Ødelagt av sporten?

[AnonymDiskusjon]

Skal prøve å fatte meg i korthet, selv om kanskje temaet fortjener noe bedre forklarelse, men uansett!

 

Vi som befinner oss i generasjonen fra midten av 20 årene og nedover.

 

Hvis vi tenker tilbake på hva sporten gjorde med oss som barn og hva det ga oss.. Hva kommer du selv frem til ?

 

Jeg gikk på håndball fra 1klasse til 9klasse

Fotball fra 1 til 2 klasse vgs

 

I håndballen så var det veldig rivalisering og alltid om å være best på laget, Treneren lot kun de som kunne føre til et vinn fikk spille mest, resten ble satt på benken mest mulig.

 

Jeg var en av de sterke og største så jeg hadde som oftest spilletid hele kamper, men når jeg tenker tilbake på det. Så husker jeg jo trangen til at jeg alltid skulle prestere fordi alle foreldre sto bak på tribunen og heiet meg opp i skyene hver gang jeg stoppet noen, dette gjaldt jo alle som gjorde noe "bra" mens de som oftest falt, eller kastet feil, bommet på straffe osv osv ble det jo bare en laber stemning. Selvfølgelig er ikke det hver gang! eller ved hver eneste annledning det er snakk om.. Det er stunder der man ble fortalt at alle gjør feil bla bla osv og det var ikke noe å gjøre med så lenge man gjorde sitt beste.

 

MEN greia er vell den at. Vi forstår jo mye som unge, at vi får prestasjonspress i en sport som kanskje ikke betyr så mye når man er ung..er det egentlig sunt ?

 

Vi kan alle si som har spilt idrett at det var sosialt og gøy osv med treninger og alt det der, Men som oftest følte man seg alltid skuffet etter man gjorde noe som ikke ledet til at man vant kampen. 

 

Er det kanskje her mange av oss har tatt med seg prestasjonsangsten ut i "voksenlivet" ?

 

Jeg tok nylig opp kontakten med 2 av de som skulle være "bygdas" neste store innen sporten.. De scorte alltid mest, var raskest og fikk spille mest og var sett på som om de skulle klare alt.

 

De var begge en kort periode på landslaget og diverse klubber. Men de ble aldri det neste "store"

Og jeg spurte de spesifikk..( Var det for dere selv dere gjorde dette? eller var det pga presset )

det var fra presset fra foreldre og alle rundt de som alltid sa " du/dere er så flinke..dere kommer til å bli best! " Som ble sagt ved hver samling,,hver kamp, hvem familieforsamling. Foreldre som skrøt de himmelhøyt hver gang det ble snakk om sport.

 

Nå er begge utbrent og vil ikke ha noe med sporten generelt å gjøre. Ene har byttet totalt om og løper og trives med det, mens nr2 jobber i butikk og ønsker å starte eget.

 

Det har jo tatt de 6-7 år ekstra av livet å innse dette at kanskje det ikke var det de selv ville, og alt stresset med skole + sport gjorde til at de møtte veggen og valgte sporten og deretter gått tilbake igjen

 

De sier selv de skulle ønske at de ikke ble satt press på, og kunne få velge som de selv vil. Men jeg tenker jo at dette skjer vell de fleste som har en baseline med sportsegenskaper inni seg?

 

Man blir presset på å gjøre en fritidsaktivitet og det ender som regel i Fotball-Håndball.

 

OG da starter det jo ? Presset om alltid være best.. Konkurrere om å være best mot andre lagkamerater.

 

 

Bare undres over dette egentlig, For meg personlig ga det helt mening nå som jeg tenker tilbake på den tiden.

 

Var jo mest morro! er ikke det, men jeg husker prestasjonspresset! Jeg skulle jo bli kjempen på 2 meter som veide 130kg som ingen skulle komme forbi eller bli trampet ned. Startet å trene når jeg var 14 og begynte å "bulke" når jeg var 15.. var nok neppe sunt for meg den tiden ^^ Nå som jeg sitter her med smerter i kne og skuldre.

 

MEN noe å tenke på ? At vi kanskje legger for mye press på noe som egentlig burde stå for noe morro og casual ? Det finnes jo lag for de ekstra begavede og de som virkelig vil spille for å bli best

Anonymous poster hash: 8274d...97c

[Cipher Panda]

Ligger altfor mye press bak ungdom, de skal ikke trene for de olympiske leker. Mer viktig med selvtillit og generell velvære, istedenfor foreldrenes ønske om å bli best. På ett punkt må man innse at det handler om å gjøre det som er gøy og som gjør deg vel.

 

Hilsen

Kampsportentusiast

[Corp Por]

Har alltid synes at sport bærer preg av mobbing og elitisme. De voksne aler det inn i de små og jeg har definitivt registrert at de største rævhåla somregel er over gjennomsnittet interessert i sport.

 

Jeg har alltid vært atletisk og i god form og aldri blitt mobbet så det ligger ingen bitterhet i min mening.

 

Det er andre måter å bygge selvtillit og mestringsfølelse hos barn som ikke trenger å gå på bekostning av andres

[kremt]

Foreldrene er som regel pådriveren bak dette. Vet av flere som kjører 40-50 mil per uke bare for å dra på diverse treninger og kamper med en unge. Galskap er det. Som det stod skrevet i en avis nylig, foreldrene har planlagt i hjel fritiden til ungene. Det skal ALLTID skje noe, de kan ikke sitte stille og ha fri et par timer, bruke sin egen fantasi og finne på ting selv. Det skal kjøres hit og dit og organiseres noe til en hver tid. Sånn sett har dagens foreldre gjort seg selv til slaver for sine barn.

[AnonymDiskusjon]

Var alltid utenfor når det gjaldt ballsport, helt til slutten av videregående var det et helvete.

 

Men jeg var veldig tidlig livet overbevist om at å være god med en ball er ikke nyttig til noe. Så jeg valgte å fokusere på noe annet jeg selv ønsket å bli god i.

 

Den dag i dag er jeg et sosialt utskudd, men jeg er god i flere ting.

Anonymous poster hash: 10522...01f

[Civilix]

Som en tidligere kollega av meg sa: "Gi ungdommen alkohol før idretten tar dem"

 

Det sagt mener jeg det ikke er negativt med konkurranse, når man gjør noe skal man gjøre sitt beste og ønske å lykkes med det. Slik jeg ser det er problemet heller at man ikke kan moderere seg, at man ikke klarer å se ett større bilde enn det man har rett foran seg. Å skylde på alle andre for at man selv har prestasjonsangst blir helt feil, hvis skyld skal legges noen annet sted må det vel bli foreldrene som ikke lærer ungen å tenke litt større enn den ene tingen de gjør der og da.

[BuffyAnneSummers]

Foreldrene er som regel pådriveren bak dette. Vet av flere som kjører 40-50 mil per uke bare for å dra på diverse treninger og kamper med en unge. Galskap er det. Som det stod skrevet i en avis nylig, foreldrene har planlagt i hjel fritiden til ungene. Det skal ALLTID skje noe, de kan ikke sitte stille og ha fri et par timer, bruke sin egen fantasi og finne på ting selv. Det skal kjøres hit og dit og organiseres noe til en hver tid. Sånn sett har dagens foreldre gjort seg selv til slaver for sine barn.

 

Hvis du ikke gjør alt du kan for at ungene dine skal ha det aller beste startpunktet så har du feilet som forelder i deres øyne, selv om det ødelegger deg litt etter litt og ungen/e heller hadde valgt å tilbringe mer tid med sine egne foreldre, de har ikke tid lenger for begge MÅ jo jobbe for å få råd til alt dette. 

[Skurupu]

Jeg drev også med idrett som ung. Fotball, håndball og friidrett (spurt og høydehopp).

 

Kan ikke huske å ha følt noe som helst prestasjonspress. Kjenner meg ikke igjen av noe av det du skriver.

[AnonymDiskusjon]

Jeg drev også med idrett som ung. Fotball, håndball og friidrett (spurt og høydehopp).

 

Kan ikke huske å ha følt noe som helst prestasjonspress. Kjenner meg ikke igjen av noe av det du skriver.

 

Er nok forskjellig fra sted til sted og person til person dette

 

Men som vi opplevde det var det alltid noe underliggende man følte på.

 

De fleste ville jo være best! Selvfølgelig var det de som løp rundt og sparket ballen i vilden sky og spiste gress som små også. Men snakk om de som spilte litt etter barneskolen også. Der man faktisk fikk press på å vinne og være god hele tiden. Var jo alltid en skuffelse å tape! det skulle ikke gå ann

 

 

Anonymous poster hash: 8274d...97c