innlagt med kjærlighetssorg

[AnonymDiskusjon]

Hei! Jeg har enorme problemer med følelser. Aldri vært i noen lenger intim/amorøs relasjon før, fordi jeg hittil blir depressiv parallellt med at vi blir kjent. I høst skjedde det verste: jeg ble så dårlig og lei meg fordi en fyr jeg bare hadde ligget med 3 ganger og ellers bare møtt på skolen ikke ville møte meg igjen. Jeg ble suicidal, mista totalt kontrollen og det endte opp med innleggelse i en mnd. Mildere hendelser har skjedd før, jeg begynner plutselig å gråte på date, det er nesten som om jeg tar kjærlighetssorgen på forskudd- Det er så slitsomt å ha det slik, har jeg noen medsvorne?`Det tærer på livskvaliteten at jeg hittil aldri har hatt en slik relasjon uten samtidig å bli fryktelig lei meg. Er 21 år gammel.

Anonymous poster hash: ef300...4aa

[BuffyAnneSummers]

Du må slutte å forvente så mye. Er mange som bare vil pule, er viktig å passe på så du ikke ender opp med å føle deg brukt eller noe slikt hvis du har så sterke reaksjoner. 

Det hele er en del av det å vokse opp, å lære seg å ha en moden relasjon.

[OJ Doe]

Det er best om du forholder deg til den psykiske helsehjelpen du får. Livet er ikke så lett, og ikke alle kommer ferdig utstyrt med verktøyene for å håndtere det. Det kan øves på, og de aller fleste kommer veldig langt med det.

 

Ikke tenk at du må slutte å være som du er, men vit at du er sånn, og at det noen ganger krever at du tar noen ekstra runder med seg selv.

[Taurean]

Det er best om du forholder deg til den psykiske helsehjelpen du får. Livet er ikke så lett, og ikke alle kommer ferdig utstyrt med verktøyene for å håndtere det. Det kan øves på, og de aller fleste kommer veldig langt med det.

Ikke tenk at du må slutte å være som du er, men vit at du er sånn, og at det noen ganger krever at du tar noen ekstra runder med seg selv.

Kan bare skrive under på denne her.

 

Ikke vær redd for å søke psykologhjelp. Det kan bare komme godt ut av selvrefleksjon. Det er bare psykologisk, og når du finner ut av det, er det som å klare å tenke klart igjen. Du vil klare å takle nederlag som å vifte en flue vekk fra skulderen.

[Gjest bruker-165969]

Hei TS. 

 

Problemet du beskriver kan handle om separasjonsangst. Det er noe vi alle må igjennom i løpet av barndommen, som en del av normal utvikling. 

Men for noen av oss kan angsten bli sykelig:

"I barndommen kan tap av omsorgsperson gjennom langvarig og/eller hyppige atskillelser, eller trusler om slike, føre til en patologisk (sykelig) separasjonsangst. Denne angsten skiller seg fra normal separasjonsangst ved at den er mye sterkere enn vanlig, varer ut over vanlig aldersperiode og er forbundet med tydelige sosiale vansker."

 

Separasjonsangst er en anerkjent diagnose, og det finnes effektive behandlingsmetoder.

 

En mann jeg kjenner i 30 årene, har slitt med dette store deler av livet. Takket være samtaleterapi er han nå i ferd med å takle det betydelig bedre.

 

Jeg stemmer i som Oj og sier at du kan komme et godt stykke på vei med aksept for situasjonen din.

Og jeg stemmer i med Tauren, søk hjelp, for den finnes.

 

Lykke til på veien.

 

Kilder:

https://sml.snl.no/separasjonsangst

https://en.wikipedia.org/wiki/Separation_anxiety_disorder

 

Edit: Fjernet overflødig "også".

Endret 24. februar 2018 av bruker-165969

[Kjernekar]

Ikke bekymr deg over det, for eksempel jeg er 29 år gammel nå og har aldri hatt kjæreste hittil nå, men jeg er ikke så sørgelig over det.

Oppriktig talt er jeg skuffet at skjebnen min har ikke sendt mef den jenta som jeg venter hele livet mitt.