Fullstendig selvsentrert - where to go from here?

[AnonymDiskusjon]

Er en mann på 26 år som over de siste månedene har oppdaget at jeg er jævlig selvsentrert. Det har tatt meg så lang tid. Når jeg nå ser tilbake på livet mitt ser jeg at dette helt klart har vært et mønster i lang tid, kanskje siden tidlig barndom. Har fått visse reaksjoner på det fra venner og familie og ifm jobb og andre ting, men det har liksom aldri sunket helt inn hos meg. Det er vel en del av det at man ikke er så flink til å ta imot kritikk. 

Uansett, nå har jeg mistet nok en kjæreste, the big one, og jeg har store angstproblemer pga dette som har senket funksjonsnivået mitt så kraftig at jeg ikke lenger er i stand til å jobbe, fungere i skole eller egentlig være med venner på en normal måte. Bruddet og min "misnøye" over livet har gått helt til hodet på meg, og det er vanskelig å fokusere på annet. Har i utgangspunktet mange venner, men har dyttet de fleste av dem vekk enten ved å ikke ta kontakt eller ved å bare være dårlig selskap. 

Familien har også begynt å bli veldig sliten. 

Det er ufattelig sykt å oppdage at jeg er så selvsentrert. Har mye skam og skyld og ikke minst sorg over alle mulighetene jeg har ødelagt opp gjennom. 

Nå sitter jeg her og føler at det ikke er mulig å sette sammen bitene igjen. Gjør ingenting om dagene, få eller ingen som kontakter meg, failer i skolen. Tenker mye på selvmord, ironien er jo at dette er det mest selvsentrerte jeg kan gjøre, tross mine feil og mangler vil folk åpenbart bli svært negativt påvirket av dette. Så føler meg litt fanget. 

Noen som har tanker? "Lær av dine feil og vær mindre selvsentrert heretter". Det er vel det eneste fornuftige. Men akkurat nå ser jeg helt svart, og gjort det lenge. Hvordan leve med seg selv når man er så selvopptatt? Det er ikke greit.. 

Anonymous poster hash: af27f...9b8

Anonymous poster hash: af27f...9b8

[fidos]

Refleksjon er en utrolig god begynnelse. Har vært der selv. Min oppskrift var å bare tenke, tenke og tenke meg grønn. Finne ut hva i din barndom/oppvekst som har gjort deg slik du er i dag. Hvilke hendelser har formet deg. Hvorfor er du den du er? Hvorfor tenker du slik du gjør? Når du er bevisst din væremåte og bakgrunnen for den, er det lettere å kjenne den igjen ovenfor andre. Dette er en lang prosess. Og viktigst av alt, del det med noen. En god venn, et nært familiemedlem, eller psykolog. Min løsning er å snakke om det så mange ganger at det nesten blir banalt, at dette er den jeg er, men ønsker allikevel å endre det. Da er mine venner også flinke til å si ifra når jeg er en skikkelig dust.

 

Om dette ikke er noe for deg, og alle selvmordstanker bør taes seriøst, gå til psykolog. Yrket eksisterer for en grunn. Viktigste tror jeg allikevel er å prate med noen reflekterte venner som selv har en god dose selvinnsikt.

[Skandinav]

Lange tankerekken gjort kort: I motsats til hva man skulle tro, ble du ikke oppdratt til å ha et godt selvbilde. Antakelig ble du enten mobbet, eller så hadde du rimelig selvsentrerte foreldre. En rekke selvbevarelses- og forsvarsmekanismer slo inn da det var den eneste måte for deg å ha kontrollen på det du kunne. Kanskje ble du en mobber eller besservisser. Virkeligheten kom ikapp deg og nå har du klassiske depresjonssymptomer. Du trenger langvarig og kyndig hjelp til å finne ut hvem du egentlig er.

 

Er jeg på rett spor?

[AnonymDiskusjon]

Høres ut som at du er i ferd med å ødelegge hele livet ditt. Prøv å snakk med noen (legen din, psykolog) før det går for langt.

Anonymous poster hash: 9679d...c32

[AnonymDiskusjon]

Når du sier jævlig selvsentrert, hva legger du i det? 

 

Ser du ikke ting fra andres perspektiver, bare ditt eget? Isaff kan du forsøke å sette deg inn i hva andre tenker. Hvorfor de tenker slik de gjør. Lytte til hva de sier og se på andre personer med et våkent blikk. Spør oppfølgningsspørsmål, still spørsmål om andre mennesker og lær deg å kjenne deres behov, tankemønster, opplevelser, hva som gjør dem glad/lei seg osv. I bunn og grunn bare øve deg på å se andre mennesker, ikke bare deg selv og eget perspektiv og følelsesliv.

 

Eller tenker du mer på den mer ekstreme varianten som handler om sterk egoisme? Hvor du overkjører andre? Setter de i stikken? Du krever mye men gir ikke noe stort tilbake? Gir du andre mennesker dårlig "magefølelse"? Skaper du bare konkurranse rundt deg? Osv 

 

 

Anonymous poster hash: 9679d...c32

[AnonymDiskusjon]

Og viktigst av alt, del det med noen. En god venn, et nært familiemedlem, eller psykolog. Min løsning er å snakke om det så mange ganger at det nesten blir banalt, at dette er den jeg er, men ønsker allikevel å endre det. Da er mine venner også flinke til å si ifra når jeg er en skikkelig dust.

 

 

Dette. Snakk med noen du stoler på og som kan gi deg tilbakemelding og forståelse. 

 

Få hjelp! Selv om du har mye skam nå så er det ingen som skal gå rundt å ha det slik som du beskriver. Det er sikkert mange eller noen der ute som vil hjelpe deg.

 

Anonymous poster hash: 7da86...b70

[kvakse]

Jeg vet selvsagt ikke hvor mye sannhet det er i denne nye selvinnsikten din. Men det høres mistenkelig ut som det er noe som kommer som en konsekvens av en depresjon. Så ta denne erkjennelsen med en klype salt. De negative tingene en depressiv person forteller seg selv om seg selv trenger ikke ha spesielt mye med virkeligheten å gjøre.

 

Husk at det å være selvsentrert er, om ikke direkte en dyd, så i hvert fall den vanligste lyten som finnes. Det er jo egentlig den mest selvfølgelige ting i verden at vi ser oss selv som sentrum av vårt eget univers. Nesten alt vi gjør og opplever handler om oss selv som den ene parten og omverden som den andre.

Det betyr selvsagt ikke at enhver form for selvsentrerthet er like god som en annen. Men ikke tenk at det gjør deg til et dårlig menneske. Man kan fint ta hensyn til andre, til og med sette andre før en selv, selv om man opplever seg selv som hovedpersonen i det som foregår. Poenget er bare at du ikke nødvendigvis er egoist eller et dårlig menneske selv om du er, etter sigende, selvsentrert.

 

Så mitt råd: Prøv å bli frisk av depresjonen du åpenbart er inne i. Tid, terapi, medisinering, endringer i livsstil, hva det nå enn er som skal til. Og så reflekter godt (men ikke under en mørk sky av negative tanker) over din grad av selvsentrerthet og om den faktisk er problematisk, og i så fall ta tak i det.

Endret 27. februar 2018 av kvakse

[AnonymDiskusjon]

Min svoger var/er slik. Han var veldig selvsentrert og mistet mange i prosessen.

Så kom jeg inn i bilde og så at ingen i familien hans tok tak eller hans kjæreste gjorde mye. Så jeg tok en prat med han og ville komme litt mer i bunns med saken.

 

Det viste seg at pga familien hans ( Foreldre først og fremst ) Har trigget noe hos han i ungdomsårene når de startet eget firma som slo gjennom. De gikk fort fra å såvidt ha råd til ris, til å kunne spise biff hver dag.

 

For han så trigget dette et prestasjonspress og slik startet det. Det passive presset fra de rundt han om han skulle gjøre det samme kom fort. Og i han sitt hode skulle dette realiseres før han var 25. Det gikk ikke den veien og i alle de årene ble det bare verre. Han tok til seg en ok utdanning og ok jobb, men var aldri fornøyd og følte han skuffet foreldrene sine. 

 

De første årene jeg møtte han var det ofte " Herregud..de mekanikerne vet ingenting! Jeg fant feilen på bilen etter 4 minutter og jobber ikke som mekaniker engang " Eller " Vet du ikke at de frisørene på den salongen der er "lærlinger" iforhold til de jeg klipper meg hos"

Det var alltid han sine meninger som var best og han visste alt.

Det var jo dette som lyste usikkerhet og det faktum at jeg burde gripe inn, jeg var faktisk lei av å høre på familien sutre over hvor rar og urimelig han var etter han dro fra familieselskapene.

 

Han er nå på "bedringens" vei, men vi må fortsatt prate en time eller to hver uke slik at han får luftet tankene med meg.

 

Han er som mange andre, lei av at virker som det finnes ufattelig mange "udugelige" mennesker i verden som ikke lever opp til han sine forventninger.

 

Finn noen å prate med ^^ Det vil hjelpe på lang sikt. Om det er profesjonell eller en som er flink til å lytte og klarer å være objektiv

 

Lykke til

 

Du har ihvertfall fått selvinnsikt om hva det dreier seg om

Anonymous poster hash: 69ab4...c7b