18. april 2018 av Andysowhatgg

[Kakofoni]

Klarer ikke å få folk til å forstå noe særlig heller. Så da kommer det standard råd igjen som "tenk positivt.. det ordner seg.. gå deg en tur i skog og mark.. blabla"

Hvis folk ikke forstår så skjønner jeg at det må føles ensomt. Da har du jo på en måte ikke delt det heller.

[Taurean]

Det kan hende du har en personlighetstype som innebærer at du trenger å forstå ting dypere og mer til bunns enn de du har rundt deg. At de aldri har hatt noe behov for å tenke over komplekse temaer og begreper. Da kan det være direkte skadelig for deg selv å prøve å søke forståelse hos slike mennesker, det blir motsatte energier.

 

Da kan det være best å oppsøke en psykolog. De er ikke bare der for å hjelpe folk som er i en kaotisk situasjon i livet, men også folk som trenger noen å snakke om nettopp litt dypere ting i livet med. De har innsikt i menneskets natur og kan hjelpe deg medå forstå ting bedre.

[AnonymDiskusjon]

Det kan hende du har en personlighetstype som innebærer at du trenger å forstå ting dypere og mer til bunns enn de du har rundt deg. At de aldri har hatt noe behov for å tenke over komplekse temaer og begreper. Da kan det være direkte skadelig for deg selv å prøve å søke forståelse hos slike mennesker, det blir motsatte energier.

 

Da kan det være best å oppsøke en psykolog. De er ikke bare der for å hjelpe folk som er i en kaotisk situasjon i livet, men også folk som trenger noen å snakke om nettopp litt dypere ting i livet med. De har innsikt i menneskets natur og kan hjelpe deg medå forstå ting bedre.

Jeg er veldig definitivt INFP. Testet gjentatte ganger.

Vet at disse greiene ikke er eksakt vitenskap og på vei ut av psykologien, men det er en profil som beskriver meg ganske greit vil jeg påstå.

 

Jeg liker generelt ikke å dele ting.

Jeg skriver ofte musikk som jeg ikke deler, drar noen ganger alene på kino for å være alene om opplevelsen osv.

Så det ligger vel ikke i min natur å blottlegge følelser heller akkurat... Jeg vil løse mine egne problemer, og etterpå vil jeg være med andre og tilby dem god stemning.

 

Anonymous poster hash: b0142...dea

[Taurean]

Akkurat. Nei jeg tror ikke det er lurt å bare snakke med hvem som helst om hva som helst. Åpenhet er en bra politikk, men man må prøve å registrére hvordan andre svarer til ens meninger og synspunkter. Hvis man ikke får gehør, og føler at andre ikke tar en på alvor, så er det bedre å holde meningene for seg selv. Skrive dem ned, utvikle dem, finne noen andre å snakke med over tid. Man bør aldri ha dårlig tid til å finne de riktige menneskene å ha i livet sitt. Liker Treebeard's sitat: "I am on nobody's side, because nobody is on my side".

[BuffyAnneSummers]

Det spørs. Av og til hjelper det å dele noe så jeg ikke eksploderer med følelser og ting blir for intenst, men jeg vokste opp i en ganske dårlig familiesituasjon og var tvunget omtrent til å snakke med en rekke psykologer her og der, og ja, det hjalp rett etterpå å få snakket, som regel, men ingenting skjedde, lærte aldri noe nytt og føler ikke at noen av dem var i stand til å egentlig gjøre noe med infoen de ble gitt, følte meg også som dritt fordi det er ganske emosjonelt krevende å fortelle om den vonde forhistorien min om og om igjen. Ble til at jeg bare utleverte meg selv. 

Jeg får mye mer ut av å utlevere meg selv til folk som bryr seg om meg enn folk som får betalt for å bry seg. Du kan ikke forvente løsninger fra dem, forvent heller kjærlighet og omtanke. 

Endret 19. april 2018 av BuffyAnneSummers

[AnonymDiskusjon]

Jeg er vel en av de som sier at man burde snakke med noen om problemene sine. Da pleier jeg å legge vekt på at det er viktig at man åpner seg for noen man stoler på, som kan gi det man trenger av støtte. Noen trenger at noen bare lytter, viser forståelse og omsorg. Andre trenger råd og tips til hvordan man kan løse de tingene man opplever som vanskelig.

 

Det kan være at du bare har åpnet deg for mennesker som ikke forstår din måte å tenke på. Det høres ut som om du er en veldig privat person, som ønsker å gi andre dine gode sider. Det kan hende det ikke er nødvendig for deg å åpne for andre heller, at du kan tenke på problemene dine for deg selv og finne egne løsninger på problemene. Kanskje det kan være en idé å lese en selvhjelpsbok eller lese om hvordan andre har gått frem for å løse de tingene som har vært vanskelig for dem. 

 

Jeg er for øvrig også INFP, og jeg synes det er har hjulpet meg mye å lese om min egen personlighetstype, og spesielt de kognitive funksjonene som følger personlighetstypen. Nå er det jo ikke sånn at man er lik selv om man har samme personlighetstype, men det er jo noen likhetstrekk. Etter jeg har lest om det, så har jeg fått større forståelse for meg selv og hvordan jeg er. Jeg har også begynt å akseptere meg selv mer, og at jeg er god nok som jeg er. 

 

Når jeg deler ting med andre, så blir jeg veldig ukomfortabel og stort sett alltid ønsker jeg at jeg ikke hadde sagt det, fordi de da vet noe om meg som jeg ikke vil de skal si til noen andre. De fleste vennene mine vet ikke om mine dypeste tanker og følelser, selv om de har en tendens til å snakke med meg om ting som er vanskelige for dem, og føler at vi er nærmere enn det jeg føler... Ofte trenger jeg heller ikke å snakke med andre om ting, fordi jeg tenker mye over ting og reflekterer rundt problemene mine. Og noen ganger må man velge å tenke positivt, men det er vanskelig! Man må klare å stoppe seg selv hver eneste gang man har en negativ tanke og snu den om til noe positivt. Det er slitsomt, men i lengden funker det i hvert fall for meg når jeg er i en negativ spiral. Til tider føler jeg meg ensom og alene, selv om jeg har mange mennesker rundt meg. De snakker om ting som jeg føler er ubetydelige og uviktige. Mens jeg sitter og tenker på menneskehetens fremtid, sitter de og hva som skjedde på et eller annet realityprogram i går. 

 

En ting som er med INFPer er at de idealiserer hvordan verden burde være, hvordan andre burde reagere og være, og hvordan du selv skal være. Da ender man veldig ofte opp med å bli skuffa over andre og seg selv! Det er en positiv egenskap å jobbe for å være den beste versjonen av seg selv, MEN man skal også akseptere at man er god nok som man er og at man gjør det beste man kan. INFPer føler dypt, har sterke følelser og det er stort sett noe man lærer seg å kontrollere ettersom man blir eldre. 

Anonymous poster hash: 50166...acd

Anonymous poster hash: 50166...acd