Kjæresten var utro og jeg kommer ikke over det

[znusmumrukken]

Har selv opplevd utroskap, og det var jævlig. Jeg vet ikke om jeg kan komme med noen gode råd.

 

Var du tydelig på at den manglende seksuelle lysten din ikke hadde med ham å gjøre? Kan han ha følt seg avvist? Det er ikke din feil at han valgte å være utro mot deg, uansett hvordan man vrir og vender på det.

 

Tror du må ta ett valg på om dette er noe du kan leve med i lengden, og om du tror det er en sjanse for at han kan bygge opp en tillit hos deg igjen.. Min tanke er at folk kan gjøre ganske store feil og likevel forandre seg. Men dette er noe du må føle på selv.

[AnonymDiskusjon]

Har selv opplevd utroskap, og det var jævlig. Jeg vet ikke om jeg kan komme med noen gode råd.

 

Var du tydelig på at den manglende seksuelle lysten din ikke hadde med ham å gjøre? Kan han ha følt seg avvist? Det er ikke din feil at han valgte å være utro mot deg, uansett hvordan man vrir og vender på det.

 

Tror du må ta ett valg på om dette er noe du kan leve med i lengden, og om du tror det er en sjanse for at han kan bygge opp en tillit hos deg igjen.. Min tanke er at folk kan gjøre ganske store feil og likevel forandre seg. Men dette er noe du må føle på selv.

Jeg har bestemt meg for å prøve videre og se hvordan det går. Siden han var utro har han heller ikke endret passordet på mobilen sin, med andre ord har jeg full tilgang og han lar ofte mobilen ligge igjen på stua når jeg er der visst han for eksempel bare skal på butikken. Jeg har sjekka flere ganger siden jeg fant ut dette med hun jenta, og så langt ingenting mistenksomt... Vi har også snakket mye om det, veldig ofte, og vi begge ønsker å være sammen og at ting skal fungere. Så jeg ser egentlig på dette som den største utfordringen i forholdet så langt, og takler vi det så skal det nok gå fint. Jeg sliter fortsatt med å stole på han selvfølgelig, og det kommer jeg nok til å alltid gjøre, men jeg har mer ro i sjelen når jeg vet jeg kan sjekke mobilen hans når jeg vil og at det blir vanskelig for han å skjule noe for meg. 

 

Han kan nok ha følt seg avvist ja. Så jeg ser jo litt på hva som kan ha forårsaket at han "tydde til noen andre", og gå litt i meg selv uten å skylde for mye på meg selv også. Nå har vi hatt det ganske bra en god stund, så det går fremover.  

 

Anonymous poster hash: a17ff...49a

[AnonymDiskusjon]

 

Forklaringen er at vi har hatt lite sex (1 gang på 14 dager kanskje) i en lengre periode. Grunnen til dette er mitt dårlige selvbilde og lave sexlyst. Jeg tar selvkritikk for dette, og det er absolutt min egen feil at han har vært utro, men jeg kommer ikke over det. Jeg orker snart ikke mer. Jeg blir kvalm bare han tar på meg, og jeg er bombesikker på at han fortsatt snakker med andre jenter og sender nakenbilder og gud vite hva, men at han bare holder det skjult. Jeg sliter psykisk med depresjon og alt mulig svada i tillegg, så dette gjør bare vondt verre.

Det høres ikke ut som du tar særlig mye selvkritikk for hva du selv anser som bakgrunnen for saken, men velger heller å beskrive deg selv som et offer og fokuserer stort sett utelukkende på ham som kjernen i problemet. Hva er vitsen med å erkjenne at du selv er årsak i hendelsen dersom du ikke tar det til etterretning? Du lurer deg selv... Og du har ikke virkelig tatt inn over deg at du selv er problemet her.

 

Jeg synes heller ikke dette høres ut som et "utroskap", særlig tatt i betraktning at du selv forklarer hvor lite sex dere har. Jeg hadde ikke blitt overrasket om han hadde valgt å gjøre noe mer radikalt enn å ty til Snapchat... Jeg ser at du føler deg sviktet av ham, men et utroskap omfatter for alle praktiske formål, mer enn å bare prate med ei dame han aldri engang har møtt... Du kan jo si at han må bruke cyberkondomer neste gang han chatter med henne.

 

Du har allerede skjøvet ham bort fra deg, og du skyver ham ytterlgiere fra deg når du "blir kvalm" av at han tar på deg. Du trives åpenbart ikke i forholdet, og bør følgelig avslutte det. Det er ikke ham, det er deg.

 

Var jeg ham ville jeg igrunn dumpa deg for lenge siden. Både på grunn av den fraværende sexen og på grunn av dine psykiske problemer. Og han tenker antageligvis samme tanken. Derfor bør du dumpe ham først. Om han dumper deg vil depresjonen din bli verre.

 

Oi... Jeg håper du en dag finner kjærligheten (aner et snev av bitterhet i skrivestilen din), at du får det godt med deg selv og bukt med dine problemer. Eneste jeg klarer å lese av det du skriver er at du har det ikke bra. Men vær så snill, ikke la det gå utover andre! Det kan godt hende du føler deg bedre og at du ser på deg selv som et reflektert individ, men ikke la deg lure. Husk terapi, det er godt for deg. Og i stedet for å reflektere over mine problemer kan du heller reflektere over din egen livssituasjon, som ikke virker så bra. Å leke ridder funker ikke når man har for mye i sitt eget liv å ta tak i, og det skjønner du kanskje selv... 

 

Bare fordi du er alene med dine psykiske problemer betyr det ikke at andre burde være det. Mennesker med know it all holdning som du har er jeg ikke så fan av, så da går ordene inn det ene øret og ut det andre. Jeg kan føle skyld som følge av det som har skjedd, men det er ikke på grunn av det du skriver og mener, men min egen oppfatning av meg selv, kjæresten og forholdet mitt. Bruk energi på deg selv og ikke ting der du ikke har så mye å komme med annet enn skjult svada om hvor jævlig du selv har det. Cyberklem! 

 

Anonymous poster hash: a17ff...49a

[BuffyAnneSummers]

Husk at du aldri kan stole på han. Lykke til, du er sterkere enn meg, hadde ikke giddet å leve med noen som jeg aldri kan stole på. Høres utrolig slitsomt ut. 

[Løgn]

Og i stedet for å reflektere over mine problemer kan du heller reflektere over din egen livssituasjon, som ikke virker så bra.

Husk at det faktisk er du som lufter problemene dine på et forum for å få råd her. Ikke jeg. At jeg viser en interesse for dine problemer, og gir deg mitt synspunkt er nøyaktig hva du etterspør med denne tråden. "Dessverre" får du ikke bare de svarene du vil ha. Men det er nettopp dette som gir deg nye perspektiv på situasjonen. Dersom du allerede satt på alle svarene, ville du ikke opprettet tråden.

 

Du står selvfølgelig fritt til å ignorere det jeg skriver. Men du bør lese gjennom én gang til. Prøv å lese hva som står der fremfor å bare beskytte deg mot kritikken. Les spesielt siste avsnitt. Det er flere enn meg som råder deg til å avslutte forholdet. Og tatt depresjonen din i betraktning antar jeg at du vil stå sterkere dersom du er den som dumper, fremfor å bli dumpet.

 

Å leke ridder funker ikke når man har for mye i sitt eget liv å ta tak i, og det skjønner du kanskje selv...

Du har fullstendig feiltolket min rolle.

 

Bare fordi du er alene med dine psykiske problemer betyr det ikke at andre burde være det.

Men det motsatte betyr antageligvis at forholdet du bruker som medisin mot din egen psyke vil møte på utfordringer som normale, friske forhold med friske mennesker ikke har i like stor grad. For å si det slik: Dersom han visste at du var depremert og ikke ville ha sex da han møtte deg, så hadde dere ikke blitt sammen. Så hvorfor forventer du at han skal oppføre seg som om dette forholdet er det eneste han noen gang hadde lyst på? Han sitter i dritten fordi ha føler seg forpliktet til deg.

 

Tenker du i det hele tatt på hans situasjon i dette, eller er du mest opptatt av deg selv?

 

Jeg anbefaler deg å avslutte forholdet. Og gitt at dine psykiske problemer, inkludert den manglende sexlysten vedvarer, anbefaler jeg deg å ikke hoppe inn i et nytt forhold før du har kommet deg til hektene igjen. Hvis ikke har du bare det samme problemet gående igjen.