Mismatch mellom hva man tenker og hvordan man handler

[AnonymDiskusjon]

Jeg sliter med å få identiteten utad min til å passe med min indre tankevirksomhet.

Folk sier jeg er alltid hyggelig, snill og slikt.

Og jeg kan vel si at jeg gir mye av meg selv for å danne et slikt bilde. Uten å være en pleaser - jeg tar ansvar for meg selv og alenetid, og jeg er, helt kalkulert, ikke for snill med folk fordi det er mot sin hensikt.

Ingen liker en dørmatte, så det velger jeg å ikke være.

 

Så sist helg, på et nachspiel så var mange av vennene mine samlet.

Og det ble litt sånn fylleprat og mye skryt "du er så god kompis, du stiller alltid opp..."

Litt mye av det gode, mye alkohol inne i bildet. Mye tårer. Men ble litt satt ut.

 

For innvendig føler jeg meg til tider bitter, sint, deprimert, hatefull, og pervers.

Jeg har ikke orden på ting i livet mitt. Jeg liker ikke alle vennene mine heller, de irriterer meg en del.

Men jeg viser ikke dette til noen. Jeg er veldig tålmodig og framstår heller som empatisk.

 

Jeg klarer ikke dette skillet mellom innad og utad mer. Er redd for å bli avslørt etter å ha gitt så godt inntrykk. Jeg er så sliten. Er redd for at alle rundt meg skal forlate meg når de ser hvem jeg egentlig er. Fordi jeg er egentlig i bunn og grunn har en kalkulert tilnærming mot mine venner for å skape en slags hverdags-superhelt-identitet som alltid er der for andre. På grunn av et eller annet sykt behov. Jeg vet ikke.

Anonymous poster hash: a0a10...37b

[Bytex]

Det er derfor alle sier "vær deg selv". Slutt å bygge opp et annet bilde enn det du faktisk er. Så slipper du dette stresset. Det er ikke så banalt som det høres ut som. Slutt å forsøke å "bygge identitet" som du har lest i en eller annen bok. Både du og andre gjennomskuer det til slutt og det føles som du rives mellom to personligheter, akkurat som nå.

Endret 10. april 2018 av Bytex

[AnonymDiskusjon]

Det er derfor alle sier "vær deg selv". Slutt å bygge opp et annet bilde enn det du faktisk er. Så slipper du dette stresset. Det er ikke så banalt som det høres ut som. Slutt å forsøke å "bygge identitet" som du har lest i en eller annen bok. Både du og andre gjennomskuer det til slutt og det føles som du rives mellom to personligheter, akkurat som nå.

Jeg har ikke lest dette i en bok.

(Har lest det motsatte forøvrig...)

 

Takk for råd.

Jeg tror kanskje jeg reflekterer litt for hardt over dette.

På tide å bare nyte livet litt og slappe av kanskje.

 

Anonymous poster hash: a0a10...37b

[Bytex]

Problemet blir som nå, når du ikke orker å opprettholde den "falske" identiteten lengre, da tror bare alle rundt deg at du er falsk uansett. Og det er du jo, på en måte.

Endret 10. april 2018 av Bytex

[AnonymDiskusjon]

Jeg vil jo egentlig ikke være bitter, sur, grinete, og negativ heller.

 

Anonymous poster hash: a0a10...37b

[€uropa]

Kanskje du bør skaffe deg nye venner som du kan være mer avslappet rundt?