Far som er alkoholmisbruker

[AnonymDiskusjon]

Hei

Jeg har en far som drikker alkohol ofte. Han drikker egentlig i vanlige ukedager (helst etter jobb) og mens det er helg.

Han drikker sammen med folk som aldri har hatt en godt liv (narkomane, folk som gambler og har mistet familien sin osv.)

Når han kommer hjem på kveldene lukter han dritt (alkohol) og han raserer kjøkkenet ved å lage mat helt unødvendig. I tillegg får han doen til å lukte dritt (oppkast, avføring og tiss på gulvet)

Jeg synes veldig synd på mamma, som alltid har vært der for meg og min lillesøster.

Jeg er 16 år går i 10.

Han hører mer på meg og søsteren min enn det han hører på mamma.

Vi har snakket flere ganger med han hvor han har «sluttet» i et par dager, men starter med alkohol igjen etter at han tilfeldigvis møter noen han pleier å drikke med og de spør om han vil være med til baren.

Nå vil jeg ha en stopper for det, jeg vil at han skal slutte å drikke alkohol forreal! Jeg er sykt lei av at han skal terrorisere huset, i hvertfall når mamma eller søsteren min har ryddet! (De er veldig renslige og liker ikke rot)

Jeg har hørt om legemiddelet Antabus, men vet ikke om det faktisk virker, er det anbefalt?

Dette ble et lang innlegg, tror det ble litt feil siden jeg skriver på telefon..

Takk til alle som tar seg bryet og leser dette innlegget

 

 

Anonymous poster hash: 79786...289

[Gavekort]

Det er en trist situasjon du har kommet deg i. Har du snakket med din mor om dette? Hva er hennes syn på saken? Har du fortalt henne hvordan det påvirker deg?

 

Her er noen tips: https://helsenorge.no/rus-og-avhengighet/alkohol/drikker-partneren-din-for-mye

Endret 13. desember 2017 av Gavekort

[AnonymDiskusjon]

Har selv foreldre som drikker. Jeg setter store deler av teksten i spoiler da det ble litt mye "meg-snakk", det er jo egentlig din situasjon vi skal snakke om men jeg håper det jeg forteller her kan forklare ting du kanskje lurer på om foreldre som drikker.

 

 

 

Hos meg drikker begge foreldrene "på skift" der det er enten den ene eller den andre som drikker, og de drikker hjemme. Hvordan alkoholen påvirker en person er veldig individuelt.

 

Min far blir slitsom, høyrøstet og hvis han føler ting ikke er slik de skal være, voldelig til en viss grad. Han trekker også frem de samme kjedelige vitsene og blir veldig klisjé av seg.

 

Hun blir bare "borte/fjern", lager mat på en brannfarlig måte og mister all motorikk. Våken til langt på natt/får ikke sove. Hun er også en blodhund til å finne andre familiemedlemmer sin alkohol og da forsvinner flaska fort.

 

Begge har til en viss grad også gjort skade på egne eiendeler, hun gjør det ufrivillig og han med vilje (sint).

 

Vi er to brødre, jeg er 28 og min bror er 23, dette har pågått i 7-8 år nå og er fremdeles et problem. Han bor med samboer i egen sokkel-leilighet og jeg eier min egen leilighet ca en time fra familien. Vi har begge vokst opp i et hus preget av alkohol og flere ubehagelige episoder der vi bl.a har fått dårlig middag, unødvendige skjenneprekener og har mange kvelder trukket oss ned i husets kjeller som var det eneste stedet vi følte oss trygge.

 

Å bo i samme hus som en alkoholiker er tøft. Mye på grunn av det jeg har skrevet over, men ikke minst også fordi man mister eller ikke kjenner igjen sine foreldre når de er beruset. Man blir usikker på personen og vil kanskje distansere seg fra den alkoholavhengige.

 

Julen 2015 kom jeg hjem til foreldrene mine lillejulaften. Begge to var dritings, og helt ute av stand til å gjøre siste forberedelsene til jul. Jeg var på forhånd innstilt til å hjelpe til med vasking, matlaging og bæring av juletre med edru foreldre, så synet som møtte meg ødela egentlig hele julen. Jeg tok da selv tak i matlaging, pynting av juletre og annen forberedelse før julaften.

 

 

 

Jeg og broren min har tidligere forsøkt to ganger å ta opp dette via tjenesten Bufetat (gratis familierådgivning). Der har vi brukt 2-5 timer på samtaler først uten foreldrene også har disse blitt invitert til en time sammen med meg og broren. Problemet med denne løsningen er at foreldrene kan la være å møte opp uten at det fikk konsekvenser. Dette var fordi vi begge var over 18 og Bufetat derfor ikke kunne bruke virkemidlene som de har til rådighet.

 

Disse virkemidlene kan være nokså brutale både på familien, og din alkoholiserte far. Det kan hende din far blir fratatt foreldreretten, eller at barnevernet blir involvert så før du tar steget til Bufetat så bør du veie dette besøket opp mot konsekvensene.

 

Til slutt så vil jeg si at legemidler som Antabus sannsynligvis ikke vil hjelpe i denne situasjonen. Antabus fungerer slik at den som tar det blir uvel av å drikke alkohol. Denne behandlingen krever at faren din selv vil slutte med alkohol, og effekten slutter med en gang han slutter å ta dosen sin. Antabus er neppe noen løsning i denne situasjonen uten at faren selv velger å slutte med alkohol.

 

 

Håper dette oppklarer noe av det du lurer på.

 

 

Anonymous poster hash: 70ec2...629

Anonymous poster hash: 70ec2...629

Anonymous poster hash: 70ec2...629

[AnonymDiskusjon]

Så trist:( Jeg er fortsatt veldig ung og lurer på hvordan det har påvirket fremtiden din? Skolegang/Jobb...

 

Anonymous poster hash: 79786...289

[Corp Por]

Min far var/er alkoholiker.

Jeg konfronterte ham alene.

Fortalte ham hvor viktig han har vært for meg som liten og at jeg hadde idealisert ham i alle år.

 

Med nøytral tone og uten å heve stemmen forklarte jeg st han har klart å ødelegge mitt syn på ham og hvis dette fortsatte ville han sitte igjen alene. Både jeg og min bror ville ta siden til vår mor og han risikerer å miste alt.

 

I familien vår snakker vi lite om følelser osv.

Jeg regner med at med en slik "mannemann" som bruker alkohol til å prosessere følelser oppdrar dette i sine barn, men når jeg hadde en samtale alene og rolig med ham så fungerte det. Jeg tror han syntes det var veldig trist å få høre at hans yngste sønn begynte å miste respekt for ham og spesielt siden jeg ikke var anklagende eller aggressiv under samtalen så traff det dypt.

 

Det har nå gått fint i godt over ti år.

[AnonymDiskusjon]

Det må være utrolig tøft å være ung og vokse opp under slike forhold. Det er så urettferdig som det får blitt at de rundt, og særlig barn som ikke velger sine foreldre, skal måtte lide under andres misbruk. Alkoholisme er en sykdom som rammer hele familien.

Jeg vet kanskje bedre enn fleste hvordan dette er, ettersom jeg utviklet denne sykdommen selv og erkjente det for meg selv og andre i midten av tyveårene. Når jeg ser tilbake har faretegnene vært der hele veien. På fest var det typisk jeg som ble fullest, og jeg hadde stadig vekk black-outs. I det jeg tok noen glass i et sosialt lag, var det som om noe i meg tvang meg til å drikke mer. Noen ganger klarte jeg å begrense meg (det krevde masse viljestyrke), men som oftest ikke. I hverdagen fungerte jeg helt fint, det var som oftest "når alle andre drakk".

Helt fram til det siste året, hvor jeg ofte startet dagen derpå med "å reparere", og fyllekulene kunne vare i over en uke av gangen. Når man våkner edru etter noe sånt, er det helt uforståelig hvorfor man har valgt å gjøre noe sånt. Men det er nettopp dét, at det ikke er noe fornuftig bak det. Samtidig vil man gi en eller annen unnskyldning eller forklaring for at man drikker, som høres "fornuftig" ut, men som ikke er den reelle årsaken. Jeg skadet både vennskapene mine, familien min og framtidsutsiktene slik jeg drakk; jeg ble selvmedliden, gikk på en emosjonell berg-og-dal-bane og skuffet de rundt meg. Når ting var som verst, følte jeg at livet ikke lenger var verdt å leve. Jeg er heldig som søkte og fant hjelp før jeg ødela livet mitt! 

Hvordan jeg klarte å få livet mitt tilbake kan du lese mer om her: https://www.diskusjon.no/index.php?showtopic=1796359
Du kan også se denne YouTube-snutten: 

Å få noen til å søke behandling for alkoholisme er ikke så lett. Personen må selv innse at han har et problem og være villig til å søke hjelp for det. Det kan være veldig vanskelig å nå fram, kanskje særlig fordi alkoholproblemer er veldig sett ned på og er sett på som en eller annen "moralsk svakhet" eller mangel på viljestyrke, når det som oftest er en fysiologisk sykdom. Hvordan dere skal gå fram er ikke noen lett sak. Det hjelper sjelden å være dømmende eller moraliserende, i stedet bør man vise bekymring og oppmuntre til å søke behandling. Det er ihvertfall viktig at dere holder sammen om dette her. Hvis han nekter å prøve behandling kan han ikke forvente at dere skal finne dere i å bo under samme tak som han. Kanskje det hadde vært en idé å få mor eller en annen betrodd voksen person til å lese dette?

Håper virkelig det ordner seg for dere!
 

Anonymous poster hash: 11846...b0e