Føler meg mentalt elendig...

[MrCusNT]

Hei. I mange år har jeg følt at jeg ikke tenker rikig. Jer blir fort sint, blir ofte lei meg for ingen grunn og bekymrer meg mye. Jeg bekymrer meg om det meste som gjør meg ukomfortabel, til det punktet at jeg gruer meg til å jobbe.

 

Jeg unngår ubehageligheter så mye jeg kan og kan bli sett på som sosialt utstøtt. Jeg har få venner, og føler meg veldig knyttet til dem for jeg føler at dem er de eneste som gjør meg komfortabel og glad. Med andre vekkes bare vonde tanker og ubekvemmhet så jeg foretrekker alltid å være alene og blir fort sur når det er noe jeg ikke vil.

 

Jeg går alltid rundt å gruer meg over de minste ting.

 

Jeg er alt for sjenert til å snakke med psykolog for jeg blir flau hvis han får vite hva jeg tenker på. Jeg har gått til lege for moren min tror jeg har ADD. Jeg tror ikke det, men fastlegen er veldig usikker så han har kontaktet flere leger som har ekspertise om det. Har ennå ikke hørt fra noen.

 

Jeg føler meg til og med ofte så ukomfortabel at jeg vil gjøre slutt på livet. Jeg tør ennå ikke å gjøre det...

 

Jeg føler ofte at mange ting jeg sier til foreldrene mine ikke blir hørt. Det er vel fordi de ikke forstår hva jeg sliter med og hvordan det tærer ned på meg. Jeg hadde ingen anelse hvor sårbar du kan bli hvis du føler deg mentalt ustabil.

 

Jeg personlig har søkt opp på flere lidelser som kommer nær symptomene jeg føler. Så langt er det jeg sammenligner mest med er bipolar.

 

Jeg vet dette innlegget er litt rotete, men vet noen hva jeg skal gjøre? Føler at jeg har kommet meg til et stopp nå og vet ikke hva jeg skal gjøre for å leve normalt uten skadelige tanker. Jeg vil absolutt ikke ta selvmord, men det er nesten som at hjernen vil det...

[AnonymDiskusjon]

Vil oppfordre deg til å snakke med en psykolog heller enn foreldrene dine når de ikke hører på deg og heller bare diagnostiserer deg i vilden sky. 

 

Disse tingene er jobben til en psykolog og de er langt flinkere til sånne ting enn leger. 

 

Ellers vil jeg oppfordre deg til å lese om angst. 

Anonymous poster hash: 51b57...fc4

[K N]

Støtter vedkommende over her.

 

Det å ha en profesjonell person (psykolog) som ikke dømmer deg til å komme til bunns i problemet kan hjelpe deg godt på vei, og endre tankemønsteret ditt. I tillegg kan man eventuelt få stilt en diagnose, og jobbe med det som er problemet.

 

Har du angst e.l, så kan man jobbe med dette. Og etter noen timer med en psykolog så kan h*n fortelle deg om riktig fremgangsmåte for å begrense dette. 

[Cipher Panda]

En fagperson vil hjelpe deg å ta tak, ikke vær redd for å ta en prat med psykologen. De er der for å gi bistand.

 

Hvis du ønsker endring i livet, må du ta steget gjennom den døren.

[Taurean]

Hei. I mange år har jeg følt at jeg ikke tenker rikig. Jer blir fort sint, blir ofte lei meg for ingen grunn og bekymrer meg mye. Jeg bekymrer meg om det meste som gjør meg ukomfortabel, til det punktet at jeg gruer meg til å jobbe.

 

Jeg unngår ubehageligheter så mye jeg kan og kan bli sett på som sosialt utstøtt. Jeg har få venner, og føler meg veldig knyttet til dem for jeg føler at dem er de eneste som gjør meg komfortabel og glad. Med andre vekkes bare vonde tanker og ubekvemmhet så jeg foretrekker alltid å være alene og blir fort sur når det er noe jeg ikke vil.

 

Jeg går alltid rundt å gruer meg over de minste ting.

 

Jeg er alt for sjenert til å snakke med psykolog for jeg blir flau hvis han får vite hva jeg tenker på. Jeg har gått til lege for moren min tror jeg har ADD. Jeg tror ikke det, men fastlegen er veldig usikker så han har kontaktet flere leger som har ekspertise om det. Har ennå ikke hørt fra noen.

 

Jeg føler meg til og med ofte så ukomfortabel at jeg vil gjøre slutt på livet. Jeg tør ennå ikke å gjøre det...

 

Jeg føler ofte at mange ting jeg sier til foreldrene mine ikke blir hørt. Det er vel fordi de ikke forstår hva jeg sliter med og hvordan det tærer ned på meg. Jeg hadde ingen anelse hvor sårbar du kan bli hvis du føler deg mentalt ustabil.

 

Jeg personlig har søkt opp på flere lidelser som kommer nær symptomene jeg føler. Så langt er det jeg sammenligner mest med er bipolar.

 

Jeg vet dette innlegget er litt rotete, men vet noen hva jeg skal gjøre? Føler at jeg har kommet meg til et stopp nå og vet ikke hva jeg skal gjøre for å leve normalt uten skadelige tanker. Jeg vil absolutt ikke ta selvmord, men det er nesten som at hjernen vil det...

Har du noen klar plan for livet ditt? Hva "makes you tick"? Hva er dine hovedmotivasjoner her i livet? Når man får kartlagt slike ting, så blir det lettere å finne ting man kan glede seg til og som gir en livsretning. Føler du at du er din beste utgave av deg selv? Tar du vare på deg selv, eller har du selvdestruktive vaner? Hva er i så fall årsaken på disse, manglende mål eller tidligere negative opplevelser?

 

Kanskje du savner noe mer intellektuelt? Psykologer er ikke bare der for å sette en merkelapp med diagnose på deg. De kan også brukes til personlig utvikling, de har mange idéer og inspirasjon til selvutvikling! Så som bøker og forslag til aktiviteter.

 

Men utover dette blir det vanskelig for oss å kartlegge ditt liv. Selv psykologer kan ikke trylle. For at de skal kunne hjelpe deg, eller i ditt tilfelle bekrefte dine tanker om at det er noe feil med deg, må du fortelle om livet ditt, om dine psykososiale forhold fra så langt tilbake du husker. Det virker jo som at du har litt evner til det her selv, du skriver ganske strukturert, åpent og ærlig. Kanskje du skulle ta deg tiden til å skrive ned hele livet ditt på notisblokk eller i en bok, og få ned hovedmotivasjoner og mål i livet? Starte den personlige utviklingsprosessen. Det må ikke alltid en psykolog til, denne prosessen starter innenfra.

 

Men kanskje så, etter at du har bygd litt ekstra selvtillit og blitt enda tryggere på hva som trigger denne usikkerheten, når du er -klar- for å ta imot hjelp, så kan du kanskje ta en prat med fastlegen og be om henvisning til psykolog? Du skriver du jobber, så da finnes det en del tiltak som gir egenandél til disse timene, og raskere innkallingstid. Det finnes muligheter.

 

Det at du føler at foreldrene dine ikke helt tar deg seriøst, ser jeg på som ganske alvorlig. Du må lære deg å verne om deg selv, ikke utgi deg for mye til mennesker som ikke tar deg seriøst. Det er trist, men det er bare sånn det er - selv de vi skal ha mest tillit til kan noen ganger ha forskjellige egenskaper og energi, og det kan bli kræsj i kommunikasjonen. Da må man rett og slett ta det steget og finne andre tillitspersoner i livet hvor disse tingene stemmer bedre overens med ens egen personlighet og energi. De man "klikker" bedre med.

 

Altså, dine foreldre kan også ha ting de sliter med. Men de burde jo alltid ta sånne ting på alvor.

 

Dét at du blir flau hvis du føler at en psykolog får vite hva du tenker på, er noe du helt bringer på deg selv. Psykologer har taushetsplikt, og det er vel så godt som garantért at du ikke har noen mer crazy tanker enn stort sett alle andre der ute. Vi er alle forskjellige, noen har mer åpne sinn enn andre. Psykologer er trent til å kartlegge din personlighet. De vil aldri dømme. Hvis du opplever at en psykolog dømmer deg for raskt, så bør du vurdére å distansére deg og finne en annen. De er som skrevet bare mennesker, det -kan- hende man er uheldig og havner borti en med feil energi/kjemi. Men det er vel heller unntaket enn regelen, tenker jeg da. Så det kan være en fordél å åpne seg litt og litt, se an deres reaksjon. Hvis du får gehør, så kan du åpne deg mer og mer.

 

Dette finner du ut av!