Følelsen av å føle at man gir opp partneren

[AnonymDiskusjon]

Heihei

 

Har en liten stund gått rundt å tenkt ganske mye på min partner og svigers. Skal legge frem at de er veldig hyggelige mennesker, men de er også unike på sin egen måte.

 

Min partner er derimot veldig lett påvirkelig av alle rundt seg, utenom meg ironisk nok.

Hun absolutt elsker familien sin og vi er med de ganske ofte. Vi har hytte på samme sted (2 min unna de) og vi ser de relativt ofte, i motsetning til min familie som vi ser kanskje 2 ganger i mnd.

 

Men nå har det seg slik at at hver gang hun er hos de alene, kommer hun hjem med enda en bekymring eller et problem. Som jeg oftest ender opp med å måtte "løse" ved å fortelle at ting går bra osv.

 

Hun er i en litt depressiv tid og viser tegn til depresjon etter å ha mistet et familiemedlem 1 år tilbake. Samt skolestart og barn tar veldig mye energi.

Jeg er i tilsynelatende i en mye mer ekstrem stresset situasjon når jeg står for 90% av gjelden og jeg sitter igjen med alt fra 200-50 kr i mnd. Noe som er ekstremt stressende for mange og spesielt meg, ettersom jeg sitter med mye gjeld for å ha verdier som vi som en familie kan sette pris på senere.

 

Også kommer maset fra svigers om at vi har tatt på oss for mye. Selg hytta, bilen osv og kjøp noe billig ( vær smart!) er hva vi blir fortalt, men igjen vi er voksne og må gjøre som vi selv vil.

 

Og nå med depresjon-lett påvirkelig-sliten-stressa-angst-bekymret over at

så skjønner jeg ærlig talt ikke hvorfor fruen gidder å gå opp til de, hun forstår selv at hver gang hun er der så blir det plantet en tanke som igjen utvikler seg til et problem som blir enda en belastning på meg.

 

Jeg begynner å bli lei og har egentlig begynt å tenke på hvordan jeg skal klare meg alene med hunden som blir med meg, samt 50/50 av en baby. Det er absolutt ikke snakk om at hun skal ha full foreldrerett når hun er såpass ustabil med meg som roer henne ned annenhver dag.

 

Jeg er egentlig bare lei..og kjenner på belastningen som et problem jeg ser for meg fortsette livet ut ( selv om det ikke er en realitet at depresjon varer så lenge heller, men ikke en sjanse jeg har lyst til å ta heller )

 

Ønsker egentlig bare høre andre sine erfaringer på området. Det vil være en massiv belastning og jeg vil komme ut av det seende som "den slemme" uansett her fordi jeg ikke velger "fruen og barnet" først og kvitter meg med feks hunden som da har blitt nevnt fra svigers for å slippe litt av ansvaret som går rundt i en hektisk hverdag

 

Er også redd for hvordan sjansen er for å få delt foreldrerett. Helst hadde jeg sett for meg å ha hele dersom det kommer til dette punktet. Men jeg elsker henne ( tror jeg ) fortsatt og vil være med henne.. Men blir veldig styrt av frykt for enten ditt eller datt når jeg kommer på tankene av å gjøre det slutt med henne.

 

Usj

Anonymous poster hash: 1598e...139

[Taurean]

Hmm. Får mest lyst til å be deg begynne å bli litt småsint av og til ^^ Ikke super-tyrann, men altså, når humør og adferd går utover et tilsynelatende velfungerende forhold i en så stor grad som det gjør her, så ser jeg det som din rett til å tydeliggjøre og markere når grensene begynner å bli nådd.

 

Det virker jo som du har tydelig og god oversikt over hva som skjer. Da er det riktig å si fra når ting går over styr.

 

Det er ikke dermed sagt at din partners depresjon ikke er reell. Men kanskje ho hadde hatt godt av å gå til psykolog med problemene? Ja, du er en livspartner, men det skal jo innebære å vokse sammen, skape minner, dele ansvar og opplevelser. Ikke utelukkende bære hverandres byrder til en så stor grad at forholdet bryter sammen! Det jeg egentlig mener er at man må innse sine begrensninger. Hvis ingen tilsynelatende er kapable til å løse problemene, så må man være åpen nok til å ta imot profesjonell hjelp. Ellers vil problemene vokse seg større.

 

Har du forresten satt dere ned og spurt ho ut om det her? Satt til ho det med 50-200 kr til overs, og at du blir veldig sliten av dette gjentagende mønsteret av at ho går til familien og kommer hjem med et nytt problem som du må løse? Har du prøvd å prate om det? Det er jo helt vanlig å gjøre.

Endret 8. mars 2018 av Taurean

[henrikwl]

Depresjon, hvis ubehandlet, trenger ikke gå over av seg selv i det hele tatt. Jeg anbefaler på det sterkeste at dette blir tatt på alvor og at det oppsøkes hjelp.

Endret 9. mars 2018 av henrikwl