Hvordan håndtere tilværelsen som ufør og med flere kjipe diagnoser?

[AnonymDiskusjon]

Jeg er har vært ufør i ganske lang tid nå. Er rundt 30 år og har hatt problemer siden ungdomskolen. Har vært under utredning i mange år og etterhvert fått noen kjipe diagnoser som Sosial Angst, Asperger Syndrom og Generelle Lærevansker/Dyskalkuli. 

 

Har vært mye til psykolog opp gjennom årene som mest har vært til hjelp i kriser når ting har vært virkelig ille og alt låser seg for meg. Sånn i hverdagen når ting går sin gang så får jeg ikke så mye ut av psykolog timer. Siden problemene mine i stor grad ikke er noe som går over eller kan "kureres" så er det jo heller ingen stor endring, det blir mer å forsøke å holde det hele noenlunde stabilt. 

 

Jeg har vært i en del tiltak arrangert av NAV hvor de fleste har feilet ganske hardt. I 2014 fikk jeg uføretrygd og utplassering i en vernet bedrift. Det fungerte helt greit i et par år inntil det en dag inntraff litt for mange stressende tilfeldigheter som gjorde at jeg krasjet ganske hardt, isolerte meg fra omverdenen i et år og så siden flyttet til en ny by for å få alle problemene som hadde bygd seg opp over tid litt på avstand.  

 

Mennesker og kontakt med mennesker er et evig problem for meg. Spesielt folk som ikke sliter med noe. Det blir som regel bare veldig vanskelig med "vanlige folk" både familie og andre bekjente. Dette med jobb og utdannelse er det verste. Jeg har har knapt hatt noen av delene. Livet mitt har mer dreid seg om å holde ut i tilværelsen heller enn å komme seg opp og frem. 

 

Det som fungerer sånn noenlunde greit er andre folk som sliter med de samme tingene som meg og da spesielt Asperger Syndrom, andre diagnoser kan bli noe slitsomt å forholde seg til. Jeg har noen venner med Asperger Syndrom som jeg fungerer fint med.

 

Mitt store problem nå er å være ærlig om problemene mine. Det er ikke lett. Jeg er så vant med å holde en maske ovenfor alle og late som om jeg er noe jeg ikke er. Spørsmålet "Hva jobber du med eller hva studerer du?" er et spørsmål som skaper enorme problemer for meg. Selv den nærmeste familien sliter jeg å være ærlig med. Jeg vil ikke at problemene mine skal anngå noen andre enn meg selv og det er ikke det jeg ønsker at skal fokuseres på når jeg tilbringer tid med andre mennesker. Den nærmeste familien min vet at jeg sliter. Mine foreldre og søsken vet om diagnosenen mine siden det var et krav for å få Asperger Diagnosen. Ingen vet at jeg har uføretrygd som gjør ting ganske komplisert.

 

Etter over et halvt år nå i en annen del av landet med ny bolig begynner situasjonen å tære på meg. Her for noen dager siden møtte jeg en bekjent på bussen og det utviklet seg til det rene avhøret hvor jeg måtte holde en maske og fortelle den ene løgnen etter den andre. Bussen var helt full og det var et helvete å sitte der og skulle svare på alle spørsmålene med en masse mennesker rundt meg. Jeg har nå angst for å gå ut av huset av frykt for at det samme skal skje igjen. Hvordan håndterer man slike situasjoner? Dette er veldig vanlig at skjer med meg når jeg reiser kollektivt og det er en stor grunn til at jeg sjelden besøker min familie selv om de ønsker meg hjem oftere. Reisen er bare en slik tortur for meg fordi jeg er redd for å måtte sitte i avhør med folk. Stedet jeg har familie er et lite sted og byene jeg er oppvokst i er små byer. Lett å treffe på folk man kjenner.

 

Samme problemet oppstår også når jeg forsøker å finne meg ett miljø hvor jeg kan drive med interessene mine og møte andre som deler samme interesser. Det blir fort et problem at de vil vite hva jeg jobber med og hvilken utdannelse jeg har. Pågår dette lenge nok så krasjer jeg og isolerer meg til slutt. Det går ikke bare ut over meg selv men også venner, familie og helsesystem som blir bekymret. Ender fort med Ambulanse og Politi på døra da som i grunn bare gjør situasjonen verre for meg på lengre sikt ovenfor naboer som begynner å lure. Hvorfor må det være politi med ambulansen? Jeg har aldri vær noen fare for meg selv eller andre, jeg bare isolerer meg. Jeg er ikke kronisk deprimert eller suicidal heller så det er ingen fare for at noe fryktelig skal skje. 

 

Så hva er egentlig løsningen her? Jeg har ikke lyst å fortelle alle og enhver om den fæle fortiden min og alle de kjipe diagnosene mine. Og det føles nedverdigende å skulle si at jeg lever på uføretrygd og ikke greier meg selv økonomisk. Jeg ønsker å bevege meg fritt i samfunnet uten at folk skal grave i fortiden min og stille meg alle mulige spørsmål som ikke angår dem, og det er spesielt uhøflig å stille slike spørsmål i påhør av andre mennesker. Jeg blir helt nervevrak av det.

 

 

Anonymous poster hash: 8c9e7...2d3

[Omnithunder]

Det er ingen grunn til å være flau over at du er uføretrygdet. Det er langt mindre grunn til å vare flau over asperger. Det er helt uforskyldt fra din side. Jeg vet det er lett å si det, men det enkleste ville nok vært å være åpen med det: "Jeg har asperger og derfor er jeg uføretrygdet". Får du reaksjoner på det, så er det ikke deg som har problemet. Det er de som reagerer som burde skamme seg.

[AnonymDiskusjon]

Det blir ganske vanskelig for meg å si at jeg er ufør med Asperger Syndrom når det sitter massevis av mennesker rundt meg og lytter. Det blir veldig personlig og er ikke noe jeg ønsker å dele på den måten. Hvis det er en samtale mellom meg og en annen uten andre tilhørere da blir det en annen sak og mye lettere for meg å være åpen. Med andre Aspergere eller psykisk syke så spiller det ingen rolle. Spørsmål om jobb eller utdannelse kommer veldig sjelden opp. Med helt tilfeldige nye personer man møter så er det de første spørsmålene man får og da gjerne når det er andre tilstede. Mye av grunnen til at jeg isolerer meg og omgir meg med løgner er på grunn av dette. 

 

Jeg får høre ganske ofte at jeg må være mer åpen og ikke bry seg om hva andre måtte mene. Men jeg greier ikke dette i en offentlig sammenheng fordi det er så personlig. Jeg vil ikke at alle skal vite om diagnosene og problemene mine. 

Anonymous poster hash: 8c9e7...2d3

[Enceladus]

Trist at det skal være slik

Endret 7. mars 2018 av Enceladus

[Omnithunder]

Du trenger ikke å fortelle alt til alle. Å fortelle at du har Asperger og/eller er uføretrygdet er ufarlig. Start med din egen familie. Det er ikke bra å holde alt for mye inne i sitt eget hode. Og det gir ofte en god følelse når du først har klart å åpne litt opp. Men det er ikke enkelt å strekke egne grenser. Jeg ønsker deg lykke til 

 

Edit:

Skriveleif

Endret 7. mars 2018 av Omnithunder

[AnonymDiskusjon]

Et annet problem er at det er lett for at jeg ikke blir trodd. Asperger Syndrom er ikke synlig. Man er egentlig ganske normalt fungerende i de fleste sammenhenger. Hadde det ikke vært for den sosiale angsten og lærevanskene så kunne jeg sikkert fungert ganske godt i samfunnet, brydd meg mindre og greid å være mer åpen. Mange Aspergere kan fungere bra i arbeid og noen kan gå hele livet uten å bli oppdaget, man blir kanskje bare sett på som litt sær eller rar, og det er jo "alle".

 

Så hvis jeg ikke blir trodd så er jeg også en NAVer, en som utnytter systemet Det er en del stigma der ute, også i familien min. Å være på uføretrygd blir sett ned på.

Anonymous poster hash: 8c9e7...2d3

[AnonymDiskusjon]

Har selv vært ufør i over 15 år nå, og det blir antakelig aldri lett å si det foran mange. Snakker jeg med noen alene, så går det ofte greit med å forklare litt om hvorfor - i alle fall om personen er noenlunde forståelsesfull.

Selv startet jeg etterhvert opp eget enkeltpersonsforetak for å utnytte kunnskapen min om det jeg liker å holde på med - og få litt betalt for det også. Men jeg har heller ikke mer overskudd enn at jeg fortsatt har til gode å passere moms-grensa på 50k på ett år. Men det finansierer i alle fall hobbyen min.

 

På NAV var det overhodet ikke noe hjelp å få til noe tilpasset arbeid...

 

Og hvis jeg kommer borti noen som jeg ikke stoler helt på, så kan jeg bruke enkeltpersonsforetaket mitt som "unnskyldning" når vedkommende spør hva jeg driver med.

Et annet grep jeg gjorde, var å finne en idrett jeg virkelig likte. Sliter jeg med motivasjonen her, så finner jeg frem videoer av det beste fra idretten på Youtube.

Poenget her er ikke nødvendigvis idrett, men kanskje en forening, frivillig arbeid, klubb osv osv. Det å komme seg ut blant folk, og måtte lære å håndtere det kan være veldig positivt for deg - selv med Aspergers vil jeg tro. Finn et miljø der du trives, og press deg selv til å bli med, gjerne med hjelp av psykolog.

Kanskje du en dag får kontroll på tankene og angsten etter å ha utfordret deg selv? Vet du at det er firmaer, muligens stort sett i Oslo da men, som ansetter spesifikt folk med Aspergers, og legger opp arbeidet tilpasset den enkelte? Kanskje noe slikt kan være et mål? Tenker du så stort, må du eventuelt huske på å sette opp masse delmål undervis, for det er veldig lett "å gå seg bort" uten masse delmål.

Anonymous poster hash: c5c59...d83

Anonymous poster hash: c5c59...d83

[Omnithunder]

Så hvis jeg ikke blir trodd så er jeg også en NAVer, en som utnytter systemet Det er en del stigma der ute, også i familien min. Å være på uføretrygd blir sett ned på.

 

Anonymous poster hash: 8c9e7...2d3

 

 

Det var knalltøft å bli uføretrygdet. Jeg har en fysisk sykdom som heller ikke vises. For min del hjalp det veldig å være åpen og gå aktivt ut i forhold til uføretrygden. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har måttet forklare at uføretrygd ikke er noe en bare får helt uten grunn, og at det faktisk ikke er så kjekt å være uføretrygdet. Hadde jeg kunnet fortsette i jobb, så hadde jeg hatt en langt bedre økonomi. Jeg hadde møtt venner og kollegaer hver dag. Hatt faste rutiner. Gledet meg til helger og ferier etc. Jeg ble både deprimert og fikk sosialangst, men klarte til slutt å være litt mer av mitt gamle meg.

 

Det er mye mer stigma omkring psykiske problemer, så i så måte er jeg heldig. Men hvis folk ikke ser meg på en uke, så er det fortsatt slik at ryktene begynner å gå i denne "bygda" jeg bor. 

[xDominiel]

Lignende bakgrunn her.

 

 

 

Jeg ønsker å bevege meg fritt i samfunnet uten at folk skal grave i fortiden min og stille meg alle mulige spørsmål som ikke angår dem

 

Jo raskere du aksepterer at det aldri kommer til å skje, jo før kan du begynne å finne mer realistiske mål å jobbe mot. Hvis noen fortsatt mener du kan bli "kurert" og at alt blir bra etter alle disse årene, så har de ikke skjønt situasjonen.

 

Et skifte i perspektiv har hjulpet veldig for meg. Jeg pleide å ønske bare være "normal", å komme meg ut for å være sosial, å få meg en jobb, etc etc, og jeg prøvde gang på gang og kræsja hver gang. Til slutt, etter å ha blitt minnet på av gud og hvermann at jeg er rar for gang nummer ti tusen, så fant jeg ut at ja, jeg er dritrar og det er faktisk ikke noe negativt.

Hvorfor skal disse tidsfordrivene og milepælene "normale" mennesker bryr seg om være så viktig for oss også når vi ikke er som dem? En fisk er ikke bygget for å klatre i trær, det får vi overlate til apene.

 

Det gjelder å gå dypt inn i seg selv og finne nøyaktig hvor grensene ligger, hva du kan gjøre og hva du ikke takler, og så gjøre det beste ut av situasjonen. Ikke press deg for hardt, og tenk over hva som virkelig er verdt det og hva du bare gjør på grunn av press fra andre.

[Omnithunder]

Det gjelder å gå dypt inn i seg selv og finne nøyaktig hvor grensene ligger, hva du kan gjøre og hva du ikke takler, og så gjøre det beste ut av situasjonen. Ikke press deg for hardt, og tenk over hva som virkelig er verdt det og hva du bare gjør på grunn av press fra andre.

Veldig godt sagt.

[Taurean]

Kjenner meg igjen i mye av det du skriver.

 

Saken er den at du har ingenting å ha dårlig samvittighet for. Du er egentlig fri til å kontrollére hva du skal snakke om til hvem, og hvordan du skal si det, helt som du selv vil. Du legger disse lastene og båndene på deg selv.

 

Jeg stiller spørsmålstegn ved at psykologer og personell du har snakket med, ikke har gitt deg selvtillit til at du skal stå opp for deg selv.

 

At du sier at du ikke tør å være ærlig med familien om uføretrygden, forteller meg det samme som det jeg opplever: At du bare møter fordømmelse der også, og ikke forståelse. Jeg skjønner ikke hvordan familier kan oppføre seg sånn mot hverandre .. men sånn er det nå. Har levd med det i alle år, jeg også. Og det er også en stor del av det som skaper problemer for meg.

 

Jeg har nå endelig møtt en terapeut som forstår meg en del, og jeg får mye svar og visdom derfra. Det hjelper dog meg med å stå opp for meg selv og min livshistorie. Altså, man har ingenting å være flau eller skamfull over. Alle må slåss sin egen kamp, om det er å stå på samlebånd 8 timer 5 dager i uka for å tjene til livets opphold, eller om det er å være konsernsjef og forvalte 1 milliard og 1000 arbeidsplasser, eller om det er denne kampen du beskriver (som jeg kjenner godt til også). Det er bare 24 timer i døgnet for alle.

 

Mye av problemet oppstår fordi vi ikke lærer om psykologi og personlig utvikling i barne- og ungdomsskolen. Vi lærer ikke å behandle hverandre pent. Alt dette overlates til tilfeldighetene, og så får psykologer og terapeuter jobben med å sette merkelapper på de som ikke "klarer" å tjene penger og betale skatt, til å opprettholde jobben til statlige ansatte... og sånn går nå karusellen rundt. Jeg synes ting kunne vært gjort så utrolig mye bedre, men sånn er nå en gang samfunnet vårt i dag. Vi legger bånd og halslenker på hverandre og dermed også oss selv.

 

Man skal huske på at de som fordømmer mest, er de som er minst åpne. Så at du har mye samvittighetskvaler og som du skriver, holder lastene dine for deg selv, er et tegn på at du har utrolig mye å gi til andre. Men du får ikke kanalisért det ut riktig. Vernet bedrift kunne jo vært ok, men jeg stiller også spørsmålstegn ved at det ble gjort på den måten det gjorde, som tillot at du fikk den kræsjen du gjorde (jeg antar at det var sosiale konflikter?), som igjen førte til at du isolerte deg i så lang tid! Det høres uforsvarlig ut. Synes oppriktig synd på deg for det der.

 

Jeg tenker heller at du kanskje har talenter for helt andre områder. Jeg kan skrive det jeg skriver til alle andre: Hva hadde du gjort om du vant 200 mill i vikinglotto? Har du andre tanker om arbeidslivet, enn å være den som står på gulvet? Jeg tror du har talent for å tenke stort, og jobbe med områder og i arenaer hvor man påvirker folk -indirekte-. Dette lærer vi heller ingenting om i skolen, å identifisére våre talenter og prøve å skreddersy og inkorporere vår personlighet mest mulig til jobber som samfunnet trenger.

 

Jeg håper du kan innse ut fra det jeg skriver at du legger disse lastene på deg selv.

 

Hvis jeg skal ta eksemplet du skrev om på bussen, som jeg også har vært i mange ganger! .. så er det å bare være 100% ærlig og åpen, men stå for det du sier! Du har ikke hatt det lett, nettopp grunnet diagnosen din! Du har møtt mye fordommer, men det er ikke ditt problem. Det kan du også si til de du møter. Eller du kan bare akseptere alt sånn som det er. Hvis folk er fordomsfulle, så er det også greit for deg. Dét er også et kompleks andre har! Man må jo også gi folk tid til å akseptere slike ting, for nok en gang lærer vi ingenting om psykologi i skolen, så folk må få tid til å venne seg av med all den sosiale stigmatiséringa vi blir indoktrinert med av mobbing og også fra media.

 

Så, jo mér åpen, ærlig og jo mer selvtillit du har, jo mér hjelper du faktisk andre med å bli åpne.

 

Men jeg forstår selvfølgelig 100%, det sårer når andre ikke aksepterer. Jeg velger ikke å se på dét at du forteller "løgner" .. som et dårlig karaktertrekk. Det forteller meg bare at du er taktisk anlagt, du har talent for strategi. Når folk ikke gir deg noe valg, ja vel, da får de jo bare ha det så godt!! Det er ikke ditt problem at andre er drevet av makt og stigmatisering! Da må folk bare tåle at du bruker taktisk tilbaketrekning som strategi.

 

Jeg forstår mye av hvordan du har det. Du må bare nyte at du har kommet dit du har. Jobb er også blitt ekstremt komplekst for meg. Men det kan hende det er sider av arbeidslivet du ikke har oppdaget enda, som kan gi deg håp og nye tanker? Tenk litt på det der med investering og hva du ville gjort med virkelig store pengesummer. For det er jo tydelig at du ikke ønsker folk vondt! Og da mener jeg at slike mennesker burde virkelig få komme til sin rett, det er jo synd og skam at all den godheten ikke kommer folk flest til nytte.

 

Og enda mer synd er det at du stenger deg selv ned fordi du har mye samvittighet! Bare få opp selvtilliten, og ikke vær redd for å si det som det er. Din kamp er 100% like viktig som enhver annen persons kamp. Jeg liker ikke å si at flaks spiller en stor rolle i folk flests liv, for jeg prøver å fordre at man må ta sin skjebne i sine egne hender. Men jeg kan si så mye som at mennesker som har det "lett", altså mennesker som -tilsynelatende- får alt i fanget, som omgås andre mennesker lett, dét mener jeg i det minste -kan- være et resultat av mye flaks. Altså at de aldri virkelig har møtt noen særlig utfordringer, og bare "flyter på det". Når det så kommer en skikkelig utfordring, når de virkelig er blitt en "stor suksess", hva skjer da? Da bryter hele tilværelsen sammen.

 

Så at du har kommet dit du har i dag, er bare et tegn på at du har kommet lengre i din personlige utvikling enn mange andre. Du jobber med din situasjon. Andre flyter mer på en sky. Mye henger sammen med økonomi og penger. Vi legger bånd på oss selv på grunn av økonomisk desperasjon. Jeg mener at hvis alle hadde fått borgerlønn, så hadde mye blitt forandret. Da hadde vi ikke behøvd å ta hensyn til stigmatisering. Men det er nå en gang det.

Endret 8. mars 2018 av Taurean

[AnonymDiskusjon]

Besvarer innleggene her litt om litt så det ikke blir så omstendelig. Er mye interessant som blir tatt opp her jeg har lyst å kommentere på og som jeg tar til ettertanke.
 

Så at du har kommet dit du har i dag, er bare et tegn på at du har kommet lengre i din personlige utvikling enn mange andre. Du jobber med din situasjon. Andre flyter mer på en sky. Mye henger sammen med økonomi og penger. Vi legger bånd på oss selv på grunn av økonomisk desperasjon. Jeg mener at hvis alle hadde fått borgerlønn, så hadde mye blitt forandret. Da hadde vi ikke behøvd å ta hensyn til stigmatisering. Men det er nå en gang det.

Har tenkt at borgerlønn ville løst mye av problemet med stigma. Hvis alle fikk den samme utbetalingen hver måned så ville det vært et mindre problem for meg her i verden. Da kunne jeg konsentrere meg bedre om å håndtere de andre utfordringene mine. Det hadde vært en enorm frihet for meg. Det er noe jeg ofte har tenkt på gjennom alle disse årene. Av den grunn er jeg for borgerlønn (universal basic income) til alle. Jeg håper i grunn litt at det blir nødvendig nå som det kan tyde på at stadig flere av de enklere jobbene blir automatiserte. Argumentene for og i mot vil jeg ikke ta her, det er en annen diskusjon. Men det er en veldig interessant Idé.
 
Enn så lenge er det jo bare drømmerier og ikke noe som gjør situasjonen min bedre her og nå. Til det må jeg nok arbeide mer med meg selv. Noe jeg forsøker med små skritt. 
 
Jeg delte en link til en podkast for noen veker tilbake om sosial angst på Facebook. 
https://radio.nrk.no/podcast/ekko_-_et_aktuelt_samfunnsprogram/nrkno-poddkast-20062-131065-07022018120800
 
Er ikke særlig glad i Facebook sånn til vanlig. Blir bare stresset av plattformen. Men den er fin til å dele slike ting innimellom som jeg har behov for at folk skal se. Om de ser det da... Jeg har ikke orket å sjekke reaksjoner. Jeg sliter ofte med det, å lese folk sine reaksjoner på ting jeg deler eller som de sender til meg. Har haugevis av uleste SMSer og e-poster bekjente og familie har sendt til meg opp gjennom årene når jeg har vært veldig syk og isolert. Det blir for tøft med alle følelsene, jeg greier ikke ta det innover meg.

Anonymous poster hash: 8c9e7...2d3

Anonymous poster hash: 8c9e7...2d3

[AnonymDiskusjon]

Selv startet jeg etterhvert opp eget enkeltpersonsforetak for å utnytte kunnskapen min om det jeg liker å holde på med - og få litt betalt for det også. Men jeg har heller ikke mer overskudd enn at jeg fortsatt har til gode å passere moms-grensa på 50k på ett år. Men det finansierer i alle fall hobbyen min.

 

På NAV var det overhodet ikke noe hjelp å få til noe tilpasset arbeid...

 

Og hvis jeg kommer borti noen som jeg ikke stoler helt på, så kan jeg bruke enkeltpersonsforetaket mitt som "unnskyldning" når vedkommende spør hva jeg driver med.

 

Et annet grep jeg gjorde, var å finne en idrett jeg virkelig likte. Sliter jeg med motivasjonen her, så finner jeg frem videoer av det beste fra idretten på Youtube.

Jeg er ikke noe interessert i idrett men jeg er avhengig av å løpe. Annenhver dag tar jeg meg en løpetur. Det hjelper mye på psyken å slite seg skikkelig ut, det gir meg ro i noen timer når jeg er plaget av dårlig humør eller tankekjør.

 

Jeg har ellers ganske sterke interesser som noen ganger sikkert kan bli litt for mye av det gode, nærmest en besettelse hvor ingenting annet betyr mer i øyeblikket. Jeg blir veldig lett oppslukt i hobbyene mine, gjerne så mye at jeg glemmer alt annet. Det er ikke alltid at disse besettelsene er så konstruktive synes jeg. Hadde jeg ikke slitt med sosial angst kunne noen av dem muligens gitt meg en jobb. Det er i hvert fall det mange sier til meg når de ser hvilke interesser jeg har. Problemet er bare at jeg ikke håndterer mennesker godt over tid. For å leve av det jeg gjør så må jeg håndtere mennesker, opprettholde kontakter og markedsføre meg selv. Jeg trenger også et sted å gå til for å produsere noe, når jeg sitter hjemme alene er det ingen fremgang og produksjon, da tar de ubrukelige besettelsene overhånd. Jeg er avhengig av at noen ser at jeg er på en arbeidsplass, at de ser at jeg sitter å jobber. Da får jeg gjort ganske mye.

 

Poenget her er ikke nødvendigvis idrett, men kanskje en forening, frivillig arbeid, klubb osv osv. Det å komme seg ut blant folk, og måtte lære å håndtere det kan være veldig positivt for deg - selv med Aspergers vil jeg tro. Finn et miljø der du trives, og press deg selv til å bli med, gjerne med hjelp av psykolog.

 

Jeg har alltid vært flink på å presse meg selv ut i nye sosial situasjoner men det er veldig sjelden at det fungerer over tid. Det ender som regel med at jeg får såpass angst eller blir så stresset av menneskene jeg blir kjent med at jeg kutter all kontakt og aldri ser dem igjen. Jeg har brutt veldig mange bekjentskaper på denne måten. Etter denne hendelsen på bussen hvor jeg måtte legge ut om meg selv og dikte opp ting så er jeg redd for at det skal fortsette slik og bli enda verre. Det som venter meg da er den vanlige krasjen som alltid kommer. Jeg hadde i utgangspunktet funnet meg et bra sted hvor jeg møtte mye folk og kunne drive med interessene mine. Men nå begynner det å bli for mye for meg. Det er for mange som vil vite hva jeg jobber og studerer med Den siste tiden har jeg bare isolert meg selv når jeg egentlig har lyst å være der å arbeide med interessene mine. 

 

Anonymous poster hash: 8c9e7...2d3

 

Anonymous poster hash: 8c9e7...2d3

[Skogslik]

Føler med deg, livet er virkelig ikke enkelt.

[AnonymDiskusjon]

Har også Asperger og er 100% ufør, 100% mest på grunn av at NAV er noen idioter, kunne klart meg med 50% om de ikke hadde trukket i fra ferie på arbeidstiden så jeg havnet over 50%, som gjorde at jeg bare ble sykere.

Jeg jobber til maksbeløpet på sommeren og noen ganger over

Røde Kors har vært redningen når det kommer til det sosiale, uten de hadde jeg sikkert vært død

Kun familie vet at jeg er ufør

Anonymous poster hash: f7bf1...dfd

Anonymous poster hash: f7bf1...dfd

[AnonymDiskusjon]

Jeg tenker heller at du kanskje har talenter for helt andre områder. Jeg kan skrive det jeg skriver til alle andre: Hva hadde du gjort om du vant 200 mill i vikinglotto? Har du andre tanker om arbeidslivet, enn å være den som står på gulvet? Jeg tror du har talent for å tenke stort, og jobbe med områder og i arenaer hvor man påvirker folk -indirekte-. Dette lærer vi heller ingenting om i skolen, å identifisére våre talenter og prøve å skreddersy og inkorporere vår personlighet mest mulig til jobber som samfunnet trenger.

Med så mye penger ville jeg tenkt meg grundig om før jeg brukte noe av beløpet og sannsynligvis holdt det skjult for andre fordi med så mye penger kommer det også nye utfordringer, mulig flere enn de kunne potensielt løst.

 

Jeg har alltid vært ganske flink til å spare så når jeg tenker meg om ville jeg muligens ikke brukt noe mer enn det jeg allerede har på BSU akkurat nå til å ta opp et lite lån jeg kan håndtere og kjøpt meg en bolig et anonymt og stille sted. 

 

Angående arbeidsliv så må det være noe kreativt kunst relatert siden det er det jeg stort sett er noe god til, fantasien min har alltid vært min sterke side. Jeg liker å lage og tenke ut ting. Dette kunne jeg potensielt kombinert med noe noe hardt fysisk arbeid hvor det jeg gjør er så enkelt at jeg har mulighet til å tenke eller lytte til bøker og podkaster mens jeg arbeider.

 

Men mye av problemet mitt er at jeg også ikke greier å arbeide på egenhånd. Når jeg sitter hjemme alene sklir rutinene ut og jeg får ikke gjort noe konstruktivt. Jeg greier derimot å jobbe ganske effektivt hvis jeg har et sted å gå til hvor noen ser at jeg jobber, så lenge de ikke forstyrrer meg. Og der er ligger også problemet, å håndtere mennesker over tid. Det kan gå greit i en periode men ender alltid med at jeg gradvis begynner å unngå dem inntil jeg isolerer meg fullstendig, slik som virker å være tilfelle akkurat nå. Det er et velkjent mønster for meg jeg ikke greier å bryte ut av. 

 

Jeg håper du kan innse ut fra det jeg skriver at du legger disse lastene på deg selv.

Ja jeg vet. Å være 100% ærlig om alle utfordringene mine og uføretrygden vill nok løst mye. Jeg innser dette og det er det alle jeg har snakket inngående med slike ting også sier til meg. Det virker ikke å være noen vei utenom. Jeg sliter veldig med dette. Jeg sliter enormt med å forstå hvordan dette er mulig ovenfor ukjente mennesker som forventer at jeg har en jobb eller studerer. Det er vanskelig nok å skulle være åpen rundt utfordringene mine med familien min, noe jeg bare unntaksvis greier.

 

Anonymous poster hash: 8c9e7...2d3