Savner flere venner

[Treywe]

Dette er veldig kronglete skrevet, men bear with me..

 

Jeg er en gutt på 27 som har noen få, gode venner fra gammelt av. Vi møtes minst et par ganger i året da vi bor litt spredt. Utover det, har jeg et løst nettverk av studiekamerater fra studietiden, og vi som bor i byen her henger sammen med jevne mellomrom. Det setter jeg stor pris på. 

 

Jeg har flyttet tilbake til hjembyen nå. Jeg er ikke fornøyd med mitt vennenettverk. Bursdagen min kommer snart opp. Jeg har ikke feiret bursdag siden jeg var 12 år gammel. Mine foreldre er kristne så jeg fikk kalde føtter mtp arrangere bursdagsfest i årene 15-19. Grunnen til det i 20-årene har stort sett vært pga bursdagen min er midt i eksamensperioden. Det hadde da vært naturlig å invitere klassen til en slik fest, men jeg har hatt en fin grunn til å unngå å tenke på det.

 

Men nå bor jeg i hjembyen igjen, er ferdig med studier, og har ingen oppkommende eksamener. Jeg har ikke lenger et innebygget sosialt nettverk, slik som skole, studier og jobb gir. Og jeg er sykt flau for at jeg kanskje ikke klarer å skrape sammen nok folk til en bursdagsfest. Jeg har så lyst til det! Jeg har ikke feiret siden jeg var 12...

 

Jeg vokste opp med mange rundt meg, på barne- og ungdomsskolen. Da jeg var yngre, trente jeg veldig mye og gikk litt glipp av en del sosialt. Da jeg ble 18-19, isolerte jeg meg mer fordi jeg hadde en tung periode som inkluderte problemer innad i familien. Resultatet ble at jeg har nærmest et ikke-eksisterende nettverk fra videregående-tiden, men beholdt noen nære fra tidligere. 

 

Jeg føler at jeg sitter utenfor et eller annet stort fellesskap som jeg i bunn og grunn fortjener å være en del av. Jeg er snill, omgjengelig og godt likt blant de som kjenner meg. Men jeg har alltid hatt vanskelig for å holde på vennskap, da de aller fleste har vært situasjonsbetinget (via f.eks trening, studie, spesifikke aktiviteter) og jeg ikke har fått dannet dypere relasjoner. Jeg er unnvikende. Men veldig sosial. Det er en idiotisk kombo, men det stammer fra barndommen. Jeg var redd for å ta med folk hjem til meg fordi min far kunne finne på å bli rasende på et eller annet. Jeg var alltid hos andre, og holdt dermed alle på en liten armlengdes avstand.

 

Jeg savner å være del av en ordentlig gjeng, er vel det jeg prøver å si. Jeg søker etter det, men jeg føler meg så utrolig teit og skamfull hvis noen faktisk inviterer meg med, etter jeg har reachet ut, på aktiviteter som i utgangspunktet er forbeholdt allerede etablerte vennegjenger. Jeg er 27 år nå. Det føles for sent. Jeg er kanskje stuck slik det er nå.

 

Er det noen som har det på lignende vis, eller har hatt det slik? Hvorfor ligger det så mye skam i å savne å ha flere venner, og hvorfor skal norske vennegjenger være så utrolig eksklusive? Jeg synes det er lite dynamisk:( mvh snill og sosialt oppgående gutt som savner flere sjeler rundt seg i livet.

Endret 23. mars 2018 av Treywe

[8DX8QO0Y]

Dette er veldig kronglete skrevet, men bear with me..

 

Jeg er en gutt på 27 som har noen få, gode venner fra gammelt av. Vi møtes minst et par ganger i året da vi bor litt spredt. Utover det, har jeg et løst nettverk av studiekamerater fra studietiden, og vi som bor i byen her henger sammen med jevne mellomrom. Det setter jeg stor pris på. 

 

Jeg har flyttet tilbake til hjembyen nå. Jeg er ikke fornøyd med mitt vennenettverk. Bursdagen min kommer snart opp. Jeg har ikke feiret bursdag siden jeg var 12 år gammel. Mine foreldre er kristne så jeg fikk kalde føtter mtp arrangere bursdagsfest i årene 15-19. Grunnen til det i 20-årene har stort sett vært pga bursdagen min er midt i eksamensperioden. Det hadde da vært naturlig å invitere klassen til en slik fest, men jeg har hatt en fin grunn til å unngå å tenke på det.

 

Men nå bor jeg i hjembyen igjen, er ferdig med studier, og har ingen oppkommende eksamener. Jeg har ikke lenger et innebygget sosialt nettverk, slik som skole, studier og jobb gir. Og jeg er sykt flau for at jeg kanskje ikke klarer å skrape sammen nok folk til en bursdagsfest. Jeg har så lyst til det! Jeg har ikke feiret siden jeg var 12...

 

Jeg vokste opp med mange rundt meg, på barne- og ungdomsskolen. Da jeg var yngre, trente jeg veldig mye og gikk litt glipp av en del sosialt. Da jeg ble 18-19, isolerte jeg meg mer fordi jeg hadde en tung periode som inkluderte problemer innad i familien. Resultatet ble at jeg har nærmest et ikke-eksisterende nettverk fra videregående-tiden, men beholdt noen nære fra tidligere. 

 

Jeg føler at jeg sitter utenfor et eller annet stort fellesskap som jeg i bunn og grunn fortjener å være en del av. Jeg er snill, omgjengelig og godt likt blant de som kjenner meg. Men jeg har alltid hatt vanskelig for å holde på vennskap, da de aller fleste har vært situasjonsbetinget (via f.eks trening, studie, spesifikke aktiviteter) og jeg ikke har fått dannet dypere relasjoner. Jeg er unnvikende. Men veldig sosial. Det er en idiotisk kombo, men det stammer fra barndommen. Jeg var redd for å ta med folk hjem til meg fordi min far kunne finne på å bli rasende på et eller annet. Jeg var alltid hos andre, og holdt dermed alle på en liten armlengdes avstand.

 

Jeg savner å være del av en ordentlig gjeng, er vel det jeg prøver å si. Jeg søker etter det, men jeg føler meg så utrolig teit og skamfull hvis noen faktisk inviterer meg med, etter jeg har reachet ut, på aktiviteter som i utgangspunktet er forbeholdt allerede etablerte vennegjenger. Jeg er 27 år nå. Det føles for sent. Jeg er kanskje stuck slik det er nå.

 

Er det noen som har det på lignende vis, eller har hatt det slik? Hvorfor ligger det så mye skam i å savne å ha flere venner, og hvorfor skal norske vennegjenger være så utrolig eksklusive? Jeg synes det er lite dynamisk:( mvh snill og sosialt oppgående gutt som savner flere sjeler rundt seg i livet.

Jeg har null venner. null.

 

Jeg har facebook men har ikke snakket med noen der på fem år minst. ingen gratulerer meg med dagen, ikke engang på facebook.

[Krig og fred]

Jeg har null venner. null.

 

 

 

 

+1

[8DX8QO0Y]

 

Jeg har null venner. null.

 

 

 

 

+1

 

Takk

[AnonymDiskusjon]

Samme problem her, omtrent like gammel som deg. Jeg har studert i tre forskjellige byer, og i de to andre fikk jeg venner for livet. I denne byen jeg bor nå har jeg derimot nesten ikke hatt medstudenter, og henger bare med dama, som det snart sannsynligvis blir slutt med.

 

Det er vanskelig når man egentlig har 3-4 ordentlig gode venner, men alle bor i forskjellige byer.

Anonymous poster hash: 0948a...458

[Tåketrollet]

Kan ikke dere bli venner da?!

[AnonymDiskusjon]

Jeg er både den "riktige" og den som ikke er "riktig" for å gi råd i denne sammenhengen

 

Jeg personlig har som jeg ser det. Ingen venner selv, jeg har bekjente rundt meg. Altså fruen sine venner og typene dems som vi møter fra tid og annen på en fest eller sammenkomst.

 

Samtidig så fikk jeg barn "tidlig" og har vært opptatt med å bygge et familieliv relativt tidlig. Så jeg har på en måte valgt bort mye sosial omgang med andre, rett å slett fordi jeg aldri hadde behovet for oppmerksomhet slik som kollegaen eller gamle kamerater hadde ( snakker da om tiden man knytter bånd i form av å dra på byen å sjekke damer osv osv ) Og det ble hele et teit opplegg for meg å skulle late som jeg var noen jeg ikke var, Så jeg lot være å bli med ut på disse festene og var hjemme med hobby & gaming istedet.

 

I den grad jeg kan gi deg råd er jo lett siden jeg er på utsiden og ikke er deg. Oppsøke treningssenter, har du en hobby som det er samlinger rundt ? etc etc

Man får kanskje ikke venner med engang, men bekjente som har lik interesse som deg finner du, matcher dere godt så er det ikke umulig at man blir venner heller.

 

men så kommer "dilemmaet" Jeg har selv blitt fortalt alt dette. Og vet hvor grusomt det også er å dra på treningssenter og egentlig bryte inn i rutinen til andre for å skape kjennskap, eller dra på messer e.l og få møte andre. Det er veldig lett for andre å si man skal gjøre dette, men personlig så er ikke alltid det like gøy siden man kanskje tenker man er rar fordi man gjør som man gjør. ( uten at det egentlig ikke er rart )

 

min "svigerbror" er kommet hakket lenger enn meg kan man si, Han blir 30 nå og har sagt han er livredd for å feire bursdagen sin pga resten av familien hans er super sosiale og har en enorm sosial omkrets. Så stigmaet rundt det å være alene og redd for hva andre tror om deg er nok større enn hva mange av oss tror.

 

Jeg har på en måte godtatt at sånn er livet mitt. Jeg kan faktisk leve med at jeg ikke har så mange venner. Nå er jo min hobby å blant annet game, så jeg får på en måte mitt sosiale behov tilfredsstilt der. Det er nok mye som gjør det for meg, At jeg prater med feks 2-3 stk de kveldene vi spiller sammen, eller bare diskuterer saker å ting.

Egentlig alt som jeg har tidligere gjort med gamle venner, bare at dette blir over nettet og jeg kan logge av når det passer meg ^^

 

 

Men men.. hva er interessene dine ? Er det noe du brenner for og vil feks lære mer om?

Jeg hadde fokusert først og fremst på å lære å gi litt mer faen i hva andre tror om deg. Jeg ble ihvertfall lykkelig på den måten.. Og som sagt, jeg har jo ingen venner heller.

 

Anonymous poster hash: 1dceb...85f

[FrihetensRegn]

Min katt har flere venner enn meg  En god venn er nok, man trenger ikke en gjeng.

[8DX8QO0Y]

Jeg ga opp og slettet facebooken min i går.