Er det "farlig" for en alene pappa å dra til psykolog?

[AnonymDiskusjon]

Hei. De siste årene har vært en utfordring.. Jeg har mistet 2 venner i ulykker (den ene døde, den andre totalskadd og for en eller annen grunn så har vi mistet kontakt), et stygt brudd og blitt huseier.

 

Eksen som jeg levde med fra jeg var 16-36 slet med sosial angst og en rekke andre symtomer, til slutt gjorde ho det slutt med å være utro. De siste 3 årene mine har bestått i jobb, søvn og barnepass og abselutt ikke noe annet.

 

Man blir litt påvirket når man lever så lenge i et forhold med physkiske plager.

 

Jeg er nå alene med et barn 50% + av tiden, jeg jobber 80% turnus med nattarbeid og litt svart ved en annen bedrift. Jeg har 2.5 mill i lån og sliter voldsomt med å få endende til å møtes. Etter bruddet har jeg begynt å røyke en del hasj, det er rett og slett for å holde humøret og "helsa" i sjakk, etter lange vakter, mye stress og slitsomme tanker hjelper det stort å komme hjem å ta en blås (har prøvd andre legemidler men likte ikke hva de gjorde med meg). Men det er selvsagt en ond sirkel da det ikke gjør min økonomiske situasjon noe bedre.. De siste 3 årene har jeg ikke kjøpt noe til meg selv, ikke vært på tur, ikke vært på kino eller andre sosiale settinger. Mat spiser jeg når jeg er på jobb og kjøper kun de ukene jeg har ungen. Jeg burde jobbe mye mer, men klarer rett og slett ikke mer. Har vært utslit i over et år nå.

 

Jeg har mange negative tanker om å dra til psykolog, hva skjer når både mor og far sliter? Hva om psykologen rapporterer til barnevernet? Eksen er for en eller annen grunn veldig sint på meg og jeg sitter igjen med en følelse om at vist noe går galt så er ho fort ute med fingeren og lager en stor sak ut av ingenting.  Fra egen erfaring tidligere og andre jeg kjenner så stiller vi pappa'er mye svakere enn mor i mange saker.

 

Jeg kjenner på hele kroppen at jeg er på strak vei ned i et hull. Jeg har lenge tenkt at det kunne være godt å ha noen å snakke med men sliter også med å snakke om nettop meg selv.

 

Hvordan fungerer taushetsplikten til psykolog overfor barnevernet? jeg holder meg langt unna alt av rusmidler de ukene jeg har ungen men er ikke sikkert at psykologen tror på det og sender inn en beskymrings melding. Jeg vil heller ta meg en blås enn ta sobril, de gjør meg sengeliggende og bakfjern dagen etter... Det samme med de andre tabelettene jeg har prøvd.

 

 

 

Anonymous poster hash: 9ccc8...539

[vidor]

Rundt 50% av befolkningen oppsøker psykolog ved alvorlige livskriser som den du tar opp. Det er sånn sett paradoksalt nok helt normalt, men det kan fort føles veldig privat og isolert når man står midt i det. Du er i en fase med mye følelser du forholder deg til og håndterer etter beste evne.

 

En psykolog kan nok hjelpe deg i å nøste opp i ting og håndtere det på mer konstruktive måter. Det virker som du har en del gjeld, jobber hardt for å håndtere dette samtidig som du ønsker å være en god far, i tillegg er du motivert for å få det bedre og villig til å ta imot hjelp men også bekymret for negative konsekvenser som følge av det. Det er et godt utgangspunkt da du evner å reflektere om dette og er realitetsorientert.

 

For at psykologen skal bringe barnevernet inn på banen må det foreligge sterk mistanke om mishandling eller omsorgssvikt.

Realiteten er at fosterhjem i mange tilfeller ikke er så bra fordi det i mindre grad har den nødvendige tilknytningen som ekte foreldre har for å oppdra ungen, så ikke tro at det er en lett utvei for psykologen å gå til dette steget. I forhold til hvordan du forklarer situasjonen er vel barnevernet neppe noe du trenger å være spesielt bekymret for, så ikke la det stoppe deg i å oppsøke hjelp. Husk normaliteten i det du står i nå.

 

Fastlegen din kan hjelpe deg videre i prosessen.

[FrihetensRegn]

Det er en god ide for din egen helse å oppsøke hjelp, men jeg hadde trådd varsomt om det kom til muligheten om å gi et inntrykk om at ingenting er 100% perfekt for barnet. Spesielt i det offentlige der de gjerne samarbeider på tvers av etater og har samme oppfatning om hva som bør rapporteres og hva som ikke er verdig å ta videre.

[Skandinav]

...sliter voldsomt med å få endende til å møtes.

...begynt å røyke en del hasj... hjelper det stort å komme hjem å ta en blås...

...har prøvd andre legemidler... men likte ikke hva de gjorde med meg.

...Jeg kjenner på hele kroppen at jeg er på strak vei ned i et hull.

 

Hvordan fungerer taushetsplikten til psykolog overfor barnevernet? 

 

Det du skriver, er sikkert ikke uttømmende. Din situasjon kan sikkert være verre, eller kanskje ikke fullt så ille. Hva vet vi. Og det er ikke sikkert du vet det heller.

Det du må ta et kraftig oppgjør med, er din nåværende evne til å ha omsorg for barn. Av det du skriver, klarer jeg å lese at du straks må grep. Du har jo ikke omsorg for deg selv.

Kanskje du skulle overlate noen annen til å ta en vurdering. Du kan selv ta kontakt med barnevernet og be om råd og sondere om det finnes tilbud som kan hjelpe deg. Ikke nevn rus og økonomi ved første kontakten.

 

Vedrørende taushetsplikten: Det følger av helsepersonelloven det som Vidor skriver her ovenfor. https://lovdata.no/NL/lov/1999-07-02-64/§33

Hva som i dette tilfelles menes med omsorgssvikt, er opplistet i barnevernslova: https://lovdata.no/NL/lov/1992-07-17-100/§4-12

Så det er en høy terskel for når psykologen kan bryte din rett til vern om spredning av opplysninger og psykologens plikt til å bryte taushetsplikten og bruke opplysningsplikten. 

Endret 14. februar 2018 av Skandinav

[AnonymDiskusjon]

Hvis det å røyke fungerer som en medisin for deg og du ikke har planer om å slutte med det så vil jeg anbefale deg på det sterkeste å la være å si noe om det til psykolog, fastlege etc. Hvis du vil beholde barn, førerkort også videre. De er pliktige til å rapportere om rus og det følger de fleste opp med glede. Psykologen vil bare gjøre alt enda vanskeligere for deg. Men min anbefaling gjelder som sagt bare hvis du ikke føler at du har et rusproblem og ikke trenger hjelp til å slutte.

 

Anonymous poster hash: f3ed1...3af

[IntelAmdAti]

Sier du til psykolog at du røyker hasj kan du gå utifra at det meldes videre til relevante etater som f.eks. barnevernet slik psykologen plikter å gjøre.

[Taurean]

Jeg ser ingenting galt med måten du gjør ting på. Du prøver så godt du kan, du har bare tilegnet deg noen uvaner, men som ikke har kommet ut av kontroll .. enda.

 

Du må snakke med psykolog, for å få solid støtte til å rette opp i problemene som er i ferd med å utarte seg. Etter min mening kvalifisérer du per i dag til uføretrygd, så du kan få ro og pusterom til å hente deg inn, fikse deg selv, bygge deg selv opp, og dermed nærme deg arbeidslivet igjen. Eller, om uføretrygd er det rette, er umulig å si, men i det aller minste en sykemelding er på sin plass.

 

Jeg ville -ikke- nevnt noe om marijuanabruken til psykologen. Ja, man skal være ærlig, men jeg tviler på at du er noe dårlig forbilde for de 2 barna dine. Noen ganger må man holde visse kort tett inntil kroppen. Hvis du skal si noe, så kan du si at du -vurdérer- å begynne med marijuana. Så kan du spørre psykologen om du ville stått i fare for å miste barna -om- du begynte. Bare hold ting hypotetisk, ikke gi de noe konkret å ta deg på.

 

Samtidig, hvis du viser tegn til intelligens, så ville jeg tvilt på at de ville gått videre med marijuanabruken til autoriteter med makt, men jeg ville ikke tatt sjansen. Verden kan være urettferdig, og du må spille situasjonene til din fordél, i hvert fall så lenge du er ærlig og har gode intensjoner.

 

Psykologer flest er der for å hjelpe og støtte gjennom samtale. De aller fleste er solide og har masse erfaring. Du kan bare tjene på å be om en time.

 

Min vei til deres hjelp var slik: 100% arbeid ---> Prat med fastlege ---> 100% sykemelding ---> 10 psykologtimer til egenandél (ca 350 kr per time), som betales mot frikortgrense, under et vedtak som hadde navn "Raskere tilbake".

 

I mitt tilfelle brukte jeg en del alkohol (har ingen barn), og etter en uheldig hendelse fikk tilbud om samtaletimer med rusterapeut under Sosialmedisinsk Poliklinikk. De har skikkelig peiling! Det viktigste er at du ikke er redd for å si hvordan du har det, innrømme svakheter. Si at du henger i en tynn tråd, at jobb er noe du ikke takler særlig bra sånn som livet ditt er nå.

 

Jeg tviler svært sterkt på at de ville se det som hensiktsmessig å ta fra deg barna når du prøver så godt du kan.

 

Din prosess er din prosess. Din eks-hustru har ingenting med dine affærer å gjøre. At du søker hjelp og prøver å fikse situasjonen din, er utelukkende positivt. Hvis noen klarer å se dét som en negativ ting, så er det ikke deg det er noe galt med, men de som kommer med påstanden. Å søke hjelp er intelligent og skal roses. Å prøve å skuldre en uholdbar situasjon over tid, er et tegn på depresjon. Du må ta tak i det underliggende problemet. Da er du for meg et bedre forbilde for barna dine enn om du bare "tåler" situasjonen. Da kan du lære dem at det er helt ok å lene seg på samfunnet for hjelp, i stedet for å leve i frykt, redsel og angst.

 

Hvis det er blitt vanskelig mellom deg og eksen, så prøv å ha minst mulig kontakt med ho. Hvis du skal ha kontakt, bare vær hyggelig og smilende, og trekk deg unna når det begynner å bli ubehagelig. Si at du har dårlig tid, at du har avtaler, må lage mat til barna, skal på trening, hva som helst.

Endret 14. februar 2018 av Taurean

[Kakofoni]

Sier du til psykolog at du røyker hasj kan du gå utifra at det meldes videre til relevante etater som f.eks. barnevernet slik psykologen plikter å gjøre.

Dette er bare tull.