Hvorfor var problemet med Gaius Julius Cæsar sitt kandidatur til consul forskjellig fra Pompeius sitt?

[maanemann]

I episoden "Rubicon" i "Åtte dager som skapte Roma", som går på Viasat History for tiden, presenteres det en problemstilling der Gaius Julius Cæsar ikke kan stille som kandidat til consul (på den tiden øverste stilling i Roma) fordi loven sier at man må være sivil for å stille. Altså må Cæsar si fra seg sin legion.

 

Så vet vi at at etter litt frem og tilbake ender det med at han krysser Rubicon på vei sørover. Rubicon er grensen i nord til fedrelandet og det er ikke lov å krysse denne grensen med en hær. Han er da i borgekrig med den andre kandidaten til consul, Gnaeus Pompeius Magnus. Pompeius har allerede legioner til sin disposisjon uten at dette ser ut til å være et problem for hans kandidatur. Det er mulig at det er fordi han allerede har tittelen consul.

 

Vi vet også at Pompeius var en av de 3 som hadde tatt makten i Roma (sammen med Cæsar og en til). Så på mange måter stiller de likt.

 

Spørsmålet blir da hvorfor var det et problem for Cæsar å miste sin legion? Hvis han vinner consul-tittelen vil han få legion(er) til sin disposisjon. Er det da problemet at han ikke nødvendigvis får den 13. (som han hadde et spesielt forhold til) tilbake? Eller er det faren for å tape og stå helt på bar bakke som problemet? Hvis det er det siste er døren stengt for han til å returnere til militæret?

Endret 8. april 2018 av maanemann

[Ergod]

Senatet ønsker at Cæsar skulle si fra seg sitt militærembete fordi en embetsmann ikke kunne stilles for retten. Cæsar hadde i årene fram 49 fvt hatt enorm militær suksess i Gallia. Han hadde underlagt seg det som er hele dagens Frankrike og Belgia, og nå var han blitt en alvorlig trussel for framtida til Republikken Roma. Republikken hadde eksistert  helt siden 509 fvt., og så sitt endelikt 14 år etter Cæsars død i 44 fvt. Da gikk Romerriket fra å være republikk til å bli et keiserdømme. Sosial uro, slaveopprør og indre strid preget århundret fram til denne overgangen og nytt styresett. Etter at fønikerne ble slaktet ned og utryddet fra Karthago i år 143 fvt,var Roma blitt en stormakt også utenfor den italienske halvøyen og man hadde store problemer med å styre de veldige, nyerobrede landområdene. 

Endret 18. april 2018 av Ergod

[maanemann]

Senatet ønsker at Cæsar skulle si fra seg sitt militærembete fordi en embetsmann ikke kunne stilles for retten. Cæsar hadde i årene fram 49 fvt hatt enorm militær suksess i Gallia. Han hadde underlagt seg det som er hele dagens Frankrike og Belgia, og nå var han blitt en alvorlig trussel for framtida til Republikken Roma. Republikken hadde eksistert  helt siden 509 fvt., og så sitt endelikt 14 år etter Cæsars død i 44 fvt. Da gikk Romerriket fra å være republikk til å bli et keiserdømme. Sosial uro, slaveopprør og indre strid preget århundret fram til denne overgangen og nytt styresett. Etter at fønikerne ble slaktet ned og utryddet fra Karthago i år 143 fvt,var Roma blitt en stormakt også utenfor den italienske halvøyen og man hadde store problemer med å styre de veldige, nyerobrede landområdene. 

 

Tusen takk for post! (Posten min hadde lenge 0 visninger , så hyggelig at det faktisk ble et svar)

 

Helt riktig det du skriver. Men det samme kan sies om Pompeius (bare at han hadde et annet tilsvarende stort område av Romerriket). Det tre tok jo også makten i Romerriket sammen og delte det mellom seg. Men av en eller annen grunn reagerer/frykter ikke Senatet så mye Pompeius sin maktilrivelse og totale makt. Det er det som er det det spennende og vanskelig å forstå i denne saken. Cicero dog frykter dog utviklingen han ser fra begge personer. Men så hadde han også sitt svare strev med å stoppe Cæsar, så kanskje det var det hadde hadde tid/energi til? Derfor fikk muligens Pompeius ture frem selv om han er så godt som like ille...(?)

 

Men det er ikke det letteste spørsmålet å svare på.

Grunnen til det siste er nok at Pompeius sin karriere nok er mindre dokumentert.

Endret 20. april 2018 av maanemann

[Ergod]

I årene fram til at Cæsar krysset Rubicon i år 49 fvt, skjedde det mye som endret den politiske situasjonen i senrepublikken. Cæsars datter, gift med Pompeius, døde i barsel i år 54. I år 53 fvt ble den tredje mannen av triumviratet, Krassus, lurt i en felle og drept av perserne. Mens båndene mellom Cæsar og Pompeius begynte å ryke, prøvde senatet å satse på Pompeius som sin redningsmann for republikken. I år 53 fvt. valgt senatet ham som konsul. Cæsars suksess i Gallia, støttet av selvpubliserte propagandaskrifter som kan leses den dag i dag, gjorde ham veldig populær. Senatet så på ham som den store trusselen mot sin egen framtidige eksistens, og ønsket å stille ham for retten. Men dette kunne de bare gjøre hvis han var uten embete og ikke hadde en hær som kunne beskytte ham.