Har store ralsjonsproblemer

[AnonymDiskusjon]

Hei!

 

Beklager viss dette blir veldig rotete. Må bare få ut hvordan livet mitt har vært di siste årene hvertfall.

 

Som tittelen sier, så har jeg store relasjonsproblemer, og jeg vet faktisk ikke hvorfor. Jeg har noen tanker rundt det, som jeg skal prøve å få frem så godt som mulig. Takk til de som orker å lese.

 

Jeg kan starte med å nevne at jeg har hatt et usedvanlig dårlig selvbilde hele livet mitt. Jeg vet ikke om dette har noe med saken å gjøre men jeg nevner det likevel. Det gjelder både ansikt og kropp, men ikke personlighet. For å sette ett eksempel, så kan jeg si at jeg er en mann på 25 år som aldri kaster av meg t shorta for eksempel. Jeg bader ikke med venner. Jeg har ikke lyset på under sex. Jeg sover med t shorte når dama er over. Jeg har skadet med selv for å rette opp i feil med utsende mitt. Men jeg er ikke blind på meg selv, jeg går ikke rundt å tenker at jeg er det styggeste menneske i verden. Jeg vet at jeg har ett utsende som andre ikke hadde klaget på. Men jeg takler bare ikke tanken på å vise frem mine feil. Jeg er rett og slett redd for hva andre kommer til å tenke. Noe av grunnen til at jeg nevner det er at jeg får ganske mye oppmerksomhet fra jenter, men jeg greier bare ikke tro 100% på at det er ekte, eller om jeg bare har en "god hårdag". De siste årene har jeg begynt å trene, noe som har hjulpet litt.

 

Videre vil jeg prøve å forklare hvordan forholdene mine til jenter har vært gjennom livet. Jeg kan raskt nevne hvordan det var med min første kjæreste i 7.klasse. Jeg sa nei 7-8 ganger før jeg sa ja. Kan ikke helt huske hvorfor. Men jeg husker at jeg allerede da gikk rundt å tenkte på utsende, kropp og hva som ikke var godt nok hos meg. 

 

Andre jenta jeg datet, var da jeg var 17-18 år. Jeg husker at jeg ikke ville bli sammen med henne, fordi hun hadde utenlands opprinnelse, og fordi jeg ikke følte meg ukomfortabel med å være naken rundt henne. Navn å hudfargen var det jeg tenkte på. Før noen angriper meg for å være rasist, så vil jeg bare nevne at dette er ikke noe jeg har valgt. Jeg ønsker ikke å reagere på disse tingene. Jeg vet ikke hvorfor jeg er slik som dette. Det endte med at vi gikk frem å tilbake helt til hun fant seg en ny å alt endte i et stort clusterfuck hvor vi ikke snakket med hverandre på flere år. 

 

 

 

Nå kommer vi til den delen som egentlig er grunnen til at jeg skriver dette innlegget. Jeg hopper frem til jeg er 24. Alle forhold jeg har hatt i mellomtiden har jeg bare ødelagt fordi jeg ikke har følt meg god nok, useendemessig. Jeg flyttet til Trondheim for å studere. Der flyttet jeg inn i ett bofelleskap med 3 andre. Jeg forelsket meg i den ene jenta som bodde der og vi endte opp med å begynne å date i Januar. La oss kalle henne for Tora. Siden vi bor sammen ble ting fort veldig intimt å og vi ble mer eller mindre sammen etter noen uker. Uten at vi gjorde det offesielt. Det funket mellom meg og Tora, fordi hun aksepterer at jeg er litt sjenert over min egen kropp. Problemet mitt, er at følelsene mine slutter der. Med en gang jeg har henne. Det samme gjelder sexlysten min. Jeg tenner rett og slett ikke på henne lenger, etter en måned eller noe. Men jeg greier ikke gjøre det slutt. Jeg har så utrolig lyst å si til henne at jeg ikke har følelser, men jeg greier det ikke. Samtidig spør en barndomsvenn av meg, en jente(la oss kalle henne Mona), og jeg vil være med på biltur når jeg er hjemme. Dette er en jente jeg har hatt en godt øye til hele livet mitt, men som jeg aldri har turt å prøve meg på. 

 

Jeg vet at det ikke er riktig av meg å bli med på denne bilturen når jeg vet at det kan oppstå følelser der, men jeg greier bare ikke la være. Dette var en biltur til Sverige ett par dager forresten. Så mer som en liten roadtrip. Det ender med at vi får en enda bedre tone, og planlegger å gå ut på date til sommeren. 

Når jeg kommer tilbake til Trondhem, vet jeg godt hvilke situasjon jeg har satt meg i. Jeg holde på med to jenter samtidig. Jeg er basically utro og jeg går rundt med en helt forferdlig følelse. Men ukene går, og jeg sier ikke ifra til noen av dem hva jeg holder på med. Jeg satt hele tiden å tenkte "neste uke". Men det ender med at sommeren kommer å jeg begynner å date Mona samtidig som jeg har kontakt med Tora fra Trondheim.

 

Utover sommeren prøver jeg fremdeles å manne meg opp til å slå opp med Tora. Jeg greier å foreslå at vi skal avslutte det, men hun overbeviser meg om at vi må holde sammen. Selv om jeg vet at jeg ikke vil. Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke greier å ta disse valgene. Jeg skulle så inderlig ønske at jeg ikke var så svak. 

Mot slutten av sommeren mister jeg følelser Mona og blir forelsket i Tora igjen. Fucked up, jeg vet. Mona blir jeg totalt lei av. Absolutt alt ved henne irriterte meg. Hadde ikke lyst å tilbringe tid ved henne i det hele tatt. Tente ikke noe særlig på henne lenger heller. Og det er en jenter jeg har hatt lyst å ha sex med så lenge jeg kan huske. Men Mona greier jeg å avslutte det med. Jeg sier ikke hele sannheten, jeg kommer bare opp med en unnskyldning om at vi ikke kan være sammen fordi jeg bor i Trondheim, og hun Oslo. Hun forstår, og vi forblir venner. 

 

Jeg flytter tilbake til Trondheim for å studere, og jeg forblir sammen med Tora. Etter en måned ut i semesteret kommer følelsene mine for Mona tilbake. Jeg tar kontakt med henne og forklarer til henne at jeg angrer. Jeg hadde absolutt ingen plan på hvordan jeg skulle gjøre dette mtp at jeg bodde med Tora, men følelser gjør deg blind sies det. Mona vil naturligvis ikke fortsette å ha en greie med meg siden jeg gjorde det slutt å det ender med at vi mister kontakten. 

 

Så har vi kommet frem til nå. Juleferien. Mona har begynt å date en ny gutt. Jeg har fremdeles Tora som bor i Trondheim, og jeg har på ny følelser for Mona. Som jeg på slutten av sommerferien var drittlei. Jeg går rundt å er deprimert fordi jeg ikke er med Mona.

 

Nå sitter jeg her å lurer på hva i helvete som feiler meg? Jeg laget en tråd her for ett års tid tilbake, og da var det ett par som nevnet at jeg ikke viste hva jeg ville ha, og det tror jeg stemmer. Jeg forstår hvis noen av dere har lyst å skrive ett langt innlegg om hvordan jeg har oppført meg som en følelsesløs idiot, men det er ikke nødvendig, jeg vet det. 

 

Jeg lurer bare på om noen har tanker/teorier om hvorfor jeg er slik jeg er? Kan det ha noe med selvbilde mitt? Jeg ønsker virkelig ikke å bli lei av jenter jeg forelsker meg i. Jeg drømmer om å oppleve verden med en jente jeg er glad i. Greier jeg ikke bli glad i andre fordi jeg ikke er glad i meg selv?

 

Jeg forstår bare ikke hvordan jeg kan bli så lei av Mona for så å forelske meg i henne igjen. Hvordan skal jeg noen gang ende opp med noen viss jeg blir så fort uinteressert i jenter jeg forelsker meg i. Jeg ønsker jo ikke at det skal være slik. Jeg ødelegger absolutt alle forhold ved å presse jenter til å ta valg som gjør meg sint. 

 

Hvis noen i det hele tatt greide å forstå alt dette rotet jeg har satt meg selv i, så setter jeg pris på tilbakemelding. 

 

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 4e4e0...7ba

[MellomAlt]

Jeg vil anbefale deg to bøker jeg selv har lest:
https://www.adlibris.com/no/bok/hekta-pa-et-hap-om-kjarlighet-9788203390197

https://www.adlibris.com/no/e-bok/kjarlighetens-tre-porter-9788203296147

 

Ellers syns jeg du overdriver mye. Du skriver STORE relasjonsproblemer i overskriften, mens du ramser opp ei jente etter ei annen. Forelskelser er kun en fase som kjapt går over - du kan ikke forvente dette konstant. Du skriver litt som en 13 år gammel gutt føler jeg - uten at jeg skriver dette for å være stygg. Men noen blir litt senere modnet emosjonelt enn andre, særlig mtp når de er klar for forhold osv. Kanskje du er litt "på sidelinjen" - og derfor føler deg litt utafor og blir usikker? Det blir bare spekulasjoner uansett.

 

Jeg syns du skal lese de to bøkene. Jeg kan garantere deg et titalls AHA opplevelser. Disse bøkene er gull verd og har hjulpet meg og min (tidligere) usikkerhet langt på vei. Anbefales på det sterkeste.

 

Så syns jeg du skal slutte å være så kritisk til deg selv. Jeg kan 1000% garantere deg at alle rundt deg syns du er flott som du er Dersom du viser at du har dårlig selvtillit og komplekser på utsende blir du derimot lite attraktiv - og det har lite med selve utsende å gjøre. Men dette er jo et evig problem for dagens ungdom. Det blir bedre etterhvert. Da slutter man å ta seg selv så høytidelig. 

 

Ellers syns jeg disse historiene du ramser opp i det rekordlange innlegget ditt er helt vanlige, små hverdagsproblemer alle har i liten eller stor grad. Det er lite sammenheng med disse og det du selv tror er galt med deg. 

 

Vet ikke hvor i Norge du bor? Bor du på vestlandet kan jeg anbefale deg et par timer terapi. Du trenger faktisk ikke mer enn 1-2 timer før du kommer på andre tanker - det er jeg helt overbevist om. Men start med disse to bøkene, så kan du bli din egen terapi etterpå.

[Taagane]

Ganske kjip situasjon.. det jeg sliter med å forstå er hvorfor du ikke har oppsøkt en lege/Psykolog? Du har godt av å snakke med noen. men du var inne på no der, har no med selvtilliten å gjørra.

[AnonymDiskusjon]

Takk for svar. 

 

Jeg er helt enig med deg. Det høres barnslig ut, og det er det sikker og. Jeg overdriver nok også. Kanskje fordi følelsene mine rundt alt dette er så voldsomme nå. Jeg blir bare så skuffet over meg selv og forstår ikke hvorfor følelsene mine oppfører seg slik de gjør. Jeg hater at jeg mister interessen for jenter jeg forelsker meg i. 

Jeg har jo vært slik så lenge jeg kan huske. Enten blir jeg lei, eller så tørr jeg ikke. 

 

Bøkene så forresten veldig interessante ut. Spesielt den første. Skal definetivt lese dem. Tusen takk.

 

Bor på østlandet. Leser nok disse bøkene før jeg prøver meg på noe terapi.

 

 

Anonymous poster hash: 4e4e0...7ba

[Taurean]

Hvordan støtte har du hatt i hjemmet? Hvordan har dine rollemodeller behandlet deg? Mye av livet vårt dominéres av det psykososiale.

 

La meg sette det på spissen:

 

1) Du er født inn i et negativt miljø, hvor alt du får høre er hvor feilaktig du er, du får konstant negativ feedback, alle dine feil blir forsterket. Da vil du naturligvis leve med konstant dårlig selvfølelse og ha problemer med å stole på andre.

 

2) Du blir født inn et miljø hvor det er kultur å snakke om alt mulig, alt er tilrettelagt, man får støtte i alle bauger og kanter, man snakker om problemer. Man har kanskje også psykologer man snakker med, slik at alle problemer som kommer blir utredet og behandlet med én gang. Da blir man naturligvis svært selvsikker.

 

Hvordan har du hatt det med tanke på det psykososiale på hjemmebane?

 

Bare dét faktum at du nå søker hit for svar, er en bekreftelse på at du søker nye og positive tilbakemeldinger, fordi du er lei av hvordan det er nå.

 

The Silent Repenter er nok inne på noe. Men det er samtidig viktig, før du går til en psykolog, å vite hva du vil ha ut av det. Psykologer kan være veldig fine støtter, men hvis du ikke vet hva du vil ha ut av hos dem, så kan du ende opp med å forvirre deg selv en del. Men dét kan være en del av starten på personlig utvikling. Altså å begynne å sortere og strukturere tanker og verdier.

 

Du legger litt vekt på utséende og kropp, men skriver også at du ikke bryr deg nevneverdig om dette i det "dagligdagse", som det kan sies. Jeg er imponért over at du overhodet -har- forhold med damer, til tross for selvbildet ditt ^^ Det er ikke alle som er så selvsikre. Så du har tydeligvis noen sterke sider.

 

Jeg kommer til å få supertyn for dette, men det bryr jeg meg ikke om. Jeg vil bare at du skal utforske idéen, om det er helt på trynet, så forkaster du det. Men om det har noe for seg, så les litt. Jeg forsker litt på astrologi, og hvis du leser litt om ditt eget stjernetegn, så kan det hende du finner ut en del om deg selv og din egen energi. Kanskje de damene du har hatt rundt deg har hatt en litt annen energi enn din egen, sånn at dere ikke har "connected" skikkelig. Dette kan være -én- del av bildet. Personlig selvtillit er én ting, men å være klar over sin egen personlighet 100% er en ganske annen ting. Da blir man plutselig svært vár på hvem man møter og hvem man velger å ha rundt seg. Jeg har bare funnet at det har stemt mye i livet mitt. Hvis dette høres tull ut, så bare glem det.

 

Så har man det faktum at andre mennesker (damene du har møtt), hvor klar over sin egen personlighet har -de- vært? Kanskje de heller ikke har tenkt så nøye over disse tingene, at dere er i en utforskningsfase? Det er jo temmelig vanlig. Så selv om du har hatt noen utflukter og vært "utro", greit nok, du har "messed up".

 

Men det er alltid én ting som gjelder, og dét er; Så lenge du kan tilgi -deg selv-, og love deg selv at du skal ta lærdom av fortiden og tidligere "feil" valg - så er dét alt som teller. Å kunne tilgi seg selv og gå videre er en ekstremt sterk personlig egenskap. Men det betyr naturligvis at man implementérer det i livet. Indre integritét. Jeg mener at man aldri kan føle seg 100% fri, før man har godkjent alle sine feil, og tatt de grepene man kan ta, forutsatt livssituasjonen man er i, og prøver å rette opp i tidligere feil.

 

Om du er -klar- for denne prosessen i livssituasjonen din nå, er det bare du som kan svare på.

 

Et siste tips blir som jeg nevner til stort sett alle andre; Du har vært svært flink og skrevet ned masse tanker her og delt dem med oss. Jeg vil anbefale at du skriver ned tanker på notisblokk eller i en bok, og holder dem helt for deg selv. Kanskje ta dem med til en psykolog og viser dem essensen av det, hvis du stoler på psykologen og dere har bra kjemi, sånn at det kommer noe bra ut av det. Dette kan være en av de mest givende aktivitétene i hele livet. Det er en god følelse når man klarer å knyte de løse endene og gjøre loivsbildet sitt 100% komplett. Først -da- kan man virkelig gå videre med seg selv, og møte andre mennesker.

 

Det er ikke noe rart at man møter problemer, hvis man ikke har et 100% klart og tydelig bilde av hvem man selv er og hvordan ens psykodynamiske forhold har vært i livet. Når det ikke har vært kultur å snakke om og kommunisére om sånne ting, da er det rett og slett ikke rart at det blir identitétskrise og problemer med det sosiale. Det -kan- jo gå bra, men da blir alt tilfeldig.

 

Ta kontroll over egen personlig utviklingsprosess!

[AnonymDiskusjon]

TS

 

Jeg syns det er vanskelig å forklare hvordan støtten min har vært hjemme. Jeg har minner fra barndommen som jeg skulle ønske jeg kom uten. Men det har vel alle barn?

 

Jeg har for det meste alltid trodd at foreldrene er glad i meg. Men jeg har aldri greid å si det til dem med mindre de sier det først. Sliter også med å ta opp personlige problemer med dem. Kan ikke huske jeg har gjort det noen gang. De kranglet veldig mye når jeg var liten. Husker ikke hvor lenge jeg gikk rundt og var redd for de skulle skilles, før det da skjedde, men jeg husker at jeg tenkte på det om nettene. 

 

Jeg vil ikke si jeg ble født inn i noe negativt miljø hjemme heller. Jeg ble aldri kritisert for å gjøre en feil. Men fikk kjeft viss jeg gjorde noe jeg viste var galt. Jeg hadde en periode jeg gikk rundt å var sikker på at min far ikke var glad i meg lenger etter at jeg hadde blitt tatt for stjeling. Har alltid var veldig redd for å skuffe faren min. Men jeg vet ikke jeg. Liker ikke å skylde på oppdragelse heller, og jeg vet at andre har hatt det verre en meg uten de problemene jeg har nå. Jeg har en yngre bror som har hatt kjæreste i fire år og jeg merker hvor stor forskjell det er på oss to. Hvorfor jeg har så dårlig seltillit i forhold til han greier jeg ikke forstå. 

 

Det psykososiale på hjemmebane er også vanskelig å svare på. Vi har aldri snakket så mye sammen hjemme om hvordan vi har det. Vi har hatt noen følelsesladde øyeblikk etter vi har krangler. Men det er det. 

 

Jeg skjønner at det kan være vanskelig å forstå hvordan jeg tenker mtp selvbilde. Jeg forstår det ikke helt selv heller. Jeg syns ikke jeg ser så alt for verst ut, men når det kommer til det å dele "feilene" sine eller det man er usikker på så feiler jeg. Det tror jeg også ødelegger synet mitt på hvordan kvinner skal se ut. Hvis jeg skal se perfekt ut, så skal jeg forvente at kvinner skal se perfekte ut. Dette er bare tanker forresten. 

 

Jeg kan også nevne det at jeg nesten ikke tenner på jenta etter jeg har fått henne. Slik var det med de to jentene jeg forklarte om i førsteposten. Er litt redd for at det seksuelle har vært drivkraften for følensene mine og når jeg kan/har opplevd henne så forsvinner de. 

 

Takk for resten av tipsene Taurean. Tar nok litt tid før jeg tilgir meg selv skikkelig men jeg skal skrive ned tankene mine. Hva stjernetegnet sier om meg får vente i denne omgang

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 4e4e0...7ba

Anonymous poster hash: 4e4e0...7ba

[AnonymDiskusjon]

Dette var ganske ekstremt. Hvis du bryr deg om disse to kvinnene bør du gjøre det slutt med Tora i Trondheim også og holde deg unna damer til du får ryddet opp litt,  for denne type adferd er ødeleggende for andre også, ikke bare deg selv. 

 

Både det du skriver om deg selv og dem fokuserer bare på det ytre og på sex. Ikke på følelser eller hvordan de er som person og om det kjekt å være med dem. Det hele virker rimelig psykopatisk egentlig. Ville kontaktet psykolog, og tatt det derfra for det virker som hele følelseslivet ditt er "psykt".

Anonymous poster hash: 86ce9...c19

[Skandinav]

Jeg vil absolutt anbefale deg å oppsøke profesjonell helsehjelp. Uansett hva som er årsaken til det faktum at du lider, er dette noe som krever veldig mye av en som forsøker å løse det på egen hånd.

Selv om det er mange gode forslag både med tanke på litteratur, selvransakelse og refleksjon, som for alt i verden er vel verdt å prøve ut, er det i samspill med andre mennesker du til slutt ender opp.

 

På ene siden kan man si at du legger alt for stor vekt på bagateller, noe som blir nevnt her ovenfor. På andre siden kan det faktum at du reagerer på bagateller være en forstyrrelse i seg selv.

 

For å da dra det helt ut til at det er noe som kan diagnostiseres, om enn bare for å avkrefte at du ikke er syk, er det tre diagnoser som man kan løfte frem. Mild depresjon, tilknytningsforstyrrelse og unnvikende personlighetsforstyrrelse. Les litt om det og finn ut om du er langt fra dette og bli enig med deg selv om at det ikke er noe som er fundamentalt galt. Eller omvendt.

Endret 26. desember 2017 av Skandinav

[AnonymDiskusjon]

TS

 

Jeg kjenner meg igjen i flere symptomer for unnvikende personlighetsforstyrrelse. Noen av dem var dog sterkere før. som det sosiale. Der merker jeg ikke så store problemer lenger. Har jobb ved siden av skolen som krever at jeg omgås med veldig mange forskjelle mennesker blant annet. 

 

Det er nok sant at jeg legger mye vekt på bagateller, men selv om jeg vet det så greier jeg ikke gjøre noe med det.

 

Jeg er redd for at unnvikende personlighetsforstyrrelse kan være grunnen til at jeg har ett såpass skadet forhold til kjærlighet. Mulig jeg har hatt mild depresjon også, men der er jeg mer usikker. Går ikke konstant rundt å er lei meg, men er heller ikke noe særlig glad. Får motivasjon av at ting som regel blir bedre med tiden. 

 

Jeg skal gjøre det slutt med Tora. Det er jeg nødt til, selv om jeg sikkert ender opp med å ville ha henne tilbake etter en stund. 

 

Jeg skriver ikke så mye om personlighet fordi jeg vet ikke hva jeg leter etter der. Jeg kommer godt overens med begge to selv om de er veldig forskjellige. Jeg blir glad i den personligheten de har. Det største problemet mitt er nok at jeg tilpasser meg personlighetene deres, vertfall i begynnelsen, slik at vi skal komme overens. Men ikke misforstå, jeg bli ikke en helt ny person, handler mer om at jeg  prøver å gjøre et godt inntrykk. Et eksempel er at jeg kan ende opp med unngå diskusjoner jeg egentlig ville tatt viss vi var bedre kjent. 

Anonymous poster hash: 4e4e0...7ba

[€uropa]

 

Bor på østlandet. Leser nok disse bøkene før jeg prøver meg på noe terapi.

 

 

Anonymous poster hash: 4e4e0...7ba

 

 

Et tips hvis du bestemmer deg for å prøve: Studentsamskipnaden din har muligens et psykisk helsetilbud der du relativt raskt og enkelt kan få time.

[BuffyAnneSummers]

Sier meg enig med den over her som skrev at du virker følelsesmessig umoden og at du kanskje lar forelskelse ta litt overhånd, du kan bli betatt eller falle for andre selv om du er i ett godt, langvarig forhold. Sånne følelser kommer og går, men klarer du å gjenkjenne dette? Kan være veldig forvirrende, du hører jo hele tiden om hvordan du burde følge følesene dine, kanskje det hadde vært greit å tenke ordentlig gjennom situasjonen istedet neste gang? Prøve å tenke litt med hodet istedenfor bare med hjertet, jeg sliter med det samme, blir blind og dum når jeg faller for noen.

Kan du si at du elsker noen av disse jentene? Ser du for deg en framtid med noen av dem? Tror du at du ødelegger for deg selv så du skal få slippe å oppleve nok en skillsmisse? Virker som om du sjekker ut av forholdet så fort det begynner å bli seriøst. 

[Taurean]

 

Dette var ganske ekstremt. Hvis du bryr deg om disse to kvinnene bør du gjøre det slutt med Tora i Trondheim også og holde deg unna damer til du får ryddet opp litt,  for denne type adferd er ødeleggende for andre også, ikke bare deg selv. 

 

Både det du skriver om deg selv og dem fokuserer bare på det ytre og på sex. Ikke på følelser eller hvordan de er som person og om det kjekt å være med dem. Det hele virker rimelig psykopatisk egentlig. Ville kontaktet psykolog, og tatt det derfra for det virker som hele følelseslivet ditt er "psykt".

 

Anonymous poster hash: 86ce9...c19

 

Jøss ^^ Folk er da splittet mellom folk hele tiden. Det tar tid å bli sterk. Gi folk tid til å vokse. Hadde han vært psykopat, så hadde han ikke reflektért overhodet over disse tingene eller vist anger over aktivitetene sine. Han søker jo råd.

Endret 30. desember 2017 av Taurean

[AnonymDiskusjon]

Jøss ^^ Folk er da splittet mellom folk hele tiden. Det tar tid å bli sterk. Gi folk tid til å vokse. Hadde han vært psykopat, så hadde han ikke reflektért overhodet over disse tingene eller vist anger over aktivitetene sine. Han søker jo råd.

 

Sier ikke at han er psykopat. Sier at oppførselen hans ikke er mye bedre en én. Helt fint at "det tar tid og bli sterk og folk må få tid til å vokse" blablabla men så lenge han fungerer sånn som det der, bør han holde seg unna relasjoner. Måten han oppfører seg er adferd som vil bryte ned og ødelegge også den andre parten. Den andre parten ikke får trygghet og vil hele tiden vil føle seg: "ikke bra nok" når han vingler frem og tilbake etter hvor vinden blåser. På sikt bryter det ned noens selvfølelse og selvtillit fullstendig, noe han må ta med i regnestykket sitt. Han bør virkelig rydde opp i seg selv, før han trekker nye damer inn i dette her for ellers vil hun/de være de som er mest skadelidende. 

 

Anonymous poster hash: 86ce9...c19

[Skandinav]

...så har jeg store relasjonsproblemer...

...usedvanlig dårlig selvbilde hele livet mitt... 

...mann på 25 år som aldri kaster av meg t shorta...

...Jeg har skadet med selv for å rette opp i feil med utsende mitt....

...takler bare ikke tanken på å vise frem mine feil... J

...Problemet mitt, er at følelsene mine slutter der...

...Det samme gjelder sexlysten min... 

...Nå sitter jeg her å lurer på hva i helvete som feiler meg...

...Jeg ønsker virkelig ikke å bli lei av jenter jeg forelsker meg i...

...Jeg ødelegger absolutt alle forhold ved å presse jenter til å ta valg som gjør meg sint... 

...Hvis noen i det hele tatt greide å forstå alt dette rotet jeg har satt meg selv i, så setter jeg pris på tilbakemelding... 

 

 

 

 

Dette var ganske ekstremt. Hvis du bryr deg om disse to kvinnene bør du gjøre det slutt med Tora i Trondheim også og holde deg unna damer til du får ryddet opp litt,  for denne type adferd er ødeleggende for andre også, ikke bare deg selv. 

 

Både det du skriver om deg selv og dem fokuserer bare på det ytre og på sex. Ikke på følelser eller hvordan de er som person og om det kjekt å være med dem. Det hele virker rimelig psykopatisk egentlig. Ville kontaktet psykolog, og tatt det derfra for det virker som hele følelseslivet ditt er "psykt".

 

Jøss ^^ Folk er da splittet mellom folk hele tiden. Det tar tid å bli sterk. Gi folk tid til å vokse. 

 

 

Mja. Jeg mener at de fleste bør være relativt voksne når man er 25. Uansett tolker jeg konteksten til TS å være at han lider og angrer - her og nå. Tid til å bli sterk.. kanskje. Men hvor mange år da, med fortsatt lidelse og anger og noen desperate besøk på diskusjon.no. Jeg sier ikke at TS er psykopat, men jeg mener at han helt klart trenger mer råd å veiledning enn hva han klarer å gi seg selv og hva som kan gis på diskusjon.no.