Hvorfor tror du?

[BuffyAnneSummers]

 

Det er da mange du kan obkejtivt si at du er bedre enn, ta alle seriemordere feks, moralsk sett så ligger hverdagsmannen milevis foran dem.

 

Jeg klarer ikke se rettferdigheten her. Det er ingen rettferd hvis en jente som ble drept deler himmelplass med karen som drepte henne.

Selvfølgelig er det det forskjeller. Men hvor går grensen for himmelen og frelsen og hvem setter den?

 

Er du og jeg innenfor eller utenfor?

 

Vi er helt klart innenfor sammenlignet med morderen som ligger for døden. 

 

Hvis gud er rettferdig så får ikke denne personen leve en evighet i lykke side om side med sine ofre.

[Romeren]

Det er to deler da. Den første er altså det at jeg oppfatter det som at troen din har en sterk forankring i din følelse av at verden må ha en slags rettferdighet. At du finner det sannynliggjort eller bevist at en slik rettferdighet må eksistere og at den best forklares for deg av kristendommen.

 

Den andre delen handler altså om det du sier om hvorfor verden og menneskene har blitt til. Og da lurer jeg altså på om du bare finner det mer sannsynlig at det er en hensikt bak vår eksistens, eller om en teori om at vår eksistens er helt tilfeldig vil være helt usannsynlig for deg. Altså om du så for deg en skala hvor du har 100% sikkert hensikt bak i ene enden, og 100% sikkert tilfeldigheter i andre, hvor ville du plassert deg på den skalaen, og hvor viktig vil din plassering der være for troen din?

Om verden har en spesiell rettferdighet - jeg mer håper det enn føler det. Ser vi rundt oss er det ikke mye som tyder på det. Om Gud ikke finnes kan vi hel slå fast at uretten har seiret, forbrytelser (ikke nødvendigvis i juridisk forstand) lønner seg og blir ikke gjort opp. Jeg tenker det vi ser nå gjennom «mee too» bare er ett av mange slike fenomen som nå er kommet frem i lyset. Og bra er det, men det er mye mer rundt om.

 

Det er alltid mulig at mennesket snubler i sitt eget intellekt, men det er nå en gang slik at mennesket til alle tider har regnet med og kommunisert med dette «noe», uavhengig av definisjon og navn.

 

Vitenskapen beskriver mye om hvordan vi virker og det er nok rett. Men derfra til spranget fra uorganisk kjemi til Einstein? Tja...

 

Så jeg tenker nok det er mer sannsynlig at det er en hensikt bak verden enn at det ikke er det.

[Kikert]

@Buffy; Det er magiske ting som skjer når man kommer til himmelen. Alt av ondskap som var i "sjelen" til personen blir vekk. Alt av problemer forsvinner. Alt av hat, misunnelse og andre ting som er negative vil ikke være der lengre.

 

Med andre ord så blir man en annen person når man kommer til himmelen og hva man var på jorden blir irrelevant.

 

Det er hvertfall det jeg har hørt et par ganger som grunnen til at det er helt flott å ta imot f.eks. massemordere.

 

Edit; Det som er litt artig med det er at det er rake motsetningen til hvordan det var tidligere. Først var det evig pine i helvete. Så var det skjærsilden der man brant en gitt tid i forhold til ugjerningene man gjorde. Så ble det full pupp tilgivelse uten noen form for konsekvens så lenge man sa "beklager gudemann, jeg skal være snill nå".

Endret 8. januar 2018 av Soseks

[Romeren]

Vi er helt klart innenfor sammenlignet med morderen som ligger for døden.

 

Hvis gud er rettferdig så får ikke denne personen leve en evighet i lykke side om side med sine ofre.

Sammenliknet med - ja, men sett mot en absolutt rettferdighet? Kan jeg ikke bli blind for min egen urett om jeg bare sammenlikner meg med en morder?

[Antibabbel]

Om verden har en spesiell rettferdighet - jeg mer håper det enn føler det. Ser vi rundt oss er det ikke mye som tyder på det. Om Gud ikke finnes kan vi hel slå fast at uretten har seiret, forbrytelser (ikke nødvendigvis i juridisk forstand) lønner seg og blir ikke gjort opp. Jeg tenker det vi ser nå gjennom «mee too» bare er ett av mange slike fenomen som nå er kommet frem i lyset. Og bra er det, men det er mye mer rundt om.

 

Det er alltid mulig at mennesket snubler i sitt eget intellekt, men det er nå en gang slik at mennesket til alle tider har regnet med og kommunisert med dette «noe», uavhengig av definisjon og navn.

 

Vitenskapen beskriver mye om hvordan vi virker og det er nok rett. Men derfra til spranget fra uorganisk kjemi til Einstein? Tja...

 

Så jeg tenker nok det er mer sannsynlig at det er en hensikt bak verden enn at det ikke er det.

 

Jeg skjønner. Føler du at det kan være riktig å si at håp om en mening og håp om en rettferdighet, er sterke motivatorer for din tro?

[BuffyAnneSummers]

 

Vi er helt klart innenfor sammenlignet med morderen som ligger for døden.

 

Hvis gud er rettferdig så får ikke denne personen leve en evighet i lykke side om side med sine ofre.

Sammenliknet med - ja, men sett mot en absolutt rettferdighet? Kan jeg ikke bli blind for min egen urett om jeg bare sammenlikner meg med en morder?

 

Ingen sammenligner seg selv med kun mordere vil jeg tro, det er bare det at mordere er det ene eksempelet jeg kom med, du har fremdeles ikke klart å forklare hvordan det er noen form for rettferd at en morder får leve i paradis side om side med sine ofre.

[Fustasjeopphengsforkobling]

Sammenliknet med - ja, men sett mot en absolutt rettferdighet? Kan jeg ikke bli blind for min egen urett om jeg bare sammenlikner meg med en morder?

 

 

En sammenligning jeg har hørt:

Se for deg at du står foran dommeren i retten. Si du har stjålet ett eller annet f.eks. Så sier du til dommeren: "Men jeg har gjort så mye godt ellers i livet." Vil dommeren da se bort ifra at du har stjålet? Selvsagt ikke. Du er skyldig, selv om det også finnes andre kriminelle som har gjort værre ting. 

I kristen lære er vi alle skyldige og fortjener Guds hellige og rettferdige dom, om det så er for å ha stjålet, løyet, baktalt, begjært vår neste, misbrukt Guds navn, eller hva det måtte være. Dersom Gud bare skulle ha sett bort ifra synd, ville Han ikke være god og rettferdig. Hvis Gud ikke var sint på urett ville Han ikke være Gud (maksimalt god). Folk er opptatt av at de ikke fortjener helvete, men hvorfor de skulle fortjene himmelen ser de sjelden problemer med. Siden Gud også er kjærlighet har Han derimot gitt oss muligheten til å ta imot Jesus, av nåde, som stedfortreder for vår skyld. Slik møtes Guds rettferdighet og kjærlighet på korset.

[Romeren]

Ingen sammenligner seg selv med kun mordere vil jeg tro, det er bare det at mordere er det ene eksempelet jeg kom med, du har fremdeles ikke klart å forklare hvordan det er noen form for rettferd at en morder får leve i paradis side om side med sine ofre.

Sett med våre øyne er det kanskje ikke rettferdig, målt mot vanlig tanke om grad av skyld og straffeutmåling. Men bibelen viser oss en annen rettferdighet, rettferdigheten slik Gud ser den.

 

Og han tenker enten - eller. Enten er du skyldig, eller så er du uskyldig. Det finnes ingen nesten, litt, eller i forhold til. Men derfor er vi og alle skyldige, enten vi har tatt et sjokolade i forbifarten i butikken, blitt sint på noen, eller begått massedrap. Resultatet er det sammen, en skyld som ikke står seg mot Guds krav om renhet og rettferdighet.

 

Bibelen fremstiller det i rettslige termer. Har vi holdt alle budene til en hver tid? Ja - ok - nei, du er skyldig. Og for en hver skyldig er dommen døden, eller egentlig adskillelse fra Gud som er selve Livet. Den urene skilles fra den rene og dør i den endelige død. Men før dommen blir gjennomført er det Jesus "hopper inn" og tar vår skyld på seg. Det er han som blir dømt og dør på korset.

 

Når han så er død er og dommen gjort opp. Den rettferdige Gud har ikke lenger "noe på oss". Gud tilbyr oss da nåden - en ufortjent gave - som består i at der jeg ikke selv er rettferdig kan jeg få Jesu rettferdighet. Når Gud ser på meg, ser han ikke lenger min skyld, men Jesu rettferdighet. Jeg regnes for rettferdig for Jesu skyld.

 

Det eneste jeg trenger å gjøre er å ta i mot dette i takk og tro, da har jeg fått det evige liv i gave.

[Løgn]

 

 

Det er da mange du kan obkejtivt si at du er bedre enn, ta alle seriemordere feks, moralsk sett så ligger hverdagsmannen milevis foran dem.

 

Jeg klarer ikke se rettferdigheten her. Det er ingen rettferd hvis en jente som ble drept deler himmelplass med karen som drepte henne.

Selvfølgelig er det det forskjeller. Men hvor går grensen for himmelen og frelsen og hvem setter den?

 

Er du og jeg innenfor eller utenfor?

 

Vi er helt klart innenfor sammenlignet med morderen som ligger for døden. 

 

Hvis gud er rettferdig så får ikke denne personen leve en evighet i lykke side om side med sine ofre.

 

Dersom det eksisterer et evig liv i lykke etter døden, hva er da så fryktelig med å drepe folk?

 

Bør det ikke egentlig anses som en bra ting? Å gi dem denne evige lykken raskere enn de ville oppnådd på egen hånd?

 

Og hvordan kan man egentlig sammenligne et jordisk liv, uansett hvor langt, med en evighet etter døden? Hvorfor spiller det jordiske livet noen rolle overhodet?

 

Dette er problemet med uendeligheter. De gir ingen mening når sammenlignet med realiteter. Og jordisk moral sett i sammenheng med evigheten etter døden gir heller ingen mening, annet enn at gud uansett sier at man ikke skal drepe. Så derfor er det umoralsk.

 

Men sett i sammenheng med premissene, dvs evigheten i lykke, så ville det faktisk vært umoralsk å la folk leve fremfor å gi dem umiddelbar tilgang på denne evigheten. Og man kunne ansett seg selv som en form for martyr ved å utsette sin egen lykke og å leve et så langt jordisk liv som mulig, hvor man forsøker å ta livet av så mange folk som mulig. Gitt premissene selvfølgelig.... Uten et evig liv i lykke gir dette ingen mening.

 

Så dersom man faktisk og oppriktig tror på et evig, lykkelig liv etter døden, hvorfor lever man fremdeles ens jordiske liv som om dette var det eneste livet man har?

 

Kan det være at man ikke egentlig tror, men at man tror at man tror?

Endret 8. januar 2018 av Løgn

[Spør meg om Jesus]

Dette er ment som et spørsmål til de som tror. Jeg er nysgjerrig på hvorfor dere tror. Jeg er en analytisk og pragmatisk person. Jeg vil heller vite noe, enn å tro noe basert på hva jeg ønsker eller håper på. Derfor har jeg vanskelig for å forstå hvorfor noen aksepterer en så viktig ting i livet som religion ofte er, basert på tro. Jeg har vanskelig for å tro at du har argumenter hvor du ikke har hørt motargumentene. Likevel tror du. Jeg ønsker å prøve å forstå hvorfor.

 

Jeg søker svar fra deg som er troende, og åpen for å diskutere saklig dine grunner for å tro. Jeg er ikke ute etter å omvende noen, kun å forsøke å forstå din side. Men det vil naturligvis medføre spørsmål, da i et forsøk på å forstå. Er du ikke bekvem med slike spørsmål, er nok ikke denne tråden noe for deg.

 

Vil samtidig be de som ikke er troende til å ikke bruke denne tråden til å forsøke å henge ut noen for deres tro. Bruk den heller for å forsøke å forstå troen og hvorfor man velger å tro noe.

 

 

Beklager sent svar, opprettet profil i dag. Hvorfor jeg tror? Vel..

 

En gang for lenge siden bestemte jeg meg for å lese bibelen. Jeg var en ung mann på 23 år. Nå er jeg godt voksen. Jeg hadde ingen planer om å bli kristen på den tiden. Det var kun av nysgjerrighet jeg tørket støv - bokstavelig talt - av en gammel konfirmasjons-bibel jeg hadde pakket vekk for lenge siden. Minus støv var den som ny, den var helt ubrukt.

 

Jeg husker ikke helt hvor jeg begynte å lese, men det ble litt sporadisk. Jeg syns ikke alt jeg leste virket like spennende. For eksempel "juleevangeliet" og ættetavler og slikt som det er i begynnelsen av to av evangeliene.

 

Uansett endte jeg forholdsvis raskt opp med å lese Johannes-evangeliet kapittel 1. Det fenget husker jeg, det var liksom mer mystisk enn det andre jeg hadde snust på.

 

Der står det i korte trekk hvem Jesus virkelig var: Han var Gud som har skapt alt, og som kom ned til verden i mennesket Jesus. Jeg husker at jeg tenkte: "Wow - var Jesus virkelig Gud!" - i samme øyeblikk ble jeg truffet av et sterkt lys som kom ned ovenfra der jeg satt på terrassen. Jeg så det rett før det traff meg. Jeg ble da fylt av en ubeskrivelig glede og kjærlighet som jeg senere forstod var Den Hellige Ånd. Jeg ble helt satt ut, klarte ikke stå oppreist, bare lå der salig på gulvet til følelsen begynte å avta.

 

Det ble starten på mitt nye liv som troende kristen. Gud viste meg ganske fort at jeg måtte vende om fra diverse synder i livet mitt, og han viste meg også at jeg var en veldig stor synder som trengte Jesus og forsonings-verket hans, som i korte trekk betyr at han har sonet mine synder ved å pines og dø i mitt sted.

 

Jeg hadde virkelig ingen planer om å bli kristen før jeg ble det. Det var omtrent det siste jeg kunne tenkt meg å bli, faktisk. Guds veier er virkelig uransakelige. Siden min tro er basert på denne opplevelsen, og alt jeg har opplevd med Gud i etterkant, så kan ingen overbevise meg om at Gud ikke finnes. Like lite som noen kan overbevise deg om at noe du helt sikkert har opplevd, egentlig aldri skjedde. Jeg kan ikke si jeg er særlig plaget av tvil! 

Jeg er oppdratt i streng kristen tro, og fikk kristendommen langt oppi halsen i mye av ungdommen. Jeg har nok trodd at det finnes en Gud, men egentlig ikke brydd meg så mye om det. Festet mye i helgene med alt som følger med det livet.

[Antibabbel]

Beklager sent svar, opprettet profil i dag. Hvorfor jeg tror? Vel..

 

En gang for lenge siden bestemte jeg meg for å lese bibelen. Jeg var en ung mann på 23 år. Nå er jeg godt voksen. Jeg hadde ingen planer om å bli kristen på den tiden. Det var kun av nysgjerrighet jeg tørket støv - bokstavelig talt - av en gammel konfirmasjons-bibel jeg hadde pakket vekk for lenge siden. Minus støv var den som ny, den var helt ubrukt.

 

Jeg husker ikke helt hvor jeg begynte å lese, men det ble litt sporadisk. Jeg syns ikke alt jeg leste virket like spennende. For eksempel "juleevangeliet" og ættetavler og slikt som det er i begynnelsen av to av evangeliene.

 

Uansett endte jeg forholdsvis raskt opp med å lese Johannes-evangeliet kapittel 1. Det fenget husker jeg, det var liksom mer mystisk enn det andre jeg hadde snust på.

 

Der står det i korte trekk hvem Jesus virkelig var: Han var Gud som har skapt alt, og som kom ned til verden i mennesket Jesus. Jeg husker at jeg tenkte: "Wow - var Jesus virkelig Gud!" - i samme øyeblikk ble jeg truffet av et sterkt lys som kom ned ovenfra der jeg satt på terrassen. Jeg så det rett før det traff meg. Jeg ble da fylt av en ubeskrivelig glede og kjærlighet som jeg senere forstod var Den Hellige Ånd. Jeg ble helt satt ut, klarte ikke stå oppreist, bare lå der salig på gulvet til følelsen begynte å avta.

 

Det ble starten på mitt nye liv som troende kristen. Gud viste meg ganske fort at jeg måtte vende om fra diverse synder i livet mitt, og han viste meg også at jeg var en veldig stor synder som trengte Jesus og forsonings-verket hans, som i korte trekk betyr at han har sonet mine synder ved å pines og dø i mitt sted.

 

Jeg hadde virkelig ingen planer om å bli kristen før jeg ble det. Det var omtrent det siste jeg kunne tenkt meg å bli, faktisk. Guds veier er virkelig uransakelige. Siden min tro er basert på denne opplevelsen, og alt jeg har opplevd med Gud i etterkant, så kan ingen overbevise meg om at Gud ikke finnes. Like lite som noen kan overbevise deg om at noe du helt sikkert har opplevd, egentlig aldri skjedde. Jeg kan ikke si jeg er særlig plaget av tvil! 

Jeg er oppdratt i streng kristen tro, og fikk kristendommen langt oppi halsen i mye av ungdommen. Jeg har nok trodd at det finnes en Gud, men egentlig ikke brydd meg så mye om det. Festet mye i helgene med alt som følger med det livet.

 

Takk for et langt og interessant svar. Tråden har ligget litt død en stund, hyggelig at noen tar den opp igjen.

Jeg skjønner godt at en slik opplevelse kan sette sine spor. Du sier at du ikke hadde noen planer om å bli kristen, men samtidig at du nok har trodd at det finnes en Gud. Ble denne opplevelsen dermed mer en slags bekreftelse som løftet frem en tro som lå tja, skal vi kalle det passiv inni deg?

[Spør meg om Jesus]

 

Beklager sent svar, opprettet profil i dag. Hvorfor jeg tror? Vel..

 

En gang for lenge siden bestemte jeg meg for å lese bibelen. Jeg var en ung mann på 23 år. Nå er jeg godt voksen. Jeg hadde ingen planer om å bli kristen på den tiden. Det var kun av nysgjerrighet jeg tørket støv - bokstavelig talt - av en gammel konfirmasjons-bibel jeg hadde pakket vekk for lenge siden. Minus støv var den som ny, den var helt ubrukt.

 

Jeg husker ikke helt hvor jeg begynte å lese, men det ble litt sporadisk. Jeg syns ikke alt jeg leste virket like spennende. For eksempel "juleevangeliet" og ættetavler og slikt som det er i begynnelsen av to av evangeliene.

 

Uansett endte jeg forholdsvis raskt opp med å lese Johannes-evangeliet kapittel 1. Det fenget husker jeg, det var liksom mer mystisk enn det andre jeg hadde snust på.

 

Der står det i korte trekk hvem Jesus virkelig var: Han var Gud som har skapt alt, og som kom ned til verden i mennesket Jesus. Jeg husker at jeg tenkte: "Wow - var Jesus virkelig Gud!" - i samme øyeblikk ble jeg truffet av et sterkt lys som kom ned ovenfra der jeg satt på terrassen. Jeg så det rett før det traff meg. Jeg ble da fylt av en ubeskrivelig glede og kjærlighet som jeg senere forstod var Den Hellige Ånd. Jeg ble helt satt ut, klarte ikke stå oppreist, bare lå der salig på gulvet til følelsen begynte å avta.

 

Det ble starten på mitt nye liv som troende kristen. Gud viste meg ganske fort at jeg måtte vende om fra diverse synder i livet mitt, og han viste meg også at jeg var en veldig stor synder som trengte Jesus og forsonings-verket hans, som i korte trekk betyr at han har sonet mine synder ved å pines og dø i mitt sted.

 

Jeg hadde virkelig ingen planer om å bli kristen før jeg ble det. Det var omtrent det siste jeg kunne tenkt meg å bli, faktisk. Guds veier er virkelig uransakelige. Siden min tro er basert på denne opplevelsen, og alt jeg har opplevd med Gud i etterkant, så kan ingen overbevise meg om at Gud ikke finnes. Like lite som noen kan overbevise deg om at noe du helt sikkert har opplevd, egentlig aldri skjedde. Jeg kan ikke si jeg er særlig plaget av tvil! 

Jeg er oppdratt i streng kristen tro, og fikk kristendommen langt oppi halsen i mye av ungdommen. Jeg har nok trodd at det finnes en Gud, men egentlig ikke brydd meg så mye om det. Festet mye i helgene med alt som følger med det livet.

 

Takk for et langt og interessant svar. Tråden har ligget litt død en stund, hyggelig at noen tar den opp igjen.

Jeg skjønner godt at en slik opplevelse kan sette sine spor. Du sier at du ikke hadde noen planer om å bli kristen, men samtidig at du nok har trodd at det finnes en Gud. Ble denne opplevelsen dermed mer en slags bekreftelse som løftet frem en tro som lå tja, skal vi kalle det passiv inni deg?

 

 

Nei, egentlig ikke. Den troen jeg hadde var på sett og vis.. død. Når troen på Gud ikke får noen konsekvenser for valgene jeg tar, er troen ifølge Bibelen død. Hvis noen hadde spurt meg om jeg tror på Gud, ville jeg kanskje svart at det nok finnes en Gud, men deretter ikke reflektert noe mer over det. Det er mange som ikke tror at det finnes en Gud, men som allikevel ikke står på barrikadene for utviklingslæren, universets tilblivelse av seg selv, osv - vil jeg anta. Troen på Guds eksistens opptok meg ikke noe særlig på den tiden. Litt nysgjerrig har jeg kanskje vært siden jeg tok frem bibelen. Men jeg hadde ingen absolutt ingen intensjon om å bli kristen. Det var mest av nysgjerrighet samt for kanskje å kunne skryte på seg å ha lest bibelen..jeg var nokså forfengelig på den tiden..

[ildsint]

hvem eier www.kristendate.no

 

De har ingen ting med bibelen å gjøre ?

Endret 25. januar 2018 av ildsint

[IHS]

Dette er ment som et spørsmål til de som tror. Jeg er nysgjerrig på hvorfor dere tror. Jeg er en analytisk og pragmatisk person. Jeg vil heller vite noe, enn å tro noe basert på hva jeg ønsker eller håper på. Derfor har jeg vanskelig for å forstå hvorfor noen aksepterer en så viktig ting i livet som religion ofte er, basert på tro. Jeg har vanskelig for å tro at du har argumenter hvor du ikke har hørt motargumentene. Likevel tror du. Jeg ønsker å prøve å forstå hvorfor.

 

Jeg søker svar fra deg som er troende, og åpen for å diskutere saklig dine grunner for å tro. Jeg er ikke ute etter å omvende noen, kun å forsøke å forstå din side. Men det vil naturligvis medføre spørsmål, da i et forsøk på å forstå. Er du ikke bekvem med slike spørsmål, er nok ikke denne tråden noe for deg.

 

Vil samtidig be de som ikke er troende til å ikke bruke denne tråden til å forsøke å henge ut noen for deres tro. Bruk den heller for å forsøke å forstå troen og hvorfor man velger å tro noe.

Fordi tro kan få Gud til å flytte fjell.

[Antibabbel]

Fordi tro kan få Gud til å flytte fjell.

 

Antar det er en metafor av noe slag? For en allmektig gud påvirkes vel neppe av om man tror på ham eller ikke?

[PrettyBoy]

Til dere som ikke tror, hvordan ble verden til? Gass, støvsky, hvor kom det fra? Sola? Hvor kom sola fra?

[BuffyAnneSummers]

Til dere som ikke tror, hvordan ble verden til? Gass, støvsky, hvor kom det fra? Sola? Hvor kom sola fra?

Sola er en stjerne, en stor ball med gass, og det er vel trygt å anta at den ble skapt på samme måte jorda må ha blitt skapt. Se for deg en snøball som ruller videre og blir større og større jo mer snø som fester seg til den. 

 

Hvor kommer universet fra? Finnes ikke det logiske svaret bare fordi vi ikke har funnet ut av det enda? 

[Capitan Fracassa]

Til dere som ikke tror, hvordan ble verden til? Gass, støvsky, hvor kom det fra? Sola? Hvor kom sola fra?

Vitenskapen har klarlagt rimelig godt hva som har skjedd i universet etter the Big Bang, deriblant hvordan planeter, stjerner og galakser har blitt dannet. Hvis du lurer på dette er det lett å google.

 

Hva som evt. var før the Big Bang, er såvidt jeg vet et åpent spørsmål. Så vidt jeg forstår, er det mange kristne som godtar den vitenskapelige forklaringen, men dermed mener at deres gud sto bak the Big Bang.

 

Men det at vitenskapen ikke vet noe om det før the Big Bang, er vel ikke noe argument hverken for eller i mot en skapergud...

[Antibabbel]

 

Til dere som ikke tror, hvordan ble verden til? Gass, støvsky, hvor kom det fra? Sola? Hvor kom sola fra

 

Litt off-topic, men kan nå prøve å svare litt på egentlig det første du skrev:

 

For meg er manglende kunnskap om en ting på ingen måte bevis på noe annet. Det du viser til er egentlig det som kalles "the god of the gapes". Kort oppsummert "Du kan ikke forklare dette, derfor Gud". Jeg synes heller ikke forklaringen om at Gud skapte the big bang gir særlig mye mer forklaring. For enten får man da spm hvem skapte gud, eller dersom man svarer som mange ofte gjør "gud har alltid eksistert" så får du et forklaringsproblem på hvordan noe kan eksistere utenfor tid.

Videre så kan det være litt vanskelig å snakke om en tid før big bang, siden tid er et relativt konsept som nok startet med the big bang. Men ja, konklusjonen for min del kommer tilbake til at jeg ikke ser manglende forklaring for en ting, som noe form for bevis på noe annet.

Hvis jeg skulle svart på hvorfor jeg ikke tror på noen gud, så vil mitt svar være fordi jeg ikke har sett noe som tyder på det finnes noen form for gud. De guder som hevdes ser jeg bryter med kunnskap vi har, og fremstår som mer sannsynlig og bedre forklart som menneskeskapte "myter". Alle mennesker er født ateister. Religion må læres inn.

Endret 29. januar 2018 av Antibabbel

[Capitan Fracassa]

Veldig enig med det meste av det du skrev, bortsett fra en ting, Antibabbel:

Alle mennesker er født ateister. Religion må læres inn.

Jeg tror alle mennesker er født med ganske sterkt anlegg for religion. Via evolusjonen, har den naturlige seleksjonen vært med på å gi menneskeheten anlegg for religiøsitet. Det å finne trøst og mening ved hjelp av religion, kan ha fått både enkeltmennesker og samfunn til å overleve der de ellers ville ha gitt opp pga. kriger, sykdommer, hungersnød osv.

 

Så jeg tror simpelthen det finnes arvelige anlegg (av varierende grad) i de fleste mennesker for å søke mening i en eller annen slags religion/tro på noe større.

 

Men fra det til å tro f.eks. på kristendommen, må det jo selvsagt læres inn.