Ufattelig tomt liv

[AnonymDiskusjon]

 

 

 

 

Les om psykologi og kartlegg livet ditt. Få oversikt over hva som gir deg glede, og forfølg de tingene. Forstørr positivene, og reflektér over negativene. Da er du på god vei mot å fylle tomrommet!

Jeg tenker kontinuerlig på hva som kunne gitt glede, men finner ikke ut noe. Da trengs ikke akkurat noen kartlegging. Noe annet er at det er 1 ting som egentlig gir glede, men gleden blir helt borte i hva andre mener om meg om jeg gjør det, man skal ikke ha det bra... eller bli flink... eller komme videre... prøver å drite i det, men det ødelegger all glede.Anonymous poster hash: 9ccad...b05

Skjønner veldig godt hva du mener. Har hatt det sånn lenge selv, og jobber med det samme problemet selv. Det er derfor jeg tror jeg empatisérer.

Man -må- ta avstand fra disse menneskene som er som energi- og mentale vampyrer. Det er kanskje negativt ordbruk, men man kan ikke få det bedre selv ved å la andre mennesker på selvdestruksjonsmodus styre seg. Man er nødt til å skape distanse, og få pusterom selv. Når det er lite som gir glede, så er det et tegn på at man ikke har gitt seg selv nok tid. Det må ta den tiden det må ta.

Og de menneskene som aldri gir deg noe ros, støtte, positivitet, eller en klapp på skulderen når du gjør noe bra, må du bare holde på en svært lang armlengdes avstand, hvis det er sånn at du er familiært, moralsk eller autoritativt knyttet til dem. Bare gi dem den aller minste oppmerksomhet, kun det som er nødvendig. Folk må søke hjelp selv.

Manipulasjon kan være vanskelig å bryte seg ut av, men det er ikke umulig. Man må ikke gi dem kraft. Den éneste måten å ikke gi dem kraft på, er å ikke tenke på dem! Tenk på deg selv, bruk energien på deg selv, og la deg selv vokse. Lag deg næringsrik, sunn og god mat, bruk tid ute i frisk luft, se sola og mennesker, kjøp deg en brus, nyt dagen. Ta så noen sjanser ved å prøve å prate litt med noen folk. Kanskje melde deg inn på noen aktiviteter. Det er alltid risiko når man skal møte andre mennesker, men dét kommer man ikke utenom. Men man må se på hver negativ innflytelse som en mulighet for refleksjon. Når man klarer det, så har man kommet langt. Analysér dem og bruk psykologi: Det er alltid en grunn til at folk gir opp og blir manipulative. Dét betyr også at -du- kan være en positiv innflytelse for dem! Men man må også velge hvem man lar påvirke en.

Ja holder andre på avstand. Men tenker mye over hva folk måtte tro. Det er ikke noe ålreit å ha alle imot en.Anonymous poster hash: 9ccad...b05

Spør deg selv disse spørsmålene:

 

- Forsøker andre mennesker å komme i kontakt med deg?

- Kjenner du noen mennesker du virkelig bryr deg om?

- Ville du brydd deg dersom de ble borte, som i gått bort etc?

 

Svarene her er mest sannsynlig ja, det er jeg sikker på. Hvis du bryr deg om noen så kan du med sikkerhet stole på at du har noe å gi de vedkommende. Det høres ut som om du har angst for å ikke bli likt eller være bra nok, selv på telefonen, og det er irrasjonelt. Man får heller ikke folk imot seg selv om man sliter (heller det motsatte), men det kan jo skape enorm usikkerhet hos dine venner dersom du bare skyver dem bort. Derfor gjør det bare alt enda verre og det har aldri vært en løsning på noe som helst. Det blir litt som når en bælfeit tjukkas kjøper et lass sjokoladeplater og tror det er greit å hive innpå så lenge ingen ser at man spiser det. Mindre lurt.

 

Du skyver folk unna fordi du (irrasjonelt) tror at du ikke har noe å gi vedkommende, og det gjør bare alt verre. Det ødelegger selvfølelsen din, det ødelegger helt sikkert for vennene dine (kan de stole på andre etc?) og er veldig lite lurt.

 

Kontakt en venn, om det er vanskelig så gjør det via mail eller lignende. Lag en plan for hva du vil snakke om på telefonen, du trenger bare å snakke. Ukens tilbud, reiser, filmer, musikk, hobby - alt mulig. Du trenger bare å snakke med noen, og jeg er sikker på at noen er der for deg, med mindre de er så såret at de ikke klarer det. Verdt et forsøk

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 781c8...79b

 

 

Nei, jeg har ikke noe å snakke om altså. Om jeg skal snakke med andre om noe så må de finne på noe å snakke om. Jeg har ingenting å si. Det er ikke noen angst for å bli mislikt, det handler om at jeg faktisk blir mislikt.

 

Anonymous poster hash: 9ccad...b05

[AnonymDiskusjon]

 

 

 

 

 

Les om psykologi og kartlegg livet ditt. Få oversikt over hva som gir deg glede, og forfølg de tingene. Forstørr positivene, og reflektér over negativene. Da er du på god vei mot å fylle tomrommet!

Jeg tenker kontinuerlig på hva som kunne gitt glede, men finner ikke ut noe. Da trengs ikke akkurat noen kartlegging. Noe annet er at det er 1 ting som egentlig gir glede, men gleden blir helt borte i hva andre mener om meg om jeg gjør det, man skal ikke ha det bra... eller bli flink... eller komme videre... prøver å drite i det, men det ødelegger all glede.Anonymous poster hash: 9ccad...b05

Skjønner veldig godt hva du mener. Har hatt det sånn lenge selv, og jobber med det samme problemet selv. Det er derfor jeg tror jeg empatisérer.

Man -må- ta avstand fra disse menneskene som er som energi- og mentale vampyrer. Det er kanskje negativt ordbruk, men man kan ikke få det bedre selv ved å la andre mennesker på selvdestruksjonsmodus styre seg. Man er nødt til å skape distanse, og få pusterom selv. Når det er lite som gir glede, så er det et tegn på at man ikke har gitt seg selv nok tid. Det må ta den tiden det må ta.

Og de menneskene som aldri gir deg noe ros, støtte, positivitet, eller en klapp på skulderen når du gjør noe bra, må du bare holde på en svært lang armlengdes avstand, hvis det er sånn at du er familiært, moralsk eller autoritativt knyttet til dem. Bare gi dem den aller minste oppmerksomhet, kun det som er nødvendig. Folk må søke hjelp selv.

Manipulasjon kan være vanskelig å bryte seg ut av, men det er ikke umulig. Man må ikke gi dem kraft. Den éneste måten å ikke gi dem kraft på, er å ikke tenke på dem! Tenk på deg selv, bruk energien på deg selv, og la deg selv vokse. Lag deg næringsrik, sunn og god mat, bruk tid ute i frisk luft, se sola og mennesker, kjøp deg en brus, nyt dagen. Ta så noen sjanser ved å prøve å prate litt med noen folk. Kanskje melde deg inn på noen aktiviteter. Det er alltid risiko når man skal møte andre mennesker, men dét kommer man ikke utenom. Men man må se på hver negativ innflytelse som en mulighet for refleksjon. Når man klarer det, så har man kommet langt. Analysér dem og bruk psykologi: Det er alltid en grunn til at folk gir opp og blir manipulative. Dét betyr også at -du- kan være en positiv innflytelse for dem! Men man må også velge hvem man lar påvirke en.

Ja holder andre på avstand. Men tenker mye over hva folk måtte tro. Det er ikke noe ålreit å ha alle imot en.Anonymous poster hash: 9ccad...b05

Spør deg selv disse spørsmålene:

- Forsøker andre mennesker å komme i kontakt med deg?

- Kjenner du noen mennesker du virkelig bryr deg om?

- Ville du brydd deg dersom de ble borte, som i gått bort etc?

Svarene her er mest sannsynlig ja, det er jeg sikker på. Hvis du bryr deg om noen så kan du med sikkerhet stole på at du har noe å gi de vedkommende. Det høres ut som om du har angst for å ikke bli likt eller være bra nok, selv på telefonen, og det er irrasjonelt. Man får heller ikke folk imot seg selv om man sliter (heller det motsatte), men det kan jo skape enorm usikkerhet hos dine venner dersom du bare skyver dem bort. Derfor gjør det bare alt enda verre og det har aldri vært en løsning på noe som helst. Det blir litt som når en bælfeit tjukkas kjøper et lass sjokoladeplater og tror det er greit å hive innpå så lenge ingen ser at man spiser det. Mindre lurt.

Du skyver folk unna fordi du (irrasjonelt) tror at du ikke har noe å gi vedkommende, og det gjør bare alt verre. Det ødelegger selvfølelsen din, det ødelegger helt sikkert for vennene dine (kan de stole på andre etc?) og er veldig lite lurt.

Kontakt en venn, om det er vanskelig så gjør det via mail eller lignende. Lag en plan for hva du vil snakke om på telefonen, du trenger bare å snakke. Ukens tilbud, reiser, filmer, musikk, hobby - alt mulig. Du trenger bare å snakke med noen, og jeg er sikker på at noen er der for deg, med mindre de er så såret at de ikke klarer det. Verdt et forsøk Anonymous poster hash: 781c8...79b

Nei, jeg har ikke noe å snakke om altså. Om jeg skal snakke med andre om noe så må de finne på noe å snakke om. Jeg har ingenting å si. Det er ikke noen angst for å bli mislikt, det handler om at jeg faktisk blir mislikt.Anonymous poster hash: 9ccad...b05

Hvis folk forsøker å komme i kontakt med deg kan de neppe mislike deg så sterkt, eller?

 

Anonymous poster hash: 781c8...79b

[DrAlban3000]

Det kan sikkert høres litt teit ut, men da jeg slet med angst og depresjon hjalp det veldig å trene. Jeg undersøkte litt hva man kunne gjøre, og det virket som en av de mer "trygge" valgene, det utrfordret liksom ikke noen av områdene jeg slet med. Å trene på et studio var helt utelukket, så jeg satte personlige mål om å løpe x ganger i uken og gjøre en liten styrkerutine med noen frivekter og litt armhevinger/situps/squats.

 

Igjen, dette virker sikkert ikke for alle, men for meg bidro det til å skape en mestring i hverdagen. Jeg klarte ihvertfall det, om jeg ikke hadde så mange rundt meg på den tiden.

 

Det verste som skjer er at du kommer i litt bedre form. Jeg sier ikke at dette er løsningen, men det er kanskje en del av regnestykket

[chevyz28]

Støtter forslaget over her. Trening har hjulpet mange. 

[AnonymDiskusjon]

 

 

 

 

 

 

Les om psykologi og kartlegg livet ditt. Få oversikt over hva som gir deg glede, og forfølg de tingene. Forstørr positivene, og reflektér over negativene. Da er du på god vei mot å fylle tomrommet!

Jeg tenker kontinuerlig på hva som kunne gitt glede, men finner ikke ut noe. Da trengs ikke akkurat noen kartlegging. Noe annet er at det er 1 ting som egentlig gir glede, men gleden blir helt borte i hva andre mener om meg om jeg gjør det, man skal ikke ha det bra... eller bli flink... eller komme videre... prøver å drite i det, men det ødelegger all glede.Anonymous poster hash: 9ccad...b05

Skjønner veldig godt hva du mener. Har hatt det sånn lenge selv, og jobber med det samme problemet selv. Det er derfor jeg tror jeg empatisérer.

Man -må- ta avstand fra disse menneskene som er som energi- og mentale vampyrer. Det er kanskje negativt ordbruk, men man kan ikke få det bedre selv ved å la andre mennesker på selvdestruksjonsmodus styre seg. Man er nødt til å skape distanse, og få pusterom selv. Når det er lite som gir glede, så er det et tegn på at man ikke har gitt seg selv nok tid. Det må ta den tiden det må ta.

Og de menneskene som aldri gir deg noe ros, støtte, positivitet, eller en klapp på skulderen når du gjør noe bra, må du bare holde på en svært lang armlengdes avstand, hvis det er sånn at du er familiært, moralsk eller autoritativt knyttet til dem. Bare gi dem den aller minste oppmerksomhet, kun det som er nødvendig. Folk må søke hjelp selv.

Manipulasjon kan være vanskelig å bryte seg ut av, men det er ikke umulig. Man må ikke gi dem kraft. Den éneste måten å ikke gi dem kraft på, er å ikke tenke på dem! Tenk på deg selv, bruk energien på deg selv, og la deg selv vokse. Lag deg næringsrik, sunn og god mat, bruk tid ute i frisk luft, se sola og mennesker, kjøp deg en brus, nyt dagen. Ta så noen sjanser ved å prøve å prate litt med noen folk. Kanskje melde deg inn på noen aktiviteter. Det er alltid risiko når man skal møte andre mennesker, men dét kommer man ikke utenom. Men man må se på hver negativ innflytelse som en mulighet for refleksjon. Når man klarer det, så har man kommet langt. Analysér dem og bruk psykologi: Det er alltid en grunn til at folk gir opp og blir manipulative. Dét betyr også at -du- kan være en positiv innflytelse for dem! Men man må også velge hvem man lar påvirke en.

Ja holder andre på avstand. Men tenker mye over hva folk måtte tro. Det er ikke noe ålreit å ha alle imot en.Anonymous poster hash: 9ccad...b05

Spør deg selv disse spørsmålene:

- Forsøker andre mennesker å komme i kontakt med deg?

- Kjenner du noen mennesker du virkelig bryr deg om?

- Ville du brydd deg dersom de ble borte, som i gått bort etc?

Svarene her er mest sannsynlig ja, det er jeg sikker på. Hvis du bryr deg om noen så kan du med sikkerhet stole på at du har noe å gi de vedkommende. Det høres ut som om du har angst for å ikke bli likt eller være bra nok, selv på telefonen, og det er irrasjonelt. Man får heller ikke folk imot seg selv om man sliter (heller det motsatte), men det kan jo skape enorm usikkerhet hos dine venner dersom du bare skyver dem bort. Derfor gjør det bare alt enda verre og det har aldri vært en løsning på noe som helst. Det blir litt som når en bælfeit tjukkas kjøper et lass sjokoladeplater og tror det er greit å hive innpå så lenge ingen ser at man spiser det. Mindre lurt.

Du skyver folk unna fordi du (irrasjonelt) tror at du ikke har noe å gi vedkommende, og det gjør bare alt verre. Det ødelegger selvfølelsen din, det ødelegger helt sikkert for vennene dine (kan de stole på andre etc?) og er veldig lite lurt.

Kontakt en venn, om det er vanskelig så gjør det via mail eller lignende. Lag en plan for hva du vil snakke om på telefonen, du trenger bare å snakke. Ukens tilbud, reiser, filmer, musikk, hobby - alt mulig. Du trenger bare å snakke med noen, og jeg er sikker på at noen er der for deg, med mindre de er så såret at de ikke klarer det. Verdt et forsøk Anonymous poster hash: 781c8...79b

Nei, jeg har ikke noe å snakke om altså. Om jeg skal snakke med andre om noe så må de finne på noe å snakke om. Jeg har ingenting å si. Det er ikke noen angst for å bli mislikt, det handler om at jeg faktisk blir mislikt.Anonymous poster hash: 9ccad...b05

Hvis folk forsøker å komme i kontakt med deg kan de neppe mislike deg så sterkt, eller?

 

Anonymous poster hash: 781c8...79b

Det gjør de jo ikke heller... sier litt vel?

 

Anonymous poster hash: 9ccad...b05

[AnonymDiskusjon]

Det kan sikkert høres litt teit ut, men da jeg slet med angst og depresjon hjalp det veldig å trene. Jeg undersøkte litt hva man kunne gjøre, og det virket som en av de mer "trygge" valgene, det utrfordret liksom ikke noen av områdene jeg slet med. Å trene på et studio var helt utelukket, så jeg satte personlige mål om å løpe x ganger i uken og gjøre en liten styrkerutine med noen frivekter og litt armhevinger/situps/squats.

 

Igjen, dette virker sikkert ikke for alle, men for meg bidro det til å skape en mestring i hverdagen. Jeg klarte ihvertfall det, om jeg ikke hadde så mange rundt meg på den tiden.

 

Det verste som skjer er at du kommer i litt bedre form. Jeg sier ikke at dette er løsningen, men det er kanskje en del av regnestykket

 

 

Er deg ikke sett negativt på om man klarer å trene, om man ikke jobber?

 

Anonymous poster hash: 9ccad...b05

[Taurean]

Ja holder andre på avstand. Men tenker mye over hva folk måtte tro. Det er ikke noe ålreit å ha alle imot en.

Anonymous poster hash: 9ccad...b05

 

Skjønner veldig godt hvordan du har det der. Det er derfor jeg skriver som jeg gjør, og jeg empatiserer.

 

Den éneste veien til å få en bedre psyke, er å trene seg opp. Om ikke bare å sykle, gå eller ta bussen en tur rundt byen, å omgås folk. Forberede psyken. Bare en liten tur annenhver dag til å begynne med. Tenke litt over hvordan man fremstår. Når man investérer, så vil man få tilbake. Men jeg dømmer ingen for å bli for forsiktig, når man har investert mange ganger og bare tapt. Så jeg forstår veldig godt at du har blitt svært defensiv.

 

Og jeg må si, at det er helt mulig for psykologer og terapeuter å villede og lese pasienter feil. Noen mennesker blir svært defensive, og setter opp mange forsvars- og adferdsmønster for å beskytte seg selv. Å se gjennom disse kan være svært vanskelig, og folk må folk til å bli trygge på andre mennesker til sin egen tid.

 

Særlig når ens autoritetsfigurer i livet har presset en siden tidlig i livet, så kan dette skape mange komplekser, og det er uheldig og urettferdig. Men målet må alltid være å bli fri og selvstendig. Det er et mål som er verdt å jobbe for. Man må bare ta sine egne valg, og la andre få ta sine valg. Da har man en god sjans.

 

Neste gang du skal omgås mennesker, prøv å ha fokus på å la andre reagere akkurat som de ønsker, og at det ikke har noe å si for din del. Hold fokus på hva du skal gjøre, nyt dagen og været. Det kan være et bra mål å begynne med. Mange lever kun for det målet; Å leve et godt liv. Kanskje du krever noe mer? Men det må skje etter hvert.

[AnonymDiskusjon]

 

Ja holder andre på avstand. Men tenker mye over hva folk måtte tro. Det er ikke noe ålreit å ha alle imot en.

Anonymous poster hash: 9ccad...b05

 

Skjønner veldig godt hvordan du har det der. Det er derfor jeg skriver som jeg gjør, og jeg empatiserer.

 

Den éneste veien til å få en bedre psyke, er å trene seg opp. Om ikke bare å sykle, gå eller ta bussen en tur rundt byen, å omgås folk. Forberede psyken. Bare en liten tur annenhver dag til å begynne med. Tenke litt over hvordan man fremstår. Når man investérer, så vil man få tilbake. Men jeg dømmer ingen for å bli for forsiktig, når man har investert mange ganger og bare tapt. Så jeg forstår veldig godt at du har blitt svært defensiv.

 

Og jeg må si, at det er helt mulig for psykologer og terapeuter å villede og lese pasienter feil. Noen mennesker blir svært defensive, og setter opp mange forsvars- og adferdsmønster for å beskytte seg selv. Å se gjennom disse kan være svært vanskelig, og folk må folk til å bli trygge på andre mennesker til sin egen tid.

 

Særlig når ens autoritetsfigurer i livet har presset en siden tidlig i livet, så kan dette skape mange komplekser, og det er uheldig og urettferdig. Men målet må alltid være å bli fri og selvstendig. Det er et mål som er verdt å jobbe for. Man må bare ta sine egne valg, og la andre få ta sine valg. Da har man en god sjans.

 

Neste gang du skal omgås mennesker, prøv å ha fokus på å la andre reagere akkurat som de ønsker, og at det ikke har noe å si for din del. Hold fokus på hva du skal gjøre, nyt dagen og været. Det kan være et bra mål å begynne med. Mange lever kun for det målet; Å leve et godt liv. Kanskje du krever noe mer? Men det må skje etter hvert.

 

Skjønner ikke helt det med å la andre reagere slik de ønsker... er det noe jeg skal si, eller ikke si?

 

Har svært lite omgang med andre. Skjønner ikke hvorfor noen eventuelt tror at det er et fett liv.

 

Gir meg lite med omgang og. Bare føler meg deppa uansett. Og det blir folk sint for... fordi jeg ikke er glad.

 

Anonymous poster hash: 9ccad...b05