Jeg er over 20, og tenker å få ny start sosialt, men føler meg som en 14 åring

[AnonymDiskusjon]

Ja... som sagt i tittelen.

Først og fremst, kan jo bare begynne med det at jeg ikke trenger å klage over dette altfor mye, jeg er trossalt heldig nok til å bli født i Norge og fra en familie hvor jeg har fått alt jeg peker på, reist utenlands på flotte ferier osv. Jeg har/hatt det mye bedre enn mange i denne verden hvis vi tenker på levestandard, men allikevel er det jo menneskene her jeg vil bli nødt til å forholde meg til og det er sånn det blir i f. eks. jakten på én jente jeg har lyst å være sammen med...

Jeg føler jeg er god til mange ting, og lærer kjapt, men på nesten 10 år nå har jeg ikke fått en eneste ny venn eller blitt kjent med noen utenom internett. Og to av vennene mine har en diagnose, men de er greie og kule fordetom, men føler ikke at de er helt på lik linje som meg når det kommer til div. ting.

Det hadde seg sånn at jeg falt utenfor det sosiale på ungdomsskolen, og på videregående ble det enda verre. Når jeg kom i klasse med nye på 3. året følte jeg meg laaangt etter de sosiale vesene i klassen, og i kveld når jeg stalket på facebook'en til en jente i klassen ble jeg helt satt ut over hvor innholdsrikt livet hennes har vært (fortsatt er).  Skjer ting hele tiden, ser ut til å være elsket fra alle kanter og det jeg kan tenke meg at det må være en helt annen følelse. 

Men over til meg selv igjen, egentlig den eneste som kan gjøre noe med min situasjon. Jeg har begynt å få tilbake troen på meg selv igjen, og etter mange år med dårlig selvtillit har jeg måttet bygge meg opp igjen, og har endelig tenkt å steppe ut av pc-verdenen, og få tilbake ett liv igjen...

 

uansett, jeg er kjempenervøs nå for at det neste kapittelet i mitt liv kommer til å bli mye vanskeligere enn jeg har forestilt meg. Jeg har vært på to (!!!) fester siden 8. klasse, nettverket mitt er ganske så smalt, også skjedde det noe greier i familien men det som er igjen av familien sitter bare hjemme og finner aldri på noe. Jeg er også blitt en passiv person, kan fort bli distrahert av andre ting så bare det å rydde rommet eller sjekke økonomien kan ta flere dager før jeg gjør noe. Alt sånn praktiske småting i livet behersker jeg ikke særlig bra, for jeg har rett og slett vært for slakk.

 

Når det gjelder de positive tingene har jeg et ok utseende (klarer å se at jeg er kjekk, har bevis fra det mosatte kjønn óg), ingen helseproblemer og trening, kosthold og grooming har jeg vært god på, og nylig oppdaterte jeg garderoben slik at jeg hvertfall tar meg bra ut. Og jeg er god på pc, historie, musikk og fakta men andre ting...  jeg tviler litt. 

Har f. eks. ikke tatt førerkort, ikke jobbet noe særlig før, og div. lokale arrangementer/møter har jeg heller aldri gått på, på år og dag.

Greia er bare at jeg kan ikke huske forrige gang jeg hadde kroppskontakt med en jente. Jeg har heller aldri kommet i nærheten av å bli kysset av noen og jeg snakker aldri med noen utenom guttekompiser på chat. Jeg har vært helt oppslukt av egne interesser.

 

Jeg kan allerede se for meg den dagen jeg går på date med en av disse jentene (som jeg egentlig vet vil ha en med mine interesser og verdier, men vet at det går på kjemi og ikke disse små tingene), når hun spør, ja, hvem er vennene dine, hva gjør du på osv. Det kommer til å bli flaut, smertefullt, bittert og tragisk. Jeg er så sykt redd for at mitt tomme sosial-liv kommer til å syne da, og at jeg blir vraket til fordel for noen med mer livserfaring enn meg. 

 

Men jeg kommer til å dra på byen senere denne måneden altså. Er ikke akkurat gamle gutten, men folk fra mitt kull har jo gjerne holdt på i 6 år allerede, så jeg håper noen her har vært i lignende situasjon og kunne gitt noen råd. 

Har ett fordelaktig ytre, men det betyr ikke noe når det fremtrenger, og jeg tenker jo at små forskjeller i hvordan ens ansikt ser ut ikke har så mye å bety når man er med på det sosiale.

Anonymous poster hash: a2c64...d7c

[AnonymDiskusjon]

bare sånn at det er nevnt, det er blitt noen år siden jeg gikk på skole

Anonymous poster hash: a2c64...d7c

[AnonymDiskusjon]

det har tatt litt lang tid for å si det sånn, hvor jeg forstod viktigheten av å ha ett miljø og nettverk rundt seg

og ikke være så nerd, for det er akkurat det jeg har vært og det er så tungt og tomt nå.

Anonymous poster hash: a2c64...d7c

[AnonymDiskusjon]

Nå overdriver jeg nok dette en smule, men jeg tror ikke det skader for selvfølelsen og livet videre blir nok enklere, jobb osv. om jeg klarer å få det annerledes. Ikke minst blir det mer meningsfullt. 

 

trådstarter igjen^

Anonymous poster hash: a2c64...d7c

[Captain Kuijt]

Nesten litt skummelt å lese dette, situasjonen min er akkurat den samme som din. Sliter med det sosiale, ingen venner utenom på nett siden ungdomsteget, oppslukt i egne interesser, får ikke ting gjort, sitter "fast" i livet, ønsker å bygge opp et liv utenfor husets fire vegger, men er redd for hvordan det kan komme til å gå.

 

Takk for at du la ut dette innlegget, fikk litt perspektiv på min egen situasjon.

[AnonymDiskusjon]

Nesten litt skummelt å lese dette, situasjonen min er akkurat den samme som din. Sliter med det sosiale, ingen venner utenom på nett siden ungdomsteget, oppslukt i egne interesser, får ikke ting gjort, sitter "fast" i livet, ønsker å bygge opp et liv utenfor husets fire vegger, men er redd for hvordan det kan komme til å gå.

 

Takk for at du la ut dette innlegget, fikk litt perspektiv på min egen situasjon.

Er faktisk også en del av meg som føler meg litt skyldig/selvssentrentisk/skammelig 

Jeg tenker på alt det andre folk gjør hver dag, jobber de får til osv. som får samfunnet til å gå rundt, mens jeg bidrar ikke med noe. 

Når jeg går ut og ser på alle bygningene rundt omkring, alle byene, alt er jo skapt av andre mennesker. En ting er å fokusere på hvor godt trent jeg er eller hvor populær man er, men å kunne utgjøre en endring i samfunnet rundt, er mer viktig såklart.

 

Hva om alle hadde tenkt/vært sånn som meg. Da hadde verden gått under

 

Anonymous poster hash: a2c64...d7c

[AnonymDiskusjon]

 

Takk for at du la ut dette innlegget, fikk litt perspektiv på min egen situasjon.

Takk for at du kommenterte!

Begge oss to har OP datamaskiner også. Kanskje plugge ut strømkabelen for resten av året  

 

Anonymous poster hash: a2c64...d7c

[DukeRichelieu]

Stå på!

 

Hadde ikke tid til å lese hele innlegget nå, men var selv rimelig uerfaren med jenter i starten av tyveårene og kunne også være nervøs i enkelte sosiale situasjoner. Det er langt flere som har det som deg enn du tror. De færreste gutter har høy selvtillit og stor erfaring med kvinner når de er 20. I likhet med deg hadde jeg lyst å ta tak i dette og jeg har ikke sett meg tilbake siden. Det var imidlertid både krevende og utfordrende, men også stort sett spennende og lærerikt på mange plan.

 

Jeg foreslår at du prøver å sørge for at du gjør et eller annet hver uke for å gå i rett retning uansett hvor lite det steget er. Det kan være et smil eller et hallo til en jente. Så lenge det er et steg.

 

I tillegg: endre hvordan du ser på deg selv. Du må virkelig like deg selv og ha positive tanker om deg selv. 

 

Mitt budskap er at dette ikke nødvendigvis vil være lett, men at det er fullt mulig!  

[Corp Por]

Hvor er dere fra?

[Neewk]

Litt usikker på om det er nye bekjentskaper generelt eller om det er kontakt med det motsatte kjønn du sikter til, men hvis det er kontakt med motsatt kjønn du sikter til så kan jeg anbefale Tinder.

 

 

Der er det rom for å feile, og om dere klaffer så er det relativt simpelt å få til et møte.

[AnonymDiskusjon]

Litt usikker på om det er nye bekjentskaper generelt eller om det er kontakt med det motsatte kjønn du sikter til, men hvis det er kontakt med motsatt kjønn du sikter til så kan jeg anbefale Tinder.

 

 

Der er det rom for å feile, og om dere klaffer så er det relativt simpelt å få til et møte.

Begge, og definitivt det siste.

 

Jeg mener alle oppegående mennesker trenger sosialt behov og ikke minst kontakt med de man er tiltrukket av...   jeg har nesten blitt helt apatisk på grunn av all tiden for meg selv. Egentlig vet jeg nok at, teoretisk sett er det liten sjanse for at jeg ikke klarer å passe inn blant de andre, da jeg ikke tror at jeg er helt udugelig, men har sikkert bare vært uheldig med omgangskretsen på skolen og siden jeg var sjenert og aldri tok ordet + litt småtjukk (da blir man stemplet med en gang blant de andre ungdommene) og mange dårlige erfaringer sånn sett har det jo ført til at jeg ikke har noen nesten, og klarer ikke helt å stole på andre enn de jeg har kjent veldig lenge. Når jenter har prøvd å flørte f. eks, har jeg ikke gjort noe som helst, jeg tenker at de må ha dårlig selvinnsikt 

Også føler jeg at uansett hvor bra bilder jeg klarer å ta av meg selv, klarer jeg ikke å se på meg som bra nok. Har ført til at jeg har fått skikkelig panikk for å ha bilder av meg selv på internett så derfor har jeg ingen.  Føler at inntrykket jeg gir er en skikkelig kjedelig person... noe jeg forsåvidt er, som aldri går ut på noe.

 

 

Anonymous poster hash: a2c64...d7c

[Neewk]

 

Litt usikker på om det er nye bekjentskaper generelt eller om det er kontakt med det motsatte kjønn du sikter til, men hvis det er kontakt med motsatt kjønn du sikter til så kan jeg anbefale Tinder.

 

 

Der er det rom for å feile, og om dere klaffer så er det relativt simpelt å få til et møte.

Begge, og definitivt det siste.

 

Jeg mener alle oppegående mennesker trenger sosialt behov og ikke minst kontakt med de man er tiltrukket av...   jeg har nesten blitt helt apatisk på grunn av all tiden for meg selv. Egentlig vet jeg nok at, teoretisk sett er det liten sjanse for at jeg ikke klarer å passe inn blant de andre, da jeg ikke tror at jeg er helt udugelig, men har sikkert bare vært uheldig med omgangskretsen på skolen og siden jeg var sjenert og aldri tok ordet + litt småtjukk (da blir man stemplet med en gang blant de andre ungdommene) og mange dårlige erfaringer sånn sett har det jo ført til at jeg ikke har noen nesten, og klarer ikke helt å stole på andre enn de jeg har kjent veldig lenge. Når jenter har prøvd å flørte f. eks, har jeg ikke gjort noe som helst, jeg tenker at de må ha dårlig selvinnsikt 

Også føler jeg at uansett hvor bra bilder jeg klarer å ta av meg selv, klarer jeg ikke å se på meg som bra nok. Har ført til at jeg har fått skikkelig panikk for å ha bilder av meg selv på internett så derfor har jeg ingen.  Føler at inntrykket jeg gir er en skikkelig kjedelig person... noe jeg forsåvidt er, som aldri går ut på noe.

 

 

Anonymous poster hash: a2c64...d7c

 

 

 

Ser du på deg selv som en kjedelig person så vill dette også bli inntrykket til dem du treffer på.

Ingen mennesker er kjedelige, men konservative på hva dem ønsker å dele med andre og derfor fremstår som kjedelig, ikke vær redd for å diskuter hobbier og interesser med andre selv om du tenker det er sært/ikke interessant for den andre så blir du fort mer særegen og interessant for motparten.

[Taurean]

Alt er bare trening. Begynn smått, begynn å henge litt ute, ikke drikk for mye, men nok til at du blir mer åpen. Bor du i en mindre by, dra til en større by hvor det er litt mer folk. Lettere å treffe folk når det er flere og folk du ikke kjenner så godt.

 

Fint å søke utover, men det er viktig å søke innover også. Definér dine livsmål. Skriv ned alt på papir, la det ligge til du får lyst til å ta det frem igjen, så se over det du har skrevet, og skriv videre. Hold denne prosessen i gang for å bli tryggere på deg sjøl. Personlig utivklingsprosessen er en konstant prosess gjennom livet, og det er en fordel å gjøre den i hvert fall litt bevisst, og ikke bare la det være helt tilfeldig.

 

Så kommer millionkronersspørsmålet: Hvordan ville du oppført deg om du ble økonomisk uavhengig, og jobb og ansvar ikke ble et tema i livet ditt? Ville du "sluppet deg mer løs" da?

[Gjest Slettet-3RYwwc]

 

på facebook'en til en jente i klassen ble jeg helt satt ut over hvor innholdsrikt livet hennes har vært (fortsatt er).  Skjer ting hele tiden, ser ut til å være elsket fra alle kanter og det jeg kan tenke meg at det må være en helt annen følelse. 

 

Her er noe av problemet. Hva folk legger ut på sosiale medier og hvordan de faktisk har det trenger ikke nødvendigvis å ha noen sammenheng.

 

Forøvrig lurte jeg på om du har jobb? Mulig jeg som bare har oversett deg, men kunne ikke se at du nevnte noe om det.

[AnonymDiskusjon]

 

Jeg kan allerede se for meg den dagen jeg går på date med en av disse jentene (som jeg egentlig vet vil ha en med mine interesser og verdier, men vet at det går på kjemi og ikke disse små tingene), når hun spør, ja, hvem er vennene dine, hva gjør du på osv. Det kommer til å bli flaut, smertefullt, bittert og tragisk. Jeg er så sykt redd for at mitt tomme sosial-liv kommer til å syne da, og at jeg blir vraket til fordel for noen med mer livserfaring enn meg.

 

Du ser for deg at du skal være på date og forsvare deg selv og dine kvaliteter?

Det er ikke sånn det fungerer. Du må finne noen som funker for deg, og noen som ikke bryr seg om de tingene du nevner, ellers klarer du aldri å opprettholde et fake image. Du må finne en 14-åring... Kødda. Men sånn du må finne noen i ca samme livssituasjon. Men det hjelper jo å føle at man har noe å tilby selv.

 

Anonymous poster hash: 91364...261