Når man ikke liker den nye "stefaren" sin...

[AnonymDiskusjon]

Hei, jeg er en dame på 22-år...

Min mor fant seg en ny kjæreste nå i høst etter et langt og vanskelig forhold med en som var 10-år yngre enn henne, og jeg var stort sett ganske lykkelig for at hun hadde funnet seg en på sin egen alder og endelig fikk seg en kjæreste hun var lykkelig med. Helt til jeg møtte denne mannen.

 

Han kom inn i huset som at han hadde kjent oss alle i mange år (har to søstre på 11 og 13 år.) fra dag en begynte han å "oppdra" lillesøsteren mine og var ganske så bråkjekk og frekk med meg... det er snakk om småkommentarer som er upassende og usmakelige, han gjorde også narr av hva jeg ville gjøre i fremtiden og skulle fortelle meg hva jeg skulle gjøre med livet mitt 2gangen jeg møtte han! For å si det enkelt så har han overhode ikke vært noe særlig hyggelig med meg, jeg holdt det inne lenge uten å si noe til mamma men til slutt etter et par møter med han så sa jeg ifra om at denne mannen likte jeg ikke og prøvde å forklare henne at han var frekk og spydig mot meg.

 

Svaret jeg fikk fra min mor var at jeg ikke tålte noenting og at han bare "tullet" med meg, jeg fikk beskjed om å slutte å være så hårsår og at jeg ikke kunne stoppe henne i å være lykkelig. Til slutt gikk det så langt at jeg pakket sakene mine og flyttet ut hjemmeifra for deg var så ubehagelig å bo hjemme.

 

Etter de hadde datet i 3måneder så bestemte mamma seg for at han skulle feire jul med oss, jeg prøvde å forklare henne at dette ønsket jeg ikke og at dette ville bli ekstremt ubehagelig for meg. Men det brydde ikke hun seg om, han skulle feire jul med oss og slik var det, jeg fikk beskjed om at jeg hadde med å stille opp... jeg sa til henne at jeg ikke kom til å møte på julaften visst han var til stede og det gjorde jeg ikke heller, dette brydde hun seg heller ikke om og ikke han heller og de hadde en lykkelig jul sammen som en familie med mine to søstre og bestefaren min.

 

Etter alt dette bestemte jeg meg for at jeg skulle gi han en liten sjanse til for å bevise at han var en orgentlig kar og mest for å gjøre mamma glad, så jeg var med og skulle hente de fra en fest! der han fortalte meg i bilen at min mor skulle nå hjem og ha sex.

 

Dette var siste dråpen min og meg og min mor sitt forhold er totalt ødelagt, vi snakker ikke sammen lengre og hun lever lykkelig med sin nye mann...

 

Er det meg som er totalt uaksepterende og hard mot hennes nye kjæreste? Eller er det min mor som gjør en feil her?

 

Hva ville dere gjort?

 

Anonymous poster hash: 8e32d...fff

[Taurean]

Jøsse navn, sier bare jeg. Trist lesning, og jeg har oppriktig empati for din situasjon.

 

Du må gjøre det du kan for å få dette på avstand. Jeg anbefaler å ta en prat med fastlegen og få startet en dialog med en psykolog, hvis det finnes en ordning du kan få timer på egenandél og frikort. Dette er ganske fundamentale ting i livet som er viktig for deg å bearbeide.

 

Anbefaler deg å skrive ned alt som du har gjort her, i en egen bok eller på notisblokk på pc, holde en egen dialog med deg selv, som bare er for deg (og eventuell psykolog). Da holder du oversikt, og har noe å referére til. Det blir mange følelser i sving, og å få skrevet dette ned letter presset på psyken og følelsene. Se på det som en mulighet for personlig utvikling.

 

Jeg synes absolutt ikke du er for hard, du er heller hard mot deg selv. Det er helt riktig taktikk å ta avstand ved sånn adferd som han utviser. Man innfører sanksjoner, viser ved sitt fravær at man ikke setter pris på situasjonen. Det er intelligent strategi. Uintelligent strategi hadde vært å krangle og bråke. Gå din egen vei og bygg opp ditt eget liv. Jeg håper din mor ser fornuft i fremtiden. Hvis ho, og spesielt denne stefaren, skal ha kontakt med deg, så må det bli på dine premisser, og du må ha støtte i ryggen før du går frem.

 

Hva sier de yngre søstrene dine, har du noen god kontakt med noen av de? Skjønner at det blir vanskelig når de liksom er på "hans side", har feiret jul og greier, men det ville også vært rart om de bare godtar dette han driver med uten å høre hva du har så si eller vise deg noen tillit. Husk at de vil bli eldre, kanskje det kan være lurt, om de ikke har så godt kontakt med deg nå, å la tiden gå, sånn at dere kan få kontakt når de blir litt eldre og "visere" (forhåpentligvis). Du viser styrke ved å fokusére på deg selv.

 

Det er en del av å være menneske, dette med familiære psykososiale forhold. Det kan skje så mye uventede ting, og man må rett og slett ta grep for å frigjøre seg og bli selvstendig. Det ér bare en av to veier; Isolasjon eller personlig utvikling.

 

Dette med jul og feiring synes jeg faktisk ganske lite om. Det skapes utrolig mye press fra media og alt annet, og vi legger mye ekstra press på oss selv. Det er viktig å huske at man -må- ikke til enhver pris ta hensyn til det, jeg synes du er sterk som klarte å holde deg vekk på den måten du gjorde. Jeg har vært igjennom det samme veldig mange ganger, forskjellsbehandling og annet. Det er ikke lett, men det er svært viktig for ens egen psyke (å ta avstand), for man bare undergraver seg selv ved å finne seg i dritten. Man må sette seg i respekt. Og å være fraværende er faktisk et veldig kraftig virkemiddel. Man bringer alt ned på bakken og man får dem til å tenke litt. Du er nå den som tar grep og viser ansvarsfølelse, vær klar over dét.

 

Det er rart at din mor beskriver deg som "hårsår". Hun har som du skriver vært i et vanskelig forhold i lang tid. Kanskje hun har mistet litt grepet og nå godtar en som bare gir ho det ho trenger akkurat nå. Det kan være så mange grunner. Du sier "hun lever lykkelig", men du vet ikke alle aspekter av hennes psyke, selv om du helt sikkert kjenner ho temmelig godt, siden det jo er din mor. Ho er dog sikkert 20-25 år eldre enn deg, husk på det. Ta tiden din til å bli solid, ikke anta ting. Skaff deg et nettverk, enten av venner eller profesjonelt, så du ikke går rundt uten å få snakket om dette. Ikke vær redd for å søke hjelp - å søke hjelp er intelligent, og en styrke, med mindre du føler du er sterk nok på egen hånd så klart. Ikke bruk rus eller alkohol som erstatning/trøstemiddel, bare for å nevne det for deg.

 

Du klarer deg gjennom det her. Tenk langsiktig. Du vil finne en ny vei og få det akkurat som du vil!

Endret 6. februar 2018 av Taurean

[Flixen]

Hei, takk for et fantastisk råd!

 

Søstrene mine syntes ikke noe særlig om han de heller, og de har fortalt meh at de har sagt dette til min mor men at min mor ikke bryr seg noe særlig om deres meninger heller... søstrene mine var også utrolig såret av at min mor på en måte valgte sin nye mann istedenfor meg på julaften. For de var overhode ikke interessert i å feire med han, de ville ha meg på julaften og om de kunne hadde de feiret her med meg istedenfor.

 

Slik jeg ser det så syntes jeg at det som er riktig er å sette barna først i en slik situasjon, ivertfall de mindreårige... liker ikke barna den nye mannen din, så kommer de først! Og jeg syntes også å la han komme inn i hjemme og treffe ungene før hun omtrent kjenner han selv blir feil.

 

Jeg har kommet på det punktet der jeg som datter som har kjent min mor hele livet ikke kjenner henne lengre, hun er et helt annet menneske enn det jeg har vokst opp med. Han forandrer henne...

 

Å bli avvist av sin mor er tøft merker eg, og det preger utrolig mye av hverdagen min... ivertfall når jeg har en far som Kansje ringer meg 1gang hver 2 måned om jeg er heldig, så i en alder av 22 står jeg på egne bein uten å ha en familie rundt meg... så ja jeg har vurdert å kontakte lege og psykolog...

[Taurean]

Jeg ser det sånn at i fremtiden, så blir antageligvis du den som blir den beste støtten for søstrene dine. Du vil nok få en større ansvarsrolle i fremtiden. Det er ikke noe rart at dette preger deg mye, jeg vet veldig godt hvordan det er. Å ha noen profesjonelle å snakke med, er temmelig viktig. Jeg vil si det er essensielt. Før jeg hadde det, så hadde jeg ingen "trygg havn" å fortelle disse tingene til. Dette er ikke ting man bare prater med hvem som helst om, på internett er man anonym, men "irl" så bør det være noen med taushetsplikt og profesjonell innsikt. Jeg anbefaler deg sterkt å gjøre det. Fastlege først, og så hør hva mulighetene er.

 

Det var den økonomiske situasjonen også, da. Du er 22 år, og kan vel anta at du ikke kanskje har den mest solide økonomien (selv om det selvsagt kan være motsatt)? I så fall, må bare gjøre det beste ut av det. Søk all støtte du kan hos NAV, ikke vær redd for å kreve økonomisk støtte om nødvendig! Kan du jobbe, så prøv det. Hvis ikke du er integrert i arbeidslivet alleréde (noe du kanskje er), så kan det bli en bratt læringskurve. Men du vil vise en enorm voksenhet og ikke minst et stort forbilde for søstrene dine om du får dette til. Da kan du også fungére som en trygg havn for dem. Men, bare husk å ta vare på deg selv i prosessen. Man kan ikke gi noe man ikke har, det er sånn livet fungérer.

 

Hvis du får den støtten du trenger andre steder, så er det jo alle muligheter for at denne situasjonen går bra over tid. At søstrene dine kan fortsette å bo hjemme til de blir mer voksne, og at det kan fungere i det minste halvgreit. Så kan dere skape et samhold. Og kanskje de to voksne (og din far) tar litt mer ansvar over tid. Viktig å aldri gi opp, man vet aldri når ting kan snu.

 

Jeg er helt enig med deg i at barn/mindreårige bør komme først. Det er tydelig at din mor ikke tenker rasjonelt på det her nå. Det kan som skrevet være mange grunner. Og det er svært lett å forstå at det er sårende for dere. Kanskje hun ikke engang ser det som et reelt problem selv, selv om hun jo har vært ganske tydelig med ord, så kan det være impuls, at hun trenger andre impulser selv også i denne tidsperioden i livet sitt. Hun kan bare være utbrent på noen områder, og det kan vise seg på mange måter. Hun har også kanskje prøvd å skjerme dere litt for visse personlighets"trekk", eller sider av henne, siden dere er så unge, som hun nå tar litt frem. Jeg får jo ikke hørt hennes (og den nye samboerens) side av alt sammen, vet du. Dét skulle vært interessant.

 

Kanskje når du får reflektért over det her, kanskje ta med noe av det du har skrevet her, og vise ho det i et brev, for eksempel? Det er lettere når man får skrevet tankene ned med bokstaver og setninger.

 

Og til sist: Når jeg mener du bør ha en profesjonell å prate med, så mener jeg kun det er fordi du trenger profesjonell og kvalifisért støtte, -ikke- fordi du skal til utredning og ha medikamenter og lignende.. bare for å ha det 100% tydelig. Du virker utrolig oppegående og voksen oppi det her, synes nå jeg, så husk på det. En psykolog er som en veldig tillitsfull venn, med masse innsikt i komplisérte temaer som du er i nå, hvor det skjer mange psykodynamiske prosesser. Det kan være den mest verdifulle hjelpen som finnes å få tak i. Selv toppledere og presidenter går til psykologer for å "raffinére" tankene sine. Og du er nå på en måte blitt en toppleder ^^

 

Det vil garantert løse seg på et vis

[Corp Por]

Hø?

 

Du er voksen

Din mor er voksen

Han er voksen

 

Høres ut som om det er du som har problemet her og hvis du ikke klarer å fungere sammen med din mor og hennes forhold så må du bare la din mor få ha et liv som gjør henne lykkelig sålenge det ikke utgjør noen fare for de mindreårige.

 

Dersom du mener han er farlig for de små så gå for all del til barnevernet men du er voksen og bør vurdere hvor mye av dine egne meninger og inntrykk som gjør at du og han ikke fungerer sammen.

 

Altså - hvis mine barn var eldre og jeg og min samboer hadde gått ifra hverandre hvorpå ett av mine voksne barn begynte å protestere mot at jeg fikk meg en kjæreste og etterhvert samboer så hadde jeg bedt mitt voksne barn kysse meg midt i ræva. Jeg hadde selv også da satt spørsmålstegn rundt hvorfor en voksen mann (mitt voksne barn) bor hjemme hos meg hvis han ikke liker hvordan jeg styrer huset.

 

 

Det sagt - avhengig av hva aldersgrupper det er snakk om her så er det ei lita lampe som blinker når jeg hører ei dame som er sammen med en betydelig yngre mann. Da tenker jeg at hun muligens er svært umoden og dermed lett vil la seg manipulere men her snakker vi vel om 40 og 50 åra så da får man jo håpe at det meste er ferdig utviklet

[Flixen]

Invader zim:

 

Så visst din evt nye mann hadde vært rett og slett trakasserende og helt Og holdent stygg med ditt barn så hadde du bedt det relativt voksne barnet på 22 kysse ræven din? Og drete i at barnet ditt ikke ville komme på besøk lengre og var ukomfortabel og stresset rundt din nye mann? Bare sluttet å ha kontakt med ditt eget kjøtt og blod som du har oppdratt, født og vært mor til i 22år? Latt en mann styre deg vekk fra barna dine og levd det fine liv med din nye mann uten barnet ditt?

 

jeg håper da virkelig at selv om barna blir voksen at de fortsatt alltid vil være barnet ditt....

[Corp Por]

Hvis den voksne mannen (mitt voksne barn) var så egoistisk at han prøvde å styre mitt samliv basert på sin egen komfort, ja.

 

En voksen person har tatt et voksent valg (mor har funnet en partner) og da kan de resterende voksne personene ("ungen") konsentrere seg om sitt eget liv evt finne sin egen mann.

 

Om dette betyr at den ene voksne personen ("ungen") ikke kan fungere i kontakt med mor så er det den voksne personen ("ungen") sitt valg, ikke mora. So be it.

[€uropa]

Kjipt å lese. Jeg er litt eldre enn deg og i hovedsak hadde jeg antakelig reagert på samme måte og trukket meg unna. For selv om jeg ville uttrykt meg mindre krast over her, har Invador Zim rett i at vi ikke kan bestemme hvem andre mennesker skal være sammen med. Heller ikke når dine yngre, umyndige søstre føler det på samme måte. Så lenge de ikke utsettes for omsorgssvikt, vold eller liknende, må det være opp til dem og moren deres som familie og husstand å finne ut av det. Jeg forstår deg slik at du inntil nylig bodde hjemme med familien din, men som voksen har du jo valgt det selv.

 

Men vi kan selvfølgelig si ifra når vi blir dårlig behandlet og la være å forholde oss til mennesker som tapper oss for energi og glede. Og slik du beskriver kjæresten til moren din, forstår jeg godt at du ikke synes han er noe trivelig. Jeg har i stor grad, av andre grunner, det samme forholdet til svogeren min. Men det er selvfølgelig annerledes å oppleve noe sånt mellom jevnbyrdige søsken som meg og søsteren min enn mellom deg og moren din.

 

Med andre ord: Inntil moren din eventuelt selv finner ut at hun ikke vil være sammen med denne fyren, må du akseptere at det er slik og bestemme hvor mye du har lyst til å treffe familien din og kanskje kjæresten til moren din.

 

Du må gjøre det du kan for å få dette på avstand. Jeg anbefaler å ta en prat med fastlegen og få startet en dialog med en psykolog, hvis det finnes en ordning du kan få timer på egenandél og frikort. Dette er ganske fundamentale ting i livet som er viktig for deg å bearbeide.

 

Av hva som kommer frem i tråden, ser det ut som trådstarter er frisk og har en helt normal reaksjon på dette. Hun vet selv best om/når hun trenger helsehjelp, men det er ikke meningen at man skal benytte seg av lege eller psykolog hver gang relasjonen til familien eller andre ting i livet er vanskelig. Det er noe de aller fleste av oss vil oppleve opptil flere ganger.

Endret 7. februar 2018 av €uropa

[Taurean]

Jeg mener dog at familiære relasjoner er en så fundamental faktor i våre liv, det er så mange psykologiske prosesser knyttet til dem, at det kan være en fordel å få profesjonelle råd hvis det blir veldig skjærings. Dette er mennesker man strekker seg svært langt for å opprettholde et tillitsforhold til, og når da foreldrene oppfører seg irrasjonelt eller manipulérende, så blir det stor ubalanse. Dette kan være (eller -er-, i de aller fleste tilfeller) slitsomt, vanskelig og krever mye ressurser for "barn" å forholde seg til, uansett alder. Selv om vi utvikler oss på alle måter når vi blir eldre, så er minnene fra barndommen med oss, vi bearbeider og prosessérer dem konstant. Særlig når man ikke får eller umiddelbart klarer å se noen rasjonell forklaring heller. Det kan være klassisk manipulasjon, men det er jo alltid en grunn. Oftest manglende trening i lederskap, bruker den enkleste maktmetoden for å oppnå målet fortest mulig, fordi man er utbrent og har ikke mer ressurser igjen (forelderen).

[€uropa]

Jeg er ikke uenig i at relasjoner til familie og andre mennesker er viktige. Og det er lov å oppsøke helsehjelp hvis man er syk. Men å oppleve noe vanskelig eller å anstrenge relasjonen til moren sin er ikke en sykdom. Og selv om det naturligvis er vondt og vanskelig, klarer folk som regel å takle det og kanskje finne en løsning uten å bli syk. Du, jeg, trådstarter og de fleste som titter innom tråden, deler vel på det samme helsevesenet, så det er en fordel om det kan få fordele ressursene sine på en hensiktsmessig måte.

Jeg håper trådstarter også har venner eller andre familimedlemmer hun kan støtte seg til når ting er vanskelige.

[fiskerdigg123]

Jeg er nysgjerrig på hva spesifikt denne personen har sagt til deg? Kan du gi noen eksempler? 

 

Forøvrig så synes jeg at det er fint du kom deg ut. Hverken av dere ser ut til å ha noe bruk for hverandre slik som livene deres er nå.

[fo2re]

Tenk på deg selv og hva som er best for deg framover, hverken din mor eller han kommer til å forandre seg.

Hilsen en som endte opp under taket med en omvendt alkoholiker som hadde møtt Jesus, det varte ikke så lenge...

[AnonymDiskusjon]

Jeg blir så trist av at foreldrene prioriterer egen lykke fremfor barnas følelser selv om de er ensomme og barna er voksne. Barna skal gå FØRST. En ting er du som er 22, men du har yngre søsken her som ikke kan velge om de vil ha denne personen i livet sitt eller ikke. Jeg tror det er lett for foreldre å tenke at "barna venner seg til det" eller "dette må de tåle, de bestemmer ikke hvem jeg skal være sammen med!" å så setter de dem i en situasjon de ikke kan fjerne seg fra. Det er ikke bare bare å få en ny bonusforelder... selv om mor oppfatter han som aldri så grei!

pappa dro hjem ett troll når jeg var i starten av tenåra og hun rev forholdet mellom meg å far i fillebiter.

Jeg har sverget at får jeg barn og går ifra barnefar så skal ungene mine ALLTID gå først. Samme hvor desperat jeg er etter kjæreste.

Du har gitt denne mannen en sjanse.

Jeg har intet råd å komme med. I min situasjon gikk det lukt åt skogen.

Men du har min sterkeste medfølelse. Hold sammen med søskene dine og kryss fingrene for at mora di lander smart og dumper han.

 

 

Anonymous poster hash: 8b95f...2da