Langdistanseforhold og angst

[AnonymDiskusjon]

Jeg sliter både med et forhold og med meg selv, og ønsker tilbakemeldinger og tips på begge deler - jeg sitter med ekstremt mange, vanskelige tanker, så derfor må jeg bare få alt ut. Derfor er denne posten lang.

 

Etter en veldig vanskelig tid med samlivsbrudd, tap av jobb og leilighet, og total isolasjon og mye ensomhet, begynte jeg å snakke med folk på nett for å ikke bli gal. Tilfeldigvis møtte jeg ei dame som bor i et annet land, og vi fant tonen veldig fort. Jeg har alltid vært forelsket i hennes land, og hun elsker Norge - det var slik vi fant hverandre i utgangspunktet.

 

Vi snakket konstant i et helt år, og begynte å falle for hverandre. Vi begynte å fantasere mer og mer om å møtes. Jeg var skeptisk fordi jeg var redd for at noen av oss skulle bli skuffet, da vi hadde fantasert om hverandre så lenge men aldri møttes - og det ville vært kjipt å miste hverandre. Jeg var også redd for at ting virkelig skulle stemme, og så bor vi jo så langt unna hverandre at vi ikke kan være sammen uansett, og da gjør det jo enda mer vondt å si farvel... Jeg tok opp dette med henne i forkant, og selv om hun var enig mente hun at vi måtte finne ut av det. Hun sa også at dersom vi trives med å være sammen, kommer vi til å finne en løsning.

 

Vårt første møte var helt utrolig. Hun var alt jeg drømte om og hun følte det samme. Hun flydde inn til Oslo (hun bor 2 timer unna med fly), og fortsatte å besøke meg hver gang hun hadde fri fra jobben. Det siste året har både hun besøkt meg, jeg har besøkt henne, og vi har også reist på ferier sammen. Til tross for at vi har møtt hverandre relativt få ganger, var det å bo sammen i over en uke om gangen uproblematisk. For hver gang vi er sammen blir vi mer og mer komfortable, hun viser mer og mer av sin personlighet, mindre sjenert, vi holder hender når vi går ute, tar på hverandre hele tiden, har sex flere ganger om dagen, og det føles som vi er kjærester. Hun snakker om meg til vennene sine, og har også nevnt flere ganger å møte hennes familie. 

 

Problemet mitt er at livet mitt ikke er helt på plass ennå etter alt som har skjedd. Selv om jeg har hatt mye framgang de siste to årene, har jeg ennå ikke helt funnet ut av karrieresituasjonen min, jeg er ofte deprimert, og med unntak av henne er jeg veldig ensom. Dette fører til at jeg til tider føler meg avhengig av henne og blir needy og usikker - noe som ødela det forrige forholdet mitt, og jeg er livredd for å gjøre de samme feilene igjen.

Livet mitt er ok, jeg jobber hardt for å gjøre det bedre, men jeg føler meg ofte nummen og ensom... jeg sosialiserer ofte og prøver å møte nye mennesker (har også prøvd å date siden vi aldri snakket om å være eksklusive og jeg tenkte at det vil gjøre meg mindre besatt av henne) - men å møte noen jeg virkelig klikker med, og som virkelig bryr seg om meg og som jeg kan dele noe mer enn et overfladisk forhold med, er så utrolig sjeldent. Derfor blir jeg til stadig mint på hvor spesiell hun er for meg.

 

Etter at vi har vært sammen (oftest en uke om gangen), er det å si farvel ekstremt hjerteskjærende. Når jeg går tilbake til mitt "vanlige" liv, innser jeg hvor meningsløst det er når jeg ikke har noen å dele det med. Det virker så tomt. Jeg savner henne så ekstremt. I ca en uke går jeg rundt med kjærlighetssorg og bare tenker på hvor mye bedre alt er når jeg er sammen med henne. Så innser jeg jo at jeg ikke kan fortsette slik, og begynner å fokusere på meg selv og mine mål igjen - og det klarer jeg kun hvis jeg prøver å komme over henne. Det føles rett og slett som et brudd hver gang vi sier farvel. Etter noen uker er jeg nummen igjen, vant til å være alene og deprimert, og aksepterer at jeg ikke har noen å være glad i. Stort sett er jeg bare nummen, andre ganger blir jeg så deprimert at jeg tenker at jeg ikke vil leve mer. 

 

Vi fortsetter å snakke, og hun tar alltid initiativet til å møtes igjen... selv om jeg ofte er litt tilbaketrukken til å si ja, innser jeg alltid før eller siden at å stenge ute den eneste personen jeg har akkurat nå som genuint bryr seg om meg, ikke er noen løsning. Selv om jeg vet hvor deppa jeg blir når vi sier farvel igjen, har jeg i hvert fall gode minner å se tilbake på... Så vi møtes igjen, ting er helt fantastisk, så går jeg tilbake til mitt vanlige liv og det blir bare vanskeligere og vanskeligere siden jo mer jeg er sammen med henne, jo mer får jeg sett hvor fantastisk hun er, og jo mer faller jeg for henne. Dette skjer om og om igjen...

 

Vi var sammen hele julen og nyttår. Jeg unngår å ta opp seriøse ting og fokuserer på å nyte tiden sammen med henne. Men hver gang siste dagen kommer blir jeg emosjonell. Jeg hadde en vanskelig barndom og har ikke noe kontakt med familien lenger - julen de siste årene har vært ensom og tøff. Å være sammen med henne denne julen gjorde et inntrykk på meg og jeg trengte å være litt for meg selv og kjenne på følelsene. Hun kom inn til meg og spurte hva som var i veien. Jeg har angst for å dele følelser og være for åpen, for jeg vil ikke skremme henne vekk. Men jeg klarte å si at julen var tøff for meg, og at å være sammen med henne gjort et sterkt inntrykk på meg. Hun vet at jeg har hatt en tøff barndom og litt om hva jeg har vært gjennom de siste årene. Jeg fortalte at jeg har vært mye ensom og vært tvunget til å bli veldig selvstendig og kynisk, og at det gjør det tøft å åpne meg opp for noen andre. De siste årene har jeg ikke hatt noen i livet mitt som genuint har brydd seg om meg. Jeg ser at hun virkelig bryr seg og viser mye omtanke i alt hun gjør, og det gjør meg emosjonell. Jeg sa jeg er takknemlig for å ha møtt henne.

 

I det øyeblikket var jeg som sagt veldig emosjonell, og valgte å være ærlig i stedet for å bare være kald og stenge henne ute (si ingenting). Det føltes riktig der og da, men i etterkant vet jeg ikke om jeg burde ha sagt det. Det er vanskelig for meg å vite hva jeg bør si og ikke si, da det er nytt og uvant for meg å ha noen som virkelig bryr seg.

 

Vi hadde noen få dager fra hverandre da vi skulle være et annet sted på nyttårsaften og vi begge reiste hjem først, og da vi møttes igjen merket jeg at noe var annerledes. Hun virket mer tilbaketrukken og deppa. Plutselig var hun uinteressert i sex. Jeg spurte hva som var i veien men hun ville ikke si det. Da jeg presset litt mer begynte hun å gråte og innrømte at den forrige samtalen vår hadde gjort et inntrykk på henne. Hun var lei seg for at jeg hadde vært så mye ensom, men å høre at hun var den eneste jeg hadde som virkelig bryr seg, gjorde at hun følte et enormt press. Jeg forstod da at det jeg hadde sagt hadde kommet ut veldig uheldig. Jeg fortalte henne at jeg var veldig emosjonell i det øyeblikket og ikke ønsket at hun skulle føle det slik. 

 

Vi har snakket mye om fremtiden, og om å være sammen. Ofte spøkefult om å gifte oss og få barn (jeg la ingenting i det men tok det mer som et tegn på interessere - jeg ville i hvert fall ikke engang spøke om slikt med noen jeg ikke er interessert i på den måten). Hun har flere ganger sagt at hun aldri har følt seg som en person som er ute etter et forhold, men at det er noe annerledes med meg. At hun føler seg trygg rundt meg. At hun ikke kan forestille seg livet uten meg lenger. Og at hun tror hun kunne gjort meg lykkelig.

 

Dagen etter denne samtalen, sitter vi og snakker og hun kommer plutselig inn på tema om å bo alene. Hun bor med familien sin for øyeblikket. Hun misliker jobben sin og sier at hun er lei av mennesker. Hun sier at hun har lyst til å bo for seg selv, helt alene, og ikke ha noen mennesker rundt seg. 

 

Når ting hun forteller meg er motsigende vet jeg ikke alltid hva som er spøk eller ikke. Jeg begynte å tenke mye etter å ha hørt dette, på om alt hun sa om å være sammen var noe hun mente eller ikke. Det plagde meg veldig å tenke at jeg kunne ha blitt ledet til å tro at hun var ute etter noe seriøst, men at hun egentlig ikke ser noe fremtid. Etter hvert innså hun at noe plagde meg og ville vite hva det var. Omsider bestemte jeg meg for at jeg er så lei av å være plaget med alle disse tankene, og at jeg får bare si det som det er og så får jeg i hvert fall se hvor vi står.

 

Jeg fortalte henne at det hun hadde sagt hadde fått meg til å tenke. Hvis hun virkelig ønsker å bo for seg selv resten av livet, hvorfor har vi snakket så mye om fremtiden da? Hva er det egentlig hun vil...? Hun sa at forhold ikke er hennes ting. Hun føler at hun ikke ville passe i et forhold. Det er for vanskelig og komplisert. Jeg sa at jeg forstod det, men ikke hvorfor hun hadde sagt så mye stikk motsatt tidligere. Hun begynte å gråte og sa at hun var redd for at ting ikke kunne gå noen vei med oss. Hun sa at avstanden var blitt vanskelig for henne. Jeg hadde lenge lurt på om det bare var meg som slet med avstanden pga. min ensomhet, men det viste seg at hun følte det samme - at å være så nærme hver gang vi traff hverandre, gjorde det veldig vanskelig å gå tilbake til å være alene - og ikke minst ikke vite når eller om vi i det hele tatt møtes igjen. Hun sa at hun ikke vet om hun orker å fortsette slik, fordi å reise så mye begynner å bli slitsomt. Jeg hadde sagt allerede før første gang vi traff hverandre, at å inngå et slags langdistanseforhold ikke var noe jeg var spesielt interessert i. Jeg sa at hvis vi skulle ha noen framtid måtte vi klare å løse problemet med avstanden på et tidspunkt. Hun virket positiv til dette. Det virket ikke helt urealistisk, siden jeg elsker hennes land og har tenkt mye på at jeg ønsker å flytte fra Norge, og ikke minst elsker hun Norge også og har til og med bodd her tidligere. Vi er begge i en fase i livet hvor vi ikke er helt fornøyde med ting slik de er, og ønsker forandring. Vi har også mange av de samme målene i livet.

 

Nå sa hun at hun ikke så noen løsning på distansen heller... og at hun derfor er redd for at det eneste vi kan gjøre er å slutte å møtes. Hun var veldig emosjonell når hun sa dette. Jeg visste ikke om alt dette kom som et resultat av hun allerede var i dårlig humør, at jeg nettopp hadde sagt ting som ikke akkurat påvirket henne positivt, eller om hun virkelig mente det. Hvis det var noe jeg hadde lært fra forrige brudd, så var det at å bli desperat og overtale noen til å bli i et forhold, hadde ikke noe annet enn stikk motsatt effekt. Så jeg sa at jeg forstod hennes side av saken, men jeg ønsket også å være klar på at jeg kunne se for meg en løsning. Jeg sa at jeg lenge har drømt om å bo i hennes land, også før vi traff hverandre. Jeg er nå på det punktet i livet mitt hvor det gir mest mening å flytte på meg. Hun uttrykte bekymring over at jeg ville flytte for feil årsak, og at hun ville føle seg presset for å få ting til å fungere. Jeg var tydelig på at hvis jeg flytter så er det fordi jeg ønsker å bo der - noe som har vært tilfelle lenge. Jeg var også tydelig på at det ikke kan være noe press på få ting til å fungere. For meg var det enkelt - vi liker å bruke tid sammen, så vi fortsetter å gjøre det, og ser hva som skjer. Jeg sa at jeg følte det var for tidlig å snakke om forhold og framtiden vår. Vi hadde en veldig lang og emosjonell samtale, og jeg husker ikke alt som ble sagt eller hvor vi egentlig endte opp - men jeg følte etter hvert at jeg havnet i en posisjon hvor jeg prøvde å overtale henne til å bli i forholdet, noe jeg følte meg veldig ukomfortabel med - så jeg tok et skritt tilbake og sa at jeg føler at det ikke har noen hensikt å snakke om dette lenger. Dersom vi virkelig vil dette, så finner vi en løsning, hvis ikke er det ikke noe poeng. Jeg sa at jeg ikke var helt komfortabel med å ha denne samtalen, men at situasjonen med avstanden og alt gjorde at vi fortere kommer inn på dette temaet.

 

Jeg følte at det hadde blitt slutt, men satt med blandede følelser. Hun var veldig emosjonell over tanken på å slutte å møte hverandre, og var antakelig preget av humøret og tonen jeg hadde satt tidligere med mine usikkerheter, da hun uttrykte usikkerhet om framtiden vår. Det hun sa om avstanden og framtiden vår, var ting jeg hadde sagt tidligere... selv om det ikke betydde at jeg ville gjøre det slutt heller. Det er rett og slett en vanskelig situasjon.

 

Jeg følte det hadde blitt veldig mye emosjonelle samtaler og trist stemning, så etter å ha luftet alle mine tanker og fått det ut av systemet, følte jeg plutselig en lettelse, og at humøret var annerledes. Jeg følte plutselig for å smile, og jeg kunne se henne inn i øynene , uten den minste bekymring - og det var som å skru på en bryter. Plutselig ble stemningen helt annerledes, og uten at jeg engang hadde sagt noe så var hun rundt halsen min, begynte å kysse meg, og snakke om "neste gang vi møtes". Hun begynte også forsiktig å spørre om mine planer om å flytte... 

For første gang på noen dager, siden vi møttes denne gangen, hadde vi sex igjen, og ting begynte å gå tilbake til normalt.  Jeg konkluderte med at jeg antakelig hadde ødelagt stemningen ved å snakke for mye om mine følelser og usikkerheter, og hun hadde blitt litt skremt vekk. 

 

Nå er jeg hjemme og alene igjen, og til tross for at vi hadde en fin avslutning på ferien, og det ikke ble noe brudd, så sitter jeg fortsatt med ensomheten, tankekjøret, og angsten. Jeg har vært redd for å miste henne helt siden begynnelsen, og har alltid tenkt det verste, hver gang jeg følte noe var i veien - men hun har gang på gang motbevist meg. 

 

Jeg har lyst til å fortsette å møte henne, og ser fortsatt for meg at en framtid med henne ville vært bra. Men jeg sitter med en bismak etter samtalene vi hadde, hvor jeg føler at rollene har snudd - at jeg nå må overbevise henne om at vi kan få dette til, mens hun er usikker. Hver dag når jeg våkner opp er jeg deprimert og savner henne, og hele dagen engster jeg meg for at hun vil bare plutselig slutte å snakke med meg. Å miste mennesker jeg er glad i er noe jeg sliter ekstremt med.

 

Jeg vet ikke om jeg skal prøve å bare glemme henne og fokusere på mitt liv - selv om det virker veldig meningsløst til tider å leve uten noen å dele det med. Eller om jeg skal finne en måte å få dette til å fungere på, og omsider ta sjansen på å starte et nytt og bedre liv. På en side føler jeg meg lettet over å vite bedre hvor vi står, og å ha uttrykt meg, men på en annen side vet jeg ikke om jeg kan ha ødelagt ting med mine problemer og usikkerheter.

 

Hva tenker dere?

 

Anonymous poster hash: 86783...eab

[theGunner76]

Det lureste du gjør er definitivt å fokusere på deg selv... Ingen fortjener å måtte fylle tomrommet du besitter. Det må du selv tette. Men sånn sett har du jo et godt utgangspunkt ift å jobbe med begge deler parallelt mtp avstanden. Men om det fungerer i praksis er noe helt annet. Sånn du fremstår for meg (som kan være helt feil) er at du er avhengig av en dame for å bekrefte deg selv. Det er langt ifra definisjonen på et sunt forhold.

Men du virker reflektert og med god selvinnsikt. Søk profesjonell hjelp. Og begynn å utfordre deg selv.

[AnonymDiskusjon]

Det lureste du gjør er definitivt å fokusere på deg selv... Ingen fortjener å måtte fylle tomrommet du besitter. Det må du selv tette. Men sånn sett har du jo et godt utgangspunkt ift å jobbe med begge deler parallelt mtp avstanden. Men om det fungerer i praksis er noe helt annet. Sånn du fremstår for meg (som kan være helt feil) er at du er avhengig av en dame for å bekrefte deg selv. Det er langt ifra definisjonen på et sunt forhold.

Men du virker reflektert og med god selvinnsikt. Søk profesjonell hjelp. Og begynn å utfordre deg selv.

Jeg er enig i at ingen fortjener å fylle tomrommet jeg besitter. Men når jeg sliter med ensomhet og savn blir det så vanskelig å fokusere på andre ting. Dog mesteparten av tiden vi har holdt på har jeg prøvd å holde meg opptatt med mine mål og ting som gjør meg glad (trening, finne ut av karriere). Jeg maser aldri over teksting (hun initierer kontakt 90% av tiden), og hun vet at jeg er veldig opptatt av selvutvikling og psykisk helse.

 

Jeg har kommet ganske langt de siste årene på å ha en oppegående selvfølelse uten å ha noen andre mennesker i livet mitt. Uansett om hun er sammen med meg eller ikke vet jeg at jeg at jeg har mye potensiale og at jeg har mye å gi. Men ting blir veldig annerledes når man har vært mye alene og plutselig har man noen rundt seg som overøser deg med kjærlighet, gir deg komplimenter, oppmuntrer deg og viser omtanke. Jeg tror det er medfødt for mennesker å søke nærhet og dele ting med andre mennesker, og at det ville vært unormalt hvis jeg ikke reagerte emosjonelt på dette. Men det er selvfølgelig ikke et godt utgangspunkt for et forhold når så mye ansvar faller på en person, jeg vet bare ikke hva jeg kan gjøre med det. Jeg har tidligere vært i behandling hos DPS men med veldig dårlig erfaring - da jeg flyttet og ble henvist til en ny behandler fikk jeg kun avslag fordi jeg var "for frisk". Ventetiden hos privat behandler var så lang at jeg mistet motivasjonen og la det litt på is. Men jeg vet at jeg har ting å jobbe med.

 

Nå klarer jeg bare å gå rundt og tenke på om jeg kan fortsette å ha henne i livet mitt, siden savnet ville vært så ekstremt stort hvis jeg mistet henne. Jeg er så bekymret for om jeg kan få det til, og om jeg i så fall gjør feil siden jeg åpenbart er styrt av sterke følelser... men jeg er så lei av å være ensom og deprimert, og å gå tilbake til et liv der jeg har absolutt ingen er så tungt at jeg ikke klarer å tenke på det.

 

 

Anonymous poster hash: 86783...eab

[hekomo]

Kan ikke en av dere flytte til den andres land?