Ødelagt vennskap - skal jeg prøve å ta kontakt?

[AnonymDiskusjon]

Hei. Først å fremst vil jeg si at jeg ikke er ute etter noen form for sympati, å helst ingen pekefinger da jeg utmerket vet hva jeg har gjort, å følgene av dette er at jeg ikke fortjener noe tilgivelse fra vennene mine.

 

Dette har pågått i 2 år nå, så hele historien er svært innviklet. Derfor tar jeg for meg det aller viktigste.

 

Har hatt 4 gode venner, som har hengt ilag siden vi gikk i barnehagen. Vennskapet mellom oss har vært veldig nært, å vi har hengt sammen hele tiden som venner flest. Nå er vi i slutten av 20-årene, å helt til 2 år siden gjorde vi nettopp det.

 

Min bestevenn ble sammen med en jente. De var sammen i ca 1 år, før hun gjorde det slutt. Han tok dette tungt, å det var allerede da jeg sviktet totalt. Når jeg ser tilbake på dette forstår jeg ikke hvorfor jeg handlet som jeg gjorde, hvorfor jeg tok de valgene jeg gjorde. Jeg forstår det ikke - å jeg har brukt 2 år på å tenke over hva jeg egentlig har gjort. Jeg kødder ikke når jeg sier at jeg har tenkt på dette HVER dag i 2 år.

 

Uansett; ca 6 måneder senere ble jeg og ex'en til kompisen min ganske gode venner. Vi var venner når de var sammen også, men av en eller annen grunn ble vi gode venner. På dette tidspunktet burde jeg allerede da ha avsluttet vennskapet for vennen min sin skyld, men jeg gjorde ikke det. Dette utviklet seg fra ett vennskap til noe mer. Følelser blusset opp, å vi endte med å gå bak ryggen til min venn i noen måneder. Under denne perioden tenkte jeg ikke på følger av mine handlinger. Det var helt i bakgrunnen, enda jeg var venn med hele gjengen under denne perioden.

 

Da det var gått ca ett halvt år kom dette ut blant mine venner. Selvsagt reagerte alle med avsky mot meg av gode grunner, å de kuttet meg helt ut. Fikk ikke svar på meldinger eller når jeg prøvde å ringe. Kort fortalt, etter ekstremt mye prøving - fikk jeg ikke kontakt med noen av dem. Under denne perioden fram til sommeren hadde jeg ikke lykkes å få kontakt med noen av de.

 

Etter en periode klarte jeg å få kontakt med den ene kompisen, som sa nøyaktig hva han mente om hele situasjonen, å det endte med at han tilga meg. Vi er venner nå. Har jevnlig/daglig kontakt.

 

Etter alt dette skjedde har det naturlig nok vært mye hat mot meg fra dem, å har fått hørt mye vondt. Har vært nær depresjon i følge av dette siden jeg sliter med mye anger og dårlig samvittighet.

 

Den vennen jeg har kontakt med idag, har brukt mye tid på å snakke med de andre, å spesielt han jeg gikk bak ryggen på. Dette har gjort at relasjonen mellom meg og han har mjuket opp - å nå kan vi treffes å si hei iallefall, så nå kommer jeg til dilemmaet.

 

Han ønsker at jeg prøver å dra til han å snakke ut. Om det forandrer noen ting vet verken han eller jeg, men han tror kanskje det løsner litt opp hvis man prater ansikt til ansikt om dette.

 

Så, hva gjør jeg? Jeg gruer meg ekstremt, sitter her å kaldsvetter med tanken. Både fordi jeg vet hva jeg har gjort, jeg vet at jeg ikke fortjener tilgivelse. Men jeg ønsker så gjerne å fortelle han hvor lei meg jeg er, for at jeg ødela vennskapet vårt og for alt det jeg gjorde. Ingenting kan forandre det jeg har gjort, men bare at han får vite at jeg ikke tok vennskapet vårt for gitt, uansett hva jeg har gjort. Jeg forventer ikke at vi skal få kontakt igjen, selv om ønsket mitt så gjerne er der..

 

Burde jeg dra å prate med han? 2 år er lenge, å mye har skjedd siden vi sist hadde kontakt.. Burde jeg bare la han være - å håpe med tiden at det vonde "går over" ?

 

Det er veldig vanskelig å forklare hele situasjonen, for den er surrealistisk å når jeg tenker tilbake på dette hadde jeg aldri trodd jeg kunne gjøre det jeg har gjort.

Anonymous poster hash: 59413...47c

[AnonymDiskusjon]

Jo, jo: du må dra å prate med han! Han gir deg en hånd ut her, det er positivt! Bare dra dit, prat med han, legg deg helt flat og bare si at du er kjempelei deg for alt sammen og ta det derfra. 

 

(Men du var ikke bare du som var kjip her, eksen hans var også fullstendig respektløs mot han.)

Anonymous poster hash: 5f5a9...2d3

[AnonymDiskusjon]

 

Jo, jo: du må dra å prate med han! Han gir deg en hånd ut her, det er positivt! Bare dra dit, prat med han, legg deg helt flat og bare si at du er kjempelei deg for alt sammen og ta det derfra. 

 

(Men du var ikke bare du som var kjip her, eksen hans var også fullstendig respektløs mot han.)

 

Anonymous poster hash: 5f5a9...2d3

 

 

Takk for svar. Det kom kanskje ikke så greit fram, men det er altså den ENE vennen jeg har fått kontakten tilbake med - som ønsker jeg drar til den andre vennen (han jeg gikk bak ryggen på) å prater.

 

Anonymous poster hash: 59413...47c

[Taurean]

Det virker som at du kanskje dømmer deg selv litt for hardt.

 

Tillit mellom mennesker hos eget kjønn kan være en sterk drivkraft. Men kraften som kommer av to mennesker av motsatt kjønn (med mindre man er bifil, homofil eller lesbisk), altså kjærlighet, den er så sterkt indoktrinert i oss mennesker, helt fra tidenes morgen, at den er omtrent umulig å stoppe, hvis den først får lov til å slå rot.

 

Hvis man virkelig skal klare å love sine venner at man skal holde seg unna hverandre x'er og damer i all fremtid, så må man naturligvis ha et svært klart, tydelig og oversiktlig bilde over egne behov til enhver tid. Det sier seg selv at dette er nesten umulig.

 

Det er nesten umulig å innfri slike løfter. Vi er mennesker, følelsene våres skifter omtrent fra dag til dag. Vi omgås andre mennesker konstant, og vi påvirker andre og påvirkes av hverandre. Selv om man jobber konstant med å ha stålkontroll, så vil psyken fremdeles prosessere disse følelsene i bakgrunnen. Det er en grunn til at krigsveteraner ofte får diagnose som posttraumatisk stresslidelse og andre ting. Kun ved å anerkjenne at følelsene er der, og tenke igjennom, få det ned på papir/notisblokk, og bearbeide dem, bli klar over prosessene og hendelsene, kan man lære av dem og unngå hendelsene i fremtiden, hvis det er ønskelig. Når man blir god på dette, som kalles personlig utvikling, så lærer man å bli klar over ens kjerneverdier, og hva som er viktig å investere tid og ressurser i. Hvis man ikke gjør dette, så vil alt gå på automatikk. Da kan det gå hvilken vei som helst.

 

Dette dreier seg ikke bare om at han skal tilgi deg, men også om at han skal komme seg videre med seg selv. Få ryddet opp i sin egen psyke, nøstet opp i alle trådene, komme i gang med sin -egen- personlige utvikling. Hvis han ikke gjør det, så vil det bli tilfeldigheter som råder igjen, og da kan ting skli ut igjen. Dette må ikke få bli en kilde til friksjon og spenning mellom dere i fremtiden.

 

Det beste du kan gjøre, -før- du tar kontakt med han, er å skrive ned alt du tenker om denne situasjonen i notisblokk eller på papir, i en bok. Skriv ned alt i detalj. Du kan ikke fortelle han nøyaktig hva som har skjedd, med mindre du har et 100% klart og tydelig bilde over hvorfor alt har skjedd som det har gjort.

 

Jeg har selv vært igjennom en slik prosess i forhold til et nært familiemedlem, over en to-årsperiode. Jeg har behøvd hver eneste dag av de to årene, til å utvikle meg, sånn at jeg kunne håndtere den personen bare i vanlig dialog. Jeg var nervøs før møtet, men jeg følte meg samtidig svært klar og forberedt, og det som overrasket meg var hvor godt jeg klarte å forklare komplekse temaer når jeg ble stilt "til veggs". Det hadde jeg aldri klart før, bare tatt kulene og unnskyldt for at jeg var i live. Dét er et tegn på depresjon, undertrykkelse og manipulasjon. Denne bevisste utviklingsprosessen vil vare livet ut, og det ønsker jeg at den skal være, fordi det føles svært givende å kunne være med på å hjelpe andre via sin egen holdning. Man må bare lære seg å sette grenser, ta en tenkepause.

 

Hvor lang tid du vil trenge, er helt opp til deg selv. Du har jo skrevet alt ned her i temmelig bra detalj alleréde! Så det er kanskje ikke så mange løse tråder igjen. Men det kan hjelpe han med å tilgi deg, ved at du er klar over hvor det gikk galt, selv om du ikke vet hvorfor. Det er forskjell på å gjøre en ærlig feil, enn å ønske harme mot andre grunnet tidligere traumer. Det er jo svært tydelig at du ikke har ønsket noen harme her, ting bare "ble sånn". Det mener jeg man ikke bør kunne klandres for. Så kan du kanskje bare poste hele historien til han i et brev?

 

Dere har jo også mange tidligere positive minner, fra laangt tilbake i tid. Jeg kan nesten garantére at det er ingen av dere som ønsker å kaste alt dette på bålet for enhver pris, selv om prisen ble litt høy i utgangspunktet. Alle de du hadde kontakt med har garantért kjent på savnet, som du har gjort. Men det er dette med sosial stigmatiséring, og manglende personlig utvikling, som styrer alle våre liv i større grad enn det burde .. fordi vi ikke lærer noe om det her i skolen (psykologi og personlig utvikling). Da blir vi som primitive apekatter når det kommer til konflikter som innebærer nære og komplekse forhold. Det er ingenting galt med å be om en tenkepause for å finne ut av ting, men det er når man blir hatefull og frastøtende, at man maner til krig, at det blir problemer. Det krever to for å løse en konflikt.

 

Så det gjelder å bli så solid på seg selv, at man anerkjenner ting som det har vært, at man forstår menneskets natur, er svært klar over sine egne verdier, og klarer å lære det bort via sin holdning gjennom den vanskelige samtalen. Først da kan ethvert vennskap bli livslangt og solid.

Endret 29. desember 2017 av Taurean

[nacario]

Vær ydmyk slik som du er, forklar deg etter vennens syn slik at du viser å forstå hans perspektiv, vis anger og at du er rede for å gjør opp for deg, ikke spill offer. Slik vil du nå frem. Et vennskap kan også komme seg styrket ut av slikt da man viser nye sider av seg selv, svakheter og vilje til å stå på ekstra, gjøre godt igjen.

Endret 29. desember 2017 av nacario

[theGunner76]

Om ikke annet vil det hjelpe deg at du henvender deg til han og unnskylder det du gjorde. Ver ydmyk og fortell han akkurat det du skreiv til oss - at du ikke fortjener eller forventer noe som helst tilbake - så tar du det som kommer. At han tilgir er heller ikke ensbetydende med at resten av gjengen gjør det. Aksepter det du gjorde og de reaksjonene det førte til.

Er du fortsatt sammen med jenta?

[AnonymDiskusjon]

Det er forskjell på å gjøre en ærlig feil, enn å ønske harme mot andre grunnet tidligere traumer. Det er jo svært tydelig at du ikke har ønsket noen harme her, ting bare "ble sånn". 

 

Det du beskriver her som om at det er så vanskelig for mennesker å ha kontroll, og å si "det bare ble sånn" - det holder ikke rett og slett ikke mål. Dette er langt mer enn en ærlig feil. Det blir det samme som å være utro -  det holder rett og slett ikke med "det bare ble sånn!". 

 

Å ta det så langt som trådstarter har gjort er langt mer enn bare en feil, det er et valg - et valg om å dolke en venn i hjertet. Det betyr ikke at trådstarter ønsket vennen sin noe vondt, men valget ble allikevel tatt. Det må ha vært knallhardt for denne personen, spesielt med tanke på hva henne betydde for han - og det er ingen "venn" verdig å gjøre noe sånt, enkelt og greit. 

 

Anonymous poster hash: 85981...e57