Motivere 14-åring til skolearbeid og utdanning.

[Sa95]

Hei, jeg har en vedvarende problem som jeg har prøvd å løse på egenhånd, men har ikke klart å komme fram til noe løsning. Derfor spør jeg folket:

 

Jeg har en sønn på 14år som ikke har lyst til å gjøre noe av skolearbeidet han må gjøre. Det han gjør av skolearbeid, gjør han bare for å si at han har gjort det. Jeg har pratet med han angående hvorfor han ikke orker, da begrunner han det med at han ikke får tid til annet enn skolearbeid, derfor velger han å ikke gjøre det og heller gjøre andre ting som å se på youtube-videoer, spille på mobilen eller playstation. 

 

Jeg lurer på om det er noe jeg kan gjøre for å motivere ham på en eller annen måte og er derfor åpen for alle forslag.

 

Takk på forhånd!

[01haamar]

For meg funket det med ''premier'' for karakterene jeg fikk, men det er vel kanskje forskjellig fra person til person

[andr3as]

Det første punktet er vell å innse at det er foreldrene som er årsaken til dette og for at ungdommene skal endre adferd så må foreldrene endre adferden sin først. Vet om foreldre som har hatt en del av de sammen problemene som deg og fått f.eks MST kurs gjennom barnevernet for å lære seg å oppdra og motivere sine ungdommer på en bedre måte.

 

For hver gang du føler behov for å si noe negativt så bør du også si minst 10 positive ting.

Belønne etter positiv adferd og ikke bare kaste playstation og iphoner etter de.

[herbiwere]

Det beste er å fjerne distraksjoner helt når man studerer og samtidig ha en hobby ved siden av som man kan ty til for avveksling. Med teknologi så kommer det også en fin-fin balanse mellom hvor nyttig det er og hvor sløvende det er. Men det virker på meg som at du kanskje gir litt mye etter dersom han helt lar være å gjøre skolearbeid.

 

Det kan være mange grunner til at barn og unge kjeder seg eller ikke gidder, alt fra at de er overstimulert, belønning for feil oppførsel, til at de ikke blir godt nok stimulert riktig (les: satt krav til og samtidig har noe å bryne seg på) og ikke ser noen vits i det de driver med. Men det er heller ikke uvanlig at man er noe lei og "gåen" i den alderen. Er tross alt i den alderen hvor man nærmest har "vokseverk" der kroppen endrer seg raskt, og trenger mye aktivitet og søvn.

 

Litt avhengig av hva slags forhold du har til sønnen din så kan det også å hjelpe å være mer delaktig i det han driver med, men dette er gjerne som må oppfostres tidlig av; kanskje dere har samme interesser som dere begge kan gjøre?

 

Man kan selvsagt argumentere om lekser faktisk har noe nytte, men hva med å belønne etter innsats og evt la han få bryne seg på et prosjekt innen noe han liker veldig godt, museums tur eller ta en tur innom et spill/elektro firma eller gi han ansvar for noe han kan vokse på? Kampsport eller annen type trening er godt for den mentale biten òg dersom han er mye lei eller ikke orker så mye utenom...

Endret 13. mars 2018 av herbiwere

[Kaneltryne]

Vet i hvertfall at moren min ikke hadde hatt sjans til å få meg til å fokusere mer på skole da jeg var 14 år gammel. Jeg lå mye på 2.8 i snitt husker jeg på ungdomskolen, brydde meg så lite, men må innrømme at jeg allikevel var litt flau da jeg havna under 3 i snitt. Jeg kunne ikke brydd meg mindre om ''karakterer'', følte ikke noe press for å få bra karakterer, og følte aldri jeg fikk noe som helst glede eller noe særlig positivt ut av en bra karakter, brydde meg bare ikke.

 

Det løsna litt for meg da vi nærma oss 2. halvår av 10. klasse. Fant ut at jeg ville inn på studiespesialisering, og at det faktisk var opptakskrav som gjerne lå på 3.6 - 3.9 sånn ca (mens jeg lå på 2.8). Da begynte jeg å jobbe litt mer, og var blant de på trinnet som fikk best karakter på norsk eksamener i bokmål og nynorsk, hvor jeg skrev et eller annet om ''toleranse i samfunnet'' på bokmål og et kåseri på nynorsk. Jeg slet fortsatt litt med motivasjon, men jeg hadde hvertfall noe å jobbe mot og endte på 4.2 i snitt som er ganske akseptabelt i mine øyne. Ingen stjerneelev men langt ifra noen dropout, som jeg hadde følt meg som siden jeg begynte på ungdomsskole.

 

Så du kan evt snakke med han om litt yrker og hva han vil bli, prøve å få han til å se det store bilde, så han kanskje har et ''drømmeyrke'' i bakhodet når han sitter og jobber, og ikke bare en karakter. 

[Seen]

Aldri kall ham lat iallfall, det er bare destruktivt. Ikke la ham bruke det ordet om seg selv heller. Han er demotivert: det er en grunn til at han ikke har motivasjon til å gjennomføre skolearbeid ordentlig, og det kan gjøres noe med. Stempelet "lat" impliserer at det er noe permanent, en egenskap ved ham som ikke kan endres på.

 

Kanskje har han problemer med selvtilliten rundt skolearbeidet, at det er en lærer eller en spesifikk oppgave i et skolefag som har fått han til å miste tilliten til seg selv for å løse andre oppgaver. Problemer med venner kan oppta mye følelsesmessig kapasitet og virke for opprørende og forstyrrende til å få gjort noe.

 

Tenk på hvordan du motiverer deg selv.

[Taurean]

Du må snakke med han om livsmotivasjoner, drømmer, ambisjoner. Og forsiktg. Små samtaler. Vise han hva som finnes av muligheter. Si til han at han ikke skal bo i huset ditt for alltid, så han må begynne å tenke på jobb før eller siden likevel. Og nå som han likevel har muligheten til gratis skolegang og få seg en god skolegang, så burde han ta den muligheten.

 

Si til han at hvis han spiller kortene riktig her i livet, så kan han få en jobb hvor han tjener og forvalter millioner av kroner i året.

 

Ikke snakk om straff eller disiplin, men åpne opp for drømmer og ambisjoner. Du må også rose han for hva du synes han gjør bra. Du bør rose han for at han møter opp på skolen og prøver.

 

Gulrot fungérer bedre enn pisk!

 

Hvis du vil ha det beste rådet som finnes: Gå til psykolog og ta det som lederskapsutvikling! Du er en leder, og du slipper nå opp for gode råd. Da bør du gå til noen som har innsikt i menneskesinnet og ta visdom derfra. Be om råd til bøker, alt som kan hjelpe deg med å åpne opp, i stedet for å stenge ned.

 

Folk disiplinerer seg selv når drømmen, ambisjonen/gulroten blir stor nok! Men det går an å si at han skal flytte ut før eller senere, og han bør prøve å ta steg for å få det til å skje. Du behøver ikke å skremme'n, men i hvert fall si at han bør prøve å tenke på jobb, penger og økonomi, begynne smått. Si også at det ikke er noe stigmatisering forbundet med å leve på NAV, det vil alltid bli en råd, hvis han skulle prøve hardt og feile, så vil han ha rett til sosialstønad og uføretrygd hos NAV. Du har ingen krav til å forsørge han utover 18 år.

 

Jobb skal være en reise i personlig utvikling, og ferdighetsutvikling. Man skal ønske å utvikle seg i et fagområde og bli flink ut fra et personlig ønske, det skal ikke komme av sosial stigmatisering, hverken fra rollemodeller, foreldre, autoritetsfigurer eller noen andre! Derfor må du gi han indre støtte!

 

Det er viktig å snakke om grenser, men ut av et ønske om å ville vél, og ikke vondt.