Noen som ikke vil ha barn?

[xDominiel]

Dersom smarte mennesker i større grad velger å være barnløse, mens mindre smarte mennesker i større grad velger å få barn, har de "smarte" i praksis valgt å gi fremtiden til idioter.

 

 

Dere får ta godt vare på den.~

[AnonymDiskusjon]

Hadde jo vært litt artig å bli kjent med hver og en som sier de ikke vil ha barn.

 

Personlig erfaring så de som sier dette er de som begynner å realisere at de kanskje vil være alene en god stund og sliter med å få en partner. 

 

Der jeg ser "grunn" til det er de som er oppegående nok til å forstå at de ikke er egnet som foreldre, eller rett å slett fokuserer alt på karrièren sin.

 

Er selv 25 men har venner og bekjente som går mellom 22-33 +- noen år, men som sagt. De fleste som sier dette er de som enda ikke har hatt en partner i livet og levd alene.

(Kan kanskje være derfor ? Vært såpass mye alene at man ikke ser for seg noe annet )

 

Igjen så tror jeg også at mange vil føle seg utenfor når de bikker en viss alder og de rundt seg har familie og man sitter der alene og sturer.

Har man en partner som tenker likt livet ut så er det vell tålelig å leve slik, men vi kan vell aldri si hvordan det vil være uten å være den personen det gjelder ^^

 

Lykke til uansett

Anonymous poster hash: d3a60...396

[Skurupu]

Selvsagt er det ikke noe galt i å ikke ville ha barn. Det er helt normalt. Mange lever lykkelige og barnløse hele livet. Mitt beste tips, er å ikke høre på tips fra andre. Du er din egen lykkes smed. Argumenter som at "du kommer til å endre mening" er bare et tegn på manglende evne til å forstå at ikke alle er som en selv.

 

Jeg har aldri sett på barn som noe positivt, og den tanken holder jeg fast ved i en alder av 32. Veit jo aldri om den endrer seg, men jeg tviler. Min frykt for barn var også en av hovedgrunnene til at jeg ble tiltrukket av min 10 år yngre kjæreste, da kvinner på min egen alder ofte er verpesjuke. Jeg får panikkangst av å forestille meg et liv med barn. Spontaniteten og friheten man har som menneske blir dratt ut av deg. Det kan sammenlignes med å få en dom på 21 års fengsel. For jeg ville ikke sett på meg selv som fri, før barna var ute av huset, så jeg kunne solgt det og dratt ut i verden på eventyr igjen.

[Kovalevskaja]

Har tenkt siden jeg var liten at jeg ikke vil ha barn. Er dog fortsatt ung, 20. Kanskje en slags aversjon etter å ha observert moren min og hvordan 'utfallet' av livet er når man har barn. Forhold er dessuten for skjøre til at jeg ønsker å binde meg til en annen person gjennom å skape et nytt menneske. Tror ikke det (for meg, i hvertfall) handler om at jeg har realisert at jeg vil være alene en god stund/sliter med å få en partner - har vært i et forhold i tre år (men tar vel slutt etterhvert da han vil ha barn).

 

Tror ønsket (eller snarere tvert imot fraværet av et ønske) om barn for meg handler om at jeg er ganske egoistisk; jeg har hobbyer som krever mye tid, sliter med å få nok tid til meg og mitt uten et barn. Og ja, jeg vil rett og slett ikke påta meg et slikt ansvar. Jeg sier ikke at det ikke er fint å ha barn, passer nok for noen, bare ikke for meg. Nå ja - like greit at jeg slipper å videreføre mine egoistiske impulser videre. 

 

Men det å være frivillig barnløs ble vel bragt en del frem i media i fjor, bare å google så finner du nok flust av likesinnede.

[GameFox]

 

Hadde jo vært litt artig å bli kjent med hver og en som sier de ikke vil ha barn.

 

Personlig erfaring så de som sier dette er de som begynner å realisere at de kanskje vil være alene en god stund og sliter med å få en partner. 

 

Der jeg ser "grunn" til det er de som er oppegående nok til å forstå at de ikke er egnet som foreldre, eller rett å slett fokuserer alt på karrièren sin.

 

Er selv 25 men har venner og bekjente som går mellom 22-33 +- noen år, men som sagt. De fleste som sier dette er de som enda ikke har hatt en partner i livet og levd alene.

(Kan kanskje være derfor ? Vært såpass mye alene at man ikke ser for seg noe annet )

 

Igjen så tror jeg også at mange vil føle seg utenfor når de bikker en viss alder og de rundt seg har familie og man sitter der alene og sturer.

Har man en partner som tenker likt livet ut så er det vell tålelig å leve slik, men vi kan vell aldri si hvordan det vil være uten å være den personen det gjelder ^^

 

Lykke til uansett

 

Anonymous poster hash: d3a60...396

 

Selv når jeg hadde partner hadde jeg store problemer med å ønske meg barn.

Vil jo ikke få barn bare for at motparten har lyst heller. Det er mye ved barn som går ut over oss damer, graviditet og fødsel blandt annet. Og i mange tilfeller (ikke alle selfølgelig) så ser jeg at mannfolka blir lei hele familiepakken og den (mulig) ødelagte damen/sexlivet, og rømmer til noe bedre. Dame blir sittende igjen alene med bylten, og da er løpet kjørt. Kan jo sefølgelig gå rettens vei om å gi mannen fult ansvar da, men det blir vel ganske uglesett i dagens "perfekte" samfunn..

 

Så er jeg nysgjerrig på hvorfor alle tenker at de som er barnløs blir å sitte "alene å sture" når de blir eldre. Er det ikke derfor man får en partner? Jeg tenker at en mann for meg er noen som vil dele livet med meg først og fremst, barn eller ikke. Viss noen "må" ha et barn for å få det til å fungere, så er de nok ikke noe for meg. Jeg vil ha noen som vil ha meg, barn får være en annen tanke.

Mener du kanskje også at de som er ufrivillig barnløs "sitter alene å sturer" når de er eldre? Det er ganske kynisk syns jeg.

[€uropa]

Det er i hvert fall ikke noe mindre egoistisk å avstå fra å få barn enn å få det. Det å ikke få barn er i det minste et valg man tar konsekvensen av selv.

 

Dessverre er det fortsatt slik at det er mye stigma knyttet til å være frivillig barnløs, slik også denne tråden illustrerer.

[AnonymDiskusjon]

Jeg ville ikke ha barn, men fikk hele 3 fordi eksmannen så gjerne ville ha barn. Dum som et stykke brød var jeg, så her sitter jeg med 3 barn og ingen mann... hadde jeg kunne gått tilbake i tid, så hadde jeg nektet

 

Anonymous poster hash: 4a2e2...624

[Krozmar]

Jeg må reagere litt i tråden her..

 

Jeg er 35år gammel, har vært singel store deler av livet mitt og aldri hatt stort fokus på å få noen barn.. Men kjente vel litt på det at det at jeg ønsket å vidreføre slekten.. om det ikke var trangen til å akkurat ha ansvaret for et barn..

I hele 20åra gikk jeg livet i møte med at jeg hadde ikke behov for ett barn, formye ansvar og alt det som skulle frarøve meg min egen tid...

 

Men nå ble det jo slik at jeg har møttes og flørtet med ei barndomsvennine i snart 15år, og vi ble kjærester for 3års tiden siden, og har vært samboere i snart 2år..

 

Vi hadde ikke planlagt noe, samboeren var litt dårlig med p-pillene sine og det ble plutselig en termin dato.. 15.09.17

Vi bestemte oss helt klart at dette barnet skulle vi ha, selv om jeg kanskje ikke var helt forberedt på det.

 

Jeg viste ikke hva slags pappa jeg skulle bli, hvor flink jeg kunne bli til å lære barnet, hvor dyrt det kanskje skulle komme til å bli..

 

5. September 2017.. Vi kjører med ambulanse til sykehuset, vannet gikk og med mye fostervann må mor ligge...

Klokken 01:30 blir barnet erklært død i mors mage..

Klokken 13:30 blir barnet født på naturlig måte, jeg og mor for holde vårt kjære barn i armene.. Enda varmt og ser levende, venter nesten på hun skal lukke opp øynene...

 

Nå vet jeg, jeg ønsker å bli pappa.. Fordi jeg har mistet noen jeg aldri har kunne tro å savne så mye..

Endret 16. mars 2018 av Krozmar

[AnonymDiskusjon]

Har lest uttallige artikler om (eldre) mennesker som elsker å være barnløs og om foreldre som angrer sterkt på at de noen sinne fikk barn.

 

Kanskje de bare lyver for seg selv og andre? Virker merkelig å angre på at de fikk barn, da må de virkelig hate ungene sine. Jeg vil tro det er flere som angrer på at de ikke fikk. Det er uansett ditt valg. Gjør det som er rett for deg. Men bare husk på at du ikke vil være 27 år resten av livet. Kan du se for deg å sitte alene på sykehjemmet uten å få besøk? Det er ett av spørsmålene du bør stille deg. Ellers har du rett i at det er flere kvinner enn menn som vil ha barn. Så det vil nok ikke være noe problem. Har du skrevet det på Tinder-profilen din?

 

LYKKE TIL!!

 

Anonymous poster hash: 9261f...a12

[AnonymDiskusjon]

Jeg kjenner flere som ikke har barn eller har noen som helst interesse av å skaffe seg det senere i livet.

 

Det ene paret la ut bildet av kattene og sa at de skal ikke ha noen 2 beinte i huset, og hvis flere hadde problemer med det, kunne de dra til helvete.

 

Virker som de har en issue. Greit å ikke få barn, men hvorfor slike utbrudd? Hvorfor gjøre et nummer ut av det? Gjør det som er riktig for deg og la andre styre med sitt. 

 

Anonymous poster hash: 9261f...a12

[AnonymDiskusjon]

Har mange hobbyer og prosjekter som er høydepunktene i livet mitt. Jeg hadde ikke gitt slipp på dette for noe i verden.

 

Hvor langsiktig tenker du da? Tror du at du holder på med disse hobbyene når du er 87? Eller vil du sette mer pris på besøk av familien din? Jeg sier ikke at jeg vet svaret, men man bør tenke gjennom det. 

 

Anonymous poster hash: 9261f...a12

[AnonymDiskusjon]

sosialt samvær

 

Kanskje du har mer sosialt samvær i dag, men hva når alle vennene dine har fått barn? Hvem har det sosiale samværet da? Voksnes sosiale samvær går ofte gjennom barna, man møter foreldrene til andre barn gjennom barnehage, skole, nabovenner osv. Har man ikke barn så kommer man ikke lite lett i kontakt med andre voksne. Jeg mener, går du ut på byen for å finne nye venner når du er 57?

 

Anonymous poster hash: 9261f...a12

[Mr_Spock]

Greia er jo at man ikke vet?

 

Ville selv ikke ha barn, var like lettet hver gang jeg besøkte søsken eller venner - med de små dritt- og spymaskinene som skreik hele tiden - og bare kunne dra igjen. For å ikke snakke om de slitne trynene til foreldrene, etter alle våkenetter! Jeg likte ikke unger!

 

Nei, takk!!

 

Men så skjedde det allikevel... uflaks. Jeg var godt over 30 når det skjedde.

 

Men det var jo ikke slik jeg hadde sett det for meg, ble aldri noen våkenetter eller spying. Var kanskje 10% negativt men hele 90% positivt.

 

Det merkeligste var at jeg tok utfordringen på strak arm og var positiv fra starten. Det overrasket meg veldig.

 

Fremdeles liker jeg ikke unger - bare min egen, som forresten er voksen nå og har flyttet utenbys for å studere. Nå synes jeg oppveksten hennes gikk alt for fort. 

 

Forresten har hun de samme meningene som meg - hun skal aldri ha barn. Hun har spurt meg om jeg blir altfor skuffet om jeg ikke blir bestefar. Selvsagt ikke, sier jeg, gjør hva du synes er best for deg selv. 

[AnonymDiskusjon]

Tenk hvor mye bedre verden ville vært hvis de smarte i større grad fikk unger, mens de mindre smarte i større grad valgte å utrydde seg selv? Men likevel ser det ut som at tendensen er det motsatte. Hva tror du om konsekvensene av det?

 

 

Konsekvensene er vel åpenbare. Men akkurat det er ikke et argument for å få barn. Om verden styres av idioter om 200 år betyr ingenting for oss som lever i dag, for vi vil uansett være døde, med eller uten barn. Men det finnes mange andre grunner til å få barn. 

 

 

Så, bare fordi jeg er ung og har andre ambisjoner, så er jeg ansvarsløs og kommer til å ende i et ulykkelig forhold om 10 år uten barn?

 

 

Ikke nødvendigvis, men du må tenke på de langsiktige konsekvensene av valget ditt. Drar du på surfeferie til Australia når du er 87, eller setter du mer pris på besøk fra barn og barnebarn? Sier ikke at svaret sier seg selv, men du bør ta et veloverveid valg. 

 

Anonymous poster hash: 9261f...a12

[AnonymDiskusjon]

 

Hadde jo vært litt artig å bli kjent med hver og en som sier de ikke vil ha barn.

 

Personlig erfaring så de som sier dette er de som begynner å realisere at de kanskje vil være alene en god stund og sliter med å få en partner. 

 

Ja, kanskje. Men ikke nødvendigvis. Flere par som også tenker slik. De som rett og slett vet at de ikke liker barn eller vil sette pris på å bruke livet sitt på å oppdra barn, men heller satse 100% på karriere. For det er mye arbeid med barn, og hvis man får barn så kan man ikke bli verdensmester i andre ting som krever 100% av deg. Men de flest vil si at det er givende arbeid. Det viktige er å tenke langsiktig. Får du barn kan du alltids leve som barnløs etter at ungene flytter ut når de er myndige. Men får du ikke barn kan du ikke ombestemme deg siden. 

 

Anonymous poster hash: 9261f...a12

[AnonymDiskusjon]

For jeg ville ikke sett på meg selv som fri, før barna var ute av huset, så jeg kunne solgt det og dratt ut i verden på eventyr igjen.

 

Det er fullt mulig å reise med barn. Vet om noen som tok ungen ut av skolen og dro på jordomseiling. Så det er ingen unnskyldning her. Disse reiste garantert mye mer enn alle de som ikke vil få barn fordi de heller vil reise. Det blir også mye mer gøy å reise med barn fordi du får gleden av å vise dem verden og se hvor amused de blir. 

 

Anonymous poster hash: 9261f...a12

[AnonymDiskusjon]

Har tenkt siden jeg var liten at jeg ikke vil ha barn. Er dog fortsatt ung, 20. Kanskje en slags aversjon etter å ha observert moren min og hvordan 'utfallet' av livet er når man har barn. 

 

Min erfaring er at folk som ikke vil ha barn gjerne ikke hadde den beste barndommen selv, og så antar de at det vil bli like slitsomt når de selv får barn. Fok som hadde en lykkelig barndom vil derimot oftere ha egne barn, fordi de vil gjenskape lykken. 

 

De som ikke vil ha barn har et konstant behov for å rettferdiggjøre overfor seg selv hvor forferdelig det er å ha barn, hvor slitsomt det er og hvor mye ungene skriker og driter. De legger kun vekt på det negative for å forsvare sitt eget valg. Men innerst inne tror jeg de er livredde for at de går glipp av noe og at de vil angre på sykehjemmet. 

 

Anonymous poster hash: 9261f...a12

[AnonymDiskusjon]

SOg i mange tilfeller (ikke alle selfølgelig) så ser jeg at mannfolka blir lei hele familiepakken og den (mulig) ødelagte damen/sexlivet, og rømmer til noe bedre. 

 

 

Ingen bra mannfolk gjør dette. Bra mannfolk elsker sin familie og sin kone til tross for fødselsarr. Du klarer vel å skille mellom bra og dårlige mannfolk? Hvis ikke, lær deg dette først. 

 

Hvis en mann er så dårlig at han forlater deg fordi kroppen din ikke er like fin etter fødselen så vil han uansett også forlate deg når du blir eldre og ikke har barn. 

 

Anonymous poster hash: 9261f...a12

[AnonymDiskusjon]

Jeg må reagere litt i tråden her..

 

Jeg er 35år gammel, har vært singel store deler av livet mitt og aldri hatt stort fokus på å få noen barn.. Men kjente vel litt på det at det at jeg ønsket å vidreføre slekten.. om det ikke var trangen til å akkurat ha ansvaret for et barn..

I hele 20åra gikk jeg livet i møte med at jeg hadde ikke behov for ett barn, formye ansvar og alt det som skulle frarøve meg min egen tid...

 

Men nå ble det jo slik at jeg har møttes og flørtet med ei barndomsvennine i snart 15år, og vi ble kjærester for 3års tiden siden, og har vært samboere i snart 2år..

 

Vi hadde ikke planlagt noe, samboeren var litt dårlig med p-pillene sine og det ble plutselig en termin dato.. 15.09.17

Vi bestemte oss helt klart at dette barnet skulle vi ha, selv om jeg kanskje ikke var helt forberedt på det.

 

Jeg viste ikke hva slags pappa jeg skulle bli, hvor flink jeg kunne bli til å lære barnet, hvor dyrt det kanskje skulle komme til å bli..

 

5. September 2017.. Vi kjører med ambulanse til sykehuset, vannet gikk og med mye fostervann må mor ligge...

Klokken 01:30 blir barnet erklært død i mors mage..

Klokken 13:30 blir barnet født på naturlig måte, jeg og mor for holde vårt kjære barn i armene.. Enda varmt og ser levende, venter nesten på hun skal lukke opp øynene...

 

Nå vet jeg, jeg ønsker å bli pappa.. Fordi jeg har mistet noen jeg aldri har kunne tro å savne så mye..

 

Rørende og sterk historie. Takk for at du delte!

 

Anonymous poster hash: 9261f...a12

[AnonymDiskusjon]

Her har vi et eksempel på det jeg nevnte, nemlig denne trangen blant barnløse til å forsvare eget valg ved å konstant minne seg selv og alle andre på de negative sidene ved å ha barn.... Men så ser vi at det ikke stemmer med virkeligheten. Så TS bør tenke på dette. 
 

var like lettet hver gang jeg besøkte søsken eller venner - med de små dritt- og spymaskinene som skreik hele tiden - og bare kunne dra igjen. For å ikke snakke om de slitne trynene til foreldrene, etter alle våkenetter! Jeg likte ikke unger!

 

--- 

 

Men det var jo ikke slik jeg hadde sett det for meg, ble aldri noen våkenetter eller spying. Var kanskje 10% negativt men hele 90% positivt. 

 

Anonymous poster hash: 9261f...a12