Trenger råd!

[AnonymDiskusjon]

Hei. Jeg er en 24 år gammel jente. Jeg har vært sammen med kjæresten min i snart 7 år, og vi har bodd sammen i 2,5 år. Han er 23 år, og vi har ingen barn. Den siste tiden har jeg blitt usikker på alt rundt oss. Det har ikke skjedd noe mellom oss, men vi er ikke så flinke til å ta vare på hverandre lenger. Den største utfordringen er at jeg bor på hjemstedet hans, og jeg har den siste tiden begynt å savne de hjemme fryktelig mye. De bor 1,5 time unna, så jeg er der ofte i helgene. Men tanken på å aldri kunne flytte herfra gjør veldig vondt. Samboeren har all familie, jobb og fremtidsplaner her, så det er ikke aktuelt for han å flytte på seg. Når jeg tenker på å få barn her og ikke være nærmere familien min blir jeg helt knust. Disse følelsene kom plutselig for en ukes tid siden, da jeg hadde vært lenge hjemme hos familien i juleferien, og de siste dagene har jeg grått og grått. Vi har snakket sammen om dette, og han ble veldig lei seg, men sier at han ikke vil bo noe annet sted enn her. Jeg vet samtidig ikke hvordan det ville vært å flytte til hjemstedet mitt, få jobb og sånn der. Jeg trenger råd! Hva skal jeg gjøre med dette? Har en så stor klump i magen at jeg føler meg konstant syk.

 

Hilsen meg.

 

Anonymous poster hash: 6b584...d17

[Corp Por]

Hvorfor er det så viktig for dere å bo innpå "familien"? (mest mamma og pappa?)

 

Det høres jo åpenbart ut som at én av dere uansett må bo borte fra mor og far så da må dere kanskje vurdere hvem av dere som er mest selvstendig og klarer dere uten daglig kontakt med øvrig familie. Det er vel en veldig vanlig avstand å forholde seg til. Jeg bor ca en time fra byen jeg er fra og hvor mine foreldre bor.

 

Handler dette kanskje litt om at du egentlig ønsker deg ut av forholdet og kunne tenkt deg dette som et påskudd? Ingenting galt med å avslutte et forhold. Vi forandrer oss alle sammen og det høres ut som at dere har blitt sammen i en veldig utfordrende alder hvor man utvikler seg og forandrer seg mer enn i noe kommende stadie i livet

[Skandinav]

Det du går gjennom nå er helt normalt. Noen vil kalle det å modnes. Egentlig har det ikke skjedd noe annet enn at du rent kognitivt er i stand til abstrakt refleksjon om dine forventninger til fremtiden.

Du kan dessverre overhode ikke forvente at din kjæreste er der du er i refleksjonen. Noen menn kommer aldri dit. Spesielt ikke de som ikke er villige til å se andre enn seg selv.

Dere møttes svært unge. Statistikken er klar i talen: Det er uvanlig at dere først og fremst har vært kjærester i så lang tid, enn mer uvanlig at dere holder sammen for hvert år som går. Noen vil si at dere har 7-års krisa. Sannheten er nok nærmere 5-9 års krisa. 

 

Hva nå? Fortsatt kommunikasjon med kjæresten er veldig viktig. Kanskje kommer han på det at dere skal bo litt nærmere hjemstedet ditt. Kanskje kommer dere på at dere skal gå hver sin veg?

 

Vil du holde fast i ham med selvutslettelse som konsekvens?

[Gjest Slettet+921324]

Håper du kan fortelle dette til ham, og at du finner rett øyeblikk sånn at han forstår alvoret. "Selvutslettelse" er nå å dra hardt i, hele landet vårt er nå sabla fint å leve i, og de aller fleste tilpasningsdyktige folk klarer seg utmerket hvor enn de ender opp. tell him wat u feel

[Usikre meg]

Takk for svar. Jeg er en veldig familiekjær jente og savner de hjemme hver dag. Det har gått fint helt til nå. Jeg syns dette er så vanskelig at jeg ikke har orker å reise på jobb i dag. Føler meg skikkelig dårlig. Kjæresten skjønner meg, men det er lite han får gjort. Disse dagene har jeg vare følt meg helt tom også, greier ikke å kjenne hva jeg egentlig føler.

[ozone]

Når dere har bodd 7 år på hans oppvekststed, er det kanskje på tide å bo 7 år på ditt?

Kanskje han ikke er så hjemmekjær som deg, men at det mest er praktiske (og løsbare) "problemer" som gjør at han ikke gidder?

 

Si til ham et du flyttet den gangen av kjærlighet! Og er han villig til å gjøre det samme for deg nå?

[Usikre meg]

Han skal ta over et firma her om noen år. Han er helt bestemt på å ikke flytte på seg.

[ozone]

Det finnes tusenvis av firma og tusenvis av jobber. Men hvis det firmaet er det eneste han kan eller vil drive med, og det er viktigere enn deg, så blir jo du nødt til å bli boende der resten av livet. Eller ikke...

[fjs]

Hvordan er mulighetene for å bo midt i mellom? 40min pendling er vel ganske normalt.

[Blesten_i_vesten]

Han skal ta over et firma her om noen år. Han er helt bestemt på å ikke flytte på seg.

 

Dette hørtes dessverre altfor kjent ut, og selv om jeg har det fantastisk i dag, så har jeg måttet slite for å komme dit.

 

Jeg har en følelse av at dette ikke er kommet så brått som du sier? Dersom du tenker tilbake, er du helt sikker på at disse følelsene ikke har vært der før? At kanskje har vært en liten streif av en tanke, men som du har fortrengt?

Hvordan har DU det?

Har du det bra i livet ditt?

Gråter du mye?

Isolerer du deg mye?

Føler du at du blir hørt og tatt på alvor av alle rundt deg?

Når var du sist glad, eller lykkelig?

 

Du trenger ikke å svare på disse spørsmålene for oss. Jeg spør bare, fordi da jeg hadde det slik i 2011 (26 år), så var det en underliggende depresjon som var årsaken til følelsene mine. I 2010 hadde vi flyttet 50 mil fra hjemstedet hans, til et steinkast unna mor og far. Jeg var ikke glad der jeg bodde, og trodde alt ville løse seg bare jeg kunne flytte nærmere familien. Spol frem ett år senere og depresjonen (som jeg fortrengte) hadde fullstendig tatt overhånd, men det gikk kun utover min daværende mann, og far til mine barn. Jeg trodde rett og slett at jeg ikke elsket han. Da jeg valgte å gå fra han, og ikke opplevde å få støtte fra min familie i den avgjørelsen, ble depresjonen verre, og jeg endte på psykiatrisk. I journalen min står det også at jeg hadde havnet i en livskrise, hvilket nok stemmer. Det var nok både det beste og verste som hadde hendt meg.

Det tok enda noen måneder før jeg kom meg ut av depresjonen, og endelig begynte å kjenne følelser igjen. Jeg innså da at jeg ikke hadde følelser for noen, ikke en gang mine egne barn (eller sagt mer rett: jeg følte at mine barn fortjente en bedre mamma).

 

Vi skriver 2018. Jeg er i dag skilt, og har flyttet tilbake til hjemstedet til barnas far, og har det veldig bra. Jeg har tatt et oppgjør med meg selv, og er for lengst tilgitt av barnas far. Han har også gått videre med livet sitt og funnet seg en ny, herlig jente som er en flott bonusmamma til mine barn. 

 

Jeg pleier ikke å være så åpen om dette, men siden jeg kjente meg igjen i det du skrev, så ville jeg bare dele det jeg ser utifra det du skriver. Det er godt mulig jeg tar feil, men om du kjenner deg igjen i noe, så må du gjerne sende meg en pm hvis du trenger noen å snakke med. Og om du ikke kjenner deg igjen så vil jeg uansett tipse om en livscoach som har en egen evne til å få deg til å se deg selv utenfra, og finne løsninger du ellers ikke ville sett. Dette her KOMMER til å gå bra, men med så mange følelser skjønner jeg at du føler deg rådvill.

 

Fyren heter Joseph Clough, og har masse gratis materiale på en app som heter hypnosis (han har masse podcasts som ikke dreier seg om hypnose).

[Usikre meg]

Hvordan er mulighetene for å bo midt i mellom? 40min pendling er vel ganske normalt.

Hjemstedet mitt er en liten bygd og hans er en liten by. Det er ingenting i mellom disse stedene som frister. Tror ikke han ville flytta på seg uansett..

[Usikre meg]

 

Han skal ta over et firma her om noen år. Han er helt bestemt på å ikke flytte på seg.

Dette hørtes dessverre altfor kjent ut, og selv om jeg har det fantastisk i dag, så har jeg måttet slite for å komme dit.

 

Jeg har en følelse av at dette ikke er kommet så brått som du sier? Dersom du tenker tilbake, er du helt sikker på at disse følelsene ikke har vært der før? At kanskje har vært en liten streif av en tanke, men som du har fortrengt?

Hvordan har DU det?

Har du det bra i livet ditt?

Gråter du mye?

Isolerer du deg mye?

Føler du at du blir hørt og tatt på alvor av alle rundt deg?

Når var du sist glad, eller lykkelig?

 

Du trenger ikke å svare på disse spørsmålene for oss. Jeg spør bare, fordi da jeg hadde det slik i 2011 (26 år), så var det en underliggende depresjon som var årsaken til følelsene mine. I 2010 hadde vi flyttet 50 mil fra hjemstedet hans, til et steinkast unna mor og far. Jeg var ikke glad der jeg bodde, og trodde alt ville løse seg bare jeg kunne flytte nærmere familien. Spol frem ett år senere og depresjonen (som jeg fortrengte) hadde fullstendig tatt overhånd, men det gikk kun utover min daværende mann, og far til mine barn. Jeg trodde rett og slett at jeg ikke elsket han. Da jeg valgte å gå fra han, og ikke opplevde å få støtte fra min familie i den avgjørelsen, ble depresjonen verre, og jeg endte på psykiatrisk. I journalen min står det også at jeg hadde havnet i en livskrise, hvilket nok stemmer. Det var nok både det beste og verste som hadde hendt meg.

Det tok enda noen måneder før jeg kom meg ut av depresjonen, og endelig begynte å kjenne følelser igjen. Jeg innså da at jeg ikke hadde følelser for noen, ikke en gang mine egne barn (eller sagt mer rett: jeg følte at mine barn fortjente en bedre mamma).

 

Vi skriver 2018. Jeg er i dag skilt, og har flyttet tilbake til hjemstedet til barnas far, og har det veldig bra. Jeg har tatt et oppgjør med meg selv, og er for lengst tilgitt av barnas far. Han har også gått videre med livet sitt og funnet seg en ny, herlig jente som er en flott bonusmamma til mine barn.

 

Jeg pleier ikke å være så åpen om dette, men siden jeg kjente meg igjen i det du skrev, så ville jeg bare dele det jeg ser utifra det du skriver. Det er godt mulig jeg tar feil, men om du kjenner deg igjen i noe, så må du gjerne sende meg en pm hvis du trenger noen å snakke med. Og om du ikke kjenner deg igjen så vil jeg uansett tipse om en livscoach som har en egen evne til å få deg til å se deg selv utenfra, og finne løsninger du ellers ikke ville sett. Dette her KOMMER til å gå bra, men med så mange følelser skjønner jeg at du føler deg rådvill.

 

Fyren heter Joseph Clough, og har masse gratis materiale på en app som heter hypnosis (han har masse podcasts som ikke dreier seg om hypnose).

Takk for at du tok deg tid til å svare. Jeg har aldri tenkt tanken på å kanskje måtte gå ifra samboeren. Det har liksom gått greit å bo her til nå (2,5 år). Jeg har ingen venner her og kjenner veldig få. Har studert på nett i 2 år og har akkurat begynt i fast jobb. Jeg føler meg ensom. Etter å ha vært mye hjemme hos familien i det siste slo det meg skikkelig i trynet. Følelser og tanker jeg ikke har hatt før. Jeg er så redd. Føler meg helt slapp og hjelpesløs. Jeg ønsker at min familie kan hente fremtidige barn i barnehagen, og jeg har lyst til å kunne ta en «svipp-tur» hjem. Jeg ser jo samboeren gjør det ofte. Jeg er en sjenert jente. Isolerer meg fort, syns det er tryggest hjemme. Tanken på å skulle bli alene er helt uutholdelig. Jeg vet jo ikke hvordan det ville være å bo på mitt hjemsted heller. Jeg kan jo ikke bare forlate alt her for å flytte hjem, tenk hvis det er et feil valg. Jeg har aldri hatt det som dette før. Kjennes ut som jeg ikke vil klare meg igjennom.

[Usikre meg]

Det finnes tusenvis av firma og tusenvis av jobber. Men hvis det firmaet er det eneste han kan eller vil drive med, og det er viktigere enn deg, så blir jo du nødt til å bli boende der resten av livet. Eller ikke...

Han skal ta over for faren sin. Det er veldig viktig for han.

[Usikre meg]

En ting som er veldig rart er at når dette slo meg, at jeg kanskje ikke klarer å bo her for resten av livet, ble også følelsene for samboeren borte. Har en så stor klump i magen at det kanskje er det som overskygger alt? Hverdagene har gått veldig i rutine og vane mens vi har bodd sammen, men jeg har alltid hatt følelser for han. Vi har det egentlig veldig fint. Men må føler jeg meg bare grusom! De siste dagene har jeg hatt et veldig stort behov for å ha han nær og ved siden av meg, selv om jeg ikke kjenner noe som helst følelser - bare tristhet og at jeg er redd. Hva er galt med meg!!? Vil jo at vi skal ha det fint, men samtidig har store spørsmål dukket opp.

[Corp Por]

Meh.

Vi bor i tettstedet hvor dama kommer fra. Jeg solgte huset mitt og flyttet fra byen og inn til henne. Det innebar at jeg fikk en time + å pendle til og fra jobb hver dag og sjelden får være med venner.

 

Dama er asosial og har ingen venner eller nettverk for meg å integrere meg i og jeg stort sett hater denne plassen.

Men dama får muligheten til å bo under skjørtet til mor, hun har anledning til løpe til pappa hver gang det er noe hun ikke får til og jeg er uansett flinkere enn henne til å innfinne meg med situasjoner jeg ikke liker - så derfor er det best for forholdet at vi bor her inntil videre.

 

Men dama vet at jeg spyr av plassen og at hver dag som går er ett nytt poeng til meg som skal dras nytte av for å trumfe igjennom mine ønsker når vi kjøper noe sammen. Hver gang vi er uenige om noe så vanker det en påminnelse om hvor mange år jeg bodde inne i norges rævhål for hennes skyld

 

See good in bad.

[Taurean]

Jeg tror at dette dreier seg om usikkerhet med tanke på fremtiden, og også splittet lojalitet til dine nærmeste.

 

Du skriver at de du har kontakt med fra tidligere bor 1.5 time unna. Ikke for å høres usympatisk ut, men er dette egentlig så ille?

 

Jeg tenker at du må bruke litt tid nå på å veie opp for fremtiden på den måten du bor nå, men med økonomisk suksess med tanke på din samboer som skal ta over bedrift og hele pakka.. eller om du vil tilbake til der du kommer fra og gå din egen vei, så og si.

 

Skriv det ned på papir/notisblokk. Få ned alt av tanker, og vær 100% ærlig. Det du skriver behøver ingen andre å se, det blir din dialog med deg selv.

 

Det er dog én ting jeg tenker på som litt viktig. Du skrev: "En ting som er veldig rart er at når dette slo meg, at jeg kanskje ikke klarer å bo her for resten av livet, ble også følelsene for samboeren borte."

 

Men du skriver også: "De siste dagene har jeg hatt et veldig stort behov for å ha han nær og ved siden av meg, selv om jeg ikke kjenner noe som helst følelser"

Det virker som du er veldig splittet her, som jeg skrev først, i behovet over dine tidligere sosiale kontakter (det psykososiale), og behovet for tillit og nærhet fra en partner du tross alt har vært sammen med i 7 år. Det er tydelig at du er veldig glad i han, men følelsene "overskygger" hverandre litt. Å få skrevet alt ned og strukturért det, vil nok være en fordél.

 

Du er ung, og alle disse psykososiale faktorene spiller inn. Det er klart det er sterke saker, og vanskelig å finne ut av, når man ikke har vært igjennom det før.

 

Jeg anbefaler at du fokusérer på fremtiden. 10 år, 20 år og 50 år inn i fremtiden. Hva er viktigst?

 

Jeg tenker at du bør også tenke litt over at dine tidligere bekjente jo kan komme og besøke dere, når dere skal bygge eget hus og etablére dere. Jeg tror det blir lettere i fremtiden å "sjonglere" disse tingene. Det er bare vanskelig akkurat nå. Det kan være en feiltagelse å kutte ut alt nå, selv om du har møtt en vegg. Det er mange psykologiske prosesser, som det vil ta tid for deg å prosessére og finne ut av. Du -bør- gi hjernen din tid til å finne ut av det. Kanskje ta en 3-dagers sykemelding frem til helga, bare ligge på senga og la tankene og følelsene sortére seg selv, samtidig som du skriver ned hva du tenker. Det dreier seg om fremtiden din, et kjempestort livsvalg og veiskille, du bør ta det seriøst.

Endret 9. januar 2018 av Taurean

[Sandy Koufax]

En og en halv time er jo ikke akkurat veldig mye.

 

Det du burde se etter er dypere grunner. Du er kanskje ikke fornøyd med din bekjentskapskrets? Kanskje du leter etter en vei ut av forholdet, men bruker noe annet som påskudd for å gjøre det? Kanskje du er interessert i et liv som er mer samsvarende med det livet du hadde før hvor den mannen du egentlig ønsker er mer som faren din? Og du selv har en rolle som moren din og derav det forholdet du har i dag ikke samsvarer med det forholdet du hadde tenkt deg basert på det forholdet dine foreldre hadde?

 

Ikke gråt deg til en løsning, sett deg ned og tenk over alle aspekter over livet. Lag en liste og så sammenlign det med "teori". Eventuelt legg den ut her og vi kan hjelpe deg!

[Blesten_i_vesten]

Veldig enig med de to siste svarene. Ikke gjør noe før du har tenkt nøye gjennom det, og planlegg planlegg planlegg. Ser for deg hva som er det verste som kan skje, og legg en plan deretter.

[Usikre meg]

Tusen takk for gode svar dere! Jeg bruker noen egenmeldingsdager på dette, er ikke helt i stand til å dra på jobb med alle disse tankene. Har nå snakket med en veldig nær person av meg, og får hjelp til å sortere tankene litt. Håper jeg greier å se en løsning.

[Taurean]

Du finner garantért ut av det!