Lett påvirkelig partner+svigers som er frempå

[AnonymDiskusjon]

Hei..skal prøve å fatte meg i korthet, men ønsker innspill fra andre om hva de evt har opplevd selv eller gjorde for å "løse" problemet

 

Har som sagt en partner.

Vi bor sammen og har vært ilag en god tid, vi har barn sammen og per dags dato er partner hjemme med babyen som blir 9 mnd.

 

Vi har bodd sammen noen år nå og hun er klar over hvordan jeg er. Er en typisk mann som blir ansett som rotete foran det motsatte kjønn. Dog når jeg bodde for meg selv ryddet jeg 1 gang i uken, dette holdt massevis. Nå skal det visstnok ryddes annenhver dag for at det skal se bra ut.

 

Jeg operer bare ikke sånn og kommer ikke til å gjøre det heller, jeg er den typen som tar basketak og rydder alt! Ikke bare går over feks stuebordet med en sveip og får hetta av at en pappeske står i hjørnet fra mandag til lørdag.

 

Vi er relativt unge og fruen har da ikke mange venninner som er tilgjengelig på dagtid. Blir derfor alene mye og venter på at jeg skal komme hjem. Vi har forøvrig 1 hund også som holder henne med selskap.

 

Jeg vet at damene blir slitne og gretne under denne perioden med lite søvn og lite energi. Det er fullt forståelig og jeg snakker henne som regel ut av gråten som kommer i ny og ne.

Hun elsker å holde alt inni seg til det eksploderer som mange andre damer gjør.

 

Men men ikke noe jeg får gjort noe med, det må hun jobbe med selv om å kunne åpne seg oftere og mer.

Det som heller er saken her er at hun har en mor som fra utsiden ser ut til å ha alt en vil ha i livet. Jobb som betaler ekstremt bra og krever så å si bare et par timer jobb i uka. Mange venninner som ser opp til henne og de koser seg nok veldig alle dager i uken

 

Moren virker nok for mange veldig suksessfull med livet generelt. Hun har da naturligvis blitt et forbilde for datteren sin. 

Nå har det jo blitt litt slik at jeg ser fra en annen vinkel og ser at moren er veldig frempå. Hun har ikke noe problem med å ytre sine meninger foran fremmede og liker å ha rett.

 

Hun er hyggelig og omgjengelig snill og stiller alltid opp.. Det skal sies! Men hun tror nok at hun kjenner dattera si bedre enn hva min partner kjenner seg selv.

Og det er da her problemene starter, Når feks fruen er frustrert over at jeg roter så har hun nok slippet ut litt frustrasjon ovenfor sin mor ved å klage over meg, noe som er forståelig til tider ^^

Og fruen har virkelig forandret seg etter hun har møtt meg, Før var det ute hver helg med venninner og ingen bekymringer. Nå er det flust av dem hehe ironisk nok blir det slik når man starter et samliv.

 

Nå trives hun bedre med meg og babyen en lørdagskveld, men fomo styrer mye og hun føler seg tvunget til å være med venninner osv som gjør henne enda mer sliten til tider.

Alt dette bygges jo opp og går som oftest ut over meg. Er ekstremt tålmodig og tar ikke livet så altfor seriøst så jeg børster det fint av meg og prøver heller å få henne til å føle seg bedre.

 

Men når moren kommer med utsagn som hun feks sier " du er jo ikke slik ? du kommer til å gå på veggen og da ender dere med å splittes? det er jo ikke det du vil? " Osv i disse baner. Altså svigers elsker meg, det er det ikke noe med. Men de ønsker også at datteren skal ha det bra, noe jeg får på følelsen av at de ikke tror er tilfelle.

 

Og når da min partner ser så opp til sine foreldre så blir det til at hun tenker " jo ja..jeg er jo ikke det? " også tror hun det selv.

Dette gjelder jo sikkert flere ganger enn hva jeg har fått opplyst om nå. Etter en "kollaps" i helgen.

 

For meg personlig syntes jeg det er helt idiotisk å si ting som " hvis ikke du rydder nå så orker jeg ikke mer" 

Altfor mange som gir opp over små bagateller og ikke ønsker å endre seg.

 

Samtidig som alle disse mammagruppene på facebook som er stappfulle av desperate alenemødre som trigges av at du ser på de, kommer med utsagn hele tiden om hvor jævlige menn er og vi kun er her for å tilfredsstille kvinner sine krav og levemåter. Og det gjør ikke saken lettere for en person som allerede er sliten og lett påvirkelig av andre.

 

Hun innser det selv, men jeg vet hun sliter med å si ifra til andre hvis hun er uenig. Da sier hun seg heller enig og sier det til seg selv nok ganger når hun trasker rundt alene hjemme og etterhvert tror det selv

 

Men jeg må også legge til, hvorfor skal det være slik at vi alltid skal gi etter for damene dere? For de fleste bruker nok sex som en betaling og belønningmetode som holder gutta på stell, men er helt ærlig lut lei av at damene i forholdet skal alltid få sine krav tilfredsstilt. Hva faen skal vi gutta få igjen ? 

 

Jeg kjenner det koker i toppen når vi møter et vennepar av oss og mannen sitter bare i stolen sin og er helt tom. Han har absolutt ingenting igjen i livet fordi dama styrer alt og forventer at alt skal gå etter hennes plan ( Nå vil aldri dette bli tilfellet hos oss ^^ Hun er ikke så kontrollfreak ) Men jeg statuerer en personlig observasjon der ting har gått fryktelig galt. Og værste er vell at hadde de skilt seg hadde mannen blitt sett på som drittsekken.

 

Det virker nesten som det er 1 av 1 million som ville vært av typen partner som hadde godtatt at menn trenger litt tid for oss selv vi også. Takler noen dumme investeringer eller rare kjøp. Holder ut med hobbyer osv. Og som oftest blir ikke fruene berørt av våre handlinger.  Mens vi skal sitte å ta til oss å måtte være med å shoppe i 2 timer etter en topp, eller være med på "par middager" når vi heller se en film og slappe av

 

Røffe eksempler, men dere skjønner tegninga

 

Først og fremst vil jeg bare lufte tanker her! ^^, men skulle gjerne tatt imot råd om hvordan å snu tankegangen til fruen når det kommer til å høre på sin mor og far fremfor meg som lever med henne hver dag. Det føles nesten som at de oppfatter henne som ulykkelig hvis hun klager over meg, og dermed dytter det inn i tankene hennes at hun er ulykkelig. Selv om hun selv er klar over at hun egentlig har det jævlig bra og har fått en god kjæreste. Men som sagt tidligere.. Hun blir fortalt hvordan hun har det og dermed tror det selv

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 85c55...c9b

[Kikert]

Høres ut som et prakteksempel på en person som vil ha godt av å snakke med en objektiv 3. part.

[Flaxkikkert]

Ta en pust i bakken, filosofer over følgende: Alt dette skyldes overgangen fra det enkle liv til småbarns/etableringsperioden - for dere begge, men aller mest for henne nå siden hun er hjemme. Tenk deg selv: Fødsel, amming, skriking, bleieskift....og så sitte hjemme hele dagen i tåka..da finner man mye galt med det meste.

 

Tro meg, det blir *mye* bedre når ungen blir litt større og dere begge kommer ut i normalt liv igjen. Inntil da, i deres felles prosjekt, er det én god regel som gjelder: Happy wife. Happy life. Rot litt mindre, støtt henne i ett og alt, ignorer svigermor og fokuser på deres lille familie.

 

Ps. Fyren i venneparet er nok ikke apatisk, han er nok bare i ventemodus.

Endret 5. februar 2018 av Flaxkikkert

[SeattleSlew]

Dette er nok bare en fase. Du KAN jo hjelpe litt med å rydde hvis dette er noe som plager henne. Skader ikke å møtes litt på midten. Du har ikke tapt manndommen din forde.

[toth]

Altfor mange som gir opp over små bagateller og ikke ønsker å endre seg.

 

 

 

 

Jeg operer bare ikke sånn og kommer ikke til å gjøre det heller

 

Endret 8. februar 2018 av toth

[Leo_]

Det første som slår meg er at samboeren din kanskje bør tenke mer over hvem hun utbasunerer hva til. Det er en del ting man bør holde innenfor husets fire vegger, siden det veldig ofte misoppfattes. Det som uttales er ofte mindre frustrasjoner, men som av andre blir oppfattet som problemer, og så blir det gitt råd deretter. Enn om du gikk pisse lei av å bli klagd på til andre uten at du var der for å kunne forsvare deg..? Enn om du ble så lei at du stakk? Verd å tenke over.

Ellers belyser du en ganske vanlig problematikk som antageligvis er grunnen til at stadig flere og flere menn rett og slett driter i å involvere seg forpliktende med damer, og skyr tanken på barn som pesten. Jeg er som så mange andre "fraskilt" fra et samboerskap med barn, 50%-pappa med ny samboer, rekkehus og har fått en betraktelig bedre hverdag enn for kun få år siden. Samboeren min er av typen dame som har forstått det at man trenger andre verdier enn å kun henge i hælene på hverandre. Halvparten av tiden er junior her. Dette gjør at jeg har kunnet gjenoppta hobbyer som å kjøre mc, dra på skytebanen osv, dra på byen gidder jeg ikke lenger da. Dette var ting jeg ikke fikk gjort nevneverdig av i tidligere forhold og var nok medvirkende årsak til at det skar seg. En ting er i alle fall sikkert, jeg skal aldri ALDRI tilbake til å være i et forhold som føles som en gnagende rennløkke om halsen. Livet har lært meg at man ikke er nødt til å stå i kjerringbånd, man må bare bestemme seg hvordan man vil ha det, og så ta de grep og konsekvenser som kommer. Man er sin egen lykkes smed.