Ensomhet

[01gutt]

Er en gutt på 16 år som får 1. Året på vgs. Har slitt med å få meg venner ettersom jeg tørr rett og slett ikke å gå til noen å snakke med dem. Noen ganger så sitter vi i grupper å spiser, jeg er ofte med I en av gruppene, men istedenfor å snakke, så sitter jeg og hører på andre snakke. Hva tenker folk om meg? At jeg er sikkert veldig kjedelig person. Har noen av dere tips til hvordan man kan få se venner?

Endret 5. mars 2018 av 01gutt

[salamishit]

å ikke bry seg om hva andre mener om deg er en god start.

[01gutt]

Hvis det bare hadde vært så enkelt...

[salamishit]

Hvis det bare hadde vært så enkelt...

Vet det er vanskelig, men det er svaret ditt.

[01gutt]

Hva er svare ditt?

[Krozmar]

Frykten for å si noen dumt eller å bli misslikt for sine meninger har vel alle hatt til tider tror jeg...

 

Husker jeg var selv ganske tilbaketrukkende og turte ikke å prate så mye med de som gikk i klassen min (kjente ingen der) da jeg begynte på Vidregående for snart 20år siden

 

Klassen ellers var også ganske sammensveisa fra begynnelsen av, da alle var bekjente fra ungdomskolene de hadde gått på.. Jeg var den eneste i klassen som ikke kjente noen av de andre..

 

Jeg hadde derimot noen barndomskompiser som gikk på samme skole, men på en annen linje, så jeg var ofte innom der og preiket med de, jeg endte opp med å ha mer sosial omkrets med de som gikk i klassen til kompisene mine enn min egen klasse.. Så det handler vel mest om frykten man sitter med...

 

Nå skal det sies at jeg noen år senere tok påbygging på VGS så sent som i 2008/2009 da jeg var 25, og jeg hadde reist litt og ikke minst jobbet i USA i forkant. Så jeg var mer selvsikker og litt stor på meg selv, og endte opp som tillitsvalgt og den som tilrettelaget sammenkomster for alle i klassen på fritiden...

 

Tror du må bare tørre å bryte er barriere... Om ikke så kommer det seg trolig med årene..

Endret 5. mars 2018 av Krozmar

[01gutt]

Hei, takk for et fint svar! Slitet nettopp med å bryte den barrieren du snakker om. B

[FrihetensRegn]

Du sitter i lag med klassekameratene, det er jo en god start. Du trenger ikke si noe.

[Styrmann Smisk]

Mulig du er introvert. Liker du deg bedre i små grupper? Jeg blant annet føler meg mye mer komfortabel i grupper på 3-6 enn jeg gjør med 15++. Spesielt om det er folk jeg ikke kjenner så godt. Det er noe man ikke kan gjøre så mye med.. Jeg personlig merket at jeg løsnet ganske opp tre år etter jeg var ferdig med videregående, da jeg flyttet til en ny by og startet i ny jobb. 

 

Ser at jeg ikke sa noe særlig nyttig.. Men du kan jo vurdere å kjøpe boka "Small talk". Jeg har den, og det er en del "do's and don'ts" i boka om hvordan starte samtaler med fremmede og hvordan holde en samtale i gang.

 

Edit: Jeg glemte kanskje det viktigste. Gi faen i hva andre mener.

Endret 5. mars 2018 av Jokerjævel

[01gutt]

Er nok den personen som jeg meg best i små grupper ja. Men jeg er så redd for å ende venneløsn når jeg blir voksen.

[Sjimpansen]

Jeg hadde samme utfordringen som deg da jeg gikk på ungdomskolen og vgs. Jeg var tilstede i timene, men snakket lite med mine medelever. Fordi jeg snakket lite ble jeg nok oppfattet som en kjedelig person. Jeg var ikke en kjedelig person, men jeg forstår at jeg ble oppfattet sånn og jeg kan relatere til det du skriver.

 

For min del var utfordringen en blanding av at jeg var sjenert og at jeg ikke synes jeg hadde noe til felles med noen av de jeg gikk i klasse med. Vi hadde forskjellige verdier og forskjellige interesser. Etter vgs. har jeg fått mange gode venner. Dette er personer jeg har blitt kjent med fordi jeg virkelig har vært interessert i å bli kjent med de og tatt initiativ. Jeg vil fortsatt betegne meg som introvert, men er ikke lenger sjenert og tørr å snakke med de jeg møter. Jeg ser heller ikke lenger på det å være introvert som noe negativt.

 

I dag, en del år etter vgs., ser jeg at det har gått vesentlig bedre med meg enn med flere av "de kule" i klassene jeg gikk i.

 

Så lenge du ønsker forandring er jeg ikke bekymret. Det kommer før du er klar over det selv om det kanskje virker slitsomt nå.

[01gutt]

Jeg hadde samme utfordringen som deg da jeg gikk på ungdomskolen og vgs. Jeg var tilstede i timene, men snakket lite med mine medelever. Fordi jeg snakket lite ble jeg nok oppfattet som en kjedelig person. Jeg var ikke en kjedelig person, men jeg forstår at jeg ble oppfattet sånn og jeg kan relatere til det du skriver.

 

For min del var utfordringen en blanding av at jeg var sjenert og at jeg ikke synes jeg hadde noe til felles med noen av de jeg gikk i klasse med. Vi hadde forskjellige verdier og forskjellige interesser. Etter vgs. har jeg fått mange gode venner. Dette er personer jeg har blitt kjent med fordi jeg virkelig har vært interessert i å bli kjent med de og tatt initiativ. Jeg vil fortsatt betegne meg som introvert, men er ikke lenger sjenert og tørr å snakke med de jeg møter. Jeg ser heller ikke lenger på det å være introvert som noe negativt.

 

I dag, en del år etter vgs., ser jeg at det har gått vesentlig bedre med meg enn med flere av "de kule" i klassene jeg gikk i.

 

Så lenge du ønsker forandring er jeg ikke bekymret. Det kommer før du er klar over det selv om det kanskje virker slitsomt nå.

 

Hei, vi har alt til felles her. Finner ingen jeg har noe spesielle interesser med, men jeg regner mat jeg når jeg begynner å studere så møter jeg folk med like interesser som meg

[Taurean]

Det handler om hva du vil ha av en venn. Skal det være en du skal ha med deg resten av livet, eller bare for en viss periode? Skal det være mange, eller én? Begrepet "sosialt geni" har mange nyanser, etter min mening. Jeg mener man bør være klar og tydelig med intensjonene. Folk er ikke der for å brukes og kastes. Kanskje du bare er litt kvalitetsbevisst, og er nøye med hvem du vil ha med deg videre? I så fall er du ikke "asosial", bare .. ja, kvalitetsbevisst. Det tar tid å finne de man fungerer best med og finner "verdt" å ha med seg videre.

[Gjest Slettet+921324]

Helt greit å gjøre som du gjør: Se an folk, lytte til dem, før du bidrar med ditt i samtale. Og så hjelper det å prate med en av gangen. Henvend deg til den enkelte, og vips slenger folk seg på i samme trådemne som du var med på å starte. Anerkjenn responsen du får, selv om den er "negativ". Om ei av jentene sier hun får støgga av Counter-Strike når du skryter til sidemannen om at du ranka opp til Gold Nova 2, kan du si noe sånt som "det kan jeg forstå; grafikken er utdatert, og det er drittmange hackers og russere i spillet!". Bare et eksempel. Hvordan du anerkjenner responser er så påvirka av hvordan du er eller hva dere prater om, så det er unaturlig for meg å gi konkret eksempel. Kanskje vil du stille oppfølgingsspørsmål, flire eller avfeie spørsmålet og dundre på med ditt.

Ellers pleier jeg å si at med samtaler på skolen, har du anledning til å reparere ved en senere anledning. Det er helt greit å ha sagt noe dumt, bli litt flau, for du møter folka igjen og får nye sjanser til å bidra i samtaler. Gir du dagligdagse samtaler noen forsøk, vil du se at du blir bedre og bedre til det etterhvert.

Tror de aller, aller fleste dummer seg ut litt i samtaler. Sånt sett er du ikke unik.

[01gutt]

Takk for alle svar folkens!