Frontfiguren for begynnelsen og slutten

[Rune48]

Det var en klok profet som kom frem til en flokk med barn og ville dele med dem en lekse som skulle fungere som en pekepinne for livene deres.

 

Den kloke profeten forklarte til barna at det ikke var viktig hva man så eller forstod i øyeblikket, det som var viktig var inntrykket man satt igjen, det som man ikke uttrykte med ord, men det "gjennomsnittlige" som man husket ved å møte Jesus.

 

Den kloke profeten sa til barna at det ikke var viktig hva de forstod med Jesus akkurat i det øyeblikk de leste om han, men det som var viktig var inntrykket de satt igjen med etter historien om han hadde synket inn.

 

Den kloke profet forklarte til barna at Jesus var en frelser i øyeblikket man møtte han, men i ettertiden fungerte han som et hemmelig forbilde. Den kloke profet mente at det underliggende inntrykket man satt igjen med og som man ikke forklarte med ord, handlet om hvem man skulle se opp til.

 

Den kloke profeten mente at barna burde se opp til en god mann som levde ydmykt, men som dessverre ble mishandlet i slutten av livet sitt, svært blodig ble det.

 

Barna nikket da den kloke profeten forklarte dette til barna. De hadde fått et nytt forbilde og den kloke profeten forklarte veldig strengt at de måtte se opp til livet til Jesus, de måtte se opp til et liv som begynner ydmykt, men som deretter ender litt vondt.

 

Barna aksepterte forbildet de hadde blitt gitt av den kloke profet, og de ventet ydmykt på at livet skulle komme litt lengre ut, for så at det skulle ende litt vondt. Og de fikk svært vondt av det, men de hadde allikevel et forbilde å se opp til. De så opp til Jesus, den som var dem lik, og de fant trøst i det.

 

Da de hadde blitt bitt av trøsten, så kom roen.