Økonomisk skjevfordeling i samboerskap

[AnonymDiskusjon]

Hei

 

Jeg og kjæresten var vært samboere i litt over 1 år nå, vi har ikke barn sammen. Jeg jobber og har en fast og stabil lønn. Hun har vært av og på jobber, og er for tiden av. Hun får heller ikke penger av NAV før ut i midten av april. Dette fører til at jeg må betale alt. Fra før av skylder hun meg penger fra en reise og et tannlegebesøk, dette utgjør ca. 10 000 kr. Når blir det jo enda mer, i tillegg til at hun må til tannlegen enda en gang nå. Til sammen blir nok dette nærmere 35 000 kr når hun får penger av NAV igjen i april. Det at hun nå må til tannlegen gjør også at vi må avlyse en reise vi hadde planlagt. Men jeg kan jo ikke se på at hun har vondt. Men jeg kjenner jeg begynner å bli skikkelig lei. Selv i de periodene hun tjente penger bidro hun minimalt. Ja hun betalte halvparten av mat og husholdningsartikler, men husleia som vi da ble enige om å dele sa hun at hun ikke hadde råd til. Hun maser også fælt på meg om å overraske henne med blomster og slikt, men jeg har aldri fått noe.

 

Er det bare jeg som er kjip eller har jeg grunn til å bli lei og sur? Noen med erfaring fra liknende?

 

Anonymous poster hash: 9f1d1...6b9

[AnonymDiskusjon]

Men jeg kjenner jeg begynner å bli skikkelig lei.

en annen må du bare finne Anonymous poster hash: 34329...3ff

[Løgn]

Har det falt deg inn at du antageligvis har gått for en enkel løsning angående dame? Du har valgt ei dame som er avhengig av økonomisk støtte fra mannen. Det er sannsynligvis derfor hun er sammen med deg.

 

Dere har fremdeles ingen unger. Kanskje du bør se deg om etter ei dame av bedre kvalitet før det er for sent.

[Minus]

Kan hun ikke få sosialhjelp? Det er ikke din plikt å forsørge henne.

[AnonymDiskusjon]

Hun var dårlig likt i sin siste jobb. Hun ble derfor oppfordret av arbeidsgiver til å si opp selv fremfor å få sparken, da det ser bedre ut på CVen. Det fører til null NAV penger i 12 uker.

 

Anonymous poster hash: 9f1d1...6b9

[MegaMann2]

Hun var dårlig likt i sin siste jobb. Hun ble derfor oppfordret av arbeidsgiver til å si opp selv fremfor å få sparken, da det ser bedre ut på CVen. Det fører til null NAV penger i 12 uker.

 

Anonymous poster hash: 9f1d1...6b9

Det er vell det dummeste man kan gjøre når man ikke har penger...

 

Man kan heller faktisk ikke bli sparket bare fordi man er dårlig likt, så det "tilbudet" der skulle hun aldri takket ja til. Hvis dette ikke er alt for lenge siden så tror jeg at jeg hadde krevd å få jobben tilbake med grunnlag i at sjefen presset meg til å si opp.

[AnonymDiskusjon]

De sa til henne at prøvetiden ble forlenget med 5 uker pga. sykefravær (hun er mye syk og har generelt dårlig helse). Men at de ikke ville forlenge etter dette. Hun hadde bare et 20% vikariat frem til sommeren.

 

Anonymous poster hash: 9f1d1...6b9

[Dobbeltabbe]

Jeg var samboer i åtte år med lignende skjevfordeling. Min samboer har normal inntekt, jeg har dessverre ikke hatt det. Først tok det lang tid før jeg fikk skikkelig jobb etter å ha flyttet dit han bodde, så måtte jeg bruke mye av inntekten på å betale gjeld, så ble jeg syk og gir fire år på aap, så tok aap slutt og jeg går nå på tiltakspenger. Gjennom hele prosessen har jeg betalt halve "husleien" (renter av boliglån pluss strøm, tv, internett og andre boligutgifter) samt bidratt med langt mer enn halvparten av husholdningsbudsjettet (mat osv.) Dette selv om jeg da satt igjen med absolutt ingenting igjen til meg selv, mens han selvsagt hadde en god del igjen til bare moro etter regninger osv. var betalt. Noen måneder hadde han mer igjen til moro enn jeg i det hele tatt fikk inn. Tannlege, reiser og gaver har vært vanskelig, jeg har endt opp med å ta reiser på kredittkort fordi han ikke ville la være å dra, han ikke ville betale for meg eller dra uten meg, og jeg ikke hadde penger selv. Han har alltid fått langt flere og dyrere gaver av meg enn jeg har fått av ham.

 

Økonomisk skjevfordeling fungerer sjelden, det blir ofte en kilde til konflikt. Hos oss førte det til samlivsbrudd. Han har det helt fint, eier leiligheten vi bodde i og har pga endring i skiftgang fortsatt mer penger til overs hver mnd enn jeg får inn, mens jeg leier billig dritt, prøver å overleve på 5900 kr mnd til alle utgifter og har mistet alt håp.

[nomore]

Om hun har varig dårlig helse så er det vel relativt lite sannsynlig at jobb- og økonomisituasjonen kommer til å forbedre seg med det første?

 

Da er du nødt til å ta stilling til om dette er noe du ønsker å leve slik. Nå handler ett samboerskap om mye mer enn bare penger, så selv om det kan være skjevfordeling på inntektssiden så trenger det ikke å være skjevfordeling totalt sett.

 

Men dette må du og dere finne ut av. Å sitte der og se på økonomi isolert sett og sette samboer i "gjeld" vil garantert ikke fungere på lang sikt uansett så om du har tenkt å fortsette med det er det bare å avslutte nå med en gang og spare dere begge for mye styr.

[Kikert]

Skjevfordeling er i seg selv ikke et problem, eller bør ikke være det hvertfall. Man kan ikke regne med å finne noen som tjener akkurat det samme og har like mye til overs og kan betale halvparten av alt. Skjevforbruk er derimot dårlige greier. Har man mest penger og samboer mer eller mindre krever å få ting servert går ikke.

 

Så har vi den tingen med at den som tjener mest av prinsipp bør dele mer, frivillig. Man kan ikke klandre den andre parten som har minst/lite penger for det og hvertfall jeg ville delt uten å tenke på det så lenge det ikke var en slags forventning om at jeg skulle gjøre det.

 

I bunn og grunn handler det vel om prinsipper og tankegang. Er man sammen så deler man og det er ikke en konkurranse eller strid om pengene og "jeg skal jaggu i meg kunne bruke bla bla bla fordi jeg tjener mest". Har jeg mer så handler jeg selvfølgelig sofaen eller kjøleskapet. Forbeholdet er at jeg tar med meg tingene ved et brudd. "Jeg handlet så jeg eier", høres fælt ut kanskje, men da sitter man igjen med det man har betalt og at man bruker mest penger til felles ting i forholdet blir "nullet ut".

 

Høye forventninger og "krav" når det kommer til økonomi er dødelig for et forhold. Er den andre parten snill og gir av seg selv så er det verdt mer enn noen lusne kroner.

[zeebra]

Ærlig talt, folk er altfor opptatt av penger.

[AnonymDiskusjon]

Hvis hun er bikka 22 er det lite sansynlig at dette retter seg opp.

Du trenger noen som virkelig bidrar med å få inn penger og det får du ikke av ei som tar strøjobber og ikke vet hva hun vil bli når hun blir stor.

Jeg hadde en kjæreste som var på akkurat samme måte. Han ble sur når vi flytta ut og jeg tok med eiendelene som JEG hadde betalt for. Nå er han 30, og fortsatt på NAV.

Pengene dine som du har lånt henne får du mest sansynlig aldri igjen. Det er bare å bite i det sure eplet å glemme dem.

 

Ta støyten, flytt ut og tenk på deg selv. Tough love. Hun må bli voksen og lære økonomi.

 

Anonymous poster hash: 6b59a...bf1

[Theo343]

Jeg har aldri vært sammen med noen som har tjent like mye som meg så jeg har alltid gjort det veldig enkelt. Ting vi eier sammen betaler vi 50/50 (hus, bil) eller vi eier skjevt og betaler skjevt 70/30 etc. Alt annet av fellesutgifter, strøm, internett, tv, vann og kloakk, mat osv. betaler vi basert på en prosentandel av hva vi tjener ift. hverandre. Ofte har dette vært 60/40 eller 65/35 med tanke på antall kroner man blir sittende igjen med. Jeg betaler gaver til min side av familien og hun til hennes. Har hun trange måneder bidrar jeg litt mer til mat og regninger og omvendt.

 

Vi har videre gjort dette enkelt ved å sette opp et budsjett for et helt år hvor man hver måned betaler inn sin andel til en felles regningskonto. Denne benyttes til å betale alle utgifter i løpet av 1 år. I måneder hvor jeg har litt mer å rutte med betaler jeg inn litt ekstra og det samme gjør henne. Alltid greit for uforutsette ting. Dette har alltid fungert bra for meg fordi jeg er tilhenger av å bidra etter beste evne og ikke kreve mer enn det. 

 

Jeg har hjulpet henne ut av en knipe og hun har hjulpet meg ut av en knipe.

 

Jeg har aldri trodd på en "50/50 på alt - uansett" modell da vi alle bidrar med forskjellige verdier i et forhold. De fleste jeg har bodd sammen med har også vasket klærne mine (jeg vasker også selv), hengt de opp, brettet de til meg så jeg bare kan hente de og legge de på plass. De har ofte laget mat til meg og forholdsvis ofte bidratt mer til husarbeid enn meg og brukt mer tid og energi på barn og/eller husdyr enn meg. Ikke minst har de ofte brukt tid og energi på å gjøre hjemmet til et sted man trives å være i. Det er også en verdi man bidrar med i et forhold.

 

Men jeg har også bodd sammen med "freeriders" som ikke gjorde noe med egen situasjon og ei heller bido særlig hjemme, da ble det fort slutt. Spesielt når man merker at du begynner å bli en "minibank" for en latsabb.

Den dagen et forhold reduseres til en "økonomisk greie" er det på tide å revurdere. Bli tidlig enig om hvordan ting skal gjøres og legg det så til side.

EDIT:

Jeg har også hatt perioder med veldig svak økonomi pga. langvarige sykeperioder. Da har hun tatt hovedtyngden.

Endret 4. februar 2018 av Theo343

[SeattleSlew]

Vi har en felles regningskonto hvor vi setter inn ett visst beløp hver mnd og derifra går trekkene.

Jeg tjener totre tusen mindre i mnd enn samboeren min men det er ikke tvil om at jeg bidrar kraftig økonomisk!

Men her er det snakk om noen som i perioder har null inntekt. Ingen trenger å gå i mndvis uten jobb. Sikker på at hun ikke er glad i å sove lenge? De som VIL ha inntekt FINNER inntekt. Det handler om ikke å være kresen.

 

35 000,- er mye penger og siden du regner på det så betyr nok det at økonomien er VELDIG skjevt fordelt eller at du ikke ser for deg en lang fremtid sammen. Dersom hun sliter med å få jobb så kan jeg si deg med en gang at de pengene får du ikke igjen.

 

Nei - penger er ikke alt, men å sitte alene om alt når man kunne vært to blir tungt å bære i lengden og åpenbart for deg og siden du starta tråden.

Gi henne ett ultimatum.

[Taurean]

Hei

 

Jeg og kjæresten var vært samboere i litt over 1 år nå, vi har ikke barn sammen. Jeg jobber og har en fast og stabil lønn. Hun har vært av og på jobber, og er for tiden av. Hun får heller ikke penger av NAV før ut i midten av april. Dette fører til at jeg må betale alt. Fra før av skylder hun meg penger fra en reise og et tannlegebesøk, dette utgjør ca. 10 000 kr. Når blir det jo enda mer, i tillegg til at hun må til tannlegen enda en gang nå. Til sammen blir nok dette nærmere 35 000 kr når hun får penger av NAV igjen i april. Det at hun nå må til tannlegen gjør også at vi må avlyse en reise vi hadde planlagt. Men jeg kan jo ikke se på at hun har vondt. Men jeg kjenner jeg begynner å bli skikkelig lei. Selv i de periodene hun tjente penger bidro hun minimalt. Ja hun betalte halvparten av mat og husholdningsartikler, men husleia som vi da ble enige om å dele sa hun at hun ikke hadde råd til. Hun maser også fælt på meg om å overraske henne med blomster og slikt, men jeg har aldri fått noe.

 

Er det bare jeg som er kjip eller har jeg grunn til å bli lei og sur? Noen med erfaring fra liknende?

 

Anonymous poster hash: 9f1d1...6b9

Du er hverken kjip eller sur. Du har all rett til å reagere.

 

Du må begynne å sette grenser, ta opp dette med ho. Si at du er absolutt glad i ho, men at du forventer at begge bidrar. Det vil kreve disiplin. Dere må begge bidra med dét dere kan, til dere er på tørr grunn økonomisk. Og begge må vise vilje. Dette må du si til ho.

 

Tviler heller ikke på at ho har dårlig samvittighet, og lider kanskje også litt av depresjon. Ikke lett for ho å stå i denne situasjonen med usikkerhet. Tydelig at ho velger lettvinte løsninger fremfor å tenke langsiktig.

 

Det som spørs her er viljen til å tenke langsiktig av begge parter. Tenk 50 år frem i tid. Da er 35 000 ikke en så big deal, men bare hvis begge bidrar i fremtiden.

 

Om ho sliter veldig, og ikke kan få seg ordentlig jobb, så er det kanskje bedre om ho "går for" uføretrygd, varig trygd, så dere i hvert fall kan leve fredelig og ikke være usikker på hennes fremtid hele tiden. Også for hennes psyke. Så kan ho heller nærme seg arbeidslivet fra en stabil og trygg grunn, når dere begynner å bli mer økonomisk solide. Dette ville fjernet mye usikkerhet fra ho også, tenker jeg.

 

Foreløpig er det bare 35 000. Ikke 350 000. Så det er all håp for å fikse det her.

 

Håper det ordner seg.

[Theo343]

Det gamle ordtaket "Man kan ikke leve på luft og kjærlighet" gjelder ennå  Man må altså bidra til en stabil inntekt. Om det i verste fall betyr  å svelge stoltheten og gå på "sosialen" eller utrede muligheten for uføretrygd så er det hvertfall å ta ansvar for situasjonen.

 

Å  bare leve på deg er ikke å ta ansvar.

 

Husholdningsøkonomi burde være pensum på alle ungdomskoler i dag for det er skremmende mange som ikke har snøring på hva den virkelige verden dreier seg om og havner i "luksusfellla" med en drøss kredittkort.

 

Man sier at skolegang skal forberede deg på voksenlivet, vel da bør husholdningsøkonomi være tungtveiende.

 

EDIT:

Jeg har også tidligere i livet vært registrert hos manpower og tok ALLE oppdrag jeg fikk. Selv om det var å stå å sortere flasker på et lager.

Å forsørge seg selv bør være viktig for alle. Det eneste jeg var "kresen" på var potensielt helsefarlige jobber som dreide seg om farlig avfall osv.

 

At jeg tok alle oppdrag uten å være "kresen" gjorde også at jeg fikk flere jobber og i noen tilfeller ganske så fine jobber som handlet om å sitte på rompa ute i fint sommervær.

Endret 4. februar 2018 av Theo343

[AnonymDiskusjon]

Vi er alle opptatt av penger fordi det koster så helvetes mye å leve her i Norge

 

Du kan ikke ta en kjapp pølse og brus på veien uten at det koster nesten 100kr

var et kjapt eksempel, men generelt sett er norge dyrt for de som ligger under gjennomsnittet i inntekt

 

Hos oss feks. Så er det skjevfordeling så det griiiiiner etter

 

Jeg får inn 30k etter skatt

Hun 14k

 

50/50 på felles utgifter

80/20 på Gjeld

100 på Hyttegjeld

 

Alt ekstra som ikke er sett på som "nødvendig" for å leve, men vil fortsatt gi en person en følelse av bedre livskvalitet må jeg stå for.

 

Feks bytte ut den nedprompa sofaen som er 12 år gammel som vi kjøpte brukt når vi hadde nada med penger.

Handle noe ekstra mat som kanskje hadde smakt en gang iblant ? Nope da må det gå ut av egen lomme

 

Nå er det ikke personligheten det kommer ann på med min partner, men økonomisk stopp rett å slett

 

Jeg sliter med å forstå hvorfor kvinner skal ha dyr sminke, bruke masse penger på snus, klær eller hårprodukter. Når man fint kan leve med vanlige produkter som ikke koster allverdens

 

Mens hun sliter med å forstå hvorfor jeg har feks 3d printer, dyr pc, masse verktøy osv osv

 

Forskjellen ligger vell som oftest i at. Jeg har penger til det, mens hun egentlig ikke har det

føler det veldig mange par som lever slikt. Mannen tjener mer og blir satt på spissen ved enhvert "dumme" kjøp, mens dama skal få handle fritt av sine egne varer og har rett til å syte når man har 0 igjen av slutten av mnd

Blitt en veldig " Kvinnen skal tilfredsstilles uansett holdning iløpet av en generasjon"

 

Heldigvis for meg så forstår min partner at når jeg sier nei så betyr det nei ^^ Så er ikke så ille sånn sett, men føler mer synd på evt partnere som blir satt i bås og føler seg låst fordi de ikke vil sitte igjen med mye dersom man går fra hverandre. Som feks i mitt tilfelle, jeg går stadig å tenker på om hun føler seg fanget og om det evt vil lede til en splitt. 

Anonymous poster hash: ee793...6b0

[BuffyAnneSummers]

Man kjøper ikke billig sminke fordi den brukes opp fortere og er av mye dårligere kvalitet, H&M sine eyelinere gir deg en svart strek under øyet, men kvaliteten på den er så dårlig at du ender opp med å fikse på den hele kvelden istedenfor å kose deg og bruker sinnsykt mye mer av produktet, samt at den smuldrer så nå sitter du ikke bare med en eyeliner som du må freshe opp hver eneste halvtime men jævelen smuldrer opp i øyet ditt som mest sannsynlig vil irritere øyet ditt og du gnir det utover så du må fikse på det IGJEN og kaste bort enda mer produkt. 

Spar deg lidelsen og all stresset og kjøp heller ordentlig eyeliner. Det er som med alt annet, du får ofte hva du betaler for. 

Edit: Sminke er også ferskvare og burde helst byttes ut hver 3 måned av hygieniske årsaker (spesielt øyesminke som eyeliner og mascara). 

Hvorfor ikke gå uten sminke sier du? Fordi livet er lettere hvis man har det ok med seg selv, og ingen kan fornekte at media og samfunnet generelt er med på å opprettholde denne fikse ideen om hvordan en kvinne skal se ut.

Endret 5. februar 2018 av BuffyAnneSummers

[Theo343]

 

Vi er alle opptatt av penger fordi det koster så helvetes mye å leve her i Norge

 

Du kan ikke ta en kjapp pølse og brus på veien uten at det koster nesten 100kr

var et kjapt eksempel, men generelt sett er norge dyrt for de som ligger under gjennomsnittet i inntekt

 

Hos oss feks. Så er det skjevfordeling så det griiiiiner etter

 

Jeg får inn 30k etter skatt

Hun 14k

 

50/50 på felles utgifter

80/20 på Gjeld

100 på Hyttegjeld

 

Alt ekstra som ikke er sett på som "nødvendig" for å leve, men vil fortsatt gi en person en følelse av bedre livskvalitet må jeg stå for.

 

Feks bytte ut den nedprompa sofaen som er 12 år gammel som vi kjøpte brukt når vi hadde nada med penger.

Handle noe ekstra mat som kanskje hadde smakt en gang iblant ? Nope da må det gå ut av egen lomme

 

Nå er det ikke personligheten det kommer ann på med min partner, men økonomisk stopp rett å slett

 

Jeg sliter med å forstå hvorfor kvinner skal ha dyr sminke, bruke masse penger på snus, klær eller hårprodukter. Når man fint kan leve med vanlige produkter som ikke koster allverdens

 

Mens hun sliter med å forstå hvorfor jeg har feks 3d printer, dyr pc, masse verktøy osv osv

 

Forskjellen ligger vell som oftest i at. Jeg har penger til det, mens hun egentlig ikke har det

føler det veldig mange par som lever slikt. Mannen tjener mer og blir satt på spissen ved enhvert "dumme" kjøp, mens dama skal få handle fritt av sine egne varer og har rett til å syte når man har 0 igjen av slutten av mnd

Blitt en veldig " Kvinnen skal tilfredsstilles uansett holdning iløpet av en generasjon"

 

Heldigvis for meg så forstår min partner at når jeg sier nei så betyr det nei ^^ Så er ikke så ille sånn sett, men føler mer synd på evt partnere som blir satt i bås og føler seg låst fordi de ikke vil sitte igjen med mye dersom man går fra hverandre. Som feks i mitt tilfelle, jeg går stadig å tenker på om hun føler seg fanget og om det evt vil lede til en splitt. 

 

Anonymous poster hash: ee793...6b0

 

 

Veldig godt innlegg og måtte le litt av gjenkjennelse. Helt enig med deg her.

 

"Luksusfellen" har også blitt et reellt samfunnsproblem med hvordan man ser ut og overfladisk luksus teller mer enn andre ting i dag. Ergo derfor dyr sminke, dyre frisørtimer, dyre manikyr og pedikyr timer, dyre klær og sko, dyre hudbehandlinger, dyre aromaterapi timer fordi det er så stress å rekke alle timene og løpe i butkken hver gang man kan spare noen kroner på rådyre klær og sko etc. Det handler ikke alltid om å kjøpe kvalitet men å følge motepresset. Ecco og Mephisto er kvalitet men det er ikke alltid på mote, eller "fint nok". Noen forveksler også kvalitet med "tidens populære merkevare".

 

 

I tillegg er det viktig å dra på tur til New York fordi mange andre man kjenner har gjort det "på facebook". Det er også kvinner som lar seg presse av hva naboen eller venner gjør "Se så flott det ble hos dem, det må vi gjøre også. Vi kan jo ikke være noe dårligere". Mange skilsmisser pga. konstant oppussingspress fra partnere som ikke kan bidra like mye økonomisk men "skal ha, skal ha". Man handler og lever over evne slik at alle andre utgifter faller mye på den som tjener mest. Kvinner som stiller seg uforstående til hvorfor de skal være med å betale skilleveggen eller hekken osv., "Det har jo ikke jeg råd til".

 

 

 

Jeg har heldigvis funnet meg en kvinne i livet som forstår denne galskapen og ikke deltar i 95% av den. Men jeg måtte likevel stå for ny sofa i fjor selv om hun helt klart også bruker den mest. Vi er såpass voksne at vi har 2 tv-er hvor den andre er i min "mancave" (før i tiden kalt snikkarboden) da vi synes tid hver for seg innimellom også i hverdagen er sunt. Samt at hun og dattern ofte ser på programmer om kvelden som jeg ikke orker å se på . Men tilbake til sofaen, hun betalte en tiendel fordi hun mente tilbudet hun fant gjorde at hun burde betale mindre. Men jeg fikk selvsagt ikke velge sofaen vi skulle kjøpe *ler*. Jeg fant 2 stk jeg likte og hun 2 stk hun likte, vi endte opp med å velge mellom de 2 hun likte. Må også sies at jeg fokuserte mest på komfort og kvalitet/holdbarhet mens hun siktet mer mot det estetiske og stilen. Den krangelen droppet jeg (romjulen). Dvs. det hun endte opp med å betale var at hun ville ha noe ekstrautstyr til den som jeg mente ikke var nødvendig, det kostet 2000,- og det betalte hun.

 

Men det la jeg i potten "jeg bidrar litt ekstra fordi jeg tjener litt ekstra". Vi bytter ikke sofa hvert år. Men neste gang er det kjøleskap, oppvaskmaskin, tørketrommel, komfyr, vaskemaskin som må byttes og jeg vet hvordan den diskusjonen blir da også. "Vi kan jo ikke leve uten kjøleskap og jeg har ikke råd til å stå for det" .

 

Jeg har et par kamerater som skilte seg og flyttet for seg selv for et par år siden og de sier de aldri har hatt så god råd som nå *ler*

Endret 5. februar 2018 av Theo343

[Taurean]

Theo343: Godt poeng der, angående det med at husøkonomi bør inn som fag i skolen. Men jeg mener at det hjelper ikke *bare* å lære om privatøkonomi, fordi det hjelper ikke enn hvor godt man snur og kniper på krona, hvis man ikke forstår hvordan global/verdensøkonomi fungérer. Hvis man snuser rundt på bakken etter mynter, så er man altså prisgitt at andre mister dem for å overleve.

 

Vi må også lære hvordan penger fungérer. Hvordan banker utsteder penger, hvorfor de gjør det, hvordan regjeringen styrer pengeflyt, hvordan jobber henger sammen, hele næringslivet forøvrig.

 

Hvordan skal folk kunne forventes å ha en stabil og trygg livssituasjon, når vi ikke engang lærer å se 2 år inn i fremtiden? Vi lærer ikke å posisjonére oss for en fremtidig åpning i markedet. Vi lærer ingenting om markedsføring overhodet.

 

Dette mener jeg er den største grunnen til at folk sliter. Og regjeringen bruker dette som tvang- og maktmiddel for holde befolknigen i sjakk.

 

Mange mener at økonomisk desperasjon er den største motivasjonsfaktoren hos mennesket. Jeg mener at å jobbe ut fra et økonomisk solid og trygg grunn, er den beste motivasjonsfaktoren. Da er man ikke redd for å havne på bar bakke, og kan jobbe fritt. Man jobber da ut fra et solidarisk og positivt grunnlag, et ønske om å bidra, en vilje til å mestre. Dét gjelder sikkert mange sånn som det er i dag også, og det er sikker mange som *har* trygge jobber. Men jeg vil påstå at det er nok mange som lever med en ikke helt gjennomtenkt plan, en falsk forhåpning om at alt kommer til å ordne seg bare de møter opp på jobb. Så, når de mister jobben, så blir de deprimerte og lurer på hva som egentlig skjedde. Dette tror jeg det er mange som opplever.

 

Og dét er faktisk stat og regjerings skyld! Mange skjebner som går tapt. Så møter man sosial stigmatiséring ved uføretrygd, man er bare "lat og udugelig", når faktum er at siden vi ikke lærer å posisjonere oss i arbeidsmarkedet, så blir alt veldig tilfeldig. Hvis sjefen for bedriften har en sønn som skal ha jobb om 5 år, så kan du bare begynne å speide etter en ny jobb allerede i dag. Så kynisk er verden, i hvert fall folk flest.

 

Slike holdninger ville blitt endret hvis vi fikk inn borgerlønn, og fikk inn psykologi og økonomi (all slags økonomi), i skolen. Da ville vi tenkt mer solidarisk. Fritt marked er en sterk kraft, og den kan bringe mye bra med seg, men det er mange negative effekter hvis det går galt ut. Man glemmer sjelen på veien, alt skal drives rovdrift på til enhver pris. Og jeg mener det er ikke bærekraftig for hele menneskeheten. Se hvor jordkloden er på vei, søppel og forurensning overalt, 30% av folket på trygd og sykepenger. Dette ville endret seg om vi tenkte litt annerledes og fikk inn bare litt lærdom om slike ting i skolen, i stedet for å sitte i 10 år og pugge diktanalyse, norske diktere, avansért brøk og algebra. Bare 10% kunne hatt en stor effekt.