Sliten mentalt

[snowik]

God kvelden!

Går pdd. på VG1 Studiespesialisering, hos en skole relativt nær der jeg bor. Pendler omtrentlig 1 time daglig, men akkurat det går helt greit. Var noe kjedelig i starten, men er selvsagt bare en tilvenningsak.

Rent faglig går det også greit, jeg er relativt "smart" (liker ikke den ordbruken) og skoleflink. Endte på 5,2 i snitt på vitnemålet, men har gått kraftig ned dette første halvåret (rundt 4,4) Sliter hovedsaklig med geografi og naturfag. Til dels også engelsk, men der er hovedproblemet læreren. Som forøvrig alle på skolen klager på. Litt slitsomt mentalt, allikevel er det sosialt tyngden er.

 

Altså, jeg er utadvendt, folk ser på meg som en artig type osv..Jeg er i og for seg selv veldig selvsikker og. Dog har jeg få nære venner (egentlig bare en, som snart drar til militæret) og den nærmeste vennen jeg har i klassen er hyggelig nok, men er veldig asosial. Vi er en gruppe på 3, som kun sitter på klasserommet i alle friminutt og fritimer fordi han ønsker det. Og jeg har egentlig ingen andre å være med.

 

Oftest endes det opp med at vedkommende sitter på datamaskinen med et headsett på, mens vi to andre (som jeg ble kjent med når jeg startet på VGS) sitter og snakker veldig sporadisk. Jeg bruker noen ganger å få en annen venn å komme til meg slik at jeg ikke kjeder meg i hel. Men han har egne venner, og jeg føler det blir helt feil å stikke fra de to andre for å møte han+vennene hans jeg ikke kjenner. Det sitter forøvrig en annen på klasserommet og, som egentlig bare følger etter oss og bare sitter på datamaskinen nonstop. En gang vi gikk i kantina tok jeg ikke med PCen da jeg ikke hadde bruk for den, og han reagerer med nesten vantro. Det blir liksom så kjedelig uten den. Sukket av oppgitthet langt inni hjertet mitt da.

 

Den med headsett bytter linje til neste år og det blir i realiteten oss tre igjen. Og det kjenner jeg på meg at jeg ikke klarer. Jeg klarer knapt dette halvåret her. Jeg passer ikke inn i det hele tatt i klassen føles det ut som. Klarer å snakke med folk og sånn, men blir ikke virkelig kjent med de.

 

Dessuten vet jeg ikke helt hvordan det skjedde, men etter å ha spilt fotball i en årrekke+vært fotballtrener i et år, står jeg igjen med ingenting på fritidsfronten. Sluttet fotballen hovedsakelig av motivasjonsproblemer, og skader samt en ønske om å være trener. Det tilbudet blir ikke videreført pga. liten bygd og fraflytting. Men var artig og svært lærerikt så lenge det varte. Altså kun skole, litt egen trening og fullt av meningsløs titting på en eller annen skjerm. Jeg har omtrentlig null kontakt med venner/bekjente. (kun han ene som skal i militæret egentlig) Livet mitt føles tomt rett og slett.

 

Jeg har også gått rundt og latt som jeg kjente forbanna mange folk når jeg egentlig ikke gjør det. De navnene jeg kjenner utenom klassen nå er omtrentlig kun gjennom en galskap-stalking på Facebook som jeg ikke fatter jeg har drevet med. Eneste det har ført til er en sterkere opplevelse av at alle kjenner alle, men jeg kjenner ingen. Alle har mange venner mens jeg har egentlig ingen.."Alle" har et sosialt liv mens jeg ikke. Jeg fatter ikke hvordan de har blitt kjent med alle disse menneskene engang. Jeg har null tilgang til alt dette, alle disse festene og all denne alkoholen som jeg knapt skjønner flyter. Klart jeg har smakt alkohol, men det er enkeltvis. Ikke at dette ovenfor er viktig, i realiteten ikke i det hele tatt, men dere skjønner kanskje hva jeg mener.

 

Nå har dette blitt uhorvelig langt og veldig lite med skole å gjøre, men følte en liten introduksjon til situasjonen måtte til. Jeg er rett og slett utslitt mentalt av alt dette her. Jeg klarer ikke mer av dette stedet, og det er nesten mye opp til hvordan jeg selv har også oppført meg, men mye også hvordan det bare har blitt. Jeg trenger en helt fresh start liksom. Helt fra scratch. Hvis ikke er jeg sikker på at karakterene mine kommer til å synke til bunns, og mye være ødelagt. Har hatt planer om jus, politikk eller noe innenfor sport etter VGS, men de to første er lite sannsynlig med en avgående poengsum rundt 40.

 

Videre, jeg holder på å søke meg innpå UWC og håper inderlig jeg kommer inn. Selv om jeg ikke tror det. Jeg ser på det som lite sannsynlig, og trenger en plan B for å komme meg vekk herifra. Jeg bør selvsagt finne meg noe på fritiden og slikt hvis ikke, men det er ikke mangel på interesser som har skapt denne situasjonen. Starter jeg på scratch på et nytt sted kan jeg lett starte opp igjen med fotball f.eks. Starter jeg nå blir det bare rart med historikken, da jeg også hovedsaklig sa jeg sluttet pga. skadeproblemer. Har forøvrig vurdert å bytte til idrett neste år, men jeg føler det bare er en halvveis løsning. Det kommer egentlig ikke til å løse mye, for samme folk kjenner samme folk. Ja, jeg bor på et relativt lite sted. Selv om det blir et annet klassemiljø og kanskje en bedre gruppe å være sammen med og bli kjent med.

 

Uansett, det jeg skulle spørre om: Noen som har noen tips? Altså, går det an å begynne på internatskole midt i et studieløp? Begynne der på VG2 liksom? Jeg har ingen interesse av å ta opp igjen VG1. Situasjonen hjemme gjør det litt vanskelig og, da jeg bor alene hjemme sammen med moren min og har ingen interesse av å flytte for at hun skal betale hybel og slikt for meg. Er kun UWC vi har snakket mye og godt om, og skulle jeg komme opp med en ny plan nå så blir det tøft. Hun forventer UWC og ikke noen siste liten overraskelse, hvis det er forståelig. Drsr jeg nå bor hun helt alene, og det klarer jeg rett og slett ikke hvis jeg drar for en siste liten overraskelse. Ikke enda. UWC går fint for begge to, hun forstår at jeg inderlig ønsker det. UWC eller ingenting føles det ut som egentlig.

 

Nå er dette blitt helt vanvittig langt, men føltes litt godt å få noen tanker og følelser av brystet. Jeg føler jeg altså har endt oppi en situasjon hvor jeg MÅ komme inn på UWC eller så faller alt sammen. Fordi jeg rett og slett ikke klarer å være her lenger. Det tæres så mye på mentalt at det ikke kan beskrives.

Endret 3. januar 2018 av snowik

[Cipher Panda]

 

Nå er dette blitt helt vanvittig langt, men føltes litt godt å få noen tanker og følelser av brystet. Jeg føler jeg altså har endt oppi en situasjon hvor jeg MÅ komme inn på UWC eller så faller alt sammen. Fordi jeg rett og slett ikke klarer å være her lenger. Det tæres så mye på mentalt at det ikke kan beskrives.

 

Må du gjennom opptaket til UWC? Vi må ingenting kjære deg.

 

Er det kun fotball som interesser?

 

 

Dessuten vet jeg ikke helt hvordan det skjedde, men etter å ha spilt fotball i en årrekke+vært fotballtrener i et år, står jeg igjen med ingenting på fritidsfronten. Sluttet fotballen hovedsakelig av motivasjonsproblemer, og skader samt en ønske om å være trener. Det tilbudet blir ikke videreført pga. liten bygd og fraflytting. Men var artig og svært lærerikt så lenge det varte. Altså kun skole, litt egen trening og fullt av meningsløs titting på en eller annen skjerm. Jeg har omtrentlig null kontakt med venner/bekjente. (kun han ene som skal i militæret egentlig) Livet mitt føles tomt rett og slett.

Du sier det er lite fritidstilbud i nærområdet, men hva med andre idretter? Selvforsvar? Tennis? Basketball? Treningssenter? Disse fører automatisk til flere bekjente, kanskje til og med gode venner.