Noen som er 50% ufør?

[AnonymDiskusjon]

 

Jeg har en alvorlig personlighetsforstyrrelse som reduserer livskvaliteten min betydelig.Jeg er i full jobb men det tapper meg så for krefter at jeg bruker opp alt jeg har av livsgnist. Resultatet er at etter jobb har jeg ikke kapasitet til å gjøre noe som helst. Jeg har ingen venner, og utenom jobb har jeg ikke kontakt med andre mennesker. Jeg har feks ikke feiret bursdag, nyttårsaften eller 17.mai med andre mennesker siden 2004. Det har vært perioder hvor jeg har vært sykemeldt og da har jeg følt at jeg har fått hentet meg inn igjen, men så går jeg tom igjen etter å ha begynt å jobbe 100%.

 

Er snart halveis i livet og dette kan ikke fortsette. Tenker derfor mer og mer på delvis uføretrygd. Er det noen her som er det?

 

 

 

Anonymous poster hash: 6420e...557

[nacario]

Kan jeg få spørre hva slags innvirkning din alvorlige personlighetsforstyrrelse (og diaognose) har i det daglige utover det du beskriver, går det mest på kontakt med andre mennesker, føler de seg uvel/unngår de deg som resultat, eller er du redd og usikker og har periodevis skydd kontakt? Du ordlegger deg ellers bra og sindig så du viser tilsynelatende god innsikt egen situasjon som må gjøre det enda mer frustrerende for deg.

[AnonymDiskusjon]

Kan jeg få spørre hva slags innvirkning din alvorlige personlighetsforstyrrelse (og diaognose) har i det daglige utover det du beskriver, går det mest på kontakt med andre mennesker, føler de seg uvel/unngår de deg som resultat, eller er du redd og usikker og har periodevis skydd kontakt? Du ordlegger deg ellers bra og sindig så du viser tilsynelatende god innsikt egen situasjon som må gjøre det enda mer frustrerende for deg.

 

Mine kolleger, de vet ikke hva som foregår. De skjønner sikkert at noe er galt i og med at jeg har hatt lange perioder med sykemelding, men de er sikkert uvitende om omfanget. I det daglige holder jeg maska så godt jeg kan, men det tærer veldig på. Det føles ut som om jeg blir hul innvendig, og at for hvert år som går er det mindre og mindre igjen av meg. Jeg føler at jeg ikke hører hjemme i denne verdenen lenger.

 

Det er mye rart som foregår i hodet på meg, og det er vanskelig å beskrive det hele. Men du kan godt si at jeg ikke har helt kontroll på hva som foregår der oppe, og at jeg får fysiske reaksjoner av tankene. Har jeg paranoide tvangstanker (som jeg har daglig) så blir jeg veldig anspent og mister konsentrasjonsevnen. Har jeg vanlige tvangstanker, så dagdrømmer jeg meg helt bort, og kan bruke flere timer på å leve i en fantasiverden. Det sistnevnte er i og for seg ikke så ille, bortsett fra sorgen da jeg våkner opp og innser at nei, jeg er ikke lykkelig gift med familie, eller nei jeg bor ikke i et hus på stranda i California. Alltid trist å våkne opp i meg selv, for jeg kunne ønske jeg kunne ha kontakt med andre mennesker. 

 

Depresjon følger med på kjøpet, og jeg har vært medisinert for det i en god del år nå men depresjonen er relativt enkelt å forholde seg til, så den takler jeg ganske bra synes jeg. Det vanskeligste er når det setter seg i kroppen, og bare det å reise til jobb er et enormt prosjekt, og kropper er helt tom for krefter. I slike situasjoner prøver jeg å tenke at det er en bra måte å trene viljestyrken på og det funker ofte, men i ny og ne går jeg helt i kjelleren og da har jeg ikke noe annet valg enn å være langtidssykemeldt. I slike perioder er jeg ekstremt uproduktiv, jeg ligger bokstavelig talt på sofaen i 14 timer, og de resterende i senga.

 

Når jeg er for meg selv så får jeg litt fred i sjelen, er jeg utenfor privatlivets fire vegger så er jeg som et såpestykke i vann. Jeg blir svakere og svakere, og tilslutt forsvinner jeg. På veien til det intet så klarer jeg ikke forholde meg til andre mennesker, klarer ikke snakke med de, bare stirre på de med døde øyne uten en mine i ansiktet. Det er ubehagelig når folk smiler til deg mens de prater også får de et dødt steinansikt tilbake. Kanskje de da i slike situasjoner skjønner at det feiler meg noe?

 

 

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 6420e...557

[nacario]

Går ut ifra at du er blitt tilstrekkelig utredet da du er godt voksen og dette har vært en langvarig tilstand (ofte fra barndom/oppvekst), har du ikke fått en plan/et opplegg fra de som har fulgt deg opp som kan brukes på arbeidsplass (går utifra du har fast stilling). Nav vil jo ellers at folk skal være i arbeid og skal tilrettelegge deretter, det mest naturlige er at din lege/psykolog har kommet med uttalelser og behov til en nav saksbehandler som setter det i praksis på din jobb (så langt det lar seg gjennomføre i praksis, og dessverre mulig avhengig av din saksbehandler/arbeidsgiver "velvilje").

 

Hva har din behandler sagt? Er din arbeidsgiver orientert? Tenker du det er mulig å finne løsninger som lar seg gjennomføre i daglig drift på jobb som letter det for deg, ofte er det ens egne forslag som fungerer best hvis det fremmes til de som følger deg opp relatert arbeidsplass. Nå snakker vi hovedskalig om det basale på jobben da det er mest hensiktsmessig å ta tak i, så får det psykososiale mellom dine kollegaer komme i andre rekke.

Kan nevne eksempelvis at en kollega valgte å stå frem som bipolar og det skapte mer forståelse blant de andre grunnet tidligere atferd. Det resulterte i bedre funksjonelt samarbeid og tilpassede oppgaver/arbeidstid (sistnvente var fra tiltak fra psykiater og nav), men ikke at "forholdet" kollegaene imellom nødvendigvis ble noe bedre.

Endret 15. desember 2017 av nacario

[AnonymDiskusjon]

Går ut ifra at du er blitt tilstrekkelig utredet da du er godt voksen og dette har vært en langvarig tilstand (ofte fra barndom/oppvekst), har du ikke fått en plan/et opplegg fra de som har fulgt deg opp som kan brukes på arbeidsplass (går utifra du har fast stilling). Nav vil jo ellers at folk skal være i arbeid og skal tilrettelegge deretter, det mest naturlige er at din lege/psykolog har kommet med uttalelser og behov til en nav saksbehandler som setter det i praksis på din jobb (så langt det lar seg gjennomføre i praksis, og dessverre mulig avhengig av din saksbehandler/arbeidsgiver "velvilje").

 

Hva har din behandler sagt? Er din arbeidsgiver orientert? Tenker du det er mulig å finne løsninger som lar seg gjennomføre i daglig drift på jobb som letter det for deg, ofte er det ens egne forslag som fungerer best hvis det fremmes til de som følger deg opp relatert arbeidsplass. Nå snakker vi hovedskalig om det basale på jobben da det er mest hensiktsmessig å ta tak i, så får det psykososiale mellom dine kollegaer komme i andre rekke. Kan nevne eksempelvis at en kollega valgte å stå frem som bipolar og det skapte mer forståelse blant de andre, men ikke at "forholdet" dem imellom nødvendigvis ble noe bedre.

 

Er utredet, og har vært i kontakt med sakkyndige siden 2012. Arbeid og stillingsprosent har aldri vært tema hos hverken fastlege eller psykolog. Usikker på hva slags løsninger man kan komme opp med, arbeider i kontorlandskap og vi har ikke cellekontorer. Kan ikke be alle de andre forlate etasjen slik at jeg kan være alene heller.

 

Jeg har arbeidet 50% i perioder, og det har fungert veldig bra. Da føler jeg meg noe normal, at jeg har energi igjen til å være menneske.

 

 

 

Anonymous poster hash: 6420e...557

[Dubious]

Mange som er 50% ufør

[nacario]

 

Går ut ifra at du er blitt tilstrekkelig utredet da du er godt voksen og dette har vært en langvarig tilstand (ofte fra barndom/oppvekst), har du ikke fått en plan/et opplegg fra de som har fulgt deg opp som kan brukes på arbeidsplass (går utifra du har fast stilling). Nav vil jo ellers at folk skal være i arbeid og skal tilrettelegge deretter, det mest naturlige er at din lege/psykolog har kommet med uttalelser og behov til en nav saksbehandler som setter det i praksis på din jobb (så langt det lar seg gjennomføre i praksis, og dessverre mulig avhengig av din saksbehandler/arbeidsgiver "velvilje").

 

Hva har din behandler sagt? Er din arbeidsgiver orientert? Tenker du det er mulig å finne løsninger som lar seg gjennomføre i daglig drift på jobb som letter det for deg, ofte er det ens egne forslag som fungerer best hvis det fremmes til de som følger deg opp relatert arbeidsplass. Nå snakker vi hovedskalig om det basale på jobben da det er mest hensiktsmessig å ta tak i, så får det psykososiale mellom dine kollegaer komme i andre rekke. Kan nevne eksempelvis at en kollega valgte å stå frem som bipolar og det skapte mer forståelse blant de andre, men ikke at "forholdet" dem imellom nødvendigvis ble noe bedre.

 

Er utredet, og har vært i kontakt med sakkyndige siden 2012. Arbeid og stillingsprosent har aldri vært tema hos hverken fastlege eller psykolog. Usikker på hva slags løsninger man kan komme opp med, arbeider i kontorlandskap og vi har ikke cellekontorer. Kan ikke be alle de andre forlate etasjen slik at jeg kan være alene heller.

 

Jeg har arbeidet 50% i perioder, og det har fungert veldig bra. Da føler jeg meg noe normal, at jeg har energi igjen til å være menneske.

 

 

 

Anonymous poster hash: 6420e...557

 

Da får du ta det opp med dem angående utfordringer på arbeidsplassen og hvordan det påvirker psyken i hverdagen, eneste veien å gå. Du kan forsåvidt ta kontakt med nav og forklare situasjonen, men det er dine behandlere som i første omgang må være dine ambassadører for å få nav igang, da førstnevnte sitter på kjernekunnskapen om hvordan du har det. Det tredje er om tiltak lar seg gjennomføre på din jobb, her faller en del på arbeidsgiver. Du nevner kontorlandskap, eks om det er mulighet for deg å kunne trekke deg tilbake en plass i perioder. Dine behandlere, nav, arbeidsgiver og deg må finne en løsning.

[Taurean]

Det er bare å prate med fastlegen og få utredet det her hos psykolog fortest mulig. Du må legge hjerte og sjel på bordet hver gang du er der. Begynn å skriv ned hva du føler og tenker, så det blir lettere å forklare det.

[AnonymDiskusjon]

Kjenner meg igjen i mye her, dog ikke helt samme case.

Bestill dobbeltime hos din fastlege for å slippe tidspress og slipp deg løs så godt det går.

Hvis du er like fra deg som jeg var så forstår legen ganske fort at det er faktiske problemer.

Anonymous poster hash: 627c3...d03

Anonymous poster hash: 627c3...d03

[AnonymDiskusjon]

Jeg anbefaler trådstarter å bestille time hos fastlege, og be fastlege å søke time for neuropsykolog..

 

Sjekk hukommelse osv... 

 

Jeg synes du bør gjøre det, da det sier noe om arbeidsevne osv. Du har jo angst forstår jeg, og depresjon, ofte er det ikke bare en diagnose.

 

Enkelte psykiske lidelser, tvangstanker, angst og paranoia, eller schizo lidelser har ofte hukommelses issues også.

 

Men kort og greit, anser du selv at du har godt kortidsminne? Du klarer å huske en ny pinkode du trenger til en jobb 15 minutter senere feks, husker du sikkert alt arbeid du er ferdig med, eller er du en som må ettersjekke? Hender det du glemmer om du har låst døra? 

 

Nevropsykolog sjekker sånne ting, samt hvor rask reaksjonsevne du har. Når man skal vurdere 50 prosent ufør, så er det greit å sjekke alt.

 

De jeg har hørt med 50, har bare ønsket full ufør, men mulig kårene har bedret seg.

Anonymous poster hash: 0650d...a30

[Skadeskutt90]

Jeg har avhengig personlighetsforstyrrelse og emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse. Tidvis alvorlig depresjon. Jeg er utenfor arbeidslivet akkurat nå og begynner å innse at jeg nok ikke vil være i stand til 100% jobb. Så jeg blir nok delvis ufør jeg også. Men det vil nok ta tid og jeg er ikke ferdig med utredning. I tillegg til at jeg er inn og ut av psykiatrisk akuttpost (havner nok inn igjen i morgen, etter en uke siden utskrivelse. Lenge siden jeg har holdt så lenge. Har omtrent ikke bodd hjemme siden september og for øvrig vært innlagt mesteparten av 2017), så skal jeg på planlagt innleggelse i januar. Da blir det MR av hodet, nevropsykologiske tester osv.

 

Så må jeg vel bare ta det derfra.

[MellomAlt]

Jeg har jobbet med dette. 

 

Først vil jeg si at jeg syns du forklarer situasjonen din godt. Du har selvinnsikt og svartmaler ikke overnevning mye men er objektiv og klar i måten du beskriver utfordringene dine. 

 

Helsesystemet i Norge er dessverre slitsomt og byråkratisk. Ofte er utfordringene og løsningene på problemet enklere enn man tror. Men man stanger hodet i veggen fordi vårt samfunn ikke er lagt opp til de "enkle, klare" løsningene. Men neida, her skal hundre byråkrater, helsefolk (som meg), tiltak og personer involveres. For en bruker som sliter med å møte opp i en bursdagsfeiring er dette umennesklig. Da er det lett å drømme seg bort i en problemfri hverdag som ufør. Men dette er faktisk det verste du kan gjøre.

 

Her er min lille observasjon og synsing av deg. Basert på det jeg nå leste, samt egne erfaringer fra jobb og privat.

 

Jeg tror at du er emosjonelt overbelastet, slik at du i mange år har vært i en "forsvarsmodus". Dvs, en modus der du har blitt nødt til å vike for ting som kan være krevende å håndtere for psyken. For eksempel kan et sosialt lag som type bursdagsfeiring være ekstremt krevende da det innebærer forventninger av andre og seg selv, manglende kontroll på situasjonen, man må være "på" konstant under hele feiringen og man kan heller ikke gjemme seg. I tillegg må man prestere i en slik grad som er akseptabel sosialt - angsten for å være annerledes og fjern kan forstyrre din ekte personlighet. Som attpå til kan være litt gjemt, fordi du kanskje ikke har vært ute på en god stund og ikke helt "kjenner deg selv igjen". Deretter følger en naturlig depresjon fordi man taper et sosialt liv - man må avse til fordel for jobb, som tross alt er inntektskilden her i livet.

 

En forsvarsmodus som dette tvinger deg til å prioritere, velge bort - og kroppen din gir deg stadig "time outs" der du må sove lenge og være helt borte vekk i en lengre periode for å prestere igjen. Masken man går med kan være så dominerende at man er i ferd med å miste seg selv. Da kan hjernen "tulle" med deg. Gi deg stemmer, hallonasjoner og du får en frykt for å miste fullstendig bakkekontakt.

 

Hva gjør du da? Du er jo allerede i et system. Du har jo en jobb Du har jo rutiner i livet? Jo, hjernen er bygget slik at man konstant leter etter løsninger og utveier. En kjapp men langsom "drøm" mange har, er nettopp uførepensjon. Tilsynelatende en enkel løsning som gir deg frihet til å distansere deg fra jobb - og hente deg selv inn igjen, slik at du får deler av personligheten din tilbake.

 

MEN, uføretrygd er sosial isolasjon. Du mister så uendelig mye mer enn det du tjener på det. Fordelene er marginale i forhold til det det i realiteten vil tilsi. Det er livsfarlig. Absolutt ikke noe jeg vil anbefale. 

 

Men slik du beskriver det trenger du en pause fra alt og alle. Jeg kjenner ikke deg og dine interesser. Men hva med et fullstendig avbrekk fra hele ditt kjente liv, prøve noe nytt - distanser deg fra alt av rutiner. Du må hente inn deg selv igjen. Dersom du er mye sykemeldt og henger på sofaen 14 timer hver dag og spiser Grandis er ikke det sunt i lengden. NEI, jeg mener ikke at du er lat ved at du gjør dette. Du trenger det, til en viss grad. Men du trenger også med all respekt noen som pusher deg ut.

 

Jeg har selv vært i en lignende situasjon som deg for 10 år siden. Jeg har også jobbet med dette i en årrekke. 

 

Den absolutt beste medisinen jeg vet om: Natur og friluftsliv. Selv om du aldri har besøkt en knaus i hele ditt liv, ta deg en topptur. Dette er balsam for sjela og gir mersmak. Jeg skulle personlig dratt deg med opp på en topp - dersom du bor i nærheten. Bare å sende meg en melding.

 

I mitt tilfelle valgte jeg en litt mer ekstrem utgave. Jeg pakker ryggsekken og tok meg en backpackertur rundt i europa. Tvang meg selv ut i sosiale situasjoner. Fikk meg litt fitte. Drakk meg dritings et par ganger. Det er lettere å gi litt faen når man er i utlandet. ^^

 

Jeg vet jeg har feil i mye av de jeg nå skrev. Men forhåpentligvis nikker du til noe av det. Ta deg en 12 - måneders pause fra jobben. Etter 4 - 6 måneder og noen fjelltopper tror jeg du vil merke bedring. Det er min resept til deg fra meg. )