Flere som synes at klaging er turn-off?

[m20k]

Min erfaring med jenter er at de fleste på tidlig stadie begynner å klage på ting. Enten klager de på at de ikke er gode nok, at de er ensomme, at ingen setter pris på dem, at de sliter med depresjoner, og lista er lang.

 

Er jeg fæl som mister interessen for ei jente så fort de starter å snakke om problemer? Jeg er sikker på at de fleste sliter med et eller annet, men jeg liker å holde ting for meg selv i stede for å klage om det til de jentene jeg driver med.

 

Jeg er utrolig dårlig til å hjelpe jenter som sliter, og vil heller at de skal oppsøke en psykolog hvis de sliter med mye.

[Johannes Entenmann]

Kommer vel ann på hvor mye klaging det blir, hvis det blir hele tiden hele dagen kan det jo bli for mye. Når det er sagt er det langt i fra alle som sliter med depresjon og den slags. De fleste sliter med noe men i forskjellig grader. Klager man over alt og alle så blir man fort lei.

[Theo343]

Folk som klager mye er energityver, styr unna.

[Kalevala]

Ja, folk som klager mye er bare slitsomt.  Jeg synes sytende menn er usjarmerende. 

 

Det betyr ikke at jeg skygger unna når partneren min gjennom mange år får problemer av fysisk eller mental art. Han er ikke en klager, og vi håndterer utfordringene sammen. 

[MellomAlt]

Nå skal jeg klage på klagerne. 

 

Jeg tror det er et typisk norsk fenomen. Jeg har reist mye, og det er nordmenn som er mest kritiske til seg selv og andre - og som klager mest av alle land jeg har vært i. Bare syt og mas om små ting som egentlig ikke betyr en dritt. ^^

 

Ironisk at jeg klager på det. Er det ikke? 

[Reg2000]

Jeg har også inntrykk av at Nordmenn elsker å klage på alt mulig, og det er slett ikke bare jentene som klager. Lurer litt på om vi er blitt for bortskjemte.

[AnonymDiskusjon]

Syns det er langt mer avtennende med folk som har lav empati, bare liker andre når de er glad og sender folk i armene på "profesjonelle" når de har det dårlig og trenger andre mest. Faktisk syns jeg sånne folk bør holde seg for seg selv fordi de er uegnet til parforhold. 

Anonymous poster hash: 5d35e...336

[Leo_]

Jeg har brukt ALT for mye tid på damer som bitcher og syter. Jeg kom til det stadiet at jeg heller ville være uten dem som venner og HELT KLART ville være singel foran å være i et forhold med syt og klag AS. Den typen kan noen andre få slite med, da vil jeg mye heller være i fred. Det er forøvrig et inntrykk jeg har - at flere og flere karer velger å være single og leve livet, foran å sette seg ned med kjærring, unger og stasjonsvogn. Selv har jeg begge deler, annenhver uke og er godt fornøyd med det, men har sterilisert meg så det absolutt ikke blir flere barn.

[xDominiel]

Det spørs hva slags klaging det er. Er det konstant klaging over en filleting som ikke burde være et problem eller bare "syting" liksom, så er jeg ikke noe glad i det. Ellers har jeg sympati. Er mindre glad i forventninga mange har at også disse som virkelig har noe å slite med skal late som ingenting og glise falskt.

 

 

 

Syns det er langt mer avtennende med folk som har lav empati, bare liker andre når de er glad og sender folk i armene på "profesjonelle" når de har det dårlig og trenger andre mest.

 

 

+1.

[Cipher Panda]

Folk som klager mye er energityver, styr unna.

Vampyrer, jepp.

 

"Verden og alle er imot meg." No, thank you.

[Johannes Entenmann]

Viktig og skille mellom klaging hver dag og en person som faktisk sliter. Det er to vidt forskjellige ting. Dette med depresjon og andre mentale utfordring er en ting veldig mange aldri skjønner seg på.

Endret 14. januar 2018 av Johannes Entenmann

[AnonymDiskusjon]

Viktig og skille mellom klaging hver dag og en person som faktisk sliter. Det er to vidt forskjellige ting. Dette med depresjon og andre mentale utfordring er en ting veldig mange aldri skjønner seg på.

Enig. Tingene som beskrives i hovedinnlegget er definitivt ting som vitner om sårbare personer og ikke klaging. Klaging er noe annet en ensomhet, lav selvtillit og depresjon. Klaging er: "Hvordan kunne du glemme hvitost når det står på lappen?" "Hvorfor har du ikke vasket kjøkkenet enda når du vet vi får gjester om 6 timer" "Hvorfor får jeg aldri kaffi på sengen etter at du har vært på nattevakt, du er jo våken allikevel?" Men å forvente at kjæresten er der når man har det dårlig er et rimelig krav som burde være en selvfølge. 

 

Anonymous poster hash: 5d35e...336

[M98kF1]

[...]Jeg er utrolig dårlig til å hjelpe jenter som sliter, og vil heller at de skal oppsøke en psykolog hvis de sliter med mye.

Da er det så enkelt som at veldig mange sliter med mye rart, og statistikken viser at jenter sliter oftere (hvertfall på utsiden). Om du vil ha med folk å gjøre er dette «en del av pakka», hvor picky du vil være på de du omgås kan du bare finne ut selv, men «oppsøke psykolog» gjør ikke at du (om du omgås folk) vil «slippe unna». 10/10 damene finnes ikke, og alle vil ende opp døde, så du kan ikke velge «ingen problemer» (men til en viss grad kan du kanskje velge hva slags problemer du vil omgås)

[BuffyAnneSummers]

 

Folk som klager mye er energityver, styr unna.

Vampyrer, jepp.

 

"Verden og alle er imot meg." No, thank you.

 

De kalles emosjonelle vampyrer. Du blir sliten bare av å snakke med dem. 

 

Edit: Virker forresten ikke som om det er det TS snakker om. Det er en klar forskjell mellom noen som virkelig sliter og som trenger noen og noen som bare alltid skal ta, ta og ta enda mer fra deg.

Endret 15. januar 2018 av BuffyAnneSummers

[AnonymDiskusjon]

 Jeg er sikker på at de fleste sliter med et eller annet, men jeg liker å holde ting for meg selv i stede for å klage om det til de jentene jeg driver med.

 

Jeg er utrolig dårlig til å hjelpe jenter som sliter, og vil heller at de skal oppsøke en psykolog hvis de sliter med mye.

 

Jeg har vokst opp med foreldre som var slik som dette og har i senere tid slitt med å snakke om følelser. Jeg fant meg også en kjæreste som var slik i senere tid.

 

Mennesker er forskjellige. For min personliuge del er dette utrolig kjedelig og passer ikke med den jeg vil være i det store og hele. 

 

De fleste av oss liker ikke "klaging" i ordets rette forstand. Men jeg er usikker på om du egentlig legger ordet på riktig plass, det blir nesten litt som at du blir klageren her mtp. at ingen skal snakke om problemer, man må oppsøke psykolog, du sliter med å snakke om følekser og ting man sliter med og sliter med å hjelpe. 

 

 

 

Anonymous poster hash: ed4e6...ac8

[AnonymDiskusjon]

 

 

Folk som klager mye er energityver, styr unna.

Vampyrer, jepp.

 

"Verden og alle er imot meg." No, thank you.

 

De kalles emosjonelle vampyrer. Du blir sliten bare av å snakke med dem. 

 

Edit: Virker forresten ikke som om det er det TS snakker om. Det er en klar forskjell mellom noen som virkelig sliter og som trenger noen og noen som bare alltid skal ta, ta og ta enda mer fra deg.

 

 

Ja. 

 

Men det er ofte sånn det kan ende opp med å bli hvis man ikke skal tenke over problemstillinger, man tar forhastede beslutninger og mennesker som sliter og trenger hjelp blir plutselig til energivampyrer osv.

 

Anonymous poster hash: ed4e6...ac8

[Kikert]

Klaging kan lette på trykket og være undeholdende. Litt klaging kan gjøre en dårlig dag til en bra dag. Klaging trenger ikke være negativt.

[AnonymDiskusjon]

Klaging kan være plagsomt hvis det blir uten grunn men at man vil ikke ha noe med en person som åpenbart sliter blir mer og mer normalt i dagens samfunn desverre. Har erfaring med den slags fra tidligere at folk bare forsvinner så fort noen sliter.

 

Anonymous poster hash: 04012...aa8

[AnonymDiskusjon]

Ok, mulig dette blir generaliserende og slikt, men her er min erfaring...

 

Mennesker som ikke liker å snakke om følelser pleier å ende opp med å være de største energivampyrene fordi de rett og slett sliter med å finne gode måter å uttrykke seg på. Metodene som brukes er enten 

 

1. Å innta en passiv rolle til menneskene rundt seg. De orker ikke å engasjere seg i deg som person eller sette seg inni situasjonen din, de aner ikke hvordan du funker som person og aner heller ikke hvordan de selv fungerer som person. De har en tendens til å slite med å se seg selv fra en annens vinkel, rett og slett fordi de er så passive til sine egne følelser og ikke tar ansvar for sin egen person i møte med andre. Har faktisk bevitnet deprimerte mennesker som "ikke skal klage. Alt er såååå fint med meg liksom!", som egentlig ikke skjønner at de passivt sender ut signaler til de rundt seg. En som kan snakke om følelser klarer å verbalisere "Jeg har det ikke bra akkurat nå. Jeg må snakke med noen og få hjelp!". Mens de som ikke kan snakke om følelser eller triste ting, ender opp med å bli passiv-aggressive og energivampyrer. 

 

2. Dette er allerede nevnt i tråden. Men kan ikke nevnes ofte nok! Barn som vokser opp med foreldre som ikke snakker om følelser ender opp med å få vansker senere i livet. 

 

3. Nei mann! Klaging er ikke å snakke om følelser. Å gi uttrykk for misnøye er faktisk sunt! Å gi uttrykk for følelsene sine er faktisk sunt. Å klage på en dårlig avgjørelse er sunt! Men å klage på hver minste ting er ikke det samme som å snakke om følelser og fortelle om vonde ting som har skjedd. Sistnevnte handler om å gi av seg selv, åpne seg opp, kommunisere til en annen om seg selv. Fortid er fortid - likevel er det som regel noe som har formet deg. En partner er en av dine nærmeste - hvis du ikke kan fortelle om vonde ting til partneren din så blir det aldri et ordentlig bånd. Å knytte bånd til et annet menneske er noe helt annet enn relasjoner hvor man småpjatter om vær og vind.

 

4. Jeg anbefaler deg å ta ansvar for den vanskeligheten du nevner, å snakke om følelser... Det er nok noe du bør se nærmere på. Slutt å klag over at det er tungt å snakke om følelser, at det er tull å snakke om følelser. Det er absolutt mulig at det kan bli for mye av det gode innimellom, men noe forteller meg at du står på helt motsatt side av den problemstillingen og har en jobb å gjøre!

Anonymous poster hash: 04b04...383

[Theo343]

 

 

 

Folk som klager mye er energityver, styr unna.

Vampyrer, jepp.

 

"Verden og alle er imot meg." No, thank you.

 

De kalles emosjonelle vampyrer. Du blir sliten bare av å snakke med dem. 

 

Edit: Virker forresten ikke som om det er det TS snakker om. Det er en klar forskjell mellom noen som virkelig sliter og som trenger noen og noen som bare alltid skal ta, ta og ta enda mer fra deg.

 

 

Ja. 

 

Men det er ofte sånn det kan ende opp med å bli hvis man ikke skal tenke over problemstillinger, man tar forhastede beslutninger og mennesker som sliter og trenger hjelp blir plutselig til energivampyrer osv.

 

Anonymous poster hash: ed4e6...ac8

 

 

Nå blander man epler og pærer samt er veldig sort/hvitt i skildringene. (ikke spesielt deg, men gjennomgående i tråden).

 

Det er vesentlig forskjell på folk som klager og syter over bagateller og småting, finner problemer/feil i alt  og de som virkelig trenger hjelp.

Man snakker om mennesker som har en negativ innstilling til det aller meste og er mer opptatt av å klage på eller over noe fremfor å se mulige løsninger. Klage selv på ting de ikke påvirkes av.

 

Når man snakker om energityver og emosjonelle vampyrer så er det disse menneskene som alltid har noe negativt å si om det aller meste, alltid har noe å klage på, alltid skylder på andre for sin egen situasjon etc. Å mene at hvis man ikke er denne typen så er man en som aldri klarer å snakke om følelsene sine, blir rimelig sneversynt.

 

I noen tilfeller kan de som oppfattes som "emosjonelle vampyrer" være kronisk deprimerte, og det kan være en realitet man må ta innover seg. Men man må da likevel ta et valg om hvorvidt man ønsker å ha denne personen i livet sitt hvis de drukner deg i dette. Har personen et bevist forhold til tilstanden og behandler den osv.

 

Det er også forskjell på et familiemedlem og en ny kjæreste hvor man har begynt å se bak fasaden. Det er helt legitimt å velge om man vil ta noen inn i livet sitt hvis de drar deg ned eller gjør deg utmattet. Det er mange eksempler på mennesker som er kronisk deprimerte (og andre lignende tilstander) men som ikke gjør noe med egen situasjon (selv med oppmuntring og hjelp), ikke vil oppsøke lege og motta behandlingen som foreslås eller gjøre noe med egen situasjon. Men klager til de rundt seg over situasjonen til enhver tid. Disse trenger virkelig hjelp men vil ikke alltid ha den.

 

Men ift. de litt mer "hverdagslige" energityvene så dreier det seg oftest om folk som alltid sutrer, syter og klager om det aller meste uten mål og mening og som finner feil og problemer i det aller meste, selv nye privliegier på jobb ol. Man har også de rent bortskjemte/"priviligerte" (spoiled er et fint ord på det) som klager og syter så fort noe ikke går deres vei eller ikke er slik de ønsker det.

 

I tillegg det som også nevnes her. Folk som ikke evner å snakke eller engasjere seg i noe og blir en passiv brems i hele miljøet rundt seg både ift. det sosiale og arbeidsmessige. Mennesker man føler man må dra etter seg i enhver sammenheng både i handling og ord.

 

 

EDIT:

Man har faktisk folk som elsker å klage og gjøre ting verre enn det er. Hvis heisen står én dag så "fungerer den aldri". Er det opptatt på toalettet "er det aldri ledig". Er maten i kantina litt slunken så  er "kantina alltid dårlig". Må man komme tidlig på jobb så ser man ikke fordelen med å kunne gå tidlig og må kan man så komme sent på jobb klager man over at man ikke kan gå tidlig. Bussen går bare hver halvtime og står i kø hele tiden men man liker ikke å ta t-banen som går hvert 5-10. minutt etc. etc.

 

Å lufte frustrasjoner selv i små ting er sunt og må ikke forveksles med folk som klager og syter over det meste. Man merker stor forskjell på folk som alltid klager og de som kommer med kommentarer som "Faen i dag var trafikken virkelig rævva" eller "Fack ass,  forsov meg og måtte vente 1 time på neste buss", "Maten i kantina i dag smakte balle". Dette kan også være humoristisk.

 

Har selv vært en "levende klagemur" for enkelte personer inntil jeg til slutt ba de slutte å sende meg tekstmeldinger og ringe. Dette da etter å ha brukt lang tid på å nærmest være en livscoach og psykolog. Det som også menes med energityver og emosjonelle vampyrer er mennesker som alltid kommer til deg for å klage på noe i deres hverdag/omgivelser men aldri er der for deg når du trenger noen å snakke med. Folk som gjerne lufter sine frustrasjoner med deg men avleder samtalen når du forsøker å gjøre det samme.

Endret 17. januar 2018 av Theo343