Ser ikke at jeg er deprimert

[AnonymDiskusjon]

I min søskenflokk er vi 4 stk. Nr 2 er deprimert, og dette er noe foreldrene mine vet om. Hun bor fremdeles hjemme (26 år) og har ingen jobb.

Jeg derimot sliter meg med utdanning og lån. Jeg vet at jeg mister stipendet mitt pga manglende studiepoeng nå til våren. Jeg føler ikke at jeg klarer noen ting. Klarte ikke en gang å bestå videregående på første forsøk.

Jeg føler at jeg endelig ser et lys i tunnelen, men med en gang noe går bra for meg, så går det bånn i bøtta. Under fen første eksamensperioden min fikk jeg diagnostisert at jeg hadde for høye leververdier og måtte kutte ut all alkohol osv. Samtidig slappe av mye. Dette førte til 15kg ekstra PG mistet mye hår (har noen flekker hvor jeg ikke lenger har hår). Min andre eksamensperiode fikk jeg vite at jeg har celledeling i livmorhalsen. Dette gikk hardt inn på meg, og jeg følte at kroppen min ikke ønsker å være frisk lenger.

Jeg vet ikke om jeg har mulighet å fortsette utdanningen min pga studielånet, og det stresser meg veldig. (Bor i en annen by enn foreldrene mine, kan derfor ikke bo hjemme gratis). Jeg leser 8+ timer hver dag, men klarer fremdeles og stryke på alt som heter eksamen. Det er utrolig demotiverende, og jeg gir snart opp. Orker ikke mer.

Grunnen til jeg nevnte min søster tidligere er at det virker som om foreldrene mine fokuserer så mye på hennes depresjon at de ikke ser min?

 

Anonymous poster hash: 01b6a...a37

[salamishit]

Foreldrene dine er ikke tankelesere, snakk med de.

[Taurean]

Ingen kan dømmes for å gi opp når motgangen blir for stor.

Men bare for å ha det avklart; Har du en klar og tydelig retning med tanke på jobb etter utdannelsen?

Hvor langt har utdannelsesløpet ditt vært? Det ville jo vært synd å kaste det på bålet når du har kommet så langt som du har gjort.

Er du helt sikker på at utdannelsesløpet er noe du vet passer for deg? Har du noen andre ønsker og drømmer i livet?

Kanskje tiden ikke er helt riktig for deg til å ta utdannelse og stå i 100% jobb. Ville du klart å stå i 100% jobb om du fikk det i morgen?

Hvordan høres det ut om du fikk innvilge 100% ufør, så du fikk tid til å ordne opp i de psykososiale forholdene i familien, og også hente deg inn og bygge opp din egen selvtillit og moral igjen? Så kunne du heller prøvd å ta fatt på ny utdannelse, eller den samme på nytt, i samsvar med NAV når tiden var inne for det? Kanskje  også fått litt jobberfaring i tråd med utdannelsen når du var på uføretrygd, for å få forberedt deg litt.

Det er mange veier til rom, du ser dem kanskje bare ikke så tydelig, siden du tydeligvis står i en ganske slitsom og litt kaotisk situasjon akkurat nå.

Det er lett å få suksess når man har all verdens støtte, både psykologisk og økonomisk. Det er ikke så lett når man må slåss i motbakke på begge disse områdene. Det tapper en for krefter.

Jeg vil åpne for muligheten, hvis du virkelig føler at du ikke kommer til å orke å stå ut utdannelsesløpet og fortsette med dette i årene som kommer, å prate med fastlege, få sykemeldt deg, og få time hos psykolog så du får en støtte i det her.

Man skal ikke måtte behøve å støtte seg til familien når man er over 18 år, da skal man være en del av samfunnet, det er samfunnets/statens ansvar å legge til rette for trygghet. Men du må kreve din rett, og jo tidligere du begynner med det, jo bedre er det.

[Løgn]

Dette førte til 15kg ekstra PG mistet mye hår (har noen flekker hvor jeg ikke lenger har hår).

Prat med en klinisk ernæringsfysiolog. Du finner dem i helsetjenesten, og fastlegen bør ha kjennskap til dette. 15 kg er mye, særlig om dette er kun dette semesteret. Om du har dårlig råd er dette imidlertid nok et argument til å kutte ut godteriet, og ikke spise deg stappmett hver gang du spiser.

 

Du blir også syk av å ikke bevege deg. Du bør få klarhet i hva det betyr å måtte "slappe av mye". En lege som anbefaler å kutte ut fysisk aktivitet bør kanskje ikke være lege. Be om en second opinion. Og forsikre deg om at du i utgangspunktet forstod legen rett.

 

Min andre eksamensperiode fikk jeg vite at jeg har celledeling i livmorhalsen. Dette gikk hardt inn på meg, og jeg følte at kroppen min ikke ønsker å være frisk lenger.

Celleendringen kommer av HPV-virus, og er vanligvis ikke farlig. Dette kunne imidlertid vært unngått ved å bruke kondom. Og du unngår å spre viruset til andre ved å bruke kondom i fremtiden. P-pilla er ikke beskyttelse mot annet en graviditet.

 

Jeg leser 8+ timer hver dag, men klarer fremdeles og stryke på alt som heter eksamen. Det er utrolig demotiverende, og jeg gir snart opp. Orker ikke mer.

Jeg har vanskelig for å tro at du faktisk har lest 8 timer hver dag gjennomgående i studiet, og likevel stryker på alt. Men kanskje du mener "8 timer hver dag de siste dagene før eksamen". Og kanskje du ikke egentlig mener "lese", men heller mener å ha boka åpen mens du lar deg distrahere av alt mulig annet.

 

Tenk deg selv, 8 timer lesing daglig over et semester på 90 dager. Hvor mange bøker blir det? Og hva er differansen mot hva du faktisk har lest?

 

Det finnes selvfølgelig smarte måter å lese på også. Jeg vet ikke hva du studerer, men forutsatt at det er teoretiske fag (dvs ikke matematikk, kjemi, fysikk, programmering, etc som du MÅ jobbe med kontinuerlig gjennom studiet), så bør du kunne få noe ut av å 1) lese på tidligere eksamensoppgaver og besvarelser, og 2) lese sammen med andre, hvor dere fordeler pensum mellom dere og utveksler stikkord og notater. Litt sent å begynne med dette 17. desember så klart.

 

Men situasjonen er som den er, og du får stort sett strykkarakter. I så fall antar jeg at dersom du skulle bestå eksamen vil du uansett ikke få noen toppkarakter, hvilket vanligvis betyr at du heller ikke kan pensumet godt. Forutsatt at du studerer med hensikt å få en jobb, hvor god jobb tror du at du kommer til å gjøre innenfor feltet du studerer?

 

Det blir ikke lettere for deg i arbeidslivet dersom du klarer å lure til deg en jobb som du ikke har forutsetning til å beherske. Resultatet vil bli at du kommer til å føle deg sykere, og deretter sykemelder deg. Deretter vil du fortsette å være depremert mens du er sykemeldt.

 

Ikke alle er ment for høyere utdanning. Kanskje du rett og slett er på feil spor? Om studiet ikke er riktig for deg, er det ingen grunn til å presse seg gjennom det, da det heller ikke vil bli riktig for deg å jobbe med noe du hverken kan eller har interesse for. Det blir stressende og feil både for deg og andre, og du akkumulerer bare studiegjeld som ikke er godt for noe.

 

Grunnen til jeg nevnte min søster tidligere er at det virker som om foreldrene mine fokuserer så mye på hennes depresjon at de ikke ser min?

Har du pratet med dem om det?

 

Har valget av studier noe med dine foreldres forventning til deg å gjøre?

Endret 17. desember 2017 av Løgn

[nacario]

Eneste jeg kommenterer på er det at du sier du leser 8+ timer dagen, dette må da være ganske tungt og mindre produktivt, krefter bedre brukt andre steder. Som oftest har man ikke nok tid til å lese hele pensum, man må velge ut deler fra 'alt' eller det meste og lese smart. Og det som leses må komme inn, og ikke ut eller i løse luften. Få litt variasjon i dagen, sett av rom til litt kjekt. Ja lett å si, men det enkle fungerer. For min del og mange andre er det også rom for trening, hjernen fungerer annerledes da.

[Madde123]

Har du fortalt di hva du føler?